17 mai, dagen hjertet mitt knuser gang på gang på gang

mai 17, 2018

11 eller 12 år var han. Jeg hadde knapt hørt ham klage. Av og til hadde han falt sammen i smerter eller ren utmattelse men aldri sorg. Aldri klage. Nå satt han i en stor stol i finstasen men kroppen klarte ikke mer enn å få på seg klærne før den gikk ned for telling. Og så kom tårene. De rant i strie strømmer i takt med barnetoget og kameratens lek med potetløp og boksekasting et par kilometer og en hel verden unna.

2 år uten skole, knapt uten venner, uten å løpe, leke. Slutt på turer til en kamerat etter skolen for å øve på gitar. Kameraten hadde for lengst laget band med andre og var på vei til å vinne ungdommens kulturmønstring og publikums hjerter.

Når jeg kjørte i gatene så jeg andre på sykkel, hørte hvin og latter. Og min gutt? Han kom seg etter hvert opp av senga og bort til PC-en fikk seg nye venner over alt i verdenen der de skapte universer i minecraft og diskuterte i forum.

Men det var ikke nok. Ikke nok for mitt mammahjerte, og denne dagen heller ikke for ham.

8 år etter, han ligger og sover ved føttene mine nå. Toget har gått forbi, jeg tror ikke engang han så det i dag. Det gjorde jenta mi, noen få minutter før hun også la seg I den store senga her. I flere år nå har korpset hennes gått forbi vinduene våre uten at hun er med, og de siste månedene har hun ikke heller kunnet løfte hornet og spille for seg selv. Spilletimene som vi hadde fått læreren til å komme hit for å ta har vi måttet kutte ut og nå meldte vi henne ikke opp for neste år.

Krisj, krasj, mammahjertet knuser. i tapte drømmer, i tapte opplevelser i liv fylt med så mange forsakelser.

Ikke bare for mine barn, men for de hundrevis av barn og unge i Norge som ligger bortgjemt i senger og på sofaer i Norge. Tusenvis i verden.

Noen sier at ME er enkelt å bli frisk av. Hvorfor er det da så mange syke? Om det hadde vært så enkelt?

32378545_10216411615024442_2204591182435057664_n

Reklamer

4 Responses to “17 mai, dagen hjertet mitt knuser gang på gang på gang”

  1. Thomas Says:

    Merkedager og milepæler er ofte et stoppested for refleksjon, særlig for de som må – av en eller annen grunn – være på utsiden.
    – Takk for at du deler av deres virkelige tilværelse ved dagens merkedag, på vei inn i nye hverdager.
    Det gir både medfølelse, og refleksjon over deres, egen og andres tilværelse.. noe som i seg selv gir verdi.
    Så takk for deling og mulighet for refleksjon.
    I dag leste jeg berømt dikt (17 mai 1940), og med bakgrunn i din skildring – tillater meg å skrive litt om..
    «I dag står plassen hans tom, i feiringens glade virak, og nettopp i denne timen løfter vi derfor vår sak.
    Og det stiger en sang over landet, seirende i sitt språk, skjønt hvisket med lukkede leber, under MeE’en sitt krevende åk»
    «Sangen som stiger av håp er preget!
    Det letes, og finnes, vil kan jo bli leget!
    I tiden det tar og få gode svar
    Vi pleier og verner med den rollen vi har:
    Med Omsorg som verktøy, og grep som er gode,
    Støtter vi helse for sjel og for hode.
    For en dag skal vi igjen reises opp
    Da skal vi feire, i samlet tropp!»
    Med andre ord.. på vei til forskningens nye svar, la oss med god grunn fortsette å kjempe for at våre MEd-syke blir ivaretatt. Det fortjener de, og alle rundt!


  2. Rørene og sårt. God bedring til dine


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: