Er meningen med livet å være lykkelig?
Det var en lørdag formiddag i gågata på Hamar sent på 80-tallet. Jeg fikk plutselig en mikrofon stukket opp i ansiktet og en reporter fra Radio Hamar spurte meg «Hva er meningen med livet.» Like raskt og uten å tenke meg stort om svarte jeg «Å være lykkelig.»
Siden angret jeg og følte meg dum. Lykkelig? Som mål i livet? Er ikke det utrolig overfladisk og dumt? Hva med å gjøre verden til et bedre sted eller sette seg noe større mål utenfor seg selv? Lykkelig? Som en slags egoistisk meg og mitt.
Men 30 år senere så er jeg enig med den stemmen som svarte. Å være lykkelig er et mål. Ikke lykkelig som en opphauset Polyanna eller en youtubestjerne som viser frem garderoben og forteller at alt bare er sååå fantastisk. Men lykkelig som i fornøyd. Som en slik dyp indre fred eller visshet om at man er på rett plass, man er akkurat den man skal være, der man skal være og har ingen uro, stress eller opplevelse av at «om bare… så ville alt vært bra».
Er det mulig å gi noen oppskrift på hvordan man får det slik?
Kanskje. En vei som mange snakker om er å være taknemmelig. Nesten alle religiøse rettninger har variasjoner over dette temaet som en måte å leve på, og alle har mystikere, helgener eller opplyste som tydeligvis har kommet frem til noe slikt ved hjelp av enkle, dagligdagse øvelser eller opplevelser i livet som gjør at man kommer nærmere dette: en enkel, likefrem taknemmelighet hver eneste dag.
Det er også klart at enkelte ting stiller seg i veien for å ha det slik. «Om-bare-syken» er en slik ting.
Alle mennesker har problemer. Ikke små problemer. Store, overveldende vanskeligheter som kan sette hvem som helst ut av spill. Alvorlig sykdom, omsorgsvikt i barndommen, venner eller kjærester som har sveket på måter som gjør at man ikke lenger tørr å stole på andre, foreldre som holder en i jerngrep både mentalt og fysisk til man selv for lengst er i alderen der man har fått barn eller også barnebarn. Alle mennesker lever liv med problemer som gjør at om vi virkelig kjente til dem ville vi sannsynligvis ikke byttet dem med våre egne. Slik andre heller ikke ville hatt våre problemer.
Da er det jo ikke så rart at vi tenker «om bare…». Men det er ikke få som forteller at når de fikk det de drømte om, det de trodde skulle forandre alt så var det ikke slik. I en periode da jeg var på et spesielt dårlig sted tenkte jeg at bare jeg fikk flyttet vekk så ville alt bli annerledes. Aldri har jeg møtt meg selv så i døra, nissene var med på lasset alle som en.
Så på en eller annen måte må vi klare å legge bort ideen om at lykken er der, på andre siden av «om bare».
Ja, jeg vet dette er for enkelt. Det finnes situasjoner man ikke kan leve med. Som må forandres fordi de er farlige, ødeleggende og destruktive. Men når vi er låst i en slik situasjon, hvorfor forandrer vi ikke bare på det? Noen ganger er det utenfor vår makt, og vi må bare holde ut. Noen ganger må vi få hjelp fra andre. Noen ganger må man ta et valg som oppleves som for vanskelig, farlig eller skummelt til at vi klarer det. Noen ganger må man bare hoppe og håpe på det beste.
Og ja, jeg vet det ikke er så enkelt som å bestemme seg og så gjøre. Jeg vet at dette som oftest er en prosess som tar år, et liv uten at man nødvendigivs når frem. Men her er virkelig veien akkurat like viktig som målet. Og like tilfredstillende. Å vite for seg selv at man går på riktig vei er på mange måter som å være fremme. Dette er et liv, tross alt, det er bevegelse, det er nettopp å ikke være i ro. «Hvile kan man gjøre når man er død» sto det på et russekort engang. Å slå seg til ro med at man ikke er fremme er en del av dette. Etter hvert slår man seg også til ro med at man ikke slår seg til ro. Og før man vet ordet av det så husker man ikke lenger hva man en gang slet mest med.
Å være fornøyd med det man har. Å leve her og nå, være tilstede i eget liv, ikke i minnene om det som var eller i drømmene om det som skal bli, det påvirker også hvordan vi lever sammen med andre. For når man har det slik så forsvinner mye av den destruktive adferden vår, den vi tar i bruk for å holde ut eller for å forsøke å oppnå det vi tror skal gjøre oss lykkelige. Et menneske som begynner å ha fred med seg selv og andre starter ikke kriger. Utbytter ikke andre i like stor grad. Karrer ikke til seg eller tråkker ned andre for selv å komme til topps like ofte som før. Å være lykkelig på denne måten er det motsatte av å leve et egoistisk, selvsentrert liv. Å bestemme seg for dette som et mål for livet er derfor ikke det samme som å være selvopptatt, å ikke bry seg om noe mer enn seg selv. Det er å ha det bra, og å ønske at alle skal ha det godt på denne måten.
Alle. Det betyr også meg. Så jeg leter etter forbilder, folk som er underveis. Jeg lytter til hva de sier og forteller om eget liv, og når jeg oppdager at alle peker i samme rettning, så fortsetter jeg å gå. Med mine skritt gjør jeg stien tydeligere også for de som kommer bak. Det er en vei vi må gå hver og en av oss.
Alene men sammen.
Bilde: Litografi av Anne Kristin Hagesæther, «Nå er vi her»
Kjære Beate. Takk igjen for kloke, gjennomlevde, viktige, gjenkjennelige ord. Maxbless.