Akkurat nå er jeg litt stolt av kirka mi

Før invasjonen av Irak var kirkene både i USA og Norge av de som tok størst avstand fra det som var i ferd med å skje. Men Afghanistan har man vært veldig stille om – inntil nå. Metodistkirka i USA har sendt brev til Obama med en oppfordring om å trekke ut styrkene USA har i Afghanistan, og nå har den norske metodistkirka gjort det samme.

Jeg er veldig overrasket. Og mest glad.

Hvorfor gjør man dette nå? Så vidt jeg kan forstå dreier det seg ikke om at kirka omfavner en ren pasifistisk linje, men at man etter 7 års krigføring ser at situasjonen bare blir verre – at strategien man har lagt opp til ikke fører frem. Brobyggeren har intervjuet biskop Christian Alsted som sier at det man ønsker er mer humanitært arbeid, samt å få inn FN på banen med fredsbevarende styrker. Dette er jo en løsning mange har snakket om over lang tid, blant annet norske Gunnar Stålsett. Om jeg har forstått rett, så er dette også en løsning mange av landene i regionen også er mer komfortable med. (Er det noen som vet mer om dette?) Brobyggeren spør Alsted om ikke de soldatene som er der i dag også er fredsskapende, og da svarer han:

– Vår oppfatning er at styrkene våre er en del av krigen mot terror. Den oppfattningen deles av nesten hele den muslimske verden. En fersk rapport fra den amerikanske etterretningstjenesten fastslår at kun 10% av de styrkene som de internasjonale styrkene møter i kamphandlinger er Taleban eller al-Qaeda, resten er motstandsfolk som kjemper mot en fremmed okkupant, og forskjellige grupper som kjemper sin egen krig om penger og makt.

– – –

– Vi tror det finnes andre løsninger, andre veier enn den militære som kan prøves. Kompleksiteten i vanskene kan ikke få oss til å gi opp. Et eksempel på dette er sikkerheten til hjelpearbeidere og FN-personell. De har mistet mange og noen grupper ser dem som selve fienden. Likevel kan jeg som en kristen ikke godta at svaret på angrep er represalier, uansett hvem de rammer. Det forundrer meg at vi ikke er villige til å se på historien til dette landet. Knyttneven har aldri ført frem til vennskap og fremgang i Afghanistan. Det har bare forent de mange ulike gruppene og klanene i kampen mot utlendingene.

Se brevene til Obama og til den norske regjeringen her.

I forlengelsen av Obamas fredspris og tale er det en spennende diskusjon om hvordan man kan se på den i et kristent lys inne på bloggen til Sojourners bloggen ”God’s Politics”. Det er Jim Wallis som har skrevet posten som heter: Obama’s Nobel Speech: Reflection and Response

Der er det kvekeren Gil George som setter ord på en kristen-pasifistisk ide om krig og fred:

Pacifism, what a loaded word. I want to lay something out here. Following Jesus and his example doesn’t «work». As long as we live in a world that is not ordered according to the values of God’s kingdom, the way we are called to live will not make sense or advance us. No, Jesus even acknowledged that if we follow his teachings we will be despitefully used, and told us to love those who so use us. Is there a cost? Yes. Is that cost one that we don’t really want to pay? Yep.
I am a pacifist. It doesn’t usually work. When it does I am pleasantly surprised. For Christians, what works in the world’s systems should not be our concern. Living out the values of the kingdom is our concern, and we will be poorer and taken advantage of and mocked for it.
I am a lousy pacifist. I have a vast capacity for violence. Not just physical, but mental and emotional violence as well. I can’t live into the ideal that Jesus calls me to, but that doesn’t make it any less worth striving after.

Noen spør det betimelige spørsmålet I denne sammenhengen:

… I wonder, «Is it possible to serve as a head of state AND embody kingdom living at the same time?»

Og svaret fra Gil er:

My guess is yes, but you won’t be head of state long.

Hva da med afghanerne selv, hva mener de? Som folk flest så er jo de også uenige seg imellom, og har forskjellig syn på dette. Men når amerikansk etteretning sier at 90% av de som nå sloss mot våre styrker må regnes som motstandsfolk, så er det et ganske voldsomt signal om at vi er en del av problemet i dag, mer enn løsningen.

Hva med de som ikke griper til våpen, men som jobber med humanitære organisasjoner for et fredeligere Afghanistan, er de for vår løsning? Hva med kvinnene, feministene, de vil mest av alt har villet hjelpe? På bloggen Global geopolitikk har Torgeir Salih Holgersen oversatt deler av et intervju med Zoya, leder for RAWA, Afghanistans største og mest aktive feministorganisasjon.

Hun svarer på spørsmålene om hva vi bør gjøre, hvor fremtidens løsninger ligger. I likhet med Metodistkirken så er det ikke snakk om å trekke ut styrkene, for så ikke å gjøre noe som helst i forhold til Afghanistan. Men hun vil også ha styrkene ut først, og mener at disse skaper større problemer enn det er til hjelp.

De må stanse støtten til enhver terroristgruppe, inkludert Nordalliansen som ødela Afghanistan før Taliban kom. De bør også innføres sanksjoner mot regjeringer som støtter Taliban, som Iran og Pakistan. Krigsherrer bør bli brakt inn for den
Internasjononale Straffedomstolen for forbrytelser mot menneskeheten. Hvis de virkelig ønsker fred og stabilitet i vårt land, ville løsninga være å støtte demokratisk-orienterte organisasjoner og enkeltpersoner i Afghanistan, men i løpet av de siste årene har det blitt lagt mye press mot slike grupper for å gi opp.

I dag er de demokratiske organisasjonene svake fordi ingen hjelper dem. Hvis de mottok støtte, ville de vokse seg sterke. Og de demokratiske kreftene må forene seg og sloss mot fundamentalistene. Budskapet fra RAWA til frihetselskende folk er å støtte de demokratiske organisasjonene i Afghanistan. Frihet , demokrati og rettferdighet kan ikke tvinges gjennom med geværene til en utenlandsk makt; de er verdier som bare kan oppnås av vårt folk og av demokrati-elskende krefter gjennom en hard, besluttsom og lang kamp. De som hevder å ha gitt disse verdiene til det afghanske folket gjennom militærmakt ønsker bare å presse landet vårt inn i slaveri. Det er vårt ansvar å stå opp både mot fundamentalister og okkupasjoner.