Beskyttet: To hus

september 18, 2017

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Advertisements

Skjør

september 17, 2017

IMG_20170916_170135_600.jpg

En ting jeg ikke var forberedt på var hvor skjør jeg kan være. For min del virker det som om dette har mye med medisinering å gjøre. Litt ubalanse i hva jeg får, litt reaksjoner på nye ting. Litt – og så går jeg rundt som om jeg tråkker på tynn, tynn is. Det er mannen som satte ord på det slik. Og det var så riktig, akkurat slik kjennes det. Jeg kjenner meg rolig, trygg, fin – så skjer det noe og jeg blir småhysterisk, gråtende og skjelven.

Tråkk, tråkk, krasj.

Jeg øver meg i å akseptere at jeg er slik.

For noen uker siden var jeg inne i en slik periode. Jeg kom på sykehuset og fikk beskjed om at vi var kommet på feil dag. Da hadde vi på forhånd ringt 4 ganger for å forsikre oss at det var riktig dag, og at alt var greit. Da vi kom ble vi alikevel møtt med «du skal jo ikke være her i dag». Og jeg ble forvandlet til en gråtene og også kjeftesmellende pasient. «Jammen vi har ringt! Vi har spurt! Det kan jo ikke være slik at vi må ringe hver gang og allikevel blir det galt! Jeg kan ikke skjønne hva mer vi skulle ha gjort! Jeg tror ikke dere skjønner hvor dårlig jeg er, hvor mye det koster meg å komme meg hit!»

Og så skjer underet. Jeg får trøst. Jeg får en hånd å holde i. Jeg får unnskyldninger og beskjed om at ja, det var de som hadde gjort en feil, og det var ikke noe rart jeg reagerte som jeg gjorde.

«Jo, vi skjønner hvor dårlig du er, derfor sitter legen nå og ringer for å finne ut av om du allikevel kan få behandlingen i dag.» Vi skjønner. Vi ser. Vi bryr oss.

En god varme sprer seg i hele kroppen. Jeg klarer til og med å kjenne på og overleve at legen må bruke av sin dyreabre tid på å ringe rundt for å hjelpe meg. At jeg er til slik bry.

***

Senere kommer jeg til mamma. Jeg skal være der en uke og det første jeg gjør er å gå utpå den store gode terrassen og finne en stol. Denne sommeren har vært vanskelig, jeg har knapt vært ute, og for en som elsker å være ute, og nå går i mot en ny høst og vinter etter å ha brukt sommeren i seng er det en slik ting som får meg til å miste motet. Mamma spør om jeg vil ha et teppe, og jeg sier ja, og hun kommer tilbake med det og brer rundt meg. Det er varmt og godt.

Sliten og skjør sitter jeg og nyter hjelpen, nyter omsorgen, nyter å være så liten, så hjelpeløs og ta i mot fra folk som bare vil meg vel.

***

Ganske ofte sier folk at de ikke er redd for å dø, men de er redd for hvordan de skal dø. De er også redd for det å være hjelpeløs, å være avhengig av andres hjelp.

Og de har så rett, det er vert å frykte, for det er forferdelig vanskelig og vondt å ikke kunne ta vare på seg selv, og å ikke klare selv de enkleste ting. Å måtte ta i mot og ta i mot og ha så lite å gi. Å være skjør og liten. Det siste året har jeg lurt på hvordan livet er for de som er født med enda større behov for hjelp enn meg. Som hele livet, eller etter en ulykke eller sykdom vet at de har tiår foran seg helt uten stand til å ta vare på seg selv. Hvordan tenker de? Hvordan forsoner de seg med dette? Jeg skulle gjerne lest en historie eller en beretning om hvordan det er.

For det er vanskelig, det er alt jeg vet.

Men de øyeblikkene da folk rundt deg bare gir, med største selvfølgelighet, med omsorg og omtanke – da åpner det også opp et rom vi ellers sjelden er i, eller vet at er der i oss. Kanskje var vi der sist som spebarn?

***

Skjør, skjør, skjør.

Redd, redd, redd.

Jeg er overveldet over hvor finbalansert den mentale helsen vår er. Hvor lite som skal til før jeg oppfører meg, føler og er på en måte jeg ikke kjenner igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med denne Beate. Annet enn å akseptere det. Og takke for at de rundt meg faktisk tar i mot når jeg faller slik.

IMG_20170915_154245

Morgenen ble brukt til å lese Espen Ottosen sin kronikk «Kan man være god uten Gud?» høyt, for så å diskutere.

Overskriften er litt dum, «Kan man være god uten Gud?». Dum fordi spørsmålet ikke er interessant på noen som helst måte, svaret er «ja», og det sier også Ottesen. Det er derimot andre spørsmål her som det er spennende å stille seg.

Ottesen bruker begrepet objektiv moral (at noe alltid og overalt er forkastelig), uten å si noe om hva dette er, og hvordan vi i såfall vet dette. Så vi spurte oss selv, hva er objektiv moral? Og fant ikke noe godt svar, vi syntes det var et rart begrep. Ja, å stjele er galt, men det finnes unntak. Ja, å drepe er galt, men de fleste, også kristne, mener det finnes unntak, slik som i krig og i selvforsvar.

Det andre spørsmålet vårt var om kristne i såfall innehar objektiv moral, Ottesen ser ut til å mene det, men også det krever en argumenatsjon som helt mangler, og jeg må nesten si som Megan Phelps-Roper: Make your argument.

Ottesen siterer Brødrene Karamasov, «Uten Gud er alt tillat» – men Dostojevski stiller spørsmålet uten svar, dette er lagt i en romanfigurs munn, som et spørsmål. (‘But,’ I [Dmitri Karamazov] asked, ‘how will man be after that? Without God and the future life? It means everything is permitted now, one can do anything?’ ‘Didn’t you know?’ he said. And he laughed. ‘Everything is permitted to the intelligent man,’ he said.) Man kan se på det som et godt spørsmål slik Dostojevskij er en mester i: Er det slik at uten Gud er alt tillat? Og igjen altså – make your argument.

Så langt så godt i Ottesen sin tekst. Men deretter blir det rart, for han selv forsøker ikke å begrunne disse tingene, han tar det for gitt at det er sannheter. Og så går han fra en interessant filosofisk diskusjon til praksis. Og da går det galt fordi det kommer en rekke påstander om virkeligheten som få av oss kjenner oss igjen i.

Hva som driver oss til å «gjøre rett» er en ganske subjektiv greie, det har vi lært fra psykologien. Noen av oss drives av indre overbevisning, regler eller ideer. Andre trenger ytre rammer, påbud og regler, med eller uten konsekvenser. Som Oda Rygh sier i en kommentar til denne teksten i dag så handler det også om situasjonen vi er i. I det man er i det totale kaos og kjemper for livet kaster de fleste av oss alt dette over bord, og kjemper for en ting – overlevelse.

Ottesen skriver: «De som avviser Gud får derimot problemer med å fastholde en objektiv moral, at noe alltid og overalt er forkastelig.» Inntil han både forkarer hva objektiv moral er, og også hvordan dette begrepet faktisk spiller en rolle i troendes liv, så blir den samtalen vanskelig. Selv kan jeg ikke se at ikke-troende har noe større problem enn troende når det kommer til dette, hverken på et filosofisk nivå eller et praktisk.

Galt blir det også når Ottesen trekker frem begreper som moralsk integritet og sier det er viktig, som om han mener at troende i større grad enn ikke-troende har dette. Dette kan man forske på og observere, og det Ottesen påstår stemmer vel ikke overens med forskningen?

Ottesen avslutter slik:

«Derimot er spørsmålet hva jeg gjør, eller ville ha gjort, i situasjoner hvor det fremstår både fornuftig og fristende å krysse en juridisk og/eller moralsk grense. Hva får meg til å levere tilbake en tusenlapp som jeg ikke skulle ha hatt hvis feilen helt sikkert ikke oppdages?

I slike situasjoner der det man vinner på med blir det viktig å holde fast på at det finnes noe som er virkelig, egentlig, objektivt rett og galt. Men hvordan begrunne dette uten Gud? Å tenke at jeg bør gjøre slik eller slik fordi flertallet har bestemt hva som er rett og galt, eller fordi genene mine er som de er, er neppe tilstrekkelig.»

Dette er i beste fall en personlig innsikt som nok kan være rett – noen av oss blir drevet til å gjøre «de rette tingene» på denne måten. Men ikke alle. Og for de som har behov for ytre press for å handle rett, så er det ikke slik at det nødvendigvis er en gudeskikkelise som ser som er det som er avgjørende for hva en gjør. Ottesen sier heller ikke noe om hvorfor det at det _finnes_ en objektiv moral og en Gud for ham er avgjørende for hva han gjør, om det er å vite at det er slik, eller om det handler om konsekvenser det har på lengre sikt for ham. Det er jeg nysgjerrig på. Han problematiserer heller ikke at vi som tror det finnes en Gud har ganske forskjellige forestillinger om hva Gud mener er rett og galt. Ei heller at det vi mener er rett og galt ikke ser ut til å være avgjørende for hvordan vi lever våre liv. (Det sier som regel mer om hvordan vi mener andre bør leve.) Det er kanskje tema for en helt annen lørdagskommentar?

Jeg elsker kroppen min

september 14, 2017

Stedet var en skråning med utsikt til Ottaelva. Bak meg lå det en liten fjelltopp som jeg hadde slitt meg opp på to dager på rad. Dette var den tredje dagen og kroppen virket ikke.

I snart 20 år hadde jeg vært sint på kroppen min. Den ville ikke. Den sviktet meg. Den var småsjuk hele tiden. Hver gang jeg følge meg frisk og rask og fikk trent litt, kommet meg på toppturer svømt litt skikkelig så ble jeg raskt skikkelig sjuk. Ingenting var feil, det var slått fast. Det var bare denne kroppen som ikke ville. Den hadde gått til krig. Mot meg.

Ikke en tur uten matforgiftning, rare allergiske reaksjoner som gjorde at jeg endte opp med opphovna ansikt eller andre merkeligheter. Ikke en reise uten at minst et par døgn ble brukt vekselsvis liggende på et badegulv og til sengs. Leger og alt av alternativbehandlere hadde for lengst gitt meg opp. Med god grunn, det var jo bare kroppen som ikke ville. Lat. Håpløs. Motvillig. Er det noe rart jeg var sint på en kropp som satte seg på bakbeina uansett hva jeg hadde planlagt å gjøre?

Noen ganger forandrer livet mitt seg i et sekund uten at jeg kan huske hvordan. Om det var en tanke, en assosiasjon, en mild bris eller noe jeg så – jeg vet ikke. Men det ene øyeblikket var jeg like faststivnet i ideen om den onde kroppen som jeg hadde vært lenge. Det andre øyeblikket kom med en helt ny tanke. «Skjell falt fra øynene» står det et sted. Slik var det. Kroppen min var meg. Og kroppen min var like lite skyld i at den kom til kort som det jeg var. Som steinen jeg satt på var. Som elva som rant foran meg, sola som skinte over meg og fjellet som lå bak meg. Og om jeg ikke skjønte dette og hadde medfølelse med kroppen min, hvem skulle da ha det? Den stakkars kroppen min som hver dag kom seg på beina og holdt meg oppe. Som forsøkte så godt den kunne å bære meg dit jeg ønsket. Som hadde gitt meg to fantastiske barn. Som førte hendene mine når de strøk over ryggen til mannen min. Som ga meg to øyne som kunne følge sommerfuglene i blomstene foran meg og vise meg hvor vakre de var. Som hadde to ører som virket godt og som kunne gi meg musikk, kunne la meg høre gråten til et sultent barn eller latteren når sulten var stilt ved hjelp av min kropp. Først med de fantastiske puppene som produserte melk. Så med hode som bestemte seg for noe å lage og armene og hendene som fant frem det som skulle til.

Denne kroppen som hadde utholdt smerter og ubehag, som reiste seg hver gang den falt sammen. Som var bolig for tankene mine, lengslene mine, drømmene mine, følelsene mine. Det var som om jeg kunne høre sorgen over å ikke bli sett, ikke bli anerkjent, over å ikke bli elsket av meg som den ga alt til. Som den ikke, slik jeg hadde tenkt, sviktet.

Hvor hadde jeg hatt tankene mine? Hvor hadde jeg hatt omsorgen min? I stedet for å lytte til, hjelpe og ta vare på kroppen og dens behov hadde jeg kjeftet og smelt og forbannet.

Der og da ble det slutt på det.

Jeg elsker kroppen min.

Elsker å kjenne gress under bare føtter. Elsker mykt sengetøy på hud. Elsker at jeg kan reise meg og åpne døra nå – for katta vil ut. Elsker at jeg kan strekke hånda ut og løfte glasset til munnen nå når jeg er tørst. Elsker at fingrene mine løper over tastaturet og skriver dette, slik at du kan lese det. Slik at jeg kan være en del av verden. Elsker gråten som starter i magen som gjør at pusten går fort gjennom munn og nese før tårene renner og jeg får være en del av mine egne følelser, at de får leve og ta den plassen de vil ha. Elsker når en tone kommer og vil ut og blir til en sang, og datteren min kommer og blir med i den samme nye sangen som aldri er sunget før. Elsker når min munn og mine øyne viser smilet jeg bærer på og møter dine øyne og så ser mine øyne din munn krumme seg oppover i et smil som møter mitt og så smiler vi sammen, og så blir smilet enda bredere og så ler vi. Vi drar inn pusten, bruker magemusklene og ler igjen. Og så møter ditt mitt og mannen min, all verden er god fordi din og min kropp er til og er sammen her og nå, og vi kan kjenne varmen og nesa kjenner den kjente gode lukta – av deg.

Elsker kroppen min, denne boligen, enda en stund. Det var en fin reise sammen, jeg er så glad for at jeg kunne få bo i den lenge mens jeg visste å sette pris på den.

Naive solskinnsbarn

september 12, 2017

I går var det valg.

I dag strømmer det til folk som vil gjøre en politisk jobb.
Generasjonen min, over og under meg, har vi vært solskinnsbarn? Tatt det for gitt at alle vil oss vel, at politikerne tenker som vi gjør, ønsker det vi vil, litt mer eller litt mindre.

Og så våkner noen, og ser at det ikke er slik. Ikke lenger er slik. Aldri har vært slik?

For at verden skal være så god som mulig, så må vi kanskje gi alt vi har for at det skal skje? Hele tiden?

Irritasjon og gjemsel

september 7, 2017

I vinter så jeg et foredrag på youtube der noen snakket om det å si «Velkommen» til følelser.

En gang for lenge siden, på samtalen før vi skulle gifte oss sa presten at det ikke fantes feil følelser. Jeg tok til meg det, og har på mange måter levd etter det, gitt det videre til andre og levd med det. Men hadde jeg sagt «Velkommen» til alle følelser? Jeg begynte å lure.

Siden jeg ikke kan reise noe sted fysisk så har jeg nok av tid til å reise mentalt. Og en dag, ikke lenge etterpå så merket jeg et blaff av noe. Det sto så vidt i døropningen før det var borte igjen. Jeg blunket. Var det der eller var det ikke. Jo, det hadd vært der, et blaff av irritasjon.

«Hallo» sa jeg. «Er det Irritiasjon? Vil du komme inn?»

Irritasjon trådte inn i rommet. Ikke sjenert, bare stille, vant til å bli feid bort i det samme hun viste seg.

Jeg stirret på henne, stirret på døra, og skjønte det var slik det hang sammen. Hver gang hun viste seg hadde jeg snudd hodet en annen vei, ønsket ikke å se henne, kjenne henne, høre på henne. Irritasjon, det var bare noe å feie unna.

Det ble en uke i irritasjonens navn. Jeg hadde akkurat begynt på cellegift, og det kastet meg inn i overgangsalderen. Den kan være tøff, og når man går igjennom den på en måned er det en slags ekstremsport. Tre uker med gråt fra morgen til kveld, en uke med irritasjon. Akkurat den uka jeg hadde bestemt meg for å si velkommen.

Jeg fulgte Irritasjon med øynene. Etter hvert begynte jeg å se mønsteret. Det var veldig enkelt. Jeg ble irritert når noen gjorde noe annet enn jeg hadde sett for meg. Jeg ble irritert småting som at mannen svingte til høyre og ikke venstre. Det endte med at jeg lo høyt av meg selv. Jeg visste ikke at jeg var slik, at jeg ble irritert over sånne småting. Visste ikke fordi hver gang jeg ble irritert hadde jeg støtt irritasjonen fra meg før den rakk å si noe som helst. Men sånn var jeg altså, slikt ble jeg irritert over.

Så kom Sinne. Også den hadde jeg bare vist ut døra. Etter hvert så raskt at jeg ikke engang merket at den var der.

Etter Sinne kom Kjedsomhet.

Det var mest overaskende. Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde kjedet meg, men nå, jeg kjedet meg så intenst. Hadde jeg gjort det hele tiden? Og ikke tillat meg å kjenne på det? Stillhet, bønn og kontemplasjon, så kjedelig at jeg holdt på å gå i stykker. Jeg måtte le av det også.

Det minnet meg om historien om kongen som var vis, fordi han hadde vise rådgivere.
En dag fortalte de ham om en gutt som alle snakket om, fordi han var klokere enn noen annen. «Hent ham hit!» befalte kongen, og det gjorde de.

Kongen spurte gutten om alt han lurte på, og gutten svarte, men etter en stund gjespet han og så en annen vei. «Dette er så kjedelig», sa han, kan vi ikke gjøre noe annet, kan vi ikke leke?» Kongen så forbauset på ham, men joda, de kunne leke, hva skulle de leke? «Gjemsel!» ropte gutten. «Du gjemmer deg først». Og i det samme begynte han å telle. Så så han seg rundt. Han så kongen med en gang, han satt bak en stein noen mil ut i havet. Så var det guttens tur. Kongen telte. Og så lette han. Og lette han. Og lette han. Han lette i havet. Han lette i i alle skogene, på alle fjellene, langs alle strendene. Han lette under jorda og han lette i himlene. Så måtte han gi opp. Han ba gutten komme frem. Og gutten hoppet frem, han hadde gjemt seg i Kongens hjerte. «Hvordan kan det ha seg», sa gutten «at de sier du er så vis, når du ikke engang kjenner ditt eget hjerte?»

Balanse

september 7, 2017

Dt var ikke før jeg fikk barn jeg skjønte hvor vanskelig det var å lære bort, forklare eller forsøke å hjelpe et annet menneske i det å finne balanse.

Jeg burde kanskje sett i speilet lenge før og forstått hvor vanskelig det er, men jeg trodde det handlet om at det er så vanskelig å leve, ikke nødvendigvis å forstå med hodet.

Rabbinere snakker om at de må tale slik at de beroliger de urolige og uroer de beroligede.

Den hebraiske bibelen og andre religiøse skrifter sier til oss at vi er støv, og vi er mer enn støv.

Til barna mine forsøker jeg å si elsk deg selv. Men det betyr ikke på bekostning av andre.

Gi til andre. Men ikke på bekostning av deg selv.

Lev for verden, og lev for deg selv.

Balansen består ikke i å være gjerrig, men å gi med overflod.

Hemmeligheten er kanskje å finne overfloden?

I det siste har jeg tenkt at det er helt bestemte øyeblikk da jeg kan si at jeg lever i Guds rike her. Det er når et annet menneske kommer til meg og sier at det har fått så mye av meg. Og jeg er overasket, for mitt intrykk er at i dette vennskapet, i dette forholdet er det jeg som har fått, og den andre som har gitt.

Og så går det opp for oss at vi begge føler vi får og får av hverandre, og at sannheten må være at vi gir og får på samme tid, men det vi gir også føles som gaver, det er som en strøm som går, en overflodsstrøm.

Som en klem. Gir man eller får man en klem? Når vi ligger tett intil hverandre, varmer oss på hverandre, hvem gir og hvem får? Når jeg kjenner huden din tett intil min, da er det like godt for oss begge.

Balanse.

Guds rike.

Overflod.

Hvordan sier man noe om dette til den som spises opp av andres krav?

Hvordan sier man noe om dette til den som krever og krever av andre uten å gi noe igjen?

Og hva vet jeg om dette andre mennesket, om hva det trenger? Å uroes eller beroliges?

Når noe er ute av balanse blir det ekstremt i begge rettninger. Rundt meg dør folk fordi de sulter seg – og fordi de spiser seg ihjel. Noen krever for mye av seg selv. Andre for lite. De flest av oss gjør kanskje begge deler på samme tid, men på forskjellige ting. Noen biter i seg sviket, men andre hører det komme ut som småklaging og trekker seg unna.

Balanse.

Å elske seg selv. Å elske andre. Å elske livet, verden, alt. Å være elsket. Å vite og å kjenne at man er elskverdig. Å tro på det.

Av og til tenker jeg at det er nøkkelen.