Dette er del 3 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.
Jeg er nok.
Nei, det er feil. Jeg er mye mer enn «nok». Jeg har en tro på at jeg er akkurat slik jeg skal være, her og nå. Om kroppen skriker av smerter, om jeg ligger i mørket eller om jeg er i ferd med å redde verden. Om jeg kaster bort tiden på tull eller stanger hodet mot veggen. Jeg er akkurat der jeg skal være her og nå.
Jeg vet ikke om det er et syn på livet jeg fikk for å holde det ut når jeg ikke kunne så mye som å klø meg på nesa, eller om at det gikk så bra, går så bra å leve så isolert fordi jeg tror det er slik. Hva kommer først? Jeg har ingen anelse, annet enn at for meg, tror jeg noe av grunnen til at jeg har det så godt er at et slikt syn ligger i bunn. Bare jeg er meg, bare jeg gjør akkurat det jeg gjør, bare jeg tar min plass, bare jeg opplever akkurat det jeg gjør med min kropp, mine tanker, min sjel. Og jeg tror det er bra, bra at jeg er her og nå, lever slik jeg gjør, her og nå. Jeg tror det har en verdi, enten den er synlig eller usynlig, tydelig for andre eller helt uforståelig.
Det betyr på ingen måte at jeg ikke skal være i bevegelse, i forandring, at jeg ønsker meg noe annet, vil noe annet – i fremtiden. Om det er om ti minutter eller fem dager. Men her og nå, her og nå er alt slik det skal være, alltid. I dette øyeblikket er verden slik den skal være. Jeg er den jeg skal være. Alt er vel.
Det er ikke det samme som at alt er bra eller godt slik de er her og nå. Men det som skjer her og nå er alltid en del av noe større. Byggesteiner i et hus, et hus som er mitt liv. Og som til sammen blir bra, også når det som skjer gjør vondt, er fælt, ikke til å holde ut. Jo mer jeg stritter i mot, jo vondere er det. Selv om også det å stritte i mot, nekte, fornekte og sloss mot skjebnen også er viktige deler av dette huset som er meg.
Om noe i meg skal fortsette å eksistere også når denne kroppen blir død og borte, så er det ikke noe som heter forspilt liv, for kort liv. Jeg er.
På denne måten slipper jeg «om bare»-syken. Ideen om at om bare jeg var frisk så… Om bare jeg hadde en kropp som kunne klare seg selv så… Om bare jeg kunne skrive større deler av dagen, så… Om bare jeg kunne hatt en jobb, tjent penger så… Det er dette jeg har. Og det er mer enn nok. Det er godt. For noe i meg forandret seg når jeg ga meg over, sluttet å stritte i mot det livet jeg faktisk har. Jeg stoppet ikke med å bare la være å stritte imot, jeg begynte å ta det livet jeg har imot med overgivelse og takknemmelighet. Ganske snart var det ikke bare ord om taknemmelighet, det var opplevd taknemmelighet. Jeg begynte å se det som var godt, kjenne på de gode tingene. Det var det som var bra som fylte større og større del av oppmerksomheten min og tok så mye plass at verden kjentes god.
At dette ikke bare gjelder meg, har jeg skjønt fra hva jeg har hørt og lest fra andre.
Dette må ikke forvelsles med en «positivitet» som er pålagt. Det er ikke den samme ideologien som mange har vært utsatt for, om å tenke positivt og ikke være negativ og kritisk. Tvert i mot er det viktig nettopp å kjenne etter, og la alle følelsene få det rommet de trenger og har krav på, og kritisk tenkning skal man ikke putte i enskuff. Jeg har forsøkt å finne ut av hvordan jeg opplever det jeg gjorde forskjellig fra dette. Jeg tror det handler om å lete opp det som faktisk kjennes bra.
Det begynte ganske tilfeldig for meg det året jeg var utvekslinsstudent i Guatemala. Det var et svært vanskelig år på mange måter. Jeg hadde fått en årskalender som ikke fylte stort mer enn ett a4-ark i bredden, litt lengre i lengden, med en bitteliten rute for hver dag i året. I dager som var tunge og mørke begynte jeg å lete etter noe, bare en bitteliten ting som hadde vært bra den dagen. Det kunne være smaken av en god is. En fin prat. Et brev hjemmefra. Et dikt. Å ligge i et baseng og flyte mens jeg så stjerner over meg. Klar luft en tidlig morgen. Kolibrier utenfor vinduet mitt i ly for regnet. At frokosten smakte godt.
Arket ble fylt opp, det var ikke en dag uten at det var ett minne som var fint på sin egen måte. Som lyste opp. Nå, mer enn 30 år senere er det vanskelig å bringe opp de vonde følelsene, de som omtrent fikk meg til å knekke sammen og gi opp. Men jeg husker enda smaken av den isen. Og jeg sitter her og smiler av minnet kolibirene som var utenfor vinduet.
Det var nok der og da jeg for alvor begynte å lære meg å kjenne etter hva som var godt. Legge merke til at dyna kjennes god mot huden. Smaken fra mat og drikke. Legge merke til at barnelatter får det til å kile i magen min. At jeg blir glad når katten min smiler til meg. At det kjennes godt hver gang jeg trekker pusten og ikke sliter med store smerter eller kvalme. Fraværet av selvforakt, angst og mørke tanker som gjør det tungt å være til.
Forvandlingen fra 18-åringen som hadde verden lå for føttene til den 51-åringen som lever isolert i en seng med dystre fremtidsutsikter kunne knapt vært større. Men reisen på innsiden har vært enda større. Fra å være i et fortvilet mørke til en lys glede. Det blir tydelig at i mitt liv, er det ikke så mye situasjonen jeg er i som har har og har hatt betydning for hvordan jeg har det, hvordan det kjennes å være til.
Det finnes et viktig unntak til dette. Jeg tror ikke jeg kunne hatt det godt om jeg ikke hadde hatt så trygge rammer rundt meg. Om jeg ikke var sikker på at jeg fikk den maten jeg trengte hver dag. Om jeg ikke hadde en seng å ligge i. Ha det stille nok rundt meg. Hadde blitt presset til å gjøre ting som ville gitt meg større smerter og ubehag. Ikke hatt nok smertelindring. Det finnes en grense, det finnes situasjoner hvor livet der og da oppleves uutholdelig, og hvor ingen overbevisning, tro eller tillit gjør at jeg kan slappe av og ha det godt. Hvor livet bare handler om en eneste ting: Å holde ut. Men selv da har jeg klart å tenke, «så er det slik det skal være nå» og også takke mens jeg i neste øyeblikk raser mot Gud og mennesker og ber om å få slippe.
Beates rasteplass 
Takk, kjære Beate.