Løgnen mot det sanne – hvordan takle mitt eget hovmot?

I dag er det Stefanusdagen. I Norge har Wergeland udødeliggjort det i et dikt om løgnen mot det sanne. Stefanus ble steinet i hjel fordi han sto for noe andre ikke ville høre.

Denne jula slo Ari Behns selvmord ned i befolkningen som en eksplosjon av sorg og av skam. Sorg fordi han hadde sneket seg inn i hjertene våre og nå er han borte. Skam fordi han var et slikt menneske andre elsket å håne, og som det var lov å både vitse om og hetse uten å bli satt på plass. En slik hakkekylling nederst på rangstigen, selv om prinsessens nye kjæreste nok har tatt plassen aller nederst det siste året.

På Facebook og Twitter skriver enkelte at de neste gang skal tenke seg mer om. Noen ber andre tenke seg mer om.

Men hvordan gjør vi det? Stefanus viser oss hva ikke orker å forholde oss til: Uenighet. At andre sier noe vi selv synes er latterlig, vondt, håpløst eller bare dumt. Noen ganger det som er sant, men som vi ikke vil vite av. Stefanus sine dapsmenn viser oss den menneskelige reaksjonen, vi angriper den som står for det vi ikke tåler.

Gabriel Scott skriver i Det gyldne evangelium at vi mennesker elsker å snakke ned andre, peke på hva som er galt, hva som er uharmonisk eller stygt. For da føler vi oss bedre selv.

Selv hos små barn kan vi se dette, på egenhånd kan de fint finne på å rynke på nesa til oppførsel eller utseende de ikke skjønner seg på, enten det er et skjegg de ikke liker eller noe annet som virker feil. Det ligger i ryggraden vår, i lillehjernen og i reaksjonene, de som kommer før vi får tenkt oss om. Vi vil at alle skal ligne, vi vil være en gruppe, vi vil være som gruppa og vi vil at at andre også skal passe inn. Uenighet kan gjøre fysisk vondt og er ubehagelig.

Så hva gjør jeg? Hvordan klarer jeg å ta skrittet tilbake og reflektere i stedet for å reagere? Stoppe meg selv fra å si hva som faller meg inn? Eller for å forsøkte meg på noe enda større, kan jeg slutte å måle andre ut i fra min egen usikkerhet og hovmot? Er er det mulig å forandre seg, slik at reaksjonene jeg har på andre mer og mer er basert på nysgjerrighet og omsorg?

Kanskje hjelper det å forstå hvor liten jeg er i verden, hvor lite jeg vet? Alle som har studert et fag i dybden blir slått av hvor lite vi har forstått. Vi fabler om teorier som Big Bang og relativitet. Men vi vet ikke, og få av oss kan forstå godt nok til å forklare de teoriene vi har. Når avisene skriver om noe som hendte i går forteller de ikke samme historien, for alle som ser legger merke til forskjellige ting. Så hva hendte egentlig i går? Hva hendte for hundre år siden? For tusen? Og oss selv, hvem er vi? Vi som ikke engang forstår hvorfor vi blir sinte eller hvorfor vi gråter eller hvem vi elsker. Vi som kjenner vårt eget hjerte dårligere enn gangetabellen. Vi kjenner kanskje huset vi lever i og byen vi bor i, men ikke engang i vårt eget hus vet vi hva som befinner seg i veggene og vi har ikke besøkt alle gatene byen. Vi kjenner ikke alle menneskene der vi bor, mange kjenner ikke engang sin egen nabo. Dette er bare en liten prikk på en liten planet, i et lite solsystem, i en av de minste galaksene i det eneste verdensrommet vi kjenner til, i den eneste dimensjonen vi vet at eksisterer.

Så uendelig lite jeg vet.

Når jeg tror jeg vet mer enn et annet menneske, har forstått mer enn sidemannen så er jeg som en maur som har sett rundt et mer tre enn nabomauren. Skulle jeg skryte av det? Skulle det gjøre meg bedre? Påstår den andre at den har sett en blomst jeg ikke har sett, smakt på et frø jeg ikke har oppdaget, skulle det gjøre meg sint fordi det er uhørt å si noe slikt?

Om det virkelig er slik at jeg har forstått mer enn en annen på et felt, er ikke det å se ned på den andre i såfall like dumt som om en sjetteklassing skulle se ned på en tredjeklassing?

Jeg kan glede meg over det jeg har forstått, jeg kan fortsette å lete og være nysgjerrige. Jeg bør fortsette å forsøke å skille sannhet fra løgn, og stå for det jeg finner selv når det koster. Men å skryte på meg at jeg vet eller har forstått mer enn en annen, det faller fort igjennom enten jeg tar frem teleskopet eller mikroskopet.

ETTER TIDENS LEILIGHET

Stenen i stefanens panne –
den er løgnen mot det sanne.
Tåpelige, grumme hånd
som vil sikte på en ånd.
Ha, hva seiersglans der bryter
av det sår hvis blodstrøm flyter.

Løgnen kun sekunden vinner.
Intet sannhetsord forsvinner.
Som et hvift av lette lin
løsner styrtende lavin,
er det nok til å begrave
verden når den er av lave.

Men det må ei hviskes stille.
Sannhetsvenn ei blott må ville.
Vær i ett og alt deg selv!
Det er seirens kunst, min sjel!
Som stefanen mellom stene
må du stå om selv alene.

– Wergeland

1526596_10202775891459875_1194630398_n

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s