Aprildikt 2020

I år som i fjor ble jeg med på Fredrik Hossmans oppfordring til å skrive ett dikt om dagen. Det ble en veldig spesiell opplevelse, for det ble så tydelig at alt jeg tenker på og er i år er så forskjellig fra i fjor.

Der tankene mine var presise og klare i fjor, hvor jeg så ting og ønsket å utrykke det er det i år bare brokker av tanker som flyr forbi. Det er som om verden rundt meg har gått litt i oppløsning og alt er nytt, og enda ikke forstått. I fjor ble noen ting klare og konsise, nå er alt undring og ikke ferdig tenkt.

Slik har det nok vært hele livet, at hvordan jeg ser på verden rundt meg, meg selv og andre utvikler seg og utfordres i bølger, hele tiden i en dans eller vekst, hvor man innimellom kan sette seg ned på trappa og se rundt seg og kjenne at nå, her er man på plass, før turen går videre.

Noen perioder gir ord mening, og de kommer som små åpenbaringer. Andre ganger vil de ikke, de bare faller med et dump til bakken. Også vet jeg at posi i utgangspunktet ikke er min form, ikke noe jeg behersker. Jeg endte opp med å se hva andre gjorde, folk som tryller med ord og vendinger, fanger noe å formulerer det som små kunstverk eller de vakreste blomster. Hvordan gjør de det? For en gave!

Selv endte jeg opp med blant annet å leke med gamle rim og regler. Dum – dum -dum – dum. Kan man kjenne seg da. Eller som et troll.

Men mest av alt undrende og nysgjerrig på hva det er som vokser i meg nå. Mer av det samme? Noe nytt?

white butterflies on purple flower
Photo by NO NAME on Pexels.com

Aprildikt 2020

1
Verden står i brann
Ikke før hadde asken lagt seg
og forgiftet elver og vann i Australia
før kloden ble hjemsøkt av sykdom
og gresshoppesvermer
som banet vei mellom
de sedvanlige krigene
og sulten
og grådigheten
og håpløsheten
som har hjemsøkt oss
siden menneskehetens opprinnelse.

Verden står i brann
i unge og gamles hjerter
fulle av mot, kjærlighet og lengsel
etter godhet og vennlighet
etter en verden der et menneskeliv
er verdt all verden.

Brann mot brann
Motbrann
Brann med mot
Med vilje og evne
til å se
til å lide
til å offre

Men bare seg selv,
aldri andre.

I dette ligger løsningen
Håpet og fremtiden.

Når man ser det all verdens
religioner har forsøkt å formidle
Det Gandhi, Marthin Luther jr og Mandela så:
Nytt liv spirer bare når frøet er en selv.

2
Et kjapt, siste sveip på fb
Men så møtte øynene mine dine.
Forrige gang jeg så deg så du ikke meg,
Ei lita, sky jentunge på besøk
i en familie med mange barn
Bare dette flyktige bildet av deg,
Det er alt jeg har båret med meg
og forlengst glemt
til jeg kjente deg igjen i dag.
Noe med håret?
Noe med blikket?
Denne gangen møtte det mitt,
men du er ikke lenger.
Under fulgte minneord
fra en av mange barnebarn.
Jeg leste om et liv jeg aldri hadde kjent
som jeg aldri kunne diktet i hop
ut i fra det lille jeg engang så.

3
Er det nok for et menneske å være som
En blomst
Et tre
En stein?
Er det nok å bare være til?

4
Det er ikke noe nytt
At ledere gjør feil
Er dumme
Er grådige
Gjør verden mer urettferdig.

Men jeg vokste opp på en tid
Da verden gikk fremover
Da urettferdighet var noe som skulle bekjempes
Der nød skulle ta slutt og
Ingen skulle mobbe kameraten min

Å se at den nye normalen
Den der mammon er Gud
Og likegyldighet for andre en selvfølge
(Om enn skjult i nyord og smil)
Har vart så lenge nå at selv ungdomspolitikerne
Fra revolusjonære partier tror at slik må det være
At det ikke finnes noen vei utenom

Det har rammet meg verre enn jeg trodde mulig.
Jeg får ikke puste
Jeg vet ikke hvor jeg skal se
Jeg vet ikke lenger hvor øynene kan hvile
Hvor hjertet finner fred

Må jeg gå til de gamle bøkene?
Der profeter roper om dommedag?
Der de fattige skal løftes opp
Og de rike skal ramle ned fra tronen?
Der ikke et strå skal brekkes
Eller en flamme slukkes?

Jeg må ha noe å se på
For at verden ikke skal bli uutholdelig.
Jeg vil lukke øynene
Holde de slik til jeg kjenner
Skuldre mot mine
Og denne gangen
Over hele kloden.

5

Bussen var på vei ut for stupet
full fart
rett frem
klampen i bånn
da plutselig kom
Deus ex machina

Spørsmålet nå er
vil den som sitter med rattet ta en annen vei?
Vil passasjerene styrte frem og ta over rattet?

Time vill sjov.

6

«Det er april»
ropte jeg til musene
Fredrik kaller, jeg vil være med,
er det greit?

Nå sitter jeg og venter.
En gang om dagen
setter de seg på skulderen min
og hvisker til meg.

Det er mange år jeg trodde på
de voksnes ide av verden.
Nå er jeg blitt gammel nok
til å forstå at jeg hadde rett som barn.

Verden er magisk.

7
«Det er april»
ropte jeg til musene
Fredrik kaller, jeg vil være med,
er det greit?
«Ja»
hvisket det i øret mitt.
«Men bare om du forteller sannheten om oss.»

8

Jeg har gjort det tusenvis av ganger
sittet på bassenkanten med tærne uti
kjent at det er kalt
visst at i det jeg hopper uti og legger på svøm
blir det behagelig

Enda en gang lukker jeg øynene
vannet omslutter meg
armene strekker seg ut
for raskt å snu håndflatene ut
til siden
ned
ned

Fremover
fremover

Vannet mot hodet,
mot armene
mot kroppen
under og over føttene
som sparker
mens de strekker seg
ut
ut

Jeg flyter
jeg lever
jeg er
9

Som et av søppelbergene i Rio
virker ordene
det er så mange av dem, over alt, hele tiden
hoper seg opp i enorme hauger
fjell.

Bildene mine,
de av papir ligger fremdeles i poser og esker
de som aldri rakk å komme inn i permer og bøker.
De av bits og pixler
de ligger i haug på pc-en.

Enda en slik enorm haug der det på bunnen blir presset
til det ukjennelige, ubrukelige.

De begynner å lukte, ordene. Bildene.
De kommer etter meg i drømme
de faller over meg om dagen
begraver meg
utsletter meg

så bare stillheten er igjen

og der inne

i stillheten

finner jeg meg selv

. . .

Jeg skulle så gjerne sett meg rundt,
lett etter andre
og deres stillhet

Ville gått ut i verden,
vært der i andres liv.

Hvordan når jeg andre i stillheten

når ordene må være budbringerne?

Hvordan la andre berøre meg
når ordene er alt jeg kan se
her jeg bor i et hus, i en seng,
med en laptop?

Så jeg står igjen på toppen av ordberget.
Forsøker å ikke kaste ut flere ord enn nødvendig.

Forsøker å lytte til stillheten i andres ord.

10

Langfredag
uendelig lidelse
uendelig kjærlighet

Hvorfor må de to møtes slik?

****

6 timer
før han døde

6 timer
han gruet så for
at han gråt blod

Det var kort
syntes jeg som tenåring
og spurte
spottet?
Hvordan var det så ille
når verden var full av folk som led
ikke i timer, men i år?

Jeg leste om tortur i Latin-Amerika
om folk som forsvant
og visste at verden var så mye verre
enn 6 timer på et kors

Så møtte han meg, mannen
som hadde blitt torturert.
De hadde hengt ham opp etter armene
og mens han hang der så hadde han sett i et syn
en han aldri hadde trodd på eller bedt til
men må de hang der, sammen
med øynene låst i hverandres.
Slik kom han seg igjennom.
Kanskje er det slik at de 6 timene
er i tillegg til
all lidelse til
alle mennesker til
alle tider?

Senere brukte han disse armene
han hadde blitt hengt opp etter
fant frem trevirke og redskaper
som en tømrer.
Han laget laget et kors
og den skikkelsen han hadde sett henge der.

Når jeg så det korset
så jeg lidelsen.
Ikke den som varte 6 timer,
men den som er evig.

Den som eksisterer der tid ikke finnes.

Da ble det mulig å forstå
tårene av blod.

6 timer
og hvert sekund
hvert minutt
hver time
og hver dag.
og hver dag.
Slik at ingen som lider gjør det alene.

******

Jeg forventer din kjærlighet

Ikke fordi jeg er bra
ikke fordi du liker meg
ikke fordi du kjenner meg
eller ikke kjenner meg

Men fordi jeg tror på kjærligheten
som det som limer verden sammen

Som den hemmelige ingrediensen
i det å være menneske

Jeg gir deg all min all min kjærlighet

Ikke fordi du er bra
ikke fordi jeg liker deg
ikke fordi jeg kjenner deg
eller ikke kjenner deg

Men fordi jeg vil være menneske
og dette er eneste veien jeg kjenner.

11

Sent i går, når langfredag hadde bikket ventelørdag
så hørte jeg Amazing Grace.
Det ble sunget av en av fangene på Death Row i USA.
Dagen før skulle han ha blitt henrettet.

Så gikk jeg inn i natten.

Nå venter jeg.

12

Flukt
jeg har rømt hver eneste natt siden jeg var liten.
I drømmene mine har jeg hoppet på busser
mistet tog
løpt
hoppet
kommet for sent gang på gang på gang.

Jeg har jaget gjennom natten
som et dyr
på vei vekk fra jegeren og sin egen død.

I går tenkte jeg
ikke mer
det er nok nå.

I natt drømte jeg at jeg satt og så på soloppgangen.

13

Antallet som led
stoppet pusten på meg
slik de sier at viruset stopper deg fra å puste.

De var så mange.

Som i tidligere katastrofer
blir vi andre som saltstøtter
vi går rundt

med frykt i øynene
stive
hvordan holde ut
så mye lidelse?

Denne gangen derimot
forsvant skrekkbildet for meg.

Plutselig så jeg ikke massene, jeg så hvert enkelt liv.
En persons lidelse er til å holde ut.
En persons lidelse er alt man skal bære.
Min jobb er ikke å bære andres lidelse, bare min egen.
Vi kan gå sammen
vi kan se hverandre inn i øynene,
smile,
trøste,
klage sammen.

Men det er bare mitt liv jeg skal bære
og du skal bare bære ditt.

Og de som lider, de som dør
på sykehus og hjemme i egne senger
de skal også bare bære sitt eget.

Så kroppen ble myk igjen
frykten forsvant fra blikket og pusten kom tilbake.
Lammelsen var over.

Hva nå?

14

Heldigvis var noen der
og kunne fortelle meg hva kjærlighet var
da hodet bare var kaos og veien fremover
umulig å bestemmer.

Om du liker ham mer og mer er det kjærlighet.

Det var det hun sa.

Så jeg så på deg
hver dag
og hver dag
likte jeg deg bedre og bedre.

Vi lever
forandrer oss
dykker inn i oss selv
utforsker støvete rom
gamle sår
gamle glemte historier
om svik
om å føle seg annerledes
om å ikke bli likt.

Vi blir mer og mer oss selv
mens vi danser en sakte dans
med livet
Vi blir nye mennesker
mens musikken spiller.

Og jeg ser på deg
på nytt og på nytt

Og alt jeg ser liker jeg

Kjærligheten fra i går
pluss kjærligheten fra i dag
pluss kjærligheten for i morgen

Tårnet blir høyere og høyere.

Ja, jeg liker deg mer for hver dag som går.

«Det er fordi du liker puslespill»
sier du på en dag der du har dunket hodet
mot en dør i deg selv som ikke ville opp.

Jah. Jeg liker puslespillene i deg,
svarer jeg.

Jeg liker deg.

Mer og mer.

Så ikke vær redd
jeg er her
når dørene går opp
når maskene faller
når illusjonene brister.
Det jeg ser er en diamant
som finner formen sin.

15

For noen år siden hadde mamma fått ny sykkel.
Jeg slengte med leppa i spøk,
– hvorfor har du fått ny sykkel, du har jo ikke hatt bursdag?
Mamma ble stille.
Veldig stille.
Det var klumpen i magen som skjønte det først
jeg hadde glemt bursdagen hennes noen dager før.
– Neida, det gjør ingen ting, forsikret mamma.

Nå sitter jeg og fikler med et tre i cernitt.
Det får blomster under, en sommerfulg
og en rev titter rundt trestammen.
I trekrona sitter det en due med brev i nebbet.
Brevet har et hjerte på,
og jeg lurer på om mamma vil skjønne
at det viser til sangen.

Ja, for i morra har hun bursdag på nytt.

16

I dag er det giftdagen.

Hver tredje uke i mer enn tre år
har jeg møtt opp
stukket hull i ei åre
sett giften dryppe inn
for å holde liv i meg.

Vi er blitt venner.

Så gode venner
at den dagen du ikke virker lenger
kommer jeg til å oppleve det som et svik.

Og så god har du vært mot meg
så lenge
at jeg ikke lenger venter på at det skal skje.

Jeg har igjen blitt en av
alle
de udødelige.
De som tror det aldri skal hende dem.

17

tid
suser så raskt
i hvert trykk på tastaturet
i regnet som blåser på ansiktet mitt
i ropet til et barn
en trompet
en som snyter seg
kommer som perler på en snor
bittesmå perler
på et enormt rep
som raser i full fart
gjennom rommet

tenk
om det kunne stått stille
et øyeblikk?

18

Hva er et menneske?

Jeg er ikke tankene mine
eller følelsene mine.

De kommer i tide og utide,
jeg kan ikke gjøre noe for å stoppe dem
eller styre dem.
Er de i det hele tatt meg?

Og kroppen min?
Den lever også sitt eget liv.
Jeg får bruke den innimellom,
men den bestemmer
om jeg er syk eller frisk
om jeg er stor eller liten
når jeg skal bli født
og når jeg skal dø.

Pusten min – i 45 sekunder
kan jeg styre den,
så griper kroppen inn og tar over
også den.

Når jeg er sint
kan jeg bestemme meg for at det er greit
dette var ikke noe å bli sint for.

Men kroppen min?
Den overstyrer og får stramme skuldre
føtter som vil trampe i gulvet
og en stemme som vil hyle.

Noen ganger lurer jeg på vi mennesker
egentlig er en form for parasitt.
At vi er formløse ånder
som har tatt oss hver vår kropp
og fanget den
gjort den til vår.

At den forsøker å fortelle oss
at den vil komme fri,
at den vil være seg selv
at vi i alle fall må lytte til den,
spille på lag med den
for at vi begge skal ha det godt.

Eller er det tvert i mot?
At det er dette ukjente vesenet
som er meg?

19
(Første vers er en gammel bål-regle fra speideren. Om den har eksistert lenge eller om det var mine speideledere som en gang lagde den på utfordring veit je itte. Det je veit er at den beit seg fast.)

Dom dom dom dom
dom som itte drekk kaffe,
dom er domme dom!

Dom dom dom dom
dom som itte bruker appen
dom er dumme dom

Dom dom dom dom
du ser på meg
og je ser på deg

dom dom dom dom
dom sier at jo reddere en er seg sjøl,
jo reddere er en andre

Dom dom dom dom
je liker itte meg
så je liker itte deg!

20

Det er vanskelig å være menneske.
For noen er det nok å vite dette
for at det skal bli lett.

Du finner sporene etter de som stoppet opp
så og kjente at himmelen åpnet seg
nettopp i denne erkjennelsen.

I etterlatte skrifter
i poesi
i drama.

Tre ting leder til
himmelriket på jord.
Tre ting man kan søke.

Man må lete etter sannheten
jakte på det
snuble over det.

Man må være underveis
man kan stoppe, se og undre seg
men aldri stivne.

Man må oppdage hvor det er liv
hvor det spirer og gror
hvor det er godt å vokse og være.

For noen kommer skifte raskt,
som å hoppe over en bekk
og så står man på andre siden.

For andre er det mer som å vandre i tåken
oppleve at den letter litt etter litt
til man ser utover et vidstrakt landskap.

Men man tar ikke feil
når man først er der.
Man tar ikke feil av himmelen.

Det er så lett å puste.
Latteren er alltid nær.
Leken er over alt.

Det er hardt å være menneske
så være snill med alt og alle
– deg selv.

Det er vanskalig å være snill
det krever arbeid og vilje
til man står der med hodet i himmelen.

21

Plutselig stoppet tiden opp
den var som en kule
fuglenesangen var den samme som da jeg var barn
lydene av bilene som knuste grus under hjulene
var slik de alltid hadde vært
på en varm sommerdag
barnelatteren også.

22

Jeg gikk på kommunikasjonsskolen.

Der lærte jeg at

Avsender

gir et

Budskap

som blir hørt av en

Mottaker.

Er det mottatt nå?

23

En natt drømte jeg at alle lidelser var planeter.
Når jeg klarte å åpne øyenene og se meg rundt
så så jeg planeten,
jeg så jeg svevde utenfor
og jeg så
at jeg ikke var alene.

Noen planeter var blanke og harde
som speil.
Noen sugde meg inn og holdt meg fast
meg og mange andre.
Noen avga en grønn og giftig damp

Ved en planet klarte jeg å få de andre
til også å se meg.
Vi tok hverandre i hendene
lagde en kjede, som en dans
i rommet.

Så snudde vi oss
med ansiktet ut,
vekk fra planeten
og så la vi på vei.

24

som barn
hudløse

****

Vi var mange som forelsket oss
i Børli sine ord.
Vi grublet på hva det ville si
det å gå inn i huset
og pusse sotet av lampen.
Noe i oss ropte
i møte med disse ordene.
Noe av oss lyste
Vi visste instinktivt at her var det noe sant.

***

Det er mange historier og myter om sannhet.
Om unge og gamle som legger ut på reiser for å finne den.
Finne det.
Finne henne.

Det er historier som forteller oss at vi ikke makter møtet med den nakne sannheten. At vi må kle henne opp i historier for å klare å se på henne. Selv om vi lengter. Det er historier der vi ikke klarer å gjenkjenne henne før hun forteller oss hvem hun er.

Jeg samler på disse historiene, for også i meg roper det, det lyset Børli sine ord tente har vært der siden. «Som en hjort lengter etter vann» står det i Bibelen. Lengsel etter å se, etter å kjenne, etter å forstå.

Men sannheten alene er ikke nok. Den må leve side om side med kjærligheten. Sannhet uten kjærlighet er som en har diamant man skjærer seg på. Som et grelt lys, et lystoffrør som gjør alt i rommet stygt. Men menst av alt, det blir uten verdi. For sannhet uten kjærlighet er en løgn i seg selv, et vrengebilde. Et trollspeil der det vakre blit stygt og det stygge vakkert.

Vi mennesker er som ekene på et hul. Navet er lyset som kaller, og jo nærmere vi kommer lyset kommer vi også hverandre.

Hvorfor er det så vanskelig?

Når lengselen og viljen er der?

Hva holder oss igjen? Hva gjør oss blinde for å se, hva er det som støter i mot og får oss til å snu og gå i motsatt rettning? Er det skam og frykt for det vi får se når lyset faller på oss?

***

Det kommer stemmer derfra, lengre frem, helt fremme i lyset. De sier at alt blir bra. Bare gå på. Ha tillit. Vær trygg. Frykt ikke.

Frykt ikke deg selv. Frykt ikke det i deg som roper og vil vekk fra lyset. Frykt ikke skammen, blikkene fra de andre. Kanskje er dette de siste skrittene du må ta før all frykt forsvinner?

Kanskje er det bare mulig som med gutten i fortellingen som endelig når sannhetsfulgen, i øyeblikket der han dør?

25

en to tre
nå skal det skje
fire fem seks
at det kommer en heks
sju åtte ni
nå skal jeg si
ti elleve tolv
at det kommer et troll

26

Livet er en dans!
Forvil ikke om du står der stiv av skrekk
redd for å bevege deg
og vise all verden
at du ikke kan danse.

Ingen av oss kan
men jo mer du kaster deg ut i det
ler når du mister et steg
smiler varmt til de som
utbryter et «unnskyld»
når de i vanvare tråkker deg på tærne
jo lykkligere blir du.

27

April 2020 går mot slutten
snart er den der for alltid.

28

Vet vi mer den dagen vi slår opp øynene for første gang,
enn når vi lukker dem for siste?

29

Stille ble det etter henne.

Latteren henne stilnet.
Smilet rundt øynene.

Stilnet var også gråten.
Fortvilelsen hun så
og fortvilelsen hun kjente.

Stille var det i hjertet til faren hennes.
Å følge et barn til graven kjennes aldri rett.
Ikke den første gangen
og heller ikke den siste.

Stille var de også,
alle pasientene hun hadde sett dø de siste ukene
de som lå der
på hennes vakt
i hennes hender
i hennes hjerte.

Det var det hjertet som brast
ikke for alltid,
det kunne fint blitt lappet sammen
og slått videre med tid og smerte
men hun valgte å la være.

Det var nok nå.

Det var for mye
for mye lyd
for mye bråk
for mye stille smerte.

Så går vi videre uten deg
og uten så mange med deg.

Farvel, for denne gangen. Farvel.

30

Så langt. Ikke lengre.
Så bra. Ikke bedre.
Denne gangen.

***

Man blir ikke pianist av å elske musikk.
Gartner av å elske blomster.
Poet av å berøres av andres ord.

Klimpringen på pianoet.
Den avblomstrede orkideen som aldri kom tilbake.
Ordene som forble tomme.

Ekko av mål i rettninger hun aldri gikk.
Skritt hun aldri tok.
Arbeid hun aldri la ned.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s