Inspirasjon: Fortvilelse

juli 14, 2017

Kan man bli inspirert av andres fortvilelse? Ja, jeg kan i alle fall. Det å lytte til standup-komiker Bethany Van Delfts fortelling om å få et barn med downs syndrom og hvordan hun selv ikke taklet det inspirer meg. Jeg har forsøkt å finne ut hvorfor.

Jeg tror det handler om å få innblikk i noe vi sjelden får lov til å bli vitne til, et menneske som i all ærlighet setter ord på og lar oss ble med inn i følelser som både er ubehagelige og langt på vei «ulovlige». Tabu. Det blir nærmest et hellig rom – et rom for å være menneske og å møte et annet menneske ansikt til ansikt.

«I didn’t know what to do, I didn’t know how to go on.»

Når jeg lytter til andres fortellinger slik, så kjenner jeg at jeg ikke er alene.

En annen fortvilelse som har inspirert meg de siste ukene er den som er beskrevet i  Hedda Kiise sin bloggpost «Hva jeg tenkte på da jeg lå på sykehuset og trodde jeg skulle dø.» Ikke fordi det som sto der var så eksepsjonelt, at det rørte meg mer enn lignende historier. Men at det ble fortalt. At det ble delt, at det finnes der for at jeg skal kunne lese det, det i seg selv inspirer meg.

Det får meg til å tenke på noe Tara Brach sier om følelser – at man kan tenke på dem, ikke som noe som er i oss og som er vårt, men som noe utenfor oss, som noe som eksisterer i kraft av seg selv. Dette var en spennende tanke for meg. Fra før har jeg hatt stor glede av narrativ terapi, og å sette ord på vonde ting enten det er følelser eller sykdom eller reaksjoner som om det er noe utenfor meg selv. Angsten kan bli en gammel skummel kjerring med rødt skjørt og store øyne bak en dør. Kreften kan være en grønn tåkelignende slange som kryper bortover gulvet.

Med å sette slike ord på det man lever med klarer jeg på en annen måte å skille mellom meg selv og sykdom eller tilstander. Det blir også enklere for folk rundt når vi sammen skiller slik på ting. Når jeg har ME er det ikke bare meg det går ut over. Det går utover barn og mann og øvrig familie. Med å snakke om sykdommen som et objekt, så kan vi være irritert på sykdommen sammen. «Uff, denne ME-en, jeg hater den» er lettere for oss alle enn «Jeg hater at du ikke kan være med på noen ting.» Hos barn med raserianfall kan man lettere snakke om hva dette raseriet gjør med oss voksne enn hva barnet gjør med oss voksne. Og barnet selv kan snakke om hva rasieriet gjør med hen.

Narrativ terrapis verktøykasse for slikt har vært en fin oppdagelse og veldig nyttig.

Men så kommer Brach her med enda en mulighet. Der narrativ terapi ga meg verktøy for å se på ting som et objekt jeg kunne beskrive, så blir følelser enormt store entiteter i mitt nye univers. Jeg ser det for meg som runde, enorme, planetlignende objekter. Nå kan jeg se meg rundt og oppdage at jeg ikke er alene der, andre mennesker står også og ser på disse enorme ballene. «Isolasjon.» «Fortvilelse.» «Frykt for fremtiden.» Noen rekker handa ut og kjenner. Noen slår. Andre legge kinnet inntil og lytter. Jeg kan gjør det alt sammen om jeg vil.

Vi står her, og nå kan vi rekke armene mot hverandre og holde hverandre i hendene. Vi kan snu oss med det vonde i ryggen, fremdeles holde hender med hverandre og se utover, andre steder. Det vonde bare er, vi er fri til å gå en annen vei, oppdage andre steder. Og om vi ikke makter det eller vil det, så kan vi i alle fall se og kjenne og vite at vi står der sammen. At vi har et fellesskap der vi står. Vi sloss kanskje med depresjoner, angst, sykdom, håpløshet. Men vi gjør det ikke alene, vi har en opplevelse som vi deler med andre. Her og nå.

Så blir Bethany Van Delft og andre menneskers historier om disse møtene viktige. For meg.

(Bethany Van Delft sin historie ligger ikke på Youtube, jeg har bare klart å finne den her hvor deler av den også er skrevet ned https://www.popsugar.com/moms/Bethany-Van-Delft-Video-About-Down-Syndrome-43609970 og her på Facebook .)

løvetann

Liten oppdatering

juli 8, 2017

Jeg vet at flere følger med og er litt bekymret etter at den forrige personlige oppdateringen handlet om fortvilse og vonde tanker. Fortvil ikke på mine vegne. 😀 Jeg har kommet inn i en ny fase for min del, og hodet er fullt av halvtenkte tanker og jeg har rett og slett ikke noe jeg synes er verdt å dele med verden, men jeg har det helt ok.

Fra en ganske voldsom første 6 måneder med sverdet hengende over hodet så er det plutselig over i en helt annen fase. De har klart å få kreften i sjakk. Flere av svulstene har krympet og noen få har forsvunnet helt fra en sliten lever. Fra prøvene ser det også ut til at den ikke er i ferd med å angripe flere steder i kroppen. Og nå? Det er umulig å vite hvorlenge det fortsetter slik, det kan gå måneder, men det kan også gå år. Mange år. Så mange år at man finner nye medisiner og jeg kan ende opp med å leve lenge og godt, og ikke engang dø av dette, bare med dette.

Det trodde jeg ikke for noen månedre siden, og nå må jeg omstile meg på nytt.

Det høres kanskje rart ut det, at omstillingen er det som står i hodet på meg, og ikke jubel over at det har gått så bra. Men jeg jubler over å være i form til å ta noen småturer ut i hagen og gå på humlesafari. Se at blåbærene kommer også i år. At et ungt plommetre og kirkesbærtre bærer frukt sammen med nyplantede bærbusker.

Jeg har trappet ned på noe av giften, og håper det gjør at fomen kan stige litt mer, kombinasjonen alvorlig ME og kreftbehandling er tungt. Veldig tungt. Jeg kommer nok til å juble litt mer når jeg ser at livskvaliteten øker noe mer.

Takk for alle meldinger, beklager at jeg er så dårlig til å svare på kommentarer, det kommer kanskje tilbake det også etter hvert. Alt godt,

Beate

humle