Noen ganger virker det som om det er overskriften her som er kampropet i debatten på nett for tiden, ikke minst fra de som har rett.

En kjip mening om noe viktig, og personen er skjøvet ut i kulda.

En oppfattning som ikke er riktig, og så er det gjort.

 

Det er en naturlig reaksjon i en verden som er så urettferidg, der så mye er så skjeivt, der så mange ting på rettes opp. Det kommer til et punkt der mange ikke «gidder mer» og har fått nok. Stopp. Nok er nok.

Men grensen mellom å gå fra å være et offer til selv å være overgriper er hårfin, rask og ganske så vanlig.

Og sinne er viktig og må frem og må brukes, men mot sak, ikke mot mennesker, for da er det jeg som tråkker over og jeg får heller ikke utrettet stort.

Veien er målet. Hvordan jeg beveger meg underveis er hvordan jeg påvirker verden. Da hjelper det ikke å tro at bare er jeg er sint på de riktige menneskene, tenker de riktige tankene og mener de riktige tingene så kommer det målet til å åpenbare seg der fremme som et mirakel.

Det er tung og hard jobbing slike mirakler. Min jobbing. Din jobbing. Å holde sinnet i sjakk, og tøyle det. Å behandle andre slik vi mener alle skal bli behandlet. Med respekt og verdighet.

 

Etter ganske mange poster på kort tid ble det stille. Jeg har vært så innmari sjuk. Og når jeg er så sjuk så klarer jeg ikke å tenke på noe annet enn at jeg er sjuk. «Manflu» er en vits, og jeg er en eneste vits når jeg er sjuk. Elendig, har vondt, vil bare gråte, er i en slags tåke av smerter, kvalme og det som på medisinspråket kan kalles «nedstemthet».

Det begynner om morgenen når jeg våkner, har kanskje en pause eller to før jeg sovner. Det er ikke helt uutholdelig, slik enorme smerter der man bare kan skrike til man har skreket seg hes eller tom og skriket blir stille selv om det fremdeles er uutholdelig. Dette er bare veldig ubehagelig, det tar opp all plass og man må passe seg for å snakke, for gråten er ikke langt unna, fordi det er så vondt og ubehagelig at man blir som et barn og ikke er herre over noen ting.

Man blir den personen helsepersonell himler med øyne over og sender spydige kommentarer over hodet på. «Hørte du ikke henne skrike? Jeg trodde hele korridoren gjorde det». «Hadde et lettere hysterisk anfall på operasjonsbordet». (Det ble ikke nevnt at sprøyta som ble satt traff en nerve og at det like gjerne kunne vært et hestespark som gjorde at hodet plutselig forsvant i et smell av smerte.)

Jeg spurte på FB om andre følte skam når de gråt – og det er mange av oss. Jeg spurte ikke om folk følte skam over smerte, fordi det var enda mer skamfult for meg, og jeg trengte noen uker til på å klare å si det: Jeg har vondt. Jeg har så vondt at jeg tror jeg går i stykker, og slik har jeg det ofte. Livet har så mye fysisk smerte der jeg bare gråter og er fortivilet at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Gjøre av «det». Smerten. Reaksjonen min på smerte.

Man skal være heltemodig, bite tenna sammen, holde ut, smile gjennom tårene og late som ingenting. Det var nesten som jeg lo på sykehuset for noen uker siden når en lege spurte hvordan det sto til og jeg smilte og sa «det humper og går» og han så sa «det er meningen du skal fortelle meg hva som ikke er bra slik at jeg vet». Det var nytt.

Kanskje er det grunnen til at jeg skriver nå. Det ble åpnet en dør.

Kanskje skriver jeg fordi Vigdis Hjort sa dette i et intervju:

«– Du skriver deg inn i menneskelige smertepunkt. Hva koster det deg?
– Jeg har veldig stor tro på at det finnes en lindring i at ting blir formulert. Som filosofen Stanley Cavell sier: Du skal ta dine egne opplevelser på alvor, og rette oppmerksomheten mot dem. Men ikke bare det; du skal også prøve å uttrykke dem. Bare når du forsøker å finne de riktige ordene for en opplevelse, erfarer du betydningen av den. Ingen andre kan gjøre det for deg, bare du.»

Kanskje det finnes et håp inne i meg, om at skriviningen kan gjøre det medisiner, hvile og andre råd ikke får til – å finne en lindring. Kanskje tenker jeg at disse smertene fortjener å bli tatt på alvor. Kanskje tenker jeg at denne livserfaringen med smerter fortjener å bli tatt på alvor.

Eller kanskje det bare er slik at jeg ikke kan leve uten å skrive, men nå kan jeg ikke skrive, for smertene stenger, og først må de ut før noe annet kan komme ut.

Det står om de norrøne gudene at da Balder var død kunne de ikke snakke, for gråten lå i veien. Og gråte kunne de ikke, det var de ikke tøffe nok til. Kanskje jeg er tøff nok til å si «Jeg har vondt. Jeg har så vondt at jeg bare gråter. Her er smerten min. Her er gråten min.» Jeg vet ikke enda. Nå ser jeg det i alle fall her på laptoppen foran meg. Ordene. De er sanne.

Det begynte i tenårene. Jeg var på besøk hos en venn, skulle sove over da ekstreme smerter satte inn. Nå som voksen har jeg lært ord som primær dysmenoré og endometriose, og skjønner at det måtte ligge noe slik bak de enorme menssmertene jeg hadde opp gjennom ungdommen. Den gangen var jeg bare flau eller redd. Jeg kunne våkne midt på natten av mine egne smerteskrik når mensen satte inn. Etter hvert fikk jeg skikkelig smertestillende og den månedlige hulkingen gjennom smerter og kvalme og ubehag tok slutt.

Var jeg på reise ble jeg syk. Jeg har ligget på badegulv på hotelrom og båtferger, på vandrehjem og fremmede senger. Kvalm, matforgiftet, full av parasitter, allergiske reaksjoner eller bare en vanlig omgangssyke i n-te grad. Ikke en tur uten, ikke engang med Danskebåten. (Hei Stena-Saga, baderommet ditt er akkurat ikke stort nok til å strekke seg helt ut, men det gjorde ingen ting, jeg klarte uansett ikke å strekke meg helt ut. Godt og varmt var det gulvet og helt fint til en natt der både dusj og do burde være svært nær.)

Graviditeter. Med hyperkvalme og bekkenløsning. Fødsler. Med komplikasjoner og smerte, smerte, smerte. Det var under den første fødselen at smertegrensa mi ble sprengt. Jeg holdt ut, helt greit, helt til riene ikke tok slutt en gang og skar gjennom meg så lenge at jeg til slutt bare kunne skrike. Det var etter det at den spydige kommentaren om korridoren kom. Alle disse foraktfulle blikkene. Som noen ganger kunne forsvinne. De forsvant på jordmora da hun satte saltvannspampler på meg og spurte om det gjorde vondt. «Nei», kunne jeg oppriktig svare «det kjente jeg knapt». Det var da hun løp for å finne anestesilegen, de fleste mente vistnok at dette var det vondeste de kjente under en fødsel.

For vi er så redde, vet du. Vet jeg. Jeg er så redd. Redd for å være pysete. Redd for å være den med «lavt smertenivå». Så jeg skryter av mitt høye smertenivå som om det skulle være et trofe. Jeg holder det foran meg som et skilt, for å si «når jeg nå gråter eller skriker av smerte, så er det fordi det gjør jævlig vondt altså, jeg er ikke pysete».
Men med den første fødselen, der forsvant altså evnen til å holde igjen skrikene. Grensa var brutt for hva jeg maktet. Det ble ikke bedre senere. Smertereisa mi i 2007 har fått et eget kapittel her, Det uutholdelige.

Noen snakker om sykdomsslitasje. Jeg vet ikke hva de mener med ordet, men det høres riktig ut. Sykdomsslittasje. Jeg tar ordet og holder det i armene mine og steller med det. Stakkars lille kropp. Stakkars lille liv. Nydelige kropp. Nydelige liv.

Og så ser jeg på et nytt ord. Smerteslittasje. Stakkars lille kropp. Stakkars lille liv. Nydelige kropp. Nydelige liv.

Dette er alt jeg har. Jeg må stelle godt med det. Men jeg er så sliten. Sliten, liten og redd. Redd for mer smerter. Redd for å måtte holde ut mer.

Helt til det slipper, og jeg glemmer alt sammen. Jeg er grei å ha slik.

En ting er smertene. En annen ting er hva det gjør med folk rundt. Jeg er redd for hva det gjør med folk rundt. Når jeg bare har vondt, når jeg mister motet, når jeg ikke kan snakke uten å gråte. Når jeg gråter selv når jeg ikke snakker. Når dette varer ikke bare en time, men dager og uker, hvordan er det mulig å være i hus med meg? Det kan da ikke være bra for noen? Når jeg ikke gråter, fordi jeg holder igjen og holder igjen, men mest av alt ønsker at alle kan gå, en liten time eller to, slik at jeg kan få grått meg ferdig, grått smerten ut og vekk, grått fordi jeg er så sliten av smerte, men holder igjen fordi jeg ikke vil pushe denne gråten min på alle som må være i hus med meg. Jeg innbiller meg at min fortvilelse smitter på de rundt, og jeg vil jo ikke det.

Samtidig vil jeg ha noen hos meg. Noen som holder meg i hånda og sier «det går greit, jeg tåler dette jeg. Jeg skjønner du har det vondt. Ja, det er ikke rettferdig, det er faktisk ekstremt urettferdig. Såsåså, jeg er her, det kommer til å ta slutt denne gangen også». Så jeg sier det til meg selv. Det hjelper litt.

Jeg tenker på andre som har det vondt. Dette fellesskapet av smerte og lidelse.

Det hender folk sier til meg at de ikke vil snakke om vanskelige liv, for mitt er jo så mye verre. Jeg tror ikke det er slik det er, jeg tror at jo vondere man har det selv, jo mer skjønner man av andres lidelse og makter å romme den. For meg er det ikke bagateller når andre har det vondt. Kanskje overdriver jeg deres smerte, fordi jeg kan bare se for meg at det var jeg som skulle ha det slik oppå alt annet, men smerte det skjønner jeg.
Med ett unntak.

Vi var på besøk hos noen gode venner i en generasjon langt over oss. Pensjonister med store karriærer bak seg, og et svært aktivt liv fremdeles. Denne dagen var huset på hodet, og den ene kommer og ser både fortvila, forvilla og skremt ut. Influensa. På andre uka. For første gang i et langt liv er hen syk. Det er grusomt og uforståelig å ikke være herre over kroppen sin og ikke kunne gjøre akkurat hva hen vil.

Den gangen ble jeg stille og satt ut. Over mangelen på perspektiver der jeg satt og knapt har opplevd en dag som ikke er nettopp slik. Hvor en slik dag er blandt mine gode.

Og da tenkte jeg på at vi jammen er et delt folk. De som vet og kjenner et sykt liv på kroppen og de som ikke gjør det. Og de som ikke gjør det er gjerne de med penger og makt og myndighet til å bestemme. Bestemme over andres liv i form av sykmelsinger, sykepenger, rettigheter og karensdager. Og de vet ikke. De vet ingen verdens ting der de står gamle og mette av dage og for første gang kjenner en influensa på kroppen.

De vet ingen verdens ting. Der de snakker om unnaslunterere og NAVere og at det nå bare er å ta seg litt i sammen.

Da hender det jeg tenker at det mennesket, det mennesket der, det burde få 6 måneders sykdom i gave. For hens skyld. For min skyld. For vår skyld.

Det hender jeg tenker at man ikke burde få lov til å sitte på Stortinget uten å ha opplevd lidelse og nød på kroppen. For uten vet de rett og slett ikke nok, har ikke livserfaring nok. Er farlige for oss andre, vi som vet så alt for godt, enten det vi har vært med på er barns alvorlige sykeleie, en ferd i plastbåt over Middelhavet, år i en flyktningeleir eller på asylmotak eller smerter som bare ikke vil gå vekk selv om dagene, ukene, månedene og årene går.

En nasjon er ikke bedre enn hvordan den behandler sine svakeste.

Det er grått ute i dag også, med en sol som innimellom bryter gjennom og farger ting med en slags eterisk overnaturlighet. Det er så vakkart. Under meg er madrassen fremdeles myk. Dyna er god. Ryggen er sliten etter å ha sittet oppreist og skrevet dette, jeg skal legge meg nå og puste. De verste krampene, ubehaget og kvalmen ser ut til å ha gitt seg for nå. Verden er aldri bedre enn da, jeg blir euforisk lykkelig i dager og uker og måneder uten smerte og kvalme, jeg er billig i drift slik.

Jeg er mildt nysgjerrig på hva det gjør å ha skrevet dette ned, hva det vil gjøre å poste det og putte det på nett. Denne skammen min. Smertene mine som jeg ikke klarer å heve meg over. De som bare kommer og kommer og tar over, og som jeg helst ville ha gjemt unna men som nå sa «pokker heller, vi vil også ha plass, gi oss det, så skal du se hva som skjer».

Så nå ser jeg. Hva som skjer.

19095561_10213351625286611_8783375663649816175_o