Spydordmuren

januar 8, 2019

Det var noe jeg hadde sagt. Det provoserte nok til en strøm av ord tilbake.

Jeg kjente meg ikke igjen.

Jeg hadde sagt noe, og jeg kjente meg ikke igjen i det som ble hørt.

Jeg ble kanskje lei meg. Så lei meg at jeg kunne ha grått om jeg hadde forstått. Jeg ble bare stille for å forsøke å forstå. Når skjedde det? Hva skjedde? Hvor var det, akkurat det punktet hvor det gikk galt. Hvordan ble ett ord hos meg til noe helt annet hos deg?

Og sammen med stillheten, gleden over at det ble sagt. Her og nå. At det gikk galt. Og at det var mulig å binde sammen igjen den tråden som røyk; den opplevelsen vi hadde hatt av å snakke, lytte, gi tilbake i en strøm, nesten som en dans var det faktisk mulig å finne tilbake til. Du ble sint, irritert, men du sa i fra, og vi fortsatte videre sammen.

Glede, for jeg husket også de gangene ordene hadde blitt feil, men ingenting ble sagt. Den andre endte kanskje med å gå. Dunk. Døra slo igjen med et brak og det gikk ikke å rette opp.

Ord som mur, ord som spyd. Ord som vokser i munnen til en blomst men sniker seg inn i øret ditt som en slange som hveser og biter.

Svikefulle ord. Jeg kan skjønne hvorfor verden forakter dem. Hvorfor mange blir sittende der, tause, redde for å si noe, redde for at det skal bli galt.

Det blir jo galt. Ofte.

Og det gjør vondt, og man kan føle at verden faller sammen.

Den faller sammen. Noen ganger faller den sammen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: