Det skjer kanskje en gang i uka. I et leserinnlegg bruker noen ord ala det Linda Noor gjør i dag: «Gjelder ikke metoo for unge, mannlige asylsøkere?»

Det oppleves som en slags moralsk pekefinger: «Dette burde dere snakket om, dette burde fått mer oppmerksomhet». Og hun har jo helt rett, verden burde vært rettferdig. Alt av urett burde blitt adressert i går, og blitt satt på plass før klokka var tolv i dag.

Slik er det jo ikke. De fleste viktige saker blir aldri omtalt. Det meste av urett som skjer skjer i stillhet. Og hvert eneste skritt vi tar fremover, med å sammen bli enige om hva som er galt og feil og så rette opp i det krever innsats og arbeid, ikke sjelden generasjoner. Noe blir aldri fikset på. Det krever ikke sjelden at noen enkeltmennesker, ildsjeler står på barikadene, brøyter seg plass og arena, skriver, skriker og jobber. For homofiles rettigheter. For funksjonshemmedes menneskeverd. For krisesentre for folk som rømmer fra vold innenfor husets fire vegger.

Det krever folk som stiller som frivillige i vaktelefoner, på støttestre for incest. Det krever folk som jobber for støtte til midler slik at tilbud opprettes og opprettholdes.

Og arbeidet tar aldri slutt, det må kjempes på nytt og på nytt for at det skal finnes et tilbud til de som trenger det, på så mange måter som mulig.

Tuberkulose – frivillige krefter jobbet med informasjon og fikk til slutt på beina sykehus og hjem for de som skulle dø over hele landet. Menneskerettigheter, to verdenskriger skulle til for at verdens land kom sammen og sa «ja». Forsøk på å stoppe klimakrise, millioner av mennesker har jobbet i mange tiår, enn så lenge uten å få til stort mer enn å få politikere til å skrive under på avtaler de ikke har til hensikt å følge opp.

Men folk har denne trangen til å gjøre verden til et bedre sted. I gamle dager ville man overlate gården i bedre stand til egne barn enn man selv fikk den. Dette ligger i oss fremdeles, vi vil overlate verden som et bedre sted til egne barn enn vi selv fikk den. Og vi drar og lirker og dytter. Vi skriver, vi stemmer, vi stiller opp, vi ønsker, vi gråter. Vi drømmer og lengter.

Til en dag uten fattigdom, en dag uten urettt, uten syke som ikke får hjelp og lindring og trøst. Til en verden uten krig og utbytting.

Jeg kjenner på den store motstanden mot en tekst når den møter meg med en slik pekefinger eller en whataboutisme. Hvordan jeg reagerer med å få lyst til å si til forfatteren «jammen hør nå her, har du sett hvordan disse jobber med denne saken, har du hørt hvordan dette ble tatt opp, så du hvilket inntrykk det gjorde?»

Så jeg skal forsøke å skrive meg dette bak øret for egen del: Når jeg skriver en artikkel, får noe på trykk så er det min mulighet til å si i fra «se her, dette også, dette må vi snakke om, dette må vi ta tak i». Og jeg kan vite at folk nikker og sier, ja, takk for att du setter fokus på dette, dette er også noe vi må huske og kjenne til.

Når jeg ser min egen tekst og skal til å poste den eller sende den inn eller putte den på trykk og ser at jeg anklager andre for ikke å bry seg om akkurat denne tingen her, da skal jeg heller tenke:  Det var min oppgave denne teksten her, ingen andres. Det var jeg som skulle skrive dette og nå har jeg gjort den. Så skal jeg finne frem Ctrl-x og bare slett akkurat den settningen som handler om at andre burde sett og gjort. Også skriver jeg heller: Dette er en sak jeg gjerne vil skrive mer om fordi…

Og om du gjør det samme så  skal jeg dele, slik jeg ofte gjør, og jeg kan si meg enig, slik jeg ofte gjør. Og vi kan fortsette praten om dette rundt middagsbordet, i chat, i samtale med andre, slik vi ofte gjør. Og de av oss som jobber med politiske programmer skriver oss dette temaet du tok opp bak øret, og de av oss som ser oss om etter noe å bruke tid og krefter i fritiden på husker kanske på akkurat det du skrev om neste gang de ser seg om etter noe nytt å ta tak i. Og sammen så drar vi lasset og gjør verden bedre. Og om noen år så kan vi kanskje krysse av dette også på lista over ting der vi har fått til.

IMG_20181005_105039.jpg

Reklamer