Banalt

januar 9, 2019

Det med å bli banalt.

Mannen min sa plutselig noe om det. Noe om at noe kanskje må bli banalt for at man skal klare å forholde seg til det.

Jeg hadde kastet og kastet ting fordi det ble så banalt.

Så skrev jeg noe som for meg var så selvfølgelig at jeg nestne ikke postet det, men det fikk masse oppmerksomhet. Kanskje må det selvfølfølgelige sies? Det må settes ord på?

Kanskje jeg faktisk kan sette ord på alle selvfølgelighetene mine og dele dem?

***

Jeg leste Lærerinennen av Vigdis Hjorth. Måtte det etter Arv og Miljø. Ville ha mer. Og Lærerinnen også tok meg og bar meg. Med selvfølgeligheter jeg ikke hadde sett andre klare å sette ned på papiret. Så godt det var at det sto der. Så riktig. Så viktig.

Hun også skrev om banalitet. Men hva var det? Boka er lånt bort og jeg får ikke slått det opp og funnet det igjen, det som sto om banalitet og som nå også har et merke i margen. noe om at det viktige blir banalt? Det riktige? Det sanne?

Men Hjorth blir ikke banal, hun formidler det så rent, så klart. Som rent, klokkeklart vann. Sildrende som det vannet som sliper ned steinen i elva.

***

I dag hørte jeg ferdig podcasten der datteren til den dødende Vera Michalsen kommer på sykehuset for å snakke om det, at moren holder på å dø. De snakker om klisjeene. At det er en grunn til at noe blir klisjeer. Fordi noe blir gjentatt mange ganger. Gjentatt fordi det jo er noe sant der.

***

Det var egentlig bare det jeg hadde på hjertet.

At det er mye jeg skulle delt. Mye jeg skulle skrevet ned. Men jeg får det ikke til. For det banale skremmer meg. Klisjeene skremmer meg. Jeg er redd for å forsøke å vise frem noe fint, og så ødelegger jeg det med ordene mine. At den vare, lille fuglen med det bankende hjertet bli vist frem, og så er alt man ser en karikatur. Der jeg hadde lukket øynene, og kjent den myke dunen mot leppene mine, der jeg så strekker frem og sier: «kjenn du også», så ser jeg plutselig at fuglen er klemt i stykker av hendene mine.

Det jeg trodde var en blomst blir til en slange.

***

Og jeg er så skjør her jeg ligger for tiden. Jeg tenker jeg burde kunne ta sjanser. At det uansett ikke gjør noe som helst. De sier at det man angrer på på slutten av livet er det man ikke gjorde. At man ikke tok sjansen.

Jeg vet ikke om det er sant.

For her på slutten, her kan man ikke rette det opp når det blir feil.

Om pennen plutselig blir til et sverd og kutter noen i to, så er det ikke mulig å komme tilbake og sette det sammen igjen.

Om ordene sårer, om de misforstås, om jeg skader andre med ordene mine så kan jeg ikke gjøre det godt igjen.

***

Jeg ser på ordene mine og tenker at jeg gir meg selv for mye makt.

På «hva så».

Jeg tenker «herregud så dum du er. Så dumt dette ser ut. Slett, slett, slett.»

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: