Å håpe på det beste

april 26, 2017

Jeg skrev for noen dager siden at det har vært umulig for meg å forberede seg på det verste og samtidig håpe på det beste.

Jeg har hatt noen fine besøk av venner, slike besøk der tiden revner og sola lyser gjennom og alt er gyllent av lykke. Jeg tar meg i å tenke at jeg skulle ønske jeg hadde all verdens tid fremover. Jeg surfer litt på Facebook . I en gruppe jeg er med i for de som har samme diagnose som meg spør noen hvor lenge siden det er fikk beskjed om at de hadde dette, de vil så gjerne ha noe å si til barna sine som er redde, kan folk komme med årene de har levd slik? Og det kommer tall. Noen få er oppe i 10 eller mere, men mange er oppe i 2 og 3 år. Noen er oppe i 6 og 7. Jeg har også lest nedover i gruppa, og mange av navnene er grå. Trykker jeg på navnet kommer jeg til minnesider. Men altså, disse få, disse som er oppe i mange år fremover, jeg kan jo være en av dem?

Jeg forsøker å kjenne på det. Håpe på det beste? Hva betyr håp egentlig? Er det det samme som tro? Tro på det beste? Satse på noe, er det håp? Planlegge som om det skal skje, fantasere som det skal skje, snakke som om det skal skje?

Jeg skjønner at jeg ikke har forstått ordet håp i denne sammenhengen.

Muligheten er der jo, rasjonelt, men hva gjør det med meg? Har det med følelser å gjøre?

Når jeg har snakket om, tenkt og skrevet om håp før så er det som det motsatte av håpløshet – en pessimisme som gjør alt grått og hvor man lever som om alt er på vei til noe elendig.

Det motsatte av en visshet av at noe går galt er vel en visshet om at noe blir bra?

Jeg er sikker på at ting går bra – men hva som er bra er ikke nødvendigvis at jeg skal leve i mer enn 10 år til. Det som er bra er at det er bra her og nå, og at livet går sin gang når jeg ikke lenger er her. At smerte blir mindre med tiden, at sorg ikke formørker det som er igjen. Å håpe på det beste målt i år blir så rart for meg når det beste er at livet også er tilstede når jeg er i ferd med å dø. Da blir ikke dager, uker, måneder eller år det viktige, men å leve her og nå. Og å ha det godt her og nå.

Det er det beste.

Jeg slår opp i ordboka. Forhåpning, forventning står det der.

Når de sier «håpe på det beste» mener de at jeg skal  konstruere en forhåpning eller en forventing om å leve en god stund?

Jeg går tilbake til Facebookgruppa mi. Der sier de alle sammen, både de som har levd et par år eller ti år at de lever for tre og tre måneder. At de lever mellom hver sjekk. Hver tredje måned ser de om ting har vokst, krympet eller holdt seg stabilt, og så lages det en plan for de neste tre månedene basert på dette. Jeg kan ønske at det blir mange slike sjekker. Det gjør jeg jo. Det er bare ikke det viktigste, det er et annet som er viktigere enn å holde seg i live, det er hvordan man lever. Det har man jo en viss kontroll over selv, det er ikke et ønske der man helt er overgitt noe utenfor seg selv. Det er ikke et konstruert håp basert på en usikker ønskedrøm.

Ønsker er bra. Drømmer er bra. Men håpet mitt, det er for stort og verdifult til å plasseres der, det må ha stødigere grunn.

 

Jeg har fått noen innspill fra flere som jobber med død, sorg og begravelse som jeg tenkte det var verdt å dele.

Den første erfaringen var god å høre om: Når man har snakket om døden på forhånd blir sorgen mindre vanskelig for de som er igjen. De som tar i mot de sørgende ser stor forskjell på de som har snakket åpent om døden og de som ikke har gjort det. Så små ting altså. Så enkelt for å lette litt, det gjorde meg godt å høre.

Samtidig så er det alt annet enn enkelt. Jeg har desverre ingen gode råd om man gjerne vil snakke om egen død eller pårørendes død men ikke får det til fordi det gjør for vondt eller at man ikke finner ordene. Jeg vet ikke hva jeg selv hadde gjort i en slik situasjon – kanskje tatt en prat med noen på en anonym hjelpetjeneste bare for å begynne et sted, få et tips, bryte stillheten?

For om det er det som skal til for at barn, søsken, foreldre, partnere og venner skal få det lettere i tiden etteer det som kommer, så er det verdt å forsøke å komme dit at man kan snakke åpent med dem om det som skjer.

***

Det andre innspillet jeg har fått er føringer man legger for begravelse eller minnesamvær.

For mange som er igjen blir ønskerne til den som dør nærmest hellig, også når de bryter med hva man selv har behov for. Som den som er i ferd med å dø tror jeg det er viktig at man er klar på at når man først er død, så handler det om de som lever videre, ikke en selv. Det er deres behov for markering, samvær og gravdsted som er det viktigste, ikke ens eget.

Det betyr ikke at man selv ikke skal ha noen meninger om dette, at man ikke skal planlegge noe, plukke ut sanger, si noe om hva man ønsker seg. Men man bør ikke la dette overstyre de pårørendes behov, og man bør gjøre det klart at det til syvende og sist er opp til dem. Om de trenger en grav så bør de kanskje få det? Om de har behov for et minnesamvær så bør det kanskje finne sted selv om man selv ikke helt liker tanken eller ønsker seg noe annet?

Det er deres vei videre nå, de som må finne ut hvordan det skal løses og hvordan det er best for dem. Det betyr altså at om pårørende får en liste etter den som døde om hvordan ting skal skje, har man lov til å sette ned foten og si «nei». Det er de som skal leve videre med de valgene som blir tatt.

31750_1490738749933_3214101_n

En av de første store tårepersene jeg hadde når jeg fikk vite at jeg skulle dø var når jeg tenkte på komfyren min.

Til da hadde det vært litt mer sånn diffus sorg, eller kanskje sjokktårer og gråt. Men den dype sorgen kom når jeg tenkte på komfyren.

Den første komfyren vi kjøpte etter å ha levd med en hybelkomfyr i mange år var da vi ventet det første barnet vårt og var installert i egen leilighet. Vi gikk på et sted med b-hvitevarer og fant en billig brukbar en. Den ble med videre som en av to komfyrer i kollektivet vi bodde i mange år. Ettersom årene gikk var den reparert mange ganger, også med lim og nye treknotter. Men den funka. Så vidt i alle fall. Etter at vi enda en gang brant oss på  metallet rundt platene som tydeligvis ikke lenger var så godt isolert etter lang og tro tjeneste kom vi på at det sto en ny ubrukt komfyr vi hadde arvet i kjelleren og tenkte at det var på tide å ta den i bruk. Det ble et år med mye tull, den «nye» må ha vært laget tidlig en mandag morra. Sikringene gikk i ett kjør, brytere gikk istykker, selv med flikking og mekking var vi tilbake i hybelkomfyrtiden med to plater.

Jeg var ikke keen på å lage middag på to plater og en ovn som ikke fungerte lenger, og begynte å lete etter Den perfekte komfyren. Induksjon. Med brytere, ikke sånn touch-skjerm. Jeg har et nevrotisk forhold til touch-skjermer som har rot i mareritt fra barndsomsalder og som kommer igjen om nettene jevne mellomrom. Jeg spurte om hjelp til Den perfekte komfyren på Facebook og fikk mange gode svar og siden Ting Tar Tid og jeg i tillegg er hedmarking betydde det at etter en 9 måneders tid var den faktisk der. Den perfekte komfyren.

Vi måtte legge vekk flere av de gamle polaris-stålkjelene våre enn vi var forberedt på. Luksusfølelsen kom for alvor når vi handlet nye kjeler. Fine kjeler. Våre kjeler. Første nye storhandling siden vi giftet oss. Jeg pakket ut av esker og plastikk mens det kriblet i magen. Lokk til alle kjelene. Gode handtak og fin tyngde. Vi unnet oss å kjøpe alt vi trengte i alle størrelser vi hadde bruk for og oppførte oss som unger i godtebutikken. Den som sier at man ikke kan kjøpe litt lykke med penger kan ikke ha opplevd noe slikt, for det kan være lykke i å få det man virkelig ønsker seg og har ønsket selg lenge.

Mokka-kaffekjelen min måtte også ut, og den fineste kjæresten kom tilbake med en kaffekjele som var pen å se på, passe stor og hver kaffekopp smakte kjærlighet og omsorg.

Jeg hadde vært så dårlig at jeg knapt selv hadde fått brukt komfyren, men noen middager hadde jeg laget på den. Ting som hadde tatt en time over grytene tok plutselig 10 minutter. Før hadde jeg måttet slå på platene, så tatt meg en tur rundt i huset og kanskje glemt hele greia før plata var varm nok til å kunne brukes. Nå kunne jeg sette meg ned og se det koke der og da.

Kanskje bare noen som har levd med dårlig komfyr i flere perioder gjennom et liv skjønner hvor stort dette er, for meg var det i alle fall stort.

Noen uker var den i huset vårt Den perfekte komfyren. Før jeg fikk vite at jeg skulle dø. Og jeg satt i sykehussenga, så den for meg og grein. Og grein. Og grein.

Hva er en komfyr? Hva er et kjøkken? Hjertet i huset. Der man får næring. Der man samles i fellesskapet rundt maten. Arnestedet. Askeladden som sitter og roter i glørne og oppdager meningen med livet, med å være til, med å finne den varmen som gjør at han deler nistepakka si med ei gammal kjærring hvorpå alt godt i verden faller på plass rundt ham. Uten et kjøkken, ikke et hjem. Ikke et fellesskap. Ikke et hjerte. Sorgen over en komfyr var kanskje ikke bare sorgen over denne tingen som sto der, men over at denne nye komfyren jeg hadde ønsket meg, lengtet etter planlagt og gledet meg sånn over knapt ville bli tatt i bruk av meg. Den nye, fine, skikkelige, brukelige komfyren som skulle erstatte år med år med utslitte.

Ilden i meg – den skulle slukke. Min livshistorie, hvor også historien om en komfyr var sammenvevd i alt det andre skulle ta slutt. Så mye kjærlighet, i selv en så liten del av mitt liv. Ikke en eneste liten bit av livshistorien min uten så mye kjærlighet.

18076837_10212828810616571_8984048723734628405_o(1)

 

Øvelser i spagat

april 21, 2017

Tre ting jeg har lært til nå.

Rådet jeg fikk på sykehuset om å forberede seg på det verste, men håpe på det beste får jeg ikke til. Jeg kan ikke både forberede meg på det verste og å håpe på det beste, de to tingene går ikke sammen. Så jeg har valgt å forberede meg på det verste, dvs at dette går ganske fort. Om det ikke gjør det er det en fantastisk bonus, og jeg gleder meg over hver eneste dag, og hver eneste melding om at ting ser bra ut. Men å gå rundt og legge håpet mitt i at det er slikt det skal være det kjennes ikke bra. For meg.

Å leve akkurat her og nå, håpe på en fin dag, en fin samtale, smertefrie timer, sol ute, blomster i gressplenen. Det er akkurat passe håp for meg. Her og nå håp.

Det jeg derimot fint ser ut til å klare er å overgi meg fullt og helt til livet samtidig som jeg overgir meg til det å dø. De to tingene ser ikke ut til å kreve at man går ned i spagaten, de lever fint side ved side. I dette lever ønsket om å få leve så lenge som overhode mulig godt side ved side med å ta det som det kommer, og å realistisk vite at det kan være kort eller noe lenger.

18010525_10212818088268519_8216992914604206111_n

Et familiemedlem kommenterte for noen år siden at jeg skrev så mye, undreforstått at når jeg var såpass dårlig ble det produsert mye tekst, tanker og innlegg. Ikke så mye her i bloggen den gangen men på Twitter og Facebook.

– Ja, svarete jeg. Og hvor dårligere jeg er jo mer skriver jeg.

Det kan være vanskelig å forstå for andre, men det å skrive er litt som å klamre seg fast til roret på en båt i storm.

Når jeg er virkelig dårlig er det ikke mye jeg får til. Opp av senga noen ganger om dagen for å komme seg på do, ta en tur innom kjøkkenet. Sitte litt sammen med de andre, og så tilbake i senga igjen. Film er for mye info. Musikk er for mye lyd. Håndarbeid, tegning og andre ligende ligger ikke for meg, eller de krever for mye forberedelse og så oppryddning så det jeg har dreve med av slikt har jeg måttet gi opp. Mest krever det å forholde seg til andre mennesker, selv det å ha andre i rommet gir mange inntrykk. Nettet derimot, der har man full kontroll, ingen kan kreve noe som helst, det er bare å slå av eller snu på hodet. Ute av hodet ute av sinn. Jeg har sjelden klart å ligge stille uten å drive med noe, og når alt annet koster for mye så er nettet der. Jeg kan lese. Så hvile og tenke. Så lese. Og når jeg gjør det former det seg ord og fraser og jeg får lyst til å skrive. Så skriver jeg og så hviler jeg. Jeg kan våkne om natta full av smerter eller kvalme, og å finne frem telefonen og surfe er å ha noe å fokusere på som holder det unna.

Jeg kan være så dårlig at jeg knapt klarer å snu meg i senga, men holder meg fast i tastaturet og fokuserer. Tankene vekk fra en kropp som ikke virker eller som roper høyt om at den ikke har det bra.

Men på samme måte som med båten i storm så har jeg ikke så mye kontroll på hvor jeg skal selv om det er roret jeg holder meg fast i. Det må skje på impuls. Jeg har forsøktå ta på meg noen små skrivejobber når jeg har vært dårlig, det går ikke. Jeg har forsøkt å bestemme meg for å skrive lengre tekster. Det koster mye. Korte ting som går på impuls, noe jeg blir inspirert til der og da er som å puste. Det å planlegge og gjennomføre derimot det tar lang tid, og etterpå er jeg helt utslitt lenge, og det kan ta dager å komme seg igjen.

Impulsskriving og planlagt skriving er som to forskjellige verdener, det er ikke det samme.

Det som kan virke som en imponerende mengde tekst som blir produsert er høytteenking som ikke koster myemer enn at fingrene skal virke og treffe som nogenlunde der de skal.

I år som i fjor har NRK lagt ut en sesong av Unforgotten som påskekrim. På norsk har tittelen blitt Nedgravde hemmeligheter. Hovedpersonene er etterforsknerne Cassie Stuart og Sunny Khan som kommer inn når det dukker opp gamle lik – slike man ikke kan tidfeste og som man både bokstavelig og billedlig talt må grave etter.

Jeg likte serien godt i fjor, Nicola Walker, her Cassie Stuart som jeg også kjenner fra River med Stellan Skarsgård er en nytelse å følge med på. Ingen overspill, helt rolig, varm stemme. En god del av scenene viser henne sittende og lytte frem historier og det er vanskelig å tenke seg en person man lettere ville fortelle og åpne seg for når ting blir vanskelig.

I fjor var det også spesielt forhørssituasjonene som sto frem som noe helt annet enn hva jeg var vant til på film. Der slike intervjuer ofte gir meg følelsen av at her går det galt, dette er kroneksempelet på hvordan ikke drive forhør om man virkelig vil vite hva som har skjedd så er intervjuene her noe helt annet. Rolige, intelligente, metodiske, systematiske. (Finnes det flere superlativer i den rettningen? Hiv dem på.)

Med andre ord var forventningene mine store når jeg satte meg ned med dette.

Hva fikk jeg? Ett nytt gammelt mord som blir nøstet opp. En ny god overaskelse. England har de siste årene kommet med serier etter serier som noen kanskje vil heve på bryna og kalle «politisk korrekte» – de har nemlig jobbet hardt for at det skal være representativt, både når det gjelder bakgrunn og kjønn, religion og etnisitet. Og de har klart det langt på vei, og resutatet er som jeg trodde det ville bli, langt mer spennende karrakterer, miljøer som skildres og det er en fryd å se på når slike ting ikke lenger er et poeng eller får fokus i seg selv, det bare «er». Og det fungerer, bedre enn det vi hadde med at alt som avvek litt fra majoriteten ble karikaturer og stereotypier. Mer av dette!

En annen ting som forsåvidt også skjedde i fjor men i større grad nå er at i Unforgotten gjør man noen av de samme grepene som i Happy Valley med at dramaet og spenningen er helt tatt bort fra selve den kriminelle handlingen eller en adrenalinfylt opprulling. Fokuset er på hva en forbrytelse fører til av vonde hendelser i folks liv. Hvordan det ødelegger og bryter ned. På samme måte som man i Happy Valley fjerner voldtekts-pornoen fra en krimserie som handller om voldtekt, fjerner man her alt av adrenalinrush og spenning fra det å begå noe kriminelt.

Det er et sterkt grep, og det gjør at man spør seg hva det motsatte gjør med oss, og hvorfor vi så lett gjør noe grusomt til noe spennende når vi skildrer det?

Var det bare bra? Nei, det var ikke bare bra. Denne gangen går de i en felle – de blir sentimentale. Musikken i bakgrunnen. Avsluttningen. I forsøket på å vise noe veldig vanskelig, så går de over i noe dvelende som ikke passer inn. Helt fra starten er det som om viddet fra i fjor, pussighetene, skarpe kanter og kjappere replikker har tapt seg noe. «Vi skal gjøre noe viktig» virker underteksten, og det holder aldri. I tillegg er løsningen noe jeg har sett før, og den oppleves banal, kanskje på grunn av dette.

Samtidig tar de et annet grep som gjør at de redder seg i land – katarsisen er en helt annen enn man forventet. Jeg håper jeg ikke spoiler for noen når jeg sier at det handler om å få opp i lyset det som var gjemt, og at det fører til forsoning og et bedre liv for alle. Det er jo virkelig en påskrim verdig.


trailer fra sesong 1

Det er ikke sterke nok ord. Den rasende påsken. Den forbanna påsken. Den anklagende påsken.

Den er der, helt tydelig om man leser påsketekstene. Historien om et sinne og et raseri mellom den mer kjente handlingen – raseriet rettet fra Jesus mot de religiøses handlinger eller det religiøse.

Det begynner i det samme han kommer inn i Jerusalem, han går til tempelet og jager ut pengelånene, de som selger ofringer. Han kaller det en røverhule.

Så går han inn i diskusjoner, forteller lignelser, svarer på spørmål, setter på plass og får folk til å stikke med halen mellom beina før det hele tar av i et rasende utbrudd hvor han blant annet sier:

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dem som vil gå inn, slipper dere ikke inn.
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Derfor skal dere få desto hardere dom.

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste proselytt, og når dere lykkes, gjør dere ham til en som fortjener helvete dobbelt så mye som dere selv.

***
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes.

Blinde veiledere, som siler bort myggen, men sluker kamelen!

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av griskhet og grenseløst begjær. Du blinde fariseer! Rens først begeret innvendig, så blir også utsiden ren!

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere!

Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet. Slik er det også med dere: Utvendig, i folks øyne, ser dere rettferdige ut, men innvendig er dere fulle av hykleri og urett.

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere!

Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravminner for de rettferdige og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært medskyldige i profetenes blod.Slik er dere selv vitner om at dere er barn av dem som slo i hjel profetene. Fortsett da i fedrenes spor til målet er fullt! Slanger og ormeyngel! Hvordan kan dere unngå å bli dømt til helvete?

(Fra Matteus 25)

***

Det er umulig å lese dette annet enn som en svoveltale over enkelte religiøse handlinger til enhver tid. Dette er ikke forbeholdt noen hundre mennesker i Jerusalem for 2000 år siden. Jeg er religiøs. Det gjelder meg. Dette er fellene det er lettest for meg å gå i. Det han peker på er det jeg må sørge for å ikke gjøre.

Det gjelder den religiøse tradisjonen jeg er en del av – kirka og kirkens historie. Humanitsisk forbud, hedningsamfunnet, nyatisme – religionskritikken fra Jesus kom først og rammer hardere.

Hvor ble det av den av i påskebudskapet? Den er der, på hver siden mellom palmevandring og vasking av føtter. Pekefingeren, sinnet, advarselen: Se, dette er det man lett gjør når man blir religiøs, nå er du advart, det kan være dit du er på vei, dere er på vei, pass på, hør på meg, se faresignalene og vit, dette er alvor: Det er selveste helvete jeg holder frem for dere. Dere gjør det verste av det verste – dere tråkker på andre mennesker og opphøyer dere selv.

En gang jeg satt med disse tekstene så leste jeg samtidig om heksefesten på Blokksberg. Også påsken samlet de seg. Var det her det ble av raseriet? lurte jeg. Vi fikk raskt et nytt religiøs maskineri, prester og kirke overtok for skriftlærde og fariseere i alt utenom navnet. Tekstene om Jesus sine advarsler mot de som var av oss, de religiøse, ble sjelden eller aldri trukket frem. Jesus sitt raseri mot ødeleggende religiøsitet forsvant. Men folk led under det. Og sammen med Jesus ble de rasende over det. Og i stedet for å bli anerkjent blir de i beste fall plassert som «den andre, som den som fortjeler å bli latterliggjort, den som tar feil. Vranglærer, ikke-troende, ikke-troverdig, utstøtt, kjetter, blasfemiker. I et samfunn med mindre respekt for mennesket kan man bli jaget og demonisert og innimellom henrettet. Slik han ble som pekte fingeren på det religiøse hykleriet som til alle tider har ødelagt mennesker for å oppheve seg selv. Som ikke går av veien for noe for å bevare bildet av seg selv som rettferdige og andre som dårligere enn en selv.

«Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravminner for de rettferdige og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært medskyldige i profetenes blod. Slik er dere selv vitner om at dere er barn av dem som slo i hjel profetene. Fortsett da i fedrenes spor til målet er fullt!»

Heksenverbranding

Bilde: Johann Jakob Wick