Det er aldri populært å peke på problemer, feil eller katastrofer som er i ferd med å ramme oss. Det er ikke uten grunn at varslere aldri blir applaudert av sine egne. Ingen blir profet i eget land. Det ligger så dypt i oss dette, opplevelsen av at det er den som peker på et problem som er problemet.

Sjelden har dette vært tydeligere enn denne sommeren. I tretti år har enkelte mennesker ropt varsko om at verden står foran en katastrofe. De har blitt møtt på forskjellige måter som alle har handlet om det samme: «vi vil ikke høre, vi vil ikke at du skal fortelle».

Denne sommeren har vi ikke lenger kunnet si ting som «du lyver» eller «du overdriver». Nå har vi endt opp med andre anklager. Nå sier vi: «Du får barn og unge til å bli redde, og du påfører oss skam, og det er ikke bra». Det kommer i kommentarer og i lederartikler eller rene ragebaitsaker fra ellers seriøse medier som NRK.

Vi skyter budbringeren. Som om det hjelper. Som om det er den som sier i fra som er problemet.

Det er lett å tro at jeg, jeg er den som selv ville vært modig, som ville sagt i fra om jeg så at noe var galt. Men i virkeligheten viker de aller fleste av oss unna. For hvem orker å stå i det som kommer av sinne, forakt, trusler og motstand? Det er de få. Og når vi blir sinte fordi de står der og sier noe vi ikke vil høre, så begynner vi å lete frem alt de har av feil og mangler. Og siden de er akkurat som oss andre mennesker, (fulle av feil og mangler) finner vi mange.

Ofte er de som går først, sier i fra først eller som roper høyest, også folk som tåler det. Kanskje på bekostning av fintfølelse, milde manerer eller diplomatisk, beroligende effekt på andre. Med andre ord, mange av de som går fortest og roper høyt er lett å mislike, lett å føle seg tråkket på tærne av.

Så da bruker vi også det som skyts.

Fordi vi ikke makter å ta inn over oss virkeligheten.

Men det er nettopp det. På samme måte som villhester overlever steppebrannen ved å se angsten i hvitøyet og galoppere rett på flammene, så er vi også nødt til å tåle å se at det brenner, og handle ut i fra det. Ingenting er så skremmende som når vi ikke tørr å se. Når vi er så redde at vi holder for øyne og ører og andres munn. Ingenting er så skremmende som å se at det brenner, uten at folk gjør noe med det. Det er det som skremmer barn, unge og voksne. De som later som ingenting. De som ikke gjør noe. Ikke de som roper opp og så tar tak og gjør noe.

Når vi skyter budbringeren, da er det på tide å stoppe opp og spørre seg selv hva vi driver med. Hva er egentlig verst, faren vi kjenner, eller faren vi ikke kjenner?

Reklamer

For to og et halvt år siden skrev jeg om at jeg hadde fått kreft med spredning. Selv lette jeg opp bloggposter fra andre som var i samme situasjon, og det å lese andres historier var godt. På meg virket behandlingen godt, og i to og et halvt år nå har kontrollene vært smil og en bekreftelse på at alt er bra. De har vært skumle, men det har gått bra.

Underveis har jeg sett andre få kreft. Noen har dokumentert behandling og tester. Jeg hadde tenkt å gjøre det jeg og, men først var jeg for dårlig. Siden ble det en vane – for meg. Og den rare følelsen av at det som er sedvanlig for meg kan vel ikke være interessant for andre, så jeg har helt droppet å dele fra mine behandlingsrutiner. Med bittelitt dårlig samvittighet, fordi jeg ikke gjorde for andre det som hjalp meg.

Så derfor skriver jeg nå, for at den som har hatt det som meg, nærmest blitt bysset inn i normalen sammen med alle andre om at man nok allikevel er udødelig, skal vite at der har vi vært sammen. Og at uansett hva man tenkte om hvordan man ville reagere når bildene og testene en dag ikke er ok lenger så lever i alle fall mine følelser sitt eget liv.

Og de er bare fortvila i kveld.

Fortvila på en sånn ubehagelig måte. Der det er en dypt sort mørke. Der det er kvalme på lur. Der tårene renner når man skal forsøke å si noe. Der man er redd for å dø og reddere for hvordan det vil skje. En fin venn sa noe om å ta litt fri og bli likegyldig en stund. Jeg håper å være der snart. Kanskje når jeg har fått sovet litt bedre etter to søvnløse netter som jo ikke hjelper.

Jeg spurte mannen min om han hadde skjønt det da legen møtte oss i gangen. Han hadde ikke. Jeg hadde.

Så hva skjer nå? Bilder skal sendes videre og analyseres av de beste vi har i landet. Om en ukes tid får jeg kanskje vite litt til. Det eneste jeg vet i dag, er at det var mer akutt farlig da kreften ble oppdaget, Da skjedde det i grevens tid. Dette er sannsynligvis noe vi har bedre tid på.

Kjenner jeg meg selv rett så tar det noen dager før følelsene har fått nok rom og begynner å roe seg på egenhånd. At roen dypt i meg tar over hele kroppen igjen. Men ikke i dag, Og det har ingen hast. Det får være som det er.

Den angsten som er størst handler ikke om hva dette er, men at konsekvensene uansett betyr mer behandling, flere oppmøter på sykehuset, alt ting jeg jo ikke har krefter til. Så jeg gruer meg til dager da jeg blir sjuk og dårlig, da kroppen ikke har det bra.

Men nå, nå skal jeg sove. Jeg bare ville sende ordene ut til deg som leter etter akkurat disse.

I dag, på vei inn møtte vi noen på vei ut etter aller første kreftbehandling. Vi ble sittende og snakke et par minutter. Hun trengte en klem. Jeg fikk et lykke til. Skip som møter hverandre i natten.

Ta vare alle. Nyt hvert minutt på denne fantastiske reisen. ❤

Mi

22 juli 2019

juli 22, 2019

hver dag
er et valg
om å elske eller hate

sinne, sorg, uro,
ja
men ikke hat

jeg forstår de som hater
det er ikke vanskelig
men det var det han ville

det var det han ville
så hver dag
velger jeg å elske

og som med alt man gjør
om igjen og om igjen
blir det lettere og lettere

hos mormor hang det et bilde
som jeg siden fikk og som var med meg
fra hybel til leilighet

den brede og den smale veien
hver morgen står jeg der
og velger på nytt

hver dag blir veien kortere
de fleste dagene nå er jeg fremme
i det samme jeg velger

“The mind is its own place,
and in itself can make a heaven of hell,
a hell of heaven..”

skrev Milton
Mandela så det samme
når han sa

When I walked out of the gate
I knew that if I continued to hate these people
I was still in prison.

det samme valget som
gjør godt i meg
er det som bygger verden

bygger broer
fra menneskeøy
til menneskeøy

du
jeg
oss

vi
de
oss

kom
bli med
elsk