Jeg – en forumjunkie

Nå har jeg hatt blogg i to uker. Det er på tide med en innrømmelse. Jeg er jo overhode ikke blogger. Jeg er forumjunkie, jeg bare later som om jeg også er litt blogger. Hva er en forumjunkie? Vel, min private definisjon (siden jeg nå fant på ordet for mitt eget bruk for litt siden) er at man er forumavhengig. Ikke en dag uten. Nesten. Sexy Sadie bruker ikke ordet forumjunkie, hun bruker forumnomade, uten at jeg er helt sikker på hva hun legger i det.

Det startet så enkelt med yahoo.chat for 8-9 år siden. Religionsrommet var et flott sted, med mange oppegående folk og fine diskusjoner, der hinduer, jøder, ateister, wiccaer, kristne og det meste annet levde i fred og fordragelighet og til felles glede. Så ble det e-postlister. Da oppdaget jeg fordelen med å kunne skrive litt lenger, og så ta vare på det man skrev. Litt tilfeldig kom jeg over den spede begynnelsen på forumnorge. Det var så vidt et par tre forum på sol – og det rant inn et innlegg eller to om dagen der. VG nett var helt i startgropa, og de hadde startet forumet «kvinnesaker» – mange av oss lurte en del på hva det var meningen vi skulle diskutere der. Men det var bra! Politikkgruppa var også bra, og etter en debatt mellom meg og en annen om geriljaevangelisering som gikk over noen måneder, så ble det jammen en religionsgruppe også. (Den ligger på pc-en min enda, og jeg husker fremdeles gleden ved å ha en lang, seriøs diskusjon om et tema som opptok meg, men ikke så mange andre jeg hadde rundt meg til daglig.)

Jeg kom over Doktor online en gang i 1997/98. Jeg var gravid og lurte på alt mulig, og der kunne man spørre. I tillegg til å fortsette å diskutere politikk, og religion og alt som er gøy. Det var på tide, for omtrent samtidig inntok trollene VG-nett, og en som kalte seg Fraggel (?) spammet ned alle trådene. Vi som brukte forumet tok kontakt med admin, men de var ikke interessert i å bruke tid eller krefter på moderering. Siden har jeg vært overbevist om at et forum trenger gode moderatorer.

De første diskusjonene jeg leste på Doktor online (Dol) var en krangel Lillemus hadde som handlet om adopsjon vis a vie det å få egne barn. Vips ble adopsjonsforumet født. Den andre handlet om BH-størelser, en gjenganger på mange forum.

Så gikk det noen år – Dol utviklet seg, de andre forumene i Norge vokste, Kvinneguiden kom skulle jeg tro, Eros Chat og sikkert HW-forum. Rundt Dol ble det også et sosialt miljø med treff og en chat. Den ble etter hvert lagt ned, da det ble satt søkelys fra media på diskusjoner om selvmord der. Etter hver dukket det opp andre rene mammaforum og jordmorforum opp, og forumjungelen ble større og tettere. Enklere forumprogram kom til og i 2003 (?) dukket det opp en rekke småforum, laget av privatpersoner med forskjellige ideer om hva de ønsket seg. To som sprang ut fra blant annet Dol-miljøet var Lysfontenen (fontenen) og Nettkafeen (NK).

Jeg var aldri en mammaforumist, og vet ikke så mye om hvordan disse utviklet seg. Men ryktene går om at det man på forumspråket kaller «kosemose»-tendensene var store, sammen med sabotasjetendenser og troll. (Om noen vet mer om dette, og kan skrive litt, blir jeg glad.) Men det som skjedde parallelt med åpne forum som fontenen og NK var at det dannet seg en rekke lukkede forum. En del har sagt at de startet slike fora for å slippe troll, og for å kunne skrive private ting uten at det kunne googles. Til forskjell fra blant annet fontenen som gjerne vil være med som en aktør i det offentlige rommet, er private sfærer hvor man kanskje diskuterer de samme tingene, men man tar på ingen måte del i den offentlige debatten, slik man gjør i blogger og åpne forum.

Mammaforum, HW-forum og Dol er i utgangspunktet temaforum. Men alle utviklet seg raskt til også å bli generelle forum. Det finnes i dag også en stor gruppe med temaforum og fagforum noen lukkede og noen åpne. Det finnes bare et sted å få en viss oversikt over hva som beveger seg i forumnorge i dag: Forumkatalogen, i dag er 181 forum registrert der.

Så vidt jeg vet er det ikke skrevet publiserte oppgaver eller artikler om forumliv. Dette er et savn! Jeg skulle gjerne sett at noen samlet opplevelser og fakta om forumutviklingen i Norge de siste 10 årene. At man så på hvordan ting utviklet seg, hvilke valg folk som driver forum har tatt og hvordan man har fått forskjellige kulturer og subkulturer. Hva er god og dårlig netiquette på de forskjellige stedene, hvor mange er det som bruker forum, og i hvor stor grad? Hvor stor er kjernen av mennesker som tilbringer mye tid på diverse forum? Hvordan er de sosiale spillereglene, hvem er opinionsdannere, og hvem påvirker miljøet i den ene eller den andre rettningen?

Noen av oss, slik som meg selv har i snart et tiår vært aktive i forskjellige forum. På samme måte som det er morsomt å møte igjen mennesker man har møtt på skole, kurs eller ferier tidligere i livet fordi man deler en erfaring eller et minne, så oppleves det på samme måte å møte igjen tidligere forumbekjentskaper.

På et stort forum, slik som dol der det finnes en kjerne av mennesker som har vært aktive i mange år er det ikke sjelden man mimrer litt. Husker du da dr. Günfeldt var på sexforumet? Husker du Da Christian Anker var så nevøs fordi det tok lengre tid en planlagt med omleggingen av forumet? Husker du Beste-jenta? Husker du hun som døde av kreft over bare noen få uker, og som vi fikk følge, og som legene på forum etter hvert hadde privat kontakt med? Husker du de lange kranglene mellom Goliath og Sør? Av og til stikker det gamle brukere innom meldingsforumet og sier «Hei, er det fremdeles noen jeg kjenner her?».

Det samme kan jeg gjøre på yahoo.chat, 8 år etter at jeg logget meg av som fast bruker. Og fremdeles møter jeg da folk jeg kjenner i USA og Australia.

Hva er dette livet, hva kan det sammenlignes med? Det skal jeg forsøke å si noe om i et annet innlegg.

Wergelands bursdag

17. juni! Det er Wergelands bursdag i dag.

Så er det på plass med et dikt som aldri blir utdatert:

ETTER TIDENS LEILIGHET

Stenen i stefanens panne –
den er løgnen mot det sanne.
Tåpelige, grumme hånd
som vil sikte på en ånd.
Ha, hva seiersglans der bryter
av det sår hvis blodstrøm flyter.

Løgnen kun sekunden vinner.
Intet sannhetsord forsvinner.
Som et hvift av lette lin
løsner styrtende lavin,
er det nok til å begrave
verden når den er av lave.

Men det må ei hviskes stille.
Sannhetsvenn ei blott må ville.
Vær i ett og alt deg selv!
Det er seirens kunst, min sjel!
Som stefanen mellom stene
må du stå om selv alene.

Miljøvennlig? Du?

Personlige CO2 kvoter har Fremtiden i våre hender (FIVH) snakket om i mange år. Jeg har vel tenkt at dette er et FIVH utspill som blir av de idealistiske, og neppe blir realisert eller får mange tilhengere. Nå har FIVH kommet med en nyskapning, selvpålagt flyskatt regnet ut fra hvor mye CO2 turen min eller din slipper ut. Enda en idealistisk sak som koker bort? Det kunne jeg lett trodd, men selv om "bare" 150 mennesker har betalt i løpet av en og en halv måned, så utgjør det 30 000 kroner. Kan dette bli et viktig bidrag – og vil enda fler bli med? Om du hører til de som synes det er litt tåpelig at man gjerne kjøper miljøvennlige biler bare de er billigere enn andre, så heng deg på her!

(Men aller mest miljøvennlig er det vel å la flyet stå? Eller?)

Hvilke organisasjoner har pengeautomater?

-Og hvor mange?

Dag og Tid heter ukeavisa som har holdt stand i årtier i Norge. De har levert god journalistikk og nyttige betraktninger siden 1962, og er sannsynligvis et hyggelig bekjentskap for alle som har satt pris på andre nyere ukeaviser i Norge, som LeMonde og oppussingen av Morgenbladet. De har en av de beste baksidespaltene i Norge – bestående av en setning: På steingrunn.

Men det var ikke dette som var temaet her, temaet var og er pengeautomater. Saken er at Dag og Tid har laget en oversikt over hvilke organisasjoner som har hvor mange pengeautomater. For min del var det kjekt, jeg har allerede meldt meg ut av en organisasjon etter å ha lest gjennom denne lista,. Her kommer den, satt sammen og skrevet av Johan Brox, i tilfelle andre er interessert i å gjøre det samme:

Antirasistisk senter har 6 speleautomatar, drivne av firmaet Cesco Automatservice.
«Antirasistisk senter er et frittstående, partipolitisk uavhengig senter som samler kunnskap om og dokumenterer rasisme og innvandrernes status i Norge. Vi informerer og mobiliserer ungdom til aktivitet. Senterets fremste mål er å skape aksept for Norge som et flerkulturelt samfunn.»

Nadeem Butt leier organisasjonen, Henrik Lunde er informasjonsleiar. Dei svarar på telefon 22 13 90 00, eller e-post @antirasistisk-senter.no.
Automatfritt alternativ:
SOS Rasisme.

Idrottslaget BUL har 6 speleautomatar, drivne av Fun Game AS.
Bondeungdomslaget i Oslo «har til føremål å samla norsklyndt bondeungdom til samvære og samarbeid på heimleg grunn og gjeva landsungdom i hovudstaden vern og hjelp.»

Anne Farseth er styreleiar for Idrottslaget i Oslo, og svarar for seg på telefon 928 41 205. Cecilie Haraldstad er dagleg leiar, tlf. 23 21 41 68, e-post: idrottslaget@bul.oslo.no.
Automatfritt alternativ:
Rustad idrettslag

Care Norge held seg med 65 maskinar i drift med hjelp av entreprenørar som Cesco Automatservice.

«CARE Norge bekjemper fattigdom ved å vektlegge kvinnenes rolle i samfunnet.»
Styreleiar er Eva Lystad, permitert nestleiar er Trygve G. Nordby. Stein Tønneson er styremedlem.
Automatfrie alternativ:
Kirkens Nødhjelp, Redd Barna.

IOGT i Norge har aksjar i 3 speleautomatar, drivne av Fun Game AS. Ungdomslaget og ymse lokallag har eigne automatar attåt.
International Order of Good Templars’ arbeid kan «ses på som et frigjøringsarbeid; frigjøring fra forhold som undertrykker – enten det er fattigdom, sykdom, krig, passivisering, rusgifter eller annet».

Leiar for IOGT Norge er Turid Folkestad, tlf. 934 02 614.
Automatfritt alternativ:
Blå Kors.

Juvente hentar inntekter frå 5 speleautomatar med hjelp av Fun Game AS.
«Juvente er en ungdomsorganisasjon som jobber for rusgiftfri utvikling, fred, toleranse og like rettigheter for alle.»

Forbundsleiar Odrun Katrine Bergland, tlf. 23 21 45 54, e-post: obergland@juvente.no.
Automatfritt alternativ:
Blå Kors Ungdom.

Miljøstiftelsen Bellona held seg med 5 speleautomatar, drivne av Nor Spill og Norsk Lotteridrift.
«Vår styrke ligger ikke bare i den kompetansen vi sitter inne med i form av erfaringer, fagpersonell og nettverk, men også i den integritet organisasjonen har opparbeidet seg gjennom 17 års arbeid med miljøvern nasjonalt og internasjonalt.»

Styreleiar er Olaf Brastad, medan president Frederic Hauge og Kari Louise Schage har ansvar for den daglege drifta. Telefon: 23 23 46 00, e-post: webmaster@bellona.no.
Automatfritt alternativ:
Norsk Miljøvernforbund.

Nasjonalforeningen for folkehelsen lokkar med 151 speleautomatar. Føremålet til organisasjonen er «arbeidet for å bedre folkehelsen gjennom forskning, opplysning, forebyggende og helsefremmende praktiske tiltak.»

Leiar er John Kjekshus, telefon 23 12 00 00, e-post: john.kjekshus@medisin.uio.no.
Automatfritt alternativ:
Liknande helseorganisasjonar gamblar òg. Redd Barna?

Norsk Folkehjelp hentar inntekt frå 238 speleautomatar, som er drivne av ymse private entreprenørar. Slagordet er «Solidaritet i praksis».

Styreleiar er Grete Faremo. Generalsekretær Finn Erik Thoresen svarar òg for pengespelet på telefon 22 03 77 03, e-post: generalsekretaer@npaid.org.
Automatfrie alternativ:
Kirkens Nødhjelp, Redd Barna.

Norsk organisasjon for asyl-søkere (NOAS) driv 10 automatar i Oslo og Skjetten, med hjelp av Royal Lotteridrift Oslo.
«NOAS er en uavhengig organisasjon med asylsøkere, privatpersoner, bedrifter og foreninger som medlemmer.»

Fagsjef i organisasjonen er Rune Berglund Steen, som svarar for pengespelet sitt på telefon 22 36 56 60, eller e-post: noas@noas.no.
Automatfritt alternativ:
SOS Rasisme.

Norges Blindeforbund yter sin skjerv til spelegalskapen med 280 automatar over heile landet, drivne av City Automatutleie, Norsk Lotteridrift, Nor Spill, Spill og tjenester, Bergen automatutleie og Spillpartner.
«Norges Blindeforbunds overordnede mål er samfunnsmessig likestilling for blinde og svaksynte.»

Sentralstyreleiar er Åge Nigardsøy, telefon 23 21 50 00,
e-post: info@blindeforbundet.no.
Automatfritt alternativ:
Nei.

Norges Handikapforbund hentar profitt frå 673 automatar med hjelp frå kommersielle aktørar som Automatic as, Automatservice, Bergen Coin Equipment, Delta Games, Fun Game AS, osb.
«Norges Handikapforbund (NHF) er en uavhengig interesseorganisasjon som arbeider for full likestilling og samfunnsdeltakelse for mennesker med funksjonsnedsettelse.»

Lars Ødegård er generalsekretær og svarar direkte på telefon 901 17 028. Eilin Reinaas er forbundsleiar, telefon 970 66 902. E-post: nhf@nhf.no
Automatfritt alternativ:
Nei.

Norges Naturvernforbund gamblar enn så lenge med 20 speleautomatar, med Karasjok Biliardservice, som har tentaklar over heile landet, som operatør.
«Norges Naturvernforbund er et redskap for deg og alle andre som synes at natur og miljø er viktig.»

Leiar av sentralstyret er Lars Haltbrekken, nestleiar Synnøve Konglevoll. E-post: naturvern@ naturvern.no
Automatfritt alternativ:
Norges Miljøvernforbund.

Norges Røde Kors er som mange veit verstingen med 3393 speleautomatar i drift, som dei mykje godt opererer sjølve.
«Både i sitt internasjonale og nasjonale arbeid streber Røde Kors etter å forebygge og lindre menneskelig lidelse.»

Thorvald Stoltenberg er president og såleis ansvarleg, Trygve G. Nordby er generalsekretær, Manuela Ramin- Osmundsen er styremedlem. Sentralbordet har telefon
22 05 40 00,
e-post: nrx.center@redcross.no.
Automatfritt alternativ:
Kirkens Nødhjelp.

Redningsselskapet er nummer to på lista over spelegalne organisasjonar i Noreg, med 2077 automatar over heile landet som dei sjølve eig og driv, slik at organisasjonen hentar heim heile 80 prosent av bruttoinntekta si på dette.
«Vi i Redningsselskapet holder oss kontinuerlig oppdatert på nye spill og gevinstautomater som utvikles. Gamle og ulønnsomme maskiner blir regelmessig skiftet ut med nyere, mer innbringende modeller.»

Organisasjonen har ei mellombels leiing fram til landsmøtet sist i denne månaden. Informasjonssjef til så lenge er Ernst Larsen på telefonnummer 909 86 799. Kong Harald V held fram som «øverste beskytter» for Redningsselskapet.

Redd Barna har 374 speleautomatar, som syng på siste verset.
«Vi vet for mye om skadevirkningene av gevinstautomater. Indirekte rammer det også mange barn. Vi kan ikke være med lenger, sier generalsekretær Gro Brækken i Redd Barna.»

Styreleiar: Borger A. Lenth. I styret sit m.a. Are Kalvø og Anniken Huitfeldt. Sentralbord: 22 99 09 00, e-post: kundesenteret@
reddbarna.no

Regnskogfondet har inntekt frå 3 speleautomatar, drivne av Delta Games AS. I tillegg har Stiftelsen Regnskogfondet inntekt frå 5 speleautomatar drivne av Delta Games og Nor Spill AS.
«Regnskogfondet er den ledende norske organisasjonen som arbeider for å bevare regnskogen for framtidige generasjoner.»

Lars Løvold er dagleg leiar, på telefon 23 10 95 07. E-post: lars@
rainforest.no
Automatfritt alternativ:
Prøv http://www.ran.org.

Stiftelsen WWF hentar berekraft frå 3 speleautomatar med hjelp frå trygda, minstepensjonistar og Norsk lotteridrift.
«WWF arbeider for å stanse dagens naturødeleggelser og ta vare på det biologiske mangfoldet til beste for våre etterkommere.»

Generalsekretær er Rasmus Hansson (e-post: rhansson@wwf.no), Jørgen Randers er styreleiar og Tor Traasdahl informasjonsleiar, tlf. 22 03 65 14.
Automatfritt alternativ:
Norges Miljøvernforbund.

Stiftelsen Flyktninghjelpen har ikkje mindre enn 216 speleautomatar, drivne av Acanthus, Noreca, Vendomatic, Bemaco, Kiddie Rides, Norsk lotteridrift og andre.
«Vi hjelper mennesker som er på flukt uten hensyn til rase, religion, nasjonalitet og politisk oppfatning.»

Tomas Colin Archer er generalsekretær, assistert av Toril Brekke og Maiken Ims.
Automatfritt alternativ:
Kirkens Nødhjelp.

Ungdom mot Narkotika er for pengespel og har 7 automatar administrerte av N&B Automatservice, Fun Game og andre.
«For ungdom: mot narkotika! Et godt oppvekstmiljø og en skikkelig og aktiviserende ungdomspolitikk er aktiviserende i seg selv, men også et viktig grunnlag for å unngå rusgiftproblemer.»

Styreleiar Marius Helland Sjømæling svarar på telefon 23 31 00 90.
Automatfritt alternativ:
Blå Kors Ungdom.

Lenker:
Spilleavhengighet – i Tidskriftet
Hekta på spilleautomater – på NRK puls
– Automatpenger er for superegoister i Romerikets blad

 

De to ulvene

En guttunge sitter med bestefaren sin. Den lille gutten kjenner at det kan være så lett å være slem, og snakker med bestefaren sin om dette. "Ja, sier bestefaren", det er lett å være slem. i oss alle sammen bor det to ulver i magen. Den ene er grådig, oppfarende, biter alt og alle og sparer ingen. Han hører ikke på deg, men vil bestemme alt selv. Den andre kan også bite til, men bare når det er nødvendig. Han er ellers rolig, og hører på deg når du snakker til ham."

Guttungen lurer på om bestefaren også har to slike ulver i seg, og bestefaren svarer ja. Men hva gjør du for at ikke den slemme skal vinne over den andre da? spør guttungen. "Ved å passe på å gi den snille mat slik at den blir sterk, og la den slemme sulte slik at den blir svak", svarte bestefaren.

Storytelling in Norway

Like most western countries Norwegian oral storytelling started disappearing during the late 18th century and was more or less gone 150 years later, reaching into the 20th. Luckily we had collectors, the most famous ones Asbjørnsen and Moe, who made a great collection of tales which has been read for most Norwegian children since then. (And today all over the world people know some of the stories, like The Three Billy Goats Gruff) We also had other collectors, like Rikard Berge, who wrote down and published the stories he collected more accurate, but then not as good as literature for reading. There were people who remembered a grandmother who told stories, and the personal story tradition will never die. But as an oral tradition folklorists in Norway, like Hodne thought the tradition of telling old tales and mythology was dead and gone for good.

But then the storytelling revival started in the 1980ties. It spread to Norway from both the USA and England. From the USA to a summer camp for all the Nordic countries, called Nordisk fortellerseminar, which is still held annually in Norway, Sweden and Denmark. In 2007 the seminar will be on Island, to the joy of everyone, guests and hosts alike. This tradition might have started out mostly inspired from the USA.

In Oslo there was one woman, Marit Jerstad who made contact with the European movement, mainly the Company of storytellers, TUUP and Jan Blake in England, and Abbi Patrix in France. From the USA Laura Simms who is also a teller of traditional stories. As the head of a drama school in Oslo, she started to give lectures in storytelling, and in 1995 the first group of students had half a year with training in storytelling as an art form. From then many students have graduated from this school in Oslo, and the same course as evening school all around Norway.

After some years Norway had a large group of artists, teachers and others trained as storytellers. Some of the first people who finished this course have been professional tellers for 10 years by now. And the folklorists no longer call the oral tradition dead and gone. What we have lost thought, together with many countries, is the natural life of the stories for 100-200 years. They have not, as in Africa, Asia and Latin America gone trough the naturall changes into our time, and it takes time and effort to be true to the tradition, and find the developement of the old stories into our times. But that work has started by individual tellers, and it is very well done. It also helps to see wonderful storytellers from a tradition where the stories have lived their lives until today.

Some few Norwegian storyteller links, (most in Norwegian):
*Ratatosk – e-mail list for Scandinavian storytellers

*Norsk fortellerforum – The Norwegian storyteller association

*Fortellerfestivalen

*Fortellerhuset

*Heidi Dahlsveen

*The Sweedish teller Ulf Ärnström about Norwegian and Nordic storytelling (in English)

 

 

Mens vi henger her

En mann var på vandring gjennom ødemarken. Mens han gikk der ble han oppdaget av en tiger. Mannen løp alt hva han maktet og før tigeren nådde ham igjen kom han til et stup. Han klatret over kanten av stupet og nedover mens han holdt seg i en liane, og ble hengende der, langt fra bunnen. Over ham sto tigeren og brølte. Mens han hang der kom to små mus ut av en et hull i klippeveggen. De begynte å gange på lianen. Da fikk han med ett øye på noen markjordbær som vokste der. Han strakk hånden ut og plukket.

 

De smakte fantastisk!

 

(En zen historie)

Alexas tegneserier

Neil Gaiman skriver i dag i bloggen sin:"When Denis Kitchen first told me that his daughter (then about 5) was drawing comics I made the kind of noises that you make when friends tell you that their five year old daughters are writing operas, performing brain surgery or designing shopping malls — a sort of a "how very sweet and I hope you aren't going to actually show me any of this please god" sort of noise.And then one day Denis showed me her comics. Which were good. Really honestly actually good, rather than something you just say is good to keep a proud parent happy."

Og det er sant! For alle med interesser av tegneserier og/eller barn og kanskje som meg også evnerike barn, dette er noe for oss! Jeg gleder meg allerede til ungene kommer hjem og kan titte på dette 🙂

http://www.alexakitchen.com
Alexa Kitchen, comics' child prodigy

To sitater fra i dag som ikke bør bli glemt

"They are smart, they are creative, they are committed," Admiral Harris said. "They have no regard for life, neither ours nor their own. I believe this was not an act of desperation, but an act of asymmetrical warfare waged against us."

"A good PR move to draw attention". Colleen Graffy told the BBC the deaths were part of a strategy and "a tactic to further the jihadi cause", but taking their own lives was unnecessary.

Tidligere intervju med Graffy på BBC

Summer!

At last! It is no longer winter, no longer spring with cold wind, it is summer, and the children could have a bath outside playing with the garden hose. The spring flowers: Tussilago farfara, Hepatica nobilis and Anemone nemorosa are long gone, and yesterday my son had picked summer flowers for my table.

In a couple of weeks school will end for the summer, and many people will go travelling inside or outside Norway for their holidays. Most people have 3 weeks leave from work, while the school vacation is 8th weeks. My youngest child has been waiting and longing to go to school since her older sibling started school a couple of years ago. After 6 months she stopped asking "am I starting today?" every morning, but this week she finally had a day at the school visiting together with some of her friends from kindergarten.

Bits and pieces from Norway

Among the things I look for when I am searching for new blogs, are blogs from other countries than my own, that give me more insight on what is going on in that specific country or aria of the world. I might not be a very experiences blog reader. I might not have looked very hard. Because I have not found many. (If you know some, please tell!)

But there are some! Two countries with a lot of blogs are Iraq and Iran. Looking at photos at www.flickr.com I am especially touched by the Japanese photos, like the photos of tamaki and yoshiko314. From the USA i like to read comics like Candorville and Doonesbury.

What does all of these web sites have in common? Comics from the USA, photos from Japan, writings from Iraq and Iran? They show me some parts of the country, seen trough eyes that never could be mine – as a stranger. I have wondered how it came to be that the written world is from to Arab countries, the comic strips for the USA and the photos from Japan. I don’t know. But that is how it is for me.

I once lived in a country in Latin-America. One person asked me what I thought of his country. Not about how nice it was, and how beautiful the scenery were, but about the political problems and the poverty problems. I answered that I could not have any opinion, it was not my country, and I how would I judge or try to give a solution on their behalf. Of course, it was not true that I did not have any opinions nor thoughts at all, but it as true that I thought myself a stranger and whatever I said it would come from an outside view. And I have a belief in not trying to solve other people nor other countries problems. I know that what I see from Norway is not what one sees from Manhattan, from Cape Town or from Istanbul. But I love to borrow the eyes of people other trough art and literature. So thank you all people out there contributing to that opportunity.

It’s about a week since I started this blog. I normally write in Norwegian for Norwegians (or just myself). But while I have been searching for blogs from countries that I am curios about, countries that I want to know more of, and countries that I love trough friendship or my own knowledge I have started to wonder, what about my country? My beloved Norway?

First I thought that there was nothing to write about. I read the blogs from Iran and Iraq because they are in the news, and I want to know the story from the people who are living in those countries. The politics of the USA influences us all, and I get just at bit more insight and a feeling of what is going on inside the country by reading the strips.
Japan is exotic for me. And just watching the rice fields fill me with wonders.

What about Norway? We are not in war. It often feels like our politics are like two children in the sand box playing. We have litterateur, music and art that surely give me pleasure, but it is a very, very small part of what is happening in the world. It is not exotic in any way – because it is where I live, and no one finds her own surroundings exotic 😉

But I think I will make a try. Try some small bits and pieces of Norway seen trough my eyes now and then. My eyes, because as in every country not two people will think the same. Norway, because it is my country, I am no stranger, and I have every right to give my answer to the question «what do you think». Bits and pieces, because that is all that every one of us can manage to contribute.

I hope you will enjoy 🙂

Hva jeg liker med Ny Tid

Propaganda har en artikkel der de spår at memo går dukken før Ny Tid. Jeg har faktisk ikke sett et eneste Memo, så det kan jeg ikke mene så mye om. Selv om jeg helt klart ikke likte førstesiden de lanserte bladet med, og er glad for Pfu sitt klare syn på dette. Ny tid har jeg lest jevnt og trutt, og hver gang jeg tenker at nei, dette var ikke stort, så kommer de med to, tre gode utgaver etterpå, og nå har det jammen holdt seg slik lenge. Det er noe med bredden, nyhetene og ikke minst temaene som jeg opplever som et pluss i medienorge. Men det er ikke det jeg virkelig, virkelig liker med Ny Tid. Det er nemlig noe helt annet – 5 på gata.

Min lille journalisterfaring har jeg fra mandager en gang på 80-tallet, da jeg valgte vekk tysk og satt bak en skrivemaskin i en lokalavis i stedet. Det var jo en ting man var veldig takknemlig for at jeg tok meg av, og det var tre på gata for en uke fremover. Det var heldigvis ingen tvang, men jeg tok da min tørn. Det er ikke helt lett. For det første må man finne et spørsmål. Hva i alle dager har man å spørre folk om på gata i en liten by i norge? "Ser du på Idol?" "Bruker du å handle i gågata?" "Hvordan tror du været blir i sommer?" Eller hva som helst. Spørsmålet bør være sånn passe aktuelt, ikke for farlig, kunne holde seg en uke om det blir laget på forhånd.

Stort sett leser jeg tre på gata av en neste grunn – er det noen jeg kjenner det er bilde av det? Og det er det jo ofte i en liten lokalavis, og det var vel det eneste som gjør at en slik spalte ikke er helt meningsløs.

Har jeg tenkt. Helt til nye Ny Tid kom.

De har faktisk klart det! Deres 5 på gata snur opp ned på alt jeg før har sett av slikt. Med ett enkelt grep har de gjort at jeg leser en slik spalte med åpne ører og nysgjerrig blikk. Hvordan? Fordi de ikke lager det i Karl Johan, de har 5 på gata fra Brasil, fra Egypt og fra Warszawa. Og da blir selv ukas spørsmål "Hva synes du om at man arrangerer Gay Pride Parade i Warszawa lørdag 10. juni" spennende lesning. (Ikke viste jeg at de skulle Gay Pride Parade? Hm, hva synes den katolske kirka om det?) Enda bedre er det når spørsmålene er vinklet ut fra konflikter vi kjenner fra Norge også, enten det er fem på gata om karikatursaken i Istanbul, eller synet på kravene til Iran på gata i Kairo.

Så om jeg fortsatt får mitt fem på gata rundt omkring i verden, så håper jeg Propaganda får rett. Et stk magasin som makter å fylle gamle former med nytt liv vil jeg gjerne ha!

Fortellinger om døden

stor-banantre

Hvordan skal vi forstå døden? Kan vi snakke om døden gjennom fortellinger? Det tror jeg, og her er et knippe av mine «dødsfortellinger» for barn og voksne.

Jeg har alltid vært redd for å dø. Kanskje nettopp derfor har jeg grubla en del på hvordan jeg skal kunne forsone meg med at jeg skal dø en gang. Og etter at jeg fikk barn – hvordan skal jeg snakke om død med barna mine?

Jeg tror man kan snakke om det uforståelige gjennom å fortelle historier. Både for min egen del og for ungenes del har jeg lett frem historier om døden. For å forstå hva den er, og for å forsone meg med den. En historie jeg ofte kommer tilbake til er en indiansk fortelling. Her er døden blitt et mysterium som minner om det andre av livets to mysterier: Fødselen.

liten-banantreI tidenes morgen skapte Ravnen jorda og menneskene. Han skapte planter og han skapte dyr. Og når han var ferdig ble han værende på jorda, og vandret sammen med menneskene. Tiden gikk, og en dag så han at det ikke var plass til så mange flere mennesker. Han gikk derfor til menneskenes landsby for å snakke med dem.

– Jorda er snart full av mennesker, sa han. Det er ikke plass til så mange flere. Nå vil jeg at dere velger hvordan vi skal gjøre det fremover. Vi kan stenge den døra som går inn til denne verdenen, den som heter «Fødsel». Men vi kan også la denne døren stå åpen, og åpne en ny dør ut av denne verdenen, en dør som heter «Død».

Ravnen gikk sin vei, siden skulle han komme tilbake for å høre hva menneskene hadde blitt enige om. De satte seg ned for å rådslå om hva de skulle gjøre. Mennene satt i en ring, kvinnene i en annen.

I mennenes ring snakket de om hvor godt de hadde det. Om hvor fantastisk det var å sitte stille og se på sola stå opp om morgenen og gå ned om kvelden. Å lytte til fuglenes sang. Å være sammen med sin kvinne. Om at de nok ikke ville gi slipp på dette. De bestemte seg derfor for å stenge den døra som het «Fødsel», og aldri åpne den døra som gikk ut fra denne verdenen. Da de var blitt enige gikk til kvinnenes ring. De hørte kvinnene le, og tittet inn mellom dem for å se hva de lo av. I midten av ringen hadde det samlet seg dyrebarn og småunger. Barn som forsøkte å stå for første gang, men som datt ned på rumpa med et forbauset utrykk i ansiktet. Barn som satt og smilte. Barn som tok sine første skritt. Barn som tittet på tærne til et annet barn. Kattunger som jaktet på sin egen hale. Bjørnunger som tumlet rundt mens de lekesloss. Mennene måtte smile de også.

Etter en stund satte de seg ned sammen med kvinnene, og fortalte hva de hadde kommet frem til. Kvinnene hørte på dem, før de selv tok til ordet:

– Det er fantastisk å sitte stille og se sola stå opp, og sola gå ned. Det er fantastisk å høre fuglesangen. Det er godt å være sammen med sin mann. Men en dag blir vi kanskje lei av alt dette. Hvem vet hva som befinner seg på den andre siden av døra som heter «Død», kanskje er det enda større gleder? Og hva gir oss større glede her enn å se på barna som leker? Skulle vi stenge døra inn til denne verdenen, så ville vi ikke få flere barn. Nei, la oss la døra som heter «Fødsel» stå oppe, og la oss lukke opp døra som heter «Død».

Og da det er kvinnen som er den som bestemmer over slike ting, så ble det slik.

***

Det finnes også en kortere variant av denne, fra et annet kontinent:

Da Gud skapte menneskene var det en mann og en kone som levde sammen i en liten hytte. En dag kom Gud innom, og sa han ville snakke med dem om noe viktig. Han sa at nå måtte de velge ha slags liv de ville leve: Skulle det være som månen eller som banantreet?

Mannen og kona rådslo hele natta. Ville de være som månen som minker og dør, for så å vokse på nytt? Eller ville de være som banantreet som vokser, for så å dø, mens det kommer en rekke nye spirer fra roten dens?

Neste morgen kom Gud tilbake, og de fortalte ham at de ville være som banantreet – de ville heller dø med masse etterkommere, enn å være ensomme som månen.

***

Det finnes en mengde eventyr om hva som skjer når noen overlister døden. Jack er en klassisk figur i engelske eventyr, og en dag lurer Jack døden slik at han ikke kommer løs. På hjemveien ser han at han virkelig har overvunnet døden – Fiskerne kan ikke drepe fisken. Bonden kan ikke kutte korn, edderkoppen kan ikke spise fluene den har fanget og katten kan ikke ta livet av musa. Da han kommer hjem står den gamle moren hans og akker og stønner fordi noe er galt fatt i verden. Jack forteller henne om hva han har gjort og hun blir rasende! Hvordan skal de nå kunne spise og drikke, hvordan skal nye barn kunne bli født når de gamle ikke dør? Jack må sette døden fri igjen, og livet kan gå videre som normalt – Mennesker og dyr kans på nytt stille sulten sin.

***

I Norge finnes det en variant hvor en mann lurer døden inn i øltønna for så å stenge ham inne der. Det får ikke så fatale konsekvenser som hos Jack, men fører til at folk blir utrolig gamle der i bygda – og slik oppstår eventyret om 7. far i huset! Noen versjoner av eventyret der døden blir sperret inne forteller at konsekvensen var at da døden igjen kom seg fri, skapte Gud han om slik at han ble usynlig, og ikke lenger kunne sees av mennesker.

***

Døden kan være grusom. En historie forteller om en far som er ute på jakt. Med seg har han den lille sønnen sin som nettopp er blitt gammel nok til å være med. Etter en stund kommer de over en nydelig hjort. Den løper så fort at faren ber sønnen bli igjen sammen med oppakningen de har med seg og setter så av gårde etter hjorten. Jakten tar ham lengre og lengre inn i skogen, men tilslutt forsvinner hjorten for han, og faren går tilbake mot sønnen. Det synes som møter ham er ikke til å holde ut – en skogsdemon har drept sønnen hans, og sitter nå og spiser av den døde kroppen. I et vilt raseri dreper faren demonen, pakker barnet inn i et tøystykke og begir seg på hjemveien til barnets mor. Vel inne i hytta legger han bylten ned, og ser på kona. Han sier til henne at han har fanget en hjort. En meget spesiell hjort. En hjort som bare kan tilbredes i en bestemt gryte. En gryte som må lånes i et hus der det aldri har vært en stor sorg. Han ber henne gå ut og låne gryta.

Tiden går, og først sent på kvelden kommer kona tilbake. Hun ser på mannen sin og sier beklager, hun har vært rundt i alle husene i landsbyen, hun har vært i hus som ligger lengre vekk, men hun har ikke funnet et hus der de vært forskånet for store sorger. Da ser mannen på henne og sier – Nå min kjæreste, nå kan du se hva jeg har i bylten. Det er vår tur til å bære en stor sorg.

***

Duncan Williamson er en av Skottlands og Europas største fortellere. Jeg var så heldig å få være med ham en gang han opprådde på et gamlehjem. Det var utrolig fascinerende å se denne gamle mannen stå og fortelle om døden – til andre eldre mennesker. Historien han fortalte var som følger:

banantrebark-litenDet var en gang en eldre tømmerhugger som bodde i et lite hus i skogen. Han var ikke ensom, et lite stykke unna bodde datteren hans med mann og barn. Datterdatteren var innom bestefaren sin hver dag. Hun kom mens han enda var i skogen og jobbet, gjorde litt rent hos ham, kokte kaffe og satte frem mat moren hadde sent med henne. Hun likte å stelle for bestefaren som hun var så glad i.

En dag datterdatteren er der alene banker det på døren. Da hun lukker opp er det Døden som står der, og Døden spør etter bestefaren hennes. Jenta forteller at han fremdeles er ute i skogen, men at hun venter ham om en times tid. – Jeg får komme tilbake da, sier Døden, og snur seg og går.

Jenta kan ikke få gjort noe av det hun bruker å gjøre. Hun blir sittende på en stol mens tårene renner, og slik finner bestefaren henne da han kommer hjem. Hun forteller ham om hvem som har vært innom, og som skal komme tilbake om en liten stund. Bestefaren ser på henne, så klapper han henne på hodet, og ber henne gå hjem. Hun kaster seg om halsen på ham, før hun gjør som han sier.

Da jentungen er gått setter tømmerhuggeren på kaffen. Han finner frem maten som jentungen aldri fikk pakket ut, og han dekker på for to. Litt etter banker det på døren igjen, og nå er det bestefaren sjøl som lukker opp for Døden. De hilser vennlig på hverandre, og bestefaren byr så døden på en matbit og en kaffetår, og Døden, han setter seg attåt bordet og tar til seg av det som blir satt frem for ham. Jeg vet ikke hva de snakket om, men praten gikk rolig og tillitsfull. Når kaffen er drukket opp, og maten fortært reiser bestefaren seg opp, rydder vekk kopper og asjetter, snur seg mot døden og sier han er klar til å være med. Døden ser på ham og sier at nei, han er ikke her for å hente ham enda. Han var her for å hente noen andre, og siden han viste at han her ville bli tatt godt imot, så ville kan ta turen innom. Hvorpå han sa adjø til tømmerhuggeren, og ga seg av gårde.

***

Kan man rømme fra døden? I eventyrene har mange prøvd – de ser døden i øynene på en markedsplass, hopper så på en hest og rir det raskeste de kan til neste by. Der møter de på døden igjen som sier at han var så overrasket over å se ham for litt siden, han hadde jo et møte med ham i denne byen like etter. Men en er det som klarte å holde døden unna en for en stund etter å ha rømt fra ham på denne måten og det som kom ut av dødskampen, var alle historier og eventyr i hele verden. Navnet til den unge mannen kan ha vært Dede Korkut, men jeg har ikke klart å finne noen kilder til det.

Dede Korkut kom ridende på hesten sin da han fikk øye på en mann som gravde en grav. – Hvem er den graven til? Spør han.

-Til Dede Korkut, svarte mannen.

Forskrekket setter Dede fart på hesten og rir av gårde det forteste han kan. Etter en stund kommer han til en ny by. Der ser han en ny mann som graver en grav.

– Hvem er den graven til? spør han.

-Til Dede Korkut svarer mannen.

Slik går ferden fra by til by, fra øst til vest helt til den store sjøen som ingen kunne krysse til hest. Dede kaster seg av hesten sin, vasser ut i sjøen før han må stoppe opp – han kommer ikke lenger. Da snur han seg, og begynner å fortelle historier. Alt stopper opp. Mennesker, dyr og døden selv kan ikke gjøre annet enn å lytte til ham. Og slik kom historiene til verden.

banatrebark

(The wonderful pictures are taken by yoshiko314: flowers of banana tree, and sincerely: the innerworkings of a banana tree. Thank you!)

Fortvilelsens dikt

Det kjennes ikke ut som om det er så mye mer igjen nå.

Jeg trodde, for et par år siden at jeg var nøysom.
At jeg ikke ba om for mye.

Jeg hadde forsonet meg med at livet, det ble dere to, barna mine, og deg, mannen min.
At det ikke var rom for mer.

Bare dere.
At vi kunne gå turer.
At jeg kunne være med litt på skole og på barnehage og fortelle.
Være med på trafikkdagen.
Ha søndagsskolen.

Ikke jobb.
Ikke venner.
Ikke andre aktiviteter.

Bare dette.
Bare dette.

Og så,
ikke dette engang.

Vekk med søndagskole.
Vekk med besøk på skolen.

Greit.

Men ikke å kunne stå opp og si hadet.
Ikke å kunne være med når femåringen min tar farvel med barnehageliv.
Ikke kunne se dere i 17. maitoget.

Ikke kunne ta imot dere når dere er triste, kunne trøste, kunne krangle og høre på dere når dere hyler og skriker.

Se dere savne meg, her fem meter unna meg.

Se dere finne andre.

Ikke kunne lese for dere, ikke lenger kunne høre på musikk med dere.

Alle samtalene vi har hatt, alle små ting vi har gjort sammen. Alt jeg hadde tenkt at dette, dette kunne vi gjøre snart. Og så ikke.

Å høre deg, jenta mi, når jeg har besvimt, høre og kjenne redselen din, sorgen din der du står og sier "mamma, ta opp øynene, mamma, ikke gjør sånn", og så ikke kunne åpne opp øynene, smile, ta deg på fanget og tulle og tøyse med deg, men bare måtte ligge der. Når du går til middag, og spør "er du død når jeg komme opp igjen?"

Det er ikke alltid til å holde ut.

En som var lege for Grini-fangene under krigen sa at det å ikke vite skjebnen sin, det var ikke til å holde ut for fangene. Så kom dommen. Og enten det var å bli sendt til Tyskland eller å bli henrettet eller å bli fri så skjedde det samme, det var en lettelse over å vite.

Jeg skulle også så gjerne vite.
Hvor lenge?
Hvor dårlig?

Å ikke vite. Å bare lure, denne dårlige dagen her, er det begynnelsen på ett år uten å kunne se dere? Er det bare en dårlig dag? Det jeg fikk i meg her, vil det slå beina under meg? For godt? De lydene jeg ikke lenger klarer, hva vil de gjør med meg? Om jeg tar denne telefonen, gjør det meg dårligere, ikke bare i morra, men for en måned?

Å aldri vite. Å aldri vite. Å aldri vite.

Buddha sier alt er lidelse.
Godt. Alt er lidelse.

 

 

 

Eventyr for dummies

Er ikke Asbjørnsen og Moe forfatterne av bukkene Bruse og Askeladden? Kan du dikte et folkeeventyr? Er eventyr like over hele verden? Går det alltid bra til slutt? Må det alltid være tretallsregler i eventyr?

Eventyrene kom rekende på ei fjøl, sammen med ballader, folkeviser, gåter og bånsuller. Ingen vet hvor de kom fra, og ingen vet hvem som først laget dem. Til alle tider, og hos alle folkeslag har det blitt fortalt eventyr. Små og lange, morsomme og triste, romantiske og skumle. Og både i eventyr fra Amerika før Columbus, fra Afrika, fra Australia, Asia og Europa så går de samme temaene og motivene igjen. Ofte kan historier være så like at man ikke kan forklare hvordan det har vært mulig. Og forskerne har i hundre år klødd seg i hodet og lurt på om de samme eventyrene oppsto synkront over hele verden, eller om de har vandret fra folk til folk. En av skikkelsene som går igjen over alt er Askepott. Vi har afrikanske askepotter, vår egen Kari Trestakk, indianske askepotter og asiatiske aksepotter.

Men hva med Asbjørnsen og Moe, Grim og Perrault, de skrev vel eventyr selv? Nei, de gjorde ikke det, de samlet eventyr, sammen med tusenvis av mindre kjente forskere reiste de rundt og hørte eventyr som de så skrev ned. Men eventyrene deres ble bearbeidet for å utgis i bokform. Allikevel ligger de såpass nær den muntlige formen at vi fortsatt kaller det folkeeventyr.

Men det finnes noen som skriver egne historier og kaller dem eventyr. Disse går under betegnelsen kunsteventyr, og ofte ligger de nær folkeeventyrene i formen, og ikke minst er de ofte inspirert av folkeeventyrene. H. C. Andersen er en slik stor kunsteventyrforfatter. Hos ham finner vi også eventyr hvor tema og motiv ligger nært opptil andre kjente folkeeventyr, men oftest gir ham dem en litterær form som skiller seg fra det muntlige språket i folkeeventyrene.

På skolen lærte vi visse formularer som skulle til i et eventyr. Det skulle begynne med "det var en gang", og slutte med "snipp snapp snute". Alt skulle skje tre ganger, og det var mange regler som skulle følge et "skikkelig" eventyr. Men i virkeligheten er det ikke slik. Vi kan se sporene etter magiske tall, men ikke alltid. Det finnes mange måter å starte et eventyr på, og mange måter å slutte det på. Vi ser det best om vi går vekk fra Asbjørnsen og Moe, og leser eventyr som er samlet inn og ikke bearbeidet av innsamleren. Går vi til andre kulturer blir også ting gjerne snudd på hodet. I Norge ser vi stor forskjell på den norske og den samiske eventyrkulturen. Der vi har Per og Pål som dummer seg ut, og så Espen Askeladd som er snill og som gjør det rette, slutter de samiske eventyrene gjerne med at Per går ut og dummer seg ut. Og det var det.

For 200 år siden begynte den norske fortellertradisjonen å dø ut. I dag er det få voksne som har opplevd fortellere som kan eventyr, myter og legender og gjenforteller dette. Derfor har også den norske tradisjonen av dette stoffet blitt fattig. I andre kulturer, der fortellerarven ikke har tatt slutt ser vi at eventyrene har utviklet seg i takt med samfunnet rundt. Spøkelsene kommer i biler, kledd opp i designerklær. Temaene virker viktigere her og nå. Hos oss har eventyrene blitt til noe vi gir barna, så er eventyr noe alle tørster etter, både voksne og barn, fordi det så tydelig taler til oss. Og temaene dreier seg om det de vanskeligste delen av det å være menneske: Incest er et tema som går igjen. At barn dør, og at foreldrene er skyld i det. Fattigdom. Grådighet. Maktmisbruk. Det å aldri få nok.

Der våre historier har blitt historiske minnesmerker, har andre eventyr relevans til våre liv her og nå. Dette er trist, fordi den muntlige historiearven inneholder enorme mengder livsvisdom og kunnskap. Historiene snakker til mennesket slik at det kan høre sannheten om seg selv på en måte vi klarer å leve med. Her er en historie som sier noe om dette:

I tidenes morgen, da dyrene enda kunne snakke, og ideene hadde kropper, akkurat som menneskene, vandret det en vakker skapning over jorden. Overalt hvor hun kom snudde folk seg og så langt etter henne. Fuglene sluttet å synge, og lyttet bare etter musikken som omga henne. Kroppen var drapert i de skjønneste stoffene noen hadde sett, og på armer, ben, langs halsen og på hodet blinket det og ringlet det fra hundrevis av smykker.

En dag kom hun gående oppover en ås, da hun så en liten bekk som rant stille langs veien. Etter en stund så hun at vannet kom fra et lite skogholt, og akkurat da hun skulle til å gå forbi så hørte hun en lyd. Det var noen som gråt. Hun fulgte den lille bekken – og lyden ble høyere. Bak noen busker fant hun en kvinne som satt og hulket, og tårene strømmet. Den vakre satte seg forsiktig ned ved siden av, og tok rundt kvinnen. Kvinnen kastet seg rundt henne, og gråt enda høyere -lenge. Til slutt stilnet gråten, og kvinnen begynte å snakke: "Da jeg ble skapt, så var alt så vakkert. Over alt hvor jeg gikk så spirte det frem blomster og planter. Dyr tittet frem, og himmelen var enorm. Jeg så hav, jeg så fjell, jeg så enorme skoger, og jeg tenkte at her, her kommer jeg til å bli lykkelig. En dag fikk jeg se mennesker. Først ble jeg sittende å titte på dem fra en åskam. Jeg så barna som leke, så kvinnene og mennene jobbe. Av alt det fine jeg har sett var dette det flotteste! Disse ville jeg kjenne, her ville jeg også bo! Så jeg gikk ned fra åskammen, og nærmet meg kvinnene. Men da disse fikk øye på meg, så skrek de, dro med seg barna og løp sin vei. Jeg snudde meg, og der så jeg mennene stirre på meg før de også tok beina fatt. Overalt hvor jeg kom så ble dører og vinduer slått igjen, og ethvert menneske som har sett meg har løpt sin vei." Den vakre så på henne, og så sa hun: " Kjære deg, du er jo Sannheten, og du er naken. Det er klart menneskene må løpe, de kan ikke se en naken Sannhet. Men nå skal jeg kle deg opp, og så skal vi vandre sammen!" Så tok Historien, for henne var det, av seg lag på lag med stoff og delte det og kledde begge to. Hun delte smykkene sine med sannheten, og siden den dagen har de vandret sammen blant mennesker de to, sannheten og historien.

Hvordan man blir flinkere i Othello!

 

Mange av oss har snust på spillet Othello enten som barn eller i det vi sjekket ut spillene som fulgte med de første windowsversjonene. Selv husker jeg at jeg var med mamma da hun var på datakurs på begynnelsen av 80-tallet, og hva annet kunne jeg sitte og fikle med på en datamaskin enn nettopp Othello 🙂

Othello på pc eller mobil har blitt atskillig bedre siden jeg satt og spilte dos-spill med svart-hvite brikker på en bitteliten skjerm. Og også siden jeg fikk røde og blå brikker mange år senere. Jeg husker jeg for første gang skulle spille med et annet menneske, jeg tapte så det sang i veggene, uten at jeg forsto hvorfor. På windowsspillet mitt, så vant jeg hver gang uansett. Så for et par år siden kom jeg over start.no. Og sakte men sikkert har jeg lært litt mer. Nå skjønner jeg i alle fall hvorfor jeg taper. Og ikke minst har jeg funnet ut at det er atskillig mye morsommere å spille med mennesker enn maskiner!

En av de othelloentusiastene jeg har hatt gleden av å møte, spille med, og bli kjent med, er Mats. En svenske som har gjort nordmann av seg og som ivrig forsøker å få folk engasjert i Othello. Han har skrevet tipsene som kommer under her. Ta utfordringen! Forsøk Othello! Vi sees på start.no!

 

 

 

 

 

Hvordan man blir flinkere i Othello!

 

Jeg tenkte at dette dokumentet skulle bli et oppsett over tips for nybegynnere og amatører, som vil utvikle seg og bli bedre i Othello.

 

Ideer og tips er bl.a hentet fra et innlegg på http://www.othello.nu, av Henry Aspenryd, wicked_troll, og fra egen erfaring.

 

Her er tipsene, start ovenfra, og jobb deg nedover i referanselisten.

 

Les mer «Hvordan man blir flinkere i Othello!»

God pinse!

Tre pinseinnspill

 

1

 

 

Hva er det
som
sildrer – er det vannet? er
det vinteren? eller

 

er det mørket
som ikke
vil mer – hør lyset, nå
renner det over

 

JAN ERIK VOLD

 

 

2

 

Om Gud er overalt. Om det er slik som det står at i ham lever vi og er til. Uten Ham er vi til. Hva kan vi da sammenligne Gud med? Luft, kanskje? Uten luft er vi ikke til. Luften er over alt, den omgir oss, og den er i oss, den fraktes av sted i kroppen vår ved hvert et hjerteslag.

 

Og om Gud er som luften, da er ånden som vinden, som vi hører, som vi kjenner, som vi aldri ser selv, bare sporene av.

 

Og hvem kan stoppe vinden?

 

 

3

 

 

 

 

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.

 

 

 

Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.

 

 

 

Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.

 

 

 

Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre tungemål etter som Ånden ga dem å forkynne.

 

I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget språk bli talt.

 

 

 

Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?

 

 

 

Vi er
partere
og medere
og elamitter,
folk som har bodd i Mesopotamia,
Judea
og Kappadokia,
i Pontos
og Asia,
Frygia
og Pamfylia,
i Egypt
og i Libya-området mot Kyréne,
og innflyttere fra Roma,
jøder
og proselytter,
kretere
og arabere

 

– og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»

 

 

 

De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?»

 

 

 

(apg2)

 

(Bildet er Wild Goose, fra Iona Community)