Å gråte over spilt komfyr

april 22, 2017

En av de første store tårepersene jeg hadde når jeg fikk vite at jeg skulle dø var når jeg tenkte på komfyren min.

Til da hadde det vært litt mer sånn diffus sorg, eller kanskje sjokktårer og gråt. Men den dype sorgen kom når jeg tenkte på komfyren.

Den første komfyren vi kjøpte etter å ha levd med en hybelkomfyr i mange år var da vi ventet det første barnet vårt og var installert i egen leilighet. Vi gikk på et sted med b-hvitevarer og fant en billig brukbar en. Den ble med videre som en av to komfyrer i kollektivet vi bodde i mange år. Ettersom årene gikk var den reparert mange ganger, også med lim og nye treknotter. Men den funka. Så vidt i alle fall. Etter at vi enda en gang brant oss på  metallet rundt platene som tydeligvis ikke lenger var så godt isolert etter lang og tro tjeneste kom vi på at det sto en ny ubrukt komfyr vi hadde arvet i kjelleren og tenkte at det var på tide å ta den i bruk. Det ble et år med mye tull, den «nye» må ha vært laget tidlig en mandag morra. Sikringene gikk i ett kjør, brytere gikk istykker, selv med flikking og mekking var vi tilbake i hybelkomfyrtiden med to plater.

Jeg var ikke keen på å lage middag på to plater og en ovn som ikke fungerte lenger, og begynte å lete etter Den perfekte komfyren. Induksjon. Med brytere, ikke sånn touch-skjerm. Jeg har et nevrotisk forhold til touch-skjermer som har rot i mareritt fra barndsomsalder og som kommer igjen om nettene jevne mellomrom. Jeg spurte om hjelp til Den perfekte komfyren på Facebook og fikk mange gode svar og siden Ting Tar Tid og jeg i tillegg er hedmarking betydde det at etter en 9 måneders tid var den faktisk der. Den perfekte komfyren.

Vi måtte legge vekk flere av de gamle polaris-stålkjelene våre enn vi var forberedt på. Luksusfølelsen kom for alvor når vi handlet nye kjeler. Fine kjeler. Våre kjeler. Første nye storhandling siden vi giftet oss. Jeg pakket ut av esker og plastikk mens det kriblet i magen. Lokk til alle kjelene. Gode handtak og fin tyngde. Vi unnet oss å kjøpe alt vi trengte i alle størrelser vi hadde bruk for og oppførte oss som unger i godtebutikken. Den som sier at man ikke kan kjøpe litt lykke med penger kan ikke ha opplevd noe slikt, for det kan være lykke i å få det man virkelig ønsker seg og har ønsket selg lenge.

Mokka-kaffekjelen min måtte også ut, og den fineste kjæresten kom tilbake med en kaffekjele som var pen å se på, passe stor og hver kaffekopp smakte kjærlighet og omsorg.

Jeg hadde vært så dårlig at jeg knapt selv hadde fått brukt komfyren, men noen middager hadde jeg laget på den. Ting som hadde tatt en time over grytene tok plutselig 10 minutter. Før hadde jeg måttet slå på platene, så tatt meg en tur rundt i huset og kanskje glemt hele greia før plata var varm nok til å kunne brukes. Nå kunne jeg sette meg ned og se det koke der og da.

Kanskje bare noen som har levd med dårlig komfyr i flere perioder gjennom et liv skjønner hvor stort dette er, for meg var det i alle fall stort.

Noen uker var den i huset vårt Den perfekte komfyren. Før jeg fikk vite at jeg skulle dø. Og jeg satt i sykehussenga, så den for meg og grein. Og grein. Og grein.

Hva er en komfyr? Hva er et kjøkken? Hjertet i huset. Der man får næring. Der man samles i fellesskapet rundt maten. Arnestedet. Askeladden som sitter og roter i glørne og oppdager meningen med livet, med å være til, med å finne den varmen som gjør at han deler nistepakka si med ei gammal kjærring hvorpå alt godt i verden faller på plass rundt ham. Uten et kjøkken, ikke et hjem. Ikke et fellesskap. Ikke et hjerte. Sorgen over en komfyr var kanskje ikke bare sorgen over denne tingen som sto der, men over at denne nye komfyren jeg hadde ønsket meg, lengtet etter planlagt og gledet meg sånn over knapt ville bli tatt i bruk av meg. Den nye, fine, skikkelige, brukelige komfyren som skulle erstatte år med år med utslitte.

Ilden i meg – den skulle slukke. Min livshistorie, hvor også historien om en komfyr var sammenvevd i alt det andre skulle ta slutt. Så mye kjærlighet, i selv en så liten del av mitt liv. Ikke en eneste liten bit av livshistorien min uten så mye kjærlighet.

18076837_10212828810616571_8984048723734628405_o(1)

 

Reklamer

3 Responses to “Å gråte over spilt komfyr”

  1. Siri Says:

    Takk som skriv. 💗 Då eg fekk vita at eg skulle døy, rauk tørketrommelen. Eg gjekk og kjøpte ein Miele, den dyraste, den med 30 års levetid – så mannen min i alle fall ikkje skulle ha bry med slikt på ei stund når eg var borte. Dette er også kjærleik. 😊

  2. sunnivaprest Says:

    Kjære Beate – nok en nydelig tekst. Takk for hellige timer i dag. Gud velsigne deg.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: