Vårtanker 2020: Tre – redd

Det kommer frem i samtale etter samtale. Mange av oss skammer seg over det å være redd.

Jeg har begynt å tenke på det å være redd som å hoste. Som å bli forkjøla. Eller ha kreft for den del. Det er noe man ikke kan styre. Og like lite som man er skyld i at man hoster så er man skyld i at man er redd.

Jeg forstår ikke hvem jeg er. Jeg forstår ikke hva bevisstheten min er. Jeg forstår ikke hva kroppen min er. Hvor det ene begynner og hvor det andre slutter, hvor det går over i hverandre.

Jeg er lag på lag.

Når jeg er redd så kan det skje i tankene, i kroppen, det kan skje bevisst eller ubevisst.

Jeg kan tro jeg er helt rolig for så å fryse til is.

Kroppen kan ta styringa mens tankene mine roper «hva skjer!»

Min mest ubehagelige opplevelse med dette var en gang jeg åpnet døra, og en mann kommer inn og tar strupetak på meg.

Da gikk jeg i det man kaller «frys», og som er kroppens reaksjon når den ikke går i «fight» eller «flight» i en farefull situasjon. Jeg var ikke i stand til å røre meg. Hodet mitt fortalte meg at situasjonen var ufarlig, for like bak meg var det et rom fullt med mennesker. Mannen foran meg var liten, han var full, og jeg kunne dyttet ham overende med et puff. Men jeg klarte ikke rope. Jeg klarte ikke løfte armen. Alt jeg kunne var å stå rett opp og ned. Selv da han datt overende av seg selv, klarte jeg bare så vidt å rygge bakover, inn til de andre. Men jeg klarte fremdeles ikke å snakke, fikk ikke frem et ord. Kroppen hadde tatt over, og den delen av meg som er tanker og bevissthet hadde ingenting den skulle ha sagt.

«Jeg» følte meg trygg, «jeg» var ikke redd. Men kroppen min var redd.

De siste årene har jeg fått kjenne mye på dette. I dagene før kreftkontroller så setter kroppen i gang igjen. Om timer blir avbestilt, om noe blir usikker så tar den over på nytt. Alt jeg kan gjøre fra det jeg trodde var førersetet er å observere, ta hensyn til meg selv, forsøkte å legge til ting så godt til rette som mulig og å ta vare på meg. På denne delen av meg som ikke hører på «fornuft», på sannsynligvhet eller forsikringer.

Og slik er det også nå. Allerede nå har to av timene mine på sykehuset blitt avbestilt på grunn av corona, og med det så er den lille tryggheten jeg har borte. Uten timer ingen behandling, uten behandling så dukker svulstene raskt opp igjen. Og igjen kan jeg bare betrakte hvordan kroppen knyter seg, hjertet slår og pusten går raskere. Det hjelper ikke at jeg uansett lever her på knivseggen, det hjelper ikke at en lege har bestemt dette, og sikkert vet at det er innenfor. At de passer på meg på sykehuset og vet hva som står på spill. Hver gang noe nytt slikt skjer så må jeg bare la være å kreve stort av meg selv, jeg får bare være snill med meg selv. Med erfaring vet jeg at en god natts søvn som regel er det som skal til for å kjenne grunnen under føttene igjen.

Akkurat nå er det nok mange som ikke kjenner bakken under seg. Jo vanskeligere liv fra før, hvor mange sår fra barne- og ungdomsår. Jo flere traumatiske hendelser bak seg, jo mer sannsynlig er det at reaksjonene blir store. Kroppen krever å få reagere. Å få plass. Å si i fra at den er redd og trenger omsorg. Den kan trenge å få danse, å få være kreativ, kanskje å ha fysisk kontakt med andre levende vesener. Den kan trenge å ha kontroll over deler av livet, og den kan trenge at man bevisst tenker igjennom de scenarioene som skremmer mest. For noen kan det fungere å bli likegyldig en periode.

Uansett, frykt er ingenting å skamme seg over, og vel verdt å sette ord på.

frida-kahlo-the-wounded-deer-1946.jpg!HD

Frida Kahlo

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s