Bare en bitteliten post for selv å huske hva jeg grubler på om dagen.

#metoo har fortsatt inn i en fase der også mannlige sykepleiere har kommet på banen, og vi får se at kvinner ikke er hakk bedre enn menn. Godt! Problemet er ikke noe som sitter i kjønnet vårt, men i mulighet, makt og ukultur.

Innimellom kommer en og annen mann på banen og klager på at kvinner ikke kjemper også deres kamp.

Og her er det jeg grubler på – når er det på plass med sysmtekritikk. Når er det på plass med kritikk av seg selv og sitt. Og når er det på plass med kritikk av «de andre»?

Det finnes noen store fallgruver når vi er midt oppe i det å diskutere samfunnsproblemer som seksuelle overgrep. Det er å blande statistikk og individ. Det er å tro at ens egen gruppe er bedre enn andres.

Undertrykte grupper består ikke av bedre mennesker en grupper som er privilegerte. Med en gang sinnet retter seg mot en hel gruppe mennesker så er man selv en del av problemet.

Man må kunne forvente at andre respekterer en og gjør det de kan for at verdenskal være rettferdig. Men man kan ikke sitte på rumpa og forvente at «alle andre» gjør den jobben samtidig som man ikke gjør noe selv.

Vi er alle samfunnet. Vi er alle folk. Liker man ikke det folk holder på med er det seg selv en må forandre.

Synet på hvem som er skyldig er så feil hos de fleste av oss. Enten skylder vi for mye på andre, eller vi skylder for mye på oss selv. Vi raser over andre i tide og utide, eller vi forgår i skam og skyldfølelse.

Reklamer