Dikt, april 2019

I fjor spurte Fredrik Hossman om jeg ville være med å levere inn ett dikt om dagen gjennom hele april, og jeg ble med. Jeg skriver lite for tiden, og sliter både med å samle tankene og å jobbe med tekstene slik at de gir mening for andre enn meg selv, så i bakhodet tenkte jeg at diktene kanskje ville kunne passe inn her på bloggen, som en statusoppdatering over livet.

Stort sett gikk jeg inn i gruppa, skrev det som falt meg inn der og da og så meg aldri tilbake. Flere andre gikk sammen og jobbet videre med det de hadde skrevet, det fikk jeg ikke til, jeg har ikke engang sett på tekstene etter dette. Men takket være Ranja er de samlet til ett dokument, og jeg tenkte at de uansett kunne få en plass her, med skrivefeil og umulige settninger.

81408637_807921116319902_3291376723328761856_n
(Illustrasjon av Idun R. R. Eiklid)

1. april 2019
Knasker gullerøtter
mens fingrene flyr over mobiltastaturet.
Vær tilstede i det du gjør
messet guruen i øret mitt i går.

Så jeg er tilstede
i gullerøtter og skjerm.

Nå drar tungespissen
over tennene. Leter etter rester.
Drar de frem og jeg tygger på nytt.
Tygger på gullerøtter og ord.

Røtter fra jord.
Fra jord er du kommet.
Til ord skal du bli.

 

2. april 2019
En skikkelig fillefrans var hun, jentungen.
Dagene ble brukt på å løpe rundt i byens gater
stjele et eple her,
høre på en sanger der.
Leke med de andre ungene.
Ikke i dag. I dag hadde hun plukket opp en pinne
en flott pinne,
den lå perfekt I hånden,
hun kunne løpe med den langs gjerdene
og sinte hoder ville stikke ut og be henne stoppe med bråket.
Hun ville se på dem, le og løpe videre.
Men noe hadde fått henne til å stoppe opp.

Der på det lille torvet med fontenen så hun ham først.
Han sto på plassen der eventyrfortellerne brukte å stå.
Han fortalte ikke et eventyr,
han var et eventyr
i en stor blå kappe
fylt av stjerner som lyste
som brødrene sine der oppe på himmelen,
kantet med gull som sola selv.
Han sto der,
han ropte til folk,
“Kom nærmere, kom nærmere” ropte han
og folk kom,
lokket av at han var ny, lokket av noe I stemmen hans,
og etter hvert lokket av ropene fra tilskuerne som samlet seg.

Han kunne trylle
han kunne trylle hva som helst om til gull.

Hele dagen hadde hun fulgt etter ham
fra torv til torv, fra gatehjørne til gatehjørne,
sett ham arbeide seg oppover til han til slutt
sto utenfor sultanens slott,
og hun så sultanen selv
og konene hans titte ut fra bak gardinene
så de røre på seg
hørte de også gispe
når trollmannen løftet fingeren sin,
peke ,og der,
en knapp ble til gull,
en blomst ble til gull
en stor fugl i et bur hentet ut fra plasset ble til gull.

Hun hadde fulgt ham fra morgenen av,
ikke gått sin vei når han spiste lunsj,
sett på langt borte fra
når han satte seg ned og drakk te i. skyggen på ettermiddagen

Etterhvert hadde stjernene kommet opp,
folk hadde forsvunnet vekk og inn I husene sine
men hun var der fremdeles,
og nå, nå snudde han seg
og så på henne.

“Gutt, kom hit”
sa han.
Hun gikk nærmere.
“Jeg har nok sett deg” sa han.
Han smilte, «Dette er din lykkedag, du få alle dine ønsker oppfylt!»
Han løftet hånden, pekte på pinnen hennes
og der ble den til gull.
Hun så på den. Så på ham.
Smilet hans forsvant, det kom en rynke.
“Er du ikke fornøyd?” sa han,
«du har fått en pinne av gull, vet du ikke hvilken rikdom det er?»
Hun svarte ikke.
Han så på henne.
Lenge.
Med et grynt løftet han hånden igjen, pekte på steinen foran henne.
Til gull.
Så på henne på nytt.
Hun var fremdeles stille.
Han pekte på fillene hennes
gull
gull
gull
Hun sto der skinnende foran ham.
Han så på henne.
Hun så på ham.
“Men hva vil du da”
ropte han til slutt,
“hva vil du ha når du ikke er fornøyd nå?”
Nå var det hennes tur til å løfte hånden.
Peke.
«Fingeren», sa hun.
«Jeg vil ha fingeren.»

(Fritt etter et gammelt eventyr først hørt av Laura Simms.)

3. april 2019
Vi satt der i en sirkel rundt mesterens føtter.
Tiden var kommet for at jeg kunne si noe.
Jeg fortalte eventyret om den magiske fingeren.
– Slik har jeg det, sa jeg til mesteren. Akkurat slik. Jeg vil også ha fingeren.
Hva betyr det spurte hun meg, hva er det den som har fingeren kan?
-Den som har fingeren forstår alt, svarte jeg.
Jeg vil så gjerne forstå det alt sammen.

4. april 2019
Om jeg vil vite alt, hvor begynner jeg
hvor er min begynnelse?

Jeg husker at jeg som barn så på mamma sin kropp
så på brystvortene
så og visste hvordan de smakte
kjente ekkoet av den varme veska i munnen
i halsen
ned i magen.

Kjente lukta av mamma
den omsluttet meg
den var trygg og god
alltid trygg og god
lenge etter at mamma ikke var det selv.

Kjente smaken av melka i munnen selv om den
forsvant etter bare noen dager.

Senere så jeg mine egne barn ligge
ved mitt eget bryst
så to mennesker som var til
som var meg
og ikke meg
meg fordi alt de var
alle byggeklossene
hadde jeg først spist
hadde min kropp brutt ned
hadde min kropp skapt om
til det som ble dem

– en halv celle bare, av deg,
sa jeg til mannen min og lo

Ikke av skadefryd
ikke for å holde ham vekk
ikke for å noe annet enn underet
over hva kroppen min hadde gjort
hva den hadde skapt.

Et barn.

***

Om mester Chaa sies det at når han ser en kopp ser han en knust kopp.
For alt som er til skal en gang gå i stykker.

Alt som blir født skal en gang dø.

***

Jeg ser ned på blodårene mine
de er fulle av arr.

Når nålene stikkes inn nå om dagen så butter de mot arrvev.

En gang gikk det næring fra blod til bryst.
Det er lenge siden nå. Nå går det gift fra blod til bryst.

***

Om jeg vil vite alt, hvor begynner jeg
hvor er min begynnelse?

Jeg var et lite barn
som i to dager fikk ligge ved mammas bryst
før det ble for vondt og for skremmende.
Hun visste så alt for godt
at alt som blir født skal dø.

Jeg lærte om ekkoet av varm melk
om trygg lukt
og om frykt.

Det var mine fødselsgaver.

5. april 2019
Å gå i noen andres sko.
Vi snakker om å gå i andres sko
som om vi går i våre egne.
Men hva vet jeg egentlig om meg selv?
Har jeg gått gjennom livet med åpne øyne
ører
Har jeg?

6. april 2019

Den første læreren jeg hadde i meditasjon sa at når man først setter seg ned og blir stille så kan det kjennes som en bokhylle med bøker ramler i hodet på en.

Noen dager trenger jeg ikke engang sette meg ned og allikevel kommer all verdens biblioteker susende mot meg.

Noe i meg ønsker å holde alle tanker, alle ideer, alle teorier jeg noensinne har hatt og ikke forkastet oppe i lufta på en gang.

Det er som om de roper til meg: Ikke glem oss! Skriv oss ned! Ta vare på oss!

Som om de tror at når jeg forsvinner så forsvinner også de.

Gjør de det?

På enkelte sånne dager rømmer jeg til Netflix. Holder for ørene og roper «lalalalala». Når kvelden kommer så skjelver kroppen av for lite hvile, det verker i overkroppen, jeg sliter med å holde hodet oppe

men mest av alt er jeg sint på meg selv

uten å vite hvorfor

en skamfølelse

for å ha kastet bort enda en dag når tiden er så dyrebar.

Jeg innbiller meg at om jeg hadde valgt bokhylla ville jeg vært fornøyd med meg selv.

Flink.

Herregud så viktig det er for oss å være flinke. Jeg ser det hos andre. Skam for små filleting.

Negativity bias.

Det var ordene hun brukte. Vi mennesker har negativity bias. En medfødt dragning til å lete etter det negative. Slik at vi kan bli bedre. Slik at vi kan få verden fremover.

Så var det ikke foreldrenes skyld allikevel at han alltid var så selvkritisk. At hun slo seg på hånden når hun hadde brukt penger. At barnet var vettskremt for å ha gjort noe galt.

Det bare var. Det også.

Der var en tanke plukket ned og plantet på papiret. Som et frø som andre kan plukke opp og så, eller la være. Hvem vet, kanskje kan jeg klare å plukke ned tanker nok til en hel blomstereng før det er for sent?

8. april 2019 (1)
For 18 minutter siden fikk den delen av meg som lo og sa at aldri i verden at jeg ville klare å levere ett dikt om dagen rett.

8. april 2019 (2)
Jeg vokste opp i et hjem
der alle var merket av død
og frykt for død.

Jeg husker hvordan jeg med
ungdomsøyne betraktet en mann
så redd for å dø at han ikke maktet å leve.

Nå ser jeg med
middelalderøyne innover i meg selv
så redd for døden at jeg sovner om kvelden
og tar meg i å håpe at jeg ikke våkner igjen.

Men når morgenen kommer?
Når morgenen kommer er den like ny som alltid, dagen.
Og hjertet mitt hopper i glede over en dag til.

Så er vi ikke så like allikevel,
Pappa?
Vi kan dele litt av frykten,
kjenne smaken av den
sammen med resten av menneskeheten.
Men hadde du noengang denne overveldende gleden av å bare være til?
Denne ustoppelige nysgjerrigheten?
Dette fryktesløse som også bor i meg?

Jeg synes jeg hører ekko av noe slikt i stemmen din den den har tatt turen fra din telefon til min.
Når vi ler sammen.
Du, så glad når du hører meg le.
Du sa det her om dagen:
Det er så godt å høre deg le igjen, Beate.

Og jeg hørte kjærligheten i stemmen din,
varmen fra deg.

Det er utrolig at det var dette skulle til
for at du skulle kunne vise meg en slik kjærlighet
uten frykten for å miste.
Utrolig at det som skulle til
var at vi faktisk var her, ved veis ende.
Vi venter sammen,
fryktesløst i dagslyset.

Men når kvelden kommer,
lyset er slått av og jeg hører mannen min sitt rolige pust ved siden av meg,
slik jeg gjør akkurat nå,
da kjenner jeg på smertene
lurer på hva de kommer av i dag,
kjenner på gråten som ligger på lur
hver gang jeg kjenner etter.
Da tenker jeg innimellom
at jeg håper jeg ikke våkner igjen,
at den er for tøff denne siste mila.

Skjermen lyser mot meg i mørket.
Jeg scroller opp og ser på mine egne ord.
Kjenner etter om de holder, om de er sanne.

Tenker på Volven i Voluspå som spør
Har du lært nok, eller hva?

86933727_544034569878652_5718374923102060544_n

10. april 2019 (1)
Sitter med penn og papir. Køler på arket.
Litt som å la tankene fly dette. En krusedull der
får øyne og ører. To store tenner. Blir en hare
med forbausede øyne som titter tilbake på meg.
Skaperen.
En rev.
En ugle.
Mandelformede tegninger blir til øyne
til fugler, til fisker
og så kan jeg ikke la være
i en alder av 48 tegner jeg for første gang
slike tegninger som til alle tider har blitt tegnet på dovegger og i skjul over hele verdenen.
Jeg husker hvordan jeg som tenåring storøyd så det på et bilde fra en vegg i Pompeii.
Tegner mandelformene på nytt.
Mandelformede. Mandala.
Tenker på Kristusbildene der han trer inn i denne verden
på samme måte som oss alle.
Så tegner jeg enda en gang.
Nå med en person med ryggen til,
på vei vekk.
En kiste.
En seng med en død person.
En gravstein.

Da jeg gikk gravid med ungene leste jeg bøker om det å bli mor. De kom til kort alle sammen. Ingen forberedte meg på fødsler der vi svevet mellom liv og død
sammen.
Våre liv, på hold i porten mellom liv og død.

Nå har jeg lett etter bøker som skal forberede meg på det som nå kommer.
De kommer til kort de også.
Jeg forsøker å spørre.
Leger, sykepleiere, det palliative teamet.
De er unnvikende. Svarer ikke og jeg skjønner ikke om det er fordi de ikke kan eller vil.

Om det er for tungt for dem dette,
å møte min nysgjerrighet, min trang til å vite.

Jeg husker hvordan jeg følte meg lurt etter fødslene.
Jeg trodde jeg ville få hjelp, at det ville oppleves trygt,
at det ville være folk der som tok meg i hånden og gikk sammen med meg en sti de hadde gått før.

Kjenner at jeg ikke makter å bli lurt igjen,
så nå vil jeg være klar, vil vite.
Jeg vil gå inn i mandalaen
uredd og trygg.
Ikke ta for gitt at det er hjelp å få.

Er det så rart?
Det er porten vi alle skal ut igjennom
hvorfor er det som om jeg er den første
som om alle de andre er glemt
gjemt unna
som tegningene på en dovegg?

10. april 2019 (2)
Har du lært nok, eller hva?

Før jeg skulle føde førstemann så kjentes det som om verden ville stoppe opp, for i det mitt kjønn åpnet seg og ble en portal inn i dette livet forsvant tid og rom og et nytt univers åpnet seg. Ingenting som hadde vært ville være mer.

Hva som lå på andre siden, hvordan var det mulig å ha tanker om det?

Sånn er det også nå, på andre siden av livet. Portalen skal åpnes på nytt. Alt skal forsvinne.

11. april 2019
Vår ulike virkelighet

De siste dagene har jeg lest tekster om yttringsfrihet.
Om hvordan vi som samfunn burde lytte til rasistene fordi …
nei, det var ikke så lett å formulere.

Kanskje det ikke var noen grunn?
Kanskje var grunnen rett og slett at de som påsto at de skulle bli hørt
var så vant til at de selv ble hørt
at de trodde det var slik verden var?

At når verden ikke sto på hodet for dem så
var noe galt,
noen gjorde noe galt mot dem.

Og jeg sitter her
med mine buttons med
ikke mobb kameraten min
og Save Nelson Madela.

Jeg sitter her med Gandhi på veggen,
og under han står det:
Først ignorerer de oss, så ler de av oss, så krangler de med oss, så vinner vi.

Vi som aldri trodde vi hadde krav på noe som helst
annet enn at vi skulle få ytre hva vi ville uten å bli straffeforfulgt, at vi hadde den lover her som gjorde at vi var fri til å si hva vi ville.

Men kreve å bli hørt?
Hvordan kunne vi kreve noe slikt?

Så kom altså denne gjengen,
smånazister, store nazister
og avisene sto med døra oppe,
Fritt ord sa “skriv i vei»
det var ikke måte på hvor viktig det var å få akkurat denne gjengen opp og frem.

Hvorfor det? Hvorfor det? Hvorfor det?

Hva hadde de som gjorde at folk sto og logret og tok i mot, mente at «de jog» måtte få plass?
De og? Hvordan kunne det ha seg at de opplevde verden slik,
at alle som ville fikk plass?

Slike sko vil jeg også ha. Slike sko som tar meg dit, hvor det er en sevlfølge å komme til ordet, og å bli lyttet til. Av en eller annen grunn hoppet «alt du sier skal bli lyttet til-feen» over meg.
Ja, over samtlige kvinner med meg.
Og ja, samtlige melaninrike og.
Og jammen, samtlige seksuelle minoriteter også.

Hvem står igjen, hvem kan det være annet enn

Tørr jeg si det?

Mannen. Den hvite. Ciss. Som på ramme alvor trodde at alle ble lyttet til her i landet, og da måtte det jo gjelde dem også. Og de andre hvite mennene med makt sto og heiet de frem
for alle må jo ha makt, og har de ikke det, nei, så må det da være noe galt med yttringsfriheten.

Og der og da ble yttringsfirheten forandret fra noe som skulle sørge for at vi hadde lov til å si hva som helst til at noen av oss skulle kunne kreve plass og plattform for å kunne si hva som helst.

Og etterpå har noen av oss gått rundt og kjent oss så rare, med en verden så opp ned,
med en virkelighete som ikke virker
ikke virker som den samme
som ikke virker lik.
Vår ulike virkelighet.

13. april 2019 (1)
Det bor en liten hvit kanin i brystet mitt.
Jeg har lurt på den lenge.
Lett etter den. Ropt litt.
Sittet musestille slik man skal
med vare dyr.
Det sier i alle fall reven til Den Lille Prinsen.

Og i dag fikk jeg se den for aller første gang.
Liten, søt.
Den så slik ut at jeg tror at pelsen må være silkemyk.
Kanskje jeg skal prøve å ta på den og løfte den opp i morgen allerede?

Jeg ble litt overrasket må jeg si.
Jeg så for meg at det jeg lette etter, hadde forsøkt å lokke frem ville være helt annerledes. Som en litt skummel rotte, kanskje? Eller noe med klør.
For når jeg har kjent nærværet har det vært med uro.
En ekkel følelse av at jeg har gjort noe galt.
At ting virkelig ikke var greit. Med meg.

Tenk at en så stor tyngde av så mye vondt viste seg å være så liten og søt.

I morgen. I morgen skal jeg løfte den forsiktig opp.
Først legge den mot ansiktet for å kjenne mykheten og lukten, den er jo skapt slik at man ikke kan noe annet.
Og så skal jeg spørre den.

13. april 2019 (2)
I dag sto Lasarus opp fra de døde.
Tenk på det!
– Kom ut, sa Jesus, og der stabber han plutselig ut av hulen. Svøpt i et linkle.

Det var vennene som måtte hjelpe ham med det.
Å få vekk linkleet altså. Og sikkert det å holde ham, sitte med ham, ta i mot ham også.

Hvordan i alle dager kommer man seg etter noe slikt?
Uten gode venner?

15. april 2019 (1)
Kjære, kjære palmesøndag!
Vi har vært venner å så mange år, at jeg håper det er greit at jeg tiltaler deg på denne måten. Tross alt, mannen som gjorde denne dagen til din har sagt at vi andre mennesker er vennene hans, så jeg har tenkt det kanskje har smittet av på deg? At det å kalle noen en venn ikke er nedlatende på noe vis, men tvert i mot noe som også kan bli sagt i respekt. Selv om du er hellig. Den hellige palmesøndag. Det er ikke å komme utenom at det nok ville være tittelen din.

Nå vet jeg jo ikke om du kjenner meg. Det er ofte slik, de kjente oppleves litt for lett som personlige kjente, selv om det jo ikke er omvendt. At vi som hilser er på TV-innimellom, er beskrevet i fire forskjellige kapitler i verdens mest leste bok, feires over over hele verden og har hatt det slik i mange tusen år. Så jeg får kanskje presentere meg selv?

Da jeg var ganske liten bygde de kirke ved siden av der jeg bodde. Fra da våknet jeg når klokkene ringte klokka ti, kastet meg ut av senga og dro på meg klærne når de ringte halv elleve. Også gikk jeg når det ringte for siste gang. Jeg gikk gjennom en skog bortover en vei, opp en innkjørsel, og der lå kirka. Jeg sang i koret der, og det var vel da jeg for alvor ble kjent med deg for første gang. Vi hadde palmegrener og klær og vi sang «Hosianna Davids sønn» mens vi vaiet med grenene og slang med klærne.

Senere har jeg feiret deg med påskespill jeg selv har skrevet og instruert. Selv nå, mange, mange år etter at jeg selv var i stand til å stå på beina får jeg meldinger og bilder fra de som ikke kan tenke seg en palmesøndag uten mitt påskespill. Jeg blir varm i hjertet hver eneste gang.

Det er jo gjerne slik at det er noen ting som blir viktigere for en enn andre ting. For meg er det to ting som aldri har sluppet med med dagen din. Det er ett esel og to steiner.

Eselet, fordi jeg liker å tenke på meg selv som esel. Et esel lar ikke hvem som helst ri det, det må vite hvem som skal ri, og om det er en person verdt å bære. Og jeg liker tanken på at den personen jeg anser som såpass viktig som Jesus ikke satte seg opp på noen med lavere krav enn det. Jeg liker å tenke at det sier noe om at han vil at ingen skal godta ham uten å være sikre på at de vet hvem han er, og om de virkelig vil godta ham, liksom.

Så ja, jeg liker det med eselet. Det sta eselet. At vi sta esler som ikke godtar noe som helst passer som ridedyr for en slik konge.

Det andre er steinene. Når folk begynner å rope til Jesus ropte de det jeg som barn sang «Hosianna! Kongen kommer ridende inn!» De religiøse lederne gjorde akkurat som de hadde gjort i alle tidligere tider, og fremdeles gjør rundt oss på kanter, de hysjet på folk. Båda da og nå er de blindere enn de fleste, døvere enn de fleste, sintere enn de fleste. De var portvokterne som mistforsto jobben sin, de trodde det handlet om å holde folk ute, når jobben deres tvert i mot handlet om å sørget for at folk hadde det bra, enten de var ute eller inne eller slo seg ned på dørstokken.

Alt Jesus sier til dem der de kjefter og smeller er «vet dere ikke at om folk sluttet å rope, så ville steinene gjort det?».

For sånn er det. Når religiøse står i veien for Gud, så tyter det frem andre steder. Ja, selv steinene roper «Gud elsker deg! Elsker deg! Elsker deg!» Vi trenger ikke religiøse ledere når hele verden er en kjærlighetssang, en hyllest både til Gud og mennesker, til kjærligheten og til livet.

Så ja Palmesøndag. Hver gang du kommer tenker jeg litt ekstra på de tingene. Også i dag. Nå skal jeg gå og legge meg, det var hyggelig denne gangen å møte deg personlig, og få lagt igjen noen ord, bare til deg.

15. april 2019 (2)
Ord.

Det er så lett å si at alt en dag skal gå i stykker. Bli borte.

Men så brenner Notre Dame

og hjertet vet plutselig

at det er aldri lett

aldri lett

å miste.

16. april 2019

En mester holder hoff.
Det heter ikke det, det heter satsang, og jeg vil ikke være en som slenger med leppa, men det høres så mye lettere ut å si det slik på norsk. Holde hoff.

Han er en av dem.
De våkne.
De oppvåkne.
Buddhaene som bare er her for en ting
å hjelpe oss andre også å åpne øynene.

Så jeg har ørene på stilk, øynene også
mens jeg lurer på hvordan det er mulig slik
å hjelpe andre, for alle mestrene jeg har hørt om har hatt et øyeblikk ingen kunne forstått på forhånd skulle føre til akkurat dette.
En krangel med Maya. En takvifte som sluttet å virke. Et spørsmål fra en annen mester. Og så står tiden stille for en ørliten stund, tannhjulene stopper å gå, snurs seg og går i en bitteliten annen rettning, og så fortsetter vi fremmover sammen, nå med enda et menneske som sitter der og ser ut over en forsamling mens hun eller han tar i mot spørsmål og svarer og folk kommer løpende til,
for det er jo helt klart dette, noe som lokker.

Denne mesteren her, han sier at vi må observere oss selv når vi handler.

Også spør han, om noen obserer den som observerer,

Og tankene mine går i krøll der jeg begynner å forsøke å få oversikt over alle de tankene som bor i meg, hvilke som kan observeres og andre som fanger meg og som løper avgårde med meg. Jeg tenker på følelser som kommer fra et sted, jeg aner ikke hvor. Jeg tenker på de gangene jeg ikke skjønner hvorfor jeg rødmer og blir flau, for jeg er ikke flau,
jeg skjønner at det lakker mot slutten og jeg kjenner meg ikke selv enda, jeg gjør virkelig ikke det. Hvem er jeg? Hvem er du? Hvem er vi? Er vi på noen måte sammen? Er vi hver for oss?

Og jeg får lyst til å reise meg jeg også, gå frem med mitt spørsmål, men de er på andre siden av skjermen, og det hjelper ikke at jeg her dunker på fra min siden og sier «hallo?»

Og i den dype, dype roen i meg tenker jeg at det ikke gjør noe. Alt er greit. Alt er bra. Men en annen stemme sier «men tenk om du virkelig kan se lengre om du gjør noe mer, kanskje er det enda mer å oppdage, noe du kan oppdage, noe du kan oppleve. Vil du virkelig dra videre uten å ha funnet det ut?»

Vil jeg det?

17. april 2019
Onsdag i påskeuka

I påsken har dagene navn, og dagen i dag er raseridagen.
Den begynte så vidt på mandag med en tur i tempelet
der bordene ble veltet og pengene klirret.

Men i dag,
i dag kom det dype,
rødglødende raseriet over religiøse ledere.

Som en grav, sa du.
Som en grav som var vakker sett fra utsiden, men på innsiden?
Råtnende lik.

Religiøse ledere til alle tider
på alle steder:
Se, dette er speilet som holdes opp for dere.

Sinnadagen
Harmedagen
Rødglødende raseri dagen

Over alle som har blitt tråkket ned
slått, sparket
hånet og beglodd

Ledd av og baksnakket
av de som burde visst bedre
av de som sa de visste bedre

I dag er dagen da vi får oppreisning
da noen roper ut i harme mot
de som tråkket ned det vareste i oss

som slukket flammne våre og kvelte livet
Dette er dagen
vi må se oss i speilet.

20. april 2019
Det er andre natta nå.

I går la en ung mann og gråt blod.

Ja, han var ung. 30 år er ingen alder nå når jeg nærmer meg 50 og forlengst har passert middelalderen.

Så mange tårer. Store deler av livet mitt har jeg levd med minnene om disse tårene. Jeg tenkte på dem da jeg selv gråt. Jeg tenkte på dem når jeg ikke hadde tårer igjen.

Jeg har hånet ham der han lå. Ropt til ham at nå kan han få kjenne på hvor ille det kan være å være menneske. At det kan han ha godt av, han som like før foraktfullt hadde spurt om hvorfor folk var redde i en båt som var på vei til å synke. Selv sov han, for han visste at det ikke kom til å skje.

Denne natta gråter han ikke. Han er død. Det er det ene døgnet i året hvor lysene er slukket, blomster og ornament er borte i all verdens kirker, fordi han er død. Menneskesønnen.

I mange år syntes jeg denne dagen var en lettelse. Døgnet uten Gud.

Dette året har jeg ikke maktet å kjenne etter. Denne gamle dama går i den unge mannens fotspor. Det er mange år siden jeg hadde hånlige ord til ham. Livet tok meg igjen. Det ble gode nok dager til at jeg kunne se gudens ulykke uten å le bittert tilbake. De siste årene har jeg derimot visst, som han, at det snart var slutt. Så ble «snart» til uker, måneder og år.

Det er ikke fordi det gjør vondt i meg å kjenne etter i år, det er bare ikke krefter. Det er tredje året jeg bare makter et forsiktig nikk bortover mot ham Getsemane-natta, lukker ørene for klokkene som dagen etter varsler at for hans del er lidelsen over for i år.

Så mange år nå med påsken som kommer og minner om dette møtet mellom det menneskelige og det gudommelige, mellom liv og død, mellom smerte og bedrag. Om at alt skal ta slutt, men at når noe dør så blir noe annet til.

Indierne har sin Shiva.
Død og liv.
Men vi har påsken.
Død og liv

21. april 2019
Herren har oppstått!
Ja, han har virkelig oppstått!

Over hele verden hilser mennesker hverandre slik i dag.
Han har oppstått.
Så forunderlig,
disse ordene
som så mange liv dreier seg rundt
er helt ukjente for andre.

Som et smykke,
som et edelmetall som er grus ett sted
gull et annet.

Hva er gullet i mitt liv?
Hva gjør jeg med det?
Pusser jeg det til det skinner,
henger det rundt halsen
og lar det glede alle som ser det
fordi det er vakkert,
fordi det er godt håndverk,
fordi noe i det lokker frem smilet
hos barn
hos eldre?

Eller skubber jeg det langt inn i en skuff
sammen med sammenraskede sider
med ord
som skulle bli stjernestøv
men endte opp som navlelo.

Herren har oppstått!
Ja, han har virkelig oppstått!

Alle religioner kretser rundt dette
at liv fører til død
men død er ikke å forsvinne
det er å bli til noe annet.
Som regnet faller til jorden
bare for å samles på nytt,
i en bekk som har begynt sin lange reise tilhavet.
For der på ny bli til damp
bli til sky
bli til nytt regn som gruer for det øyeblikket det når jorda og ikke lenger er.

Til og med de som forkaster all religion sier
at vi lever videre
i det vi var,
i venner og familie
i at vi blir til jord som gir næring
til nytt liv av alle slag.

Alt i en evig rundans.
En regndans.

Jeg puster inn
og jeg puster ut
og jeg gjør som mesterne sier
mediterer over at alt er i forandring
at vi dør og fornyes hver sekund vi lever.

Jeg ser fingrene mine på tastaturet her foran meg nå
og jeg vet at de stammer fra en stjerne
at alt ble til i et Big Bang og at ikke noe i meg er skapt av annet enn dette.
At vi alle er stjernestøv.

Jeg puster inn
og jeg puster ut
forsøker å kjenne dette,
et minne av engang å ha vært
en brennede lys stjerne

en livgivende varme
en del av noe uendelig stort
et ukjent sted i universet

men alle minnene jeg har
er fra denne kroppen
dette livet

jeg husker ikke maten moren min spiste
mens jeg vokste i magen hennes
husker ikke
noe

er ikke noe
annet enn meg.

Herren er oppstått!
Ja han er virkelig oppstått!

Han må ha husket.
Det var ikke en slik oppstandelse der
noe skapes om
der bare vennene husket ham
der han levde videre i en bok
i ordene han sa

nei, han var.

Det er dette jeg vil ha.
Bare dette.

Jeg finner ingen trøst i
å bli husket
at ordene mine som jeg nå
rabler ned skal være der
mens kroppen min blir til aske og graves ned.

Jeg gjør ikke det.
Jeg vil være.

Fordi dette som er meg
dette midt i kroppen som tenker
føler, kjenner at det er til
er mitt lys,
det er dette som er smykket mitt
som jeg tar frem, pusser på
og henger om halsen.
Meg.

Jeg fikk dette livet i gave
helt tilfeldig,
uten løfter,
uten en kontrakt som sa noe som helst om hva det skulle bli
alt jeg kunne vite, alt mor mi kunne vite
var at en dag ville det ta slutt.

Når klamrer jeg meg til det
nekter å gi slipp.

Noe ble skapt,
og dette noe ble meg.

Herren har oppstått!
Ja, han har virkelig oppstått!

Er det et løfte?
Roper vi det ut
med et håp
om at slik er det
slik vil det bli
også for meg?

22. april 2019
Hav av sorg

Om jeg var en planet
ville jeg hatt enorme underjordiske huler
huler fylt opp av vann
hav av sorg

Når jeg ser unge mennesker
ser livene deres folde seg ut
ser de flytte hjemmefra
ser de få seg kjæreste

Se de dra til spennende steder,
studere viktige fag
ta vakre bilder
omfavne livet

Da kjenner jeg vannet slå mot grotteveggen.

To barn fødte jeg
født i smerte og gråt
slik det nå engang
ofte er

Nå er latteren deres
ropene deres
lyden av føttene deres som løper
bare ekko i minnene

For fra meg fikk de ikke bare livet
de fikk døden
den som kan komme brått
eller sakte og snikende

Og å se at det man ga barna
var en slik sakte død
der de må lete med lys og lykt
etter livet

Må lete der andre bare kan strekke seg ut
og plukke som som lavthengende frukt
Må lete der andre kan løpe livet i møte
Må lete med kropper som møter
enhver bevegelse med motstand

Det er en arv ingen ønsker å få
Det er en arv ingen ønsker å gi

Smilende, solbrune kropper lyser mot meg
venners barn
venner av egne barn
og jeg må bestemme meg for å ikke bli bitter
for ikke å bli sint
for ikke å snerre at jeg ikke vil se det du deler
ikke hyle at det gjør for vondt

I stedet snur jeg meg bort og går
klikker raskt videre
slår på netflix eller youtube
for å få tankene over på noe annet
raskt
før jeg rekker å kjenne på hva det gjør med meg

Sorgen jeg ikke ønsker å gi plass.

Ikke i dag.

Ikke nå.

Det er en sorg ingen ønsker å få
Det er en sorg ingen ønsker å gi

23. april 2019
Ro meg over
fra menneskeøy til menneskeøy.
Jeg forsøker å selge
broer.

Prisen?
Noen ganger sårbarhet
Andre ganger å møte sin egen skam
Noen ganger å legge stoltheten tilside

25. april 2019
Føttene sovner på do
mens hodet blir fullt av poesi.

Når Mannen får se merket på låret
og spør hva de er svarer jeg
poesiring.

26. april 2019
Av og til sier noen
«tenk deg om du fikk beskjed om at du var i ferd med å dø, hva ville du gjøre da?»

Det er ikke slik det er.
Hva det er er hver tredje måned å sitte på et legeværelse
hver tredje måned komme inn for å få svaret på
om det er nå de har gitt opp
om det er nå de sier «beklager».

Å få beksjed om at du er i ferd med å dø er ikke
fjellturer
brev til alle du har kjent
blomster og å bare tenke på dagen i dag.

Det er russisk rulettt
der du ikke vet hvor mange kammers det er i revolveren
der du setter den til hodet
hver tredje måned.

I dagene før og dagene etter tar reptilhjernen over
den går i overlevelsesmodus
forvirra – den ble ikke skapt for å skulle igjennom noe slikt
på denne måten
regelmessig,
sterilt,
i et hvitt rom
med et menneske som takler dette dårligere enn deg

for han fikk seg jobb for å redde mennesker
ikke for å gå med dem dette siste strekket

vet ikke hva han skal si
hva han skal gjøre

for han vil dette enda mindre enn deg.

Så du sitter der med revolveren mot hodet
ser på ham,
hører ham si «tomt kammers»
eller «nå er tiden inne».

I dagene før har hjernen lett etter en vei ut
den finner det ikke
ingenting hjelper,
alt den kan er fight eller flight
når det ikke hjelper
stopper den opp all informasjon som skulle gått videre

noen sier noe til deg
og alt eksploderer

alt du kan gjøre er å observere en kropp
– den er min
som gjør rare ting

en munn
– den er min
si rare ting

en person
– det er meg
og det er ikke meg for noe har tatt over

et urinstinkt
et vesen skapt for jungel og steppe
skapt for å kjempe.

Ikke for denne seigpingen.

27. april 2019
Hva skal til for at du skal slutte å tro, spurte han.

Jeg trakk pusten og svarte.

Jeg ville lagt fra meg troen på en god skaper om det verden plutselig ble slik at hat alltid ble møtt med hat, at sinne alltid ble møtt med sinne, og at henvn og konflikt bare eskalerte og det aldri ble møtt med kjærlighet. At det ikke var slik at vonde, onde ødeleggende ting også har konsekvenser som er gode, vekker kjærlighet i mennesker som tar vare på hverandre.

Jeg ville lagt fra meg troen på en god skaper om barn sluttet å bli født.

Om naturlovene ble opphevet.

Om det var umulig å oppleve at livet er godt, at jeg ikke lenger kan oppleve en fred som ligger i bunnen og farger hele livet selv når alt faller fra hverandre på utsiden.

Jeg ville lagt det vekk når det ikke lenger var slik at alt virket dødt samtidig som man ser at det spirer frem helt nye ting, både i naturen og i en selv og mennesker imellom.

Jeg ville lagt det vekk når vi tydeligere så at det var kaosteori og entropi som var de drivende kreftene i både naturen og oss i mellom.

Når man ikke lenger kan reparere relasjoner som helt har sett ut til å være ødelagt. Når folk slutter å tilgi, slutter å elske, slutter å stole på hverandre.

Jeg vil slutte å tro når det ikke lenger blir født mennesker som ofrer seg for andre, når det slutter å komme mennesker som kaller seg mestre og har opplevd oppvåkning og som møter andre mennesker som opplever det samme gjennom dem. Når folk ikke lenger blir smittet av noe som virker som Guds ånd, at folk ikke lenger opplever å møte noe utenfor seg selv som gjør at alt det de trodde og mente fra før ikke lenger gir mening, fordi de har sett og hørt og smakt og følt noe som er utenfor det de kjente til. Når det ikke lenger er tusner på tusner av mennesker som med stjerner i øya legger om livene sine fra å bry seg mest om seg og sitt til å bry seg mest om andre mennesker, fordi de opplever en kjærlighet og en omsorg for alt og alle de ikke kjente fra før.

Jeg vil slutte å tro den dagen jeg ikke møter nye mennesker som forteller historiene om sine liv og erfaringer der noe griper inn og løfter dem opp til et liv i større kjærlighet og omsorg for verden.

28. april 2019
Jeg forstår mindre og mindre
av hva det vil si å være et menneske.

Som barn trodde jeg
at jeg var sjef i min egen kropp.

Ikke over liv og død
ikke over sykdom og skade

men over hva jeg sa og gjorde
hvem jeg var og hva jeg sto for.

Men jeg gjør ikke det jeg vil
ordene kommer ut av munnen uten min godkjenning

angst lammer og sinne raser
uten at jeg har sagt «ok».

Jo mer jeg leser skjønner jeg at når du og jeg er rykende uenig
handler det om DNA, hormoner og tarm.

Ikke engang hva mora di og faren min mente har så mye å si som dette.

Hvem er jeg
hva er jeg

Annet enn noe som puster, lever og er
et kaos av impulser og handlinger

Et vesen som slo øynene opp en marsdag
tidlig på søttitallet

Som når det lukker øynene og kjenner etter
merker at det er meg.

29. april 2019
(Dette ble skrevet som svar på et et dikt som ble skrevet av en annen person, som reaksjon på et av minde tidligere dikt.)

Hei bror!

Handa mi har vært utstrekt lenge
Strindberg satte ord på det vi lever
“Det er synd på mennesket” sa han
I Bibelen finner du klagesanger
Forkynneren forteller om alle de plager
vi har og lever med.
Ingen av oss slipper unna.
Over eller under glasstak,
på bunnen eller på toppen
Smerten forener oss som mennesker
som individer som kan møtes og se hverandre.

Smerten som gjør at vi leter etter andre
som kan hjelpe oss opp, opp
vi leter etter grupper som kan si
“vi er i alle fall bedre enn de der borte»
vi ser etter ting som forener
og ting som forteller oss
hvem som er «de andre.»

En rosa paraply,
en feminin farge.
Fremdeles noe som latterliggjøres
av menn som er redde for sin egen svakhet.
En annen mann som omfavner denne fargen
vekker frykt og avsky
for hvem ønsker å være sammen med de andre,
de svakere?

Og bror, om glasstaket er høyere enn gulvet,
så er vi sammen på gulvet mange av oss,
men få av oss kommer videre

Og dette er det vi protesterer mot.
At tilværelsen på taket
bare er for de få
at vi skal sees som kjønn og grupper
ikke som mennesker.

Handa mi har vært der hele tiden
jeg holder et par briller i den
du kan ta de på om du vil,
i dem ser man verden
ikke slik vi gjør det i speilet,
ikke slik vi gjør det når vi ser hverandre
du og jeg
søster og bror

Brillene er for å lese en annen del av verden
for å forsøke å forstå
hvorfor de ler av din rosa paraply
hvorfor du ler av kroppen din
hvorfor de viser forakt,
og også hvorfor du feilaktig tror
at jeg deler en ide om deg som «pyse».

Bror, handa er her,
valget har alltid vært ditt,
kampen har alltid vært åpen for alle

Vil du se?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s