18,2

En mann skulle til markedet for å selge et esel. Sønnen ville være med, og det fikk han, selv om det var langt å gå for en gutt som ikke var helt stor, selv om han ikke lenger var helt liten. Det var nok ingen norsk landevei dette, det skjønte jeg som barn da jeg storøyd leste historien, for de hadde ikke gått så langt da de kom til en liten landsby. I landsbyen var det et hus. Jeg så for meg en slags ville-vesten by, med svartkledde greske menn sittende utenfor et vertshus på en benk. Og de tre svartkledde var sure. Og retthaverske. De var vokterne av den rette oppførselen og når de hadde diskutert ferdig alt som var galt i verden, så stirret de rundt seg for å finne noe nytt å slå ned på.

Og der, på veien fremfor seg fikk de se mine tre, allerede da, kjære venner. Mannen. Barnet. Eselet.

-Nei men se! Ropte de. Ser ikke den faren at den ungen er alt for liten til å gå avgårde i denne varmen, på disse veiene? Hvorfor i alle dager setter han ikke barnet opp på eselet slik at det slipper å gå? Hva slags uansvarlig far er dette?

De snakket sint og høylydt sammen, og faren hørte jo alt. Han stoppet opp, tenkte seg om klødde seg i skjegget. Så på sønnen, så på eselet. Så gikk han bort og satte sønnen opp på ryggen til eselet. Som barn var jeg sikker på at han skammet seg. Tenk så dum han hadde vært. Han var en tankeløs forelder som ikke så hva som skulle til. Og så enkelt kunne det løses, eselet som var skapt til å bære, og guttens små føtter som enda ikke var ferdig til å gå så langt. Slukøret trasket han videre. Bak i et rep kom eselet med gutten på ryggen.

De hadde ikke gått langt da de kom til neste landsby. Igjen satt de der. Tre sure menn i svart. Løste verdens problemer. Fikk sagt noen velvalgte ord om alt som var galt med dagens politikere. Så seg rundt etter noe nytt å dissekere. Fikk se våre venner komme.

– Nei men se! ropte de. – En ung gutt som sitter slik på eselet og lar den gamle faren sin gå foran. Hvilken skam! Ja, slik er ungdommen nå til dags. Tenker bare på seg selv og sitt. Ser ikke at vi voksne sliter og sleper og trenger hjelp vi med! Hvilken utakknemlighet! De nærmest frådet om munnen der de overgikk hverandre i fordømmelse over oppførselen til gutten. Mannen stoppet opp. Jeg var sikker på at han nå holdt på å forgå av skam. Hvordan kunne han være så dum at han ikke hadde skjønt av seg selv at slik kunne han jo ikke la sønnen sin holde på. Når de ropte til ham at han skjemte bort gutten og dermed ødela neste generasjon så brant det i kinnene på ham. Hva skulle han gjøre? Han kunne jo ikke sette seg opp på eselet og la gutten gå, det hadde de jo ettertrykkelig fortalt ham bak forrige sving. Men vår mann var en helt, han fant en løsning, han satte seg opp på eselet med gutten foran seg, og slik fortsatte de.

Eselet trasket stadig fremover med de to på ryggen og slik kom de seg fem til neste landsby. Tre nye menn satt der og møtte dem med forskrekkede utrop.

– Har dere sett slik? To menn i sine beste aldre sitter på ryggen til det stakkars eselet! Ser dere det samme som meg? Ja, det vet jeg at dere gjør, dere har øyne i hodet og er ingen idioter, eselet holder på å forgå under vekten av de to. Hadde de eid skam i livet så hadde det vært de som barn eselet, sann mine ord!

Skam i livet eide mannen. Han fikk øye på en lang stokk noen hadde mistet. Nå tok han stokken. Bandt beina til eselet fast, tok tak i den ene enden av stokken og ba sønnen bære den andre, og slik klarte de faktisk å bære eselet mellom seg, der det hang og slang med hodet ned.

På denne måten kom de gående mot byen der markedet skulle være. Før byporten var det ei bru. På brua var det trengsel. Folk skubbet og dyttet, og mannen og gutten ble dyttet hit og dit. Eselet svaiet, og et etter et ekstra brutalt dult fikk det en sving på seg som sendte det over gelenderet, ned i elva og der druknet det.

Og der sluttet historien. Og jeg, jeg var helt fra meg. Jeg kjente skammen, jeg kjente klumpen i magen, og jeg kjente forvirringen mannen måtte ha følt. Av alle de hundrevis av eventyr og myter og fabler jeg slukte som barn var dette grøsseren min. For hva skulle han ha gjort? Alt ble jo galt? Hvordan skulle han klare å høre på dem alle sammen? Jeg forsto det ikke, og kjente en fortvilelse som ikke slapp.

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da historien en dag løste seg selv. Jeg vet bare at jeg var godt voksen og hadde egne barn da historien bredte seg ut i sin selvfølgelighet. At han ikke skulle ha hørt på bedreviterne. At alt de gjorde var å sitte der å slenge ut av seg ord som hverken var ment å skulle styre andre, eller var verdt å ta til følge. De satt der og slarvet og sladret og koste seg med det.
Hvor mye i livet mitt hadde jeg egentlig styrt etter hva andre sa og mente når jeg ikke hadde gjennomskuet historien tidligere? Med ett var illusjonen om de andres større kunnskap, bedre innsikt og selvfølgelige rett til å styre skuta for meg borte. Og grøsseren var blitt til en herlig beskrivelse av hvordan vi omgås andre.

Jeg tenker på denne historien når jeg tar runden gjennom diskusjoner i media, på Twitter, på Facebook på blogger. Det er jammen ikke mye som har forandret seg siden Æsop sin tid. Gamle sure gubber av begge kjønn som mener og synes og utaler seg om den som måtte finne på å komme i deres vei. Alt skal dissekeres og kritiseres og surmules over.

Og når jeg forteller historien til egne og andres unger så titter jeg på dem. Noen sitter der med store øyne fylt av uro og da sier jeg «du skjønner hva mannen skulle gjort, ikke sant?» Og kommer ikke svaret av seg selv så drar jeg det til slutt ut av dem. «Du skal aldri, aldri, aldri tro at de som sitter der og mener vet bedre enn du vet sjøl.»

18,3

Å fiske i opprørt vann

november 22, 2011

Penguin Classics sin samling av Æsops fabler (oversettelse S. A. Hanford) var så vennlig å befinne seg på et antikvariat jeg var innom i forrige uke. Jeg har mange samlinger med Æsops fabler fra før, men ingen med 207 småhistorier, samt en masse fotnoter og et godt forord med forklaringer om hvilke utgaver fablene er hentet fra, hvor og når moralene er lagt til og annet småsnacks de fleste tar vekk.

Utrykket “å fiske i opprørt vann” eller i “opprørt hav” har jeg hørt flere ganger men var ikke klar over at utrykket var så gammelt, ei heller at det hørte en historie med. Ikke minst moralen som er lagt til ga meg mange nye assosiasjoner. Her i min oversettelse til norsk:


En mann fisket i en elv. Etter å ha strukket nettet fra den ene elvebredden til den andre bandt han et tau rundt en stein og slo i vannet for å få den oppskremte fisken til å svømme uten å se seg for inn i nettet. En av de som bodde på stedet så ham og bebreidet ham fordi han grumset til det rene drikkevannet deres. “Men jeg må forstyrre elven på denne måten”, svarte han, “om ikke dør jeg av sult”.

Moral: Det er det samme med nasjoner. Agitatorer lykkes best når de hisser til strid.

Ute i skogen sto det et stort gammelt eiketre. Nede ved rota hadde villsvinet hulen sin, midt oppe på stammen var et hull der det bodde en katt, og helt oppe i toppen hadde ørnen reir.

En dag klatret katta opp til ørnen og sa: ”Har du sett det stygge villsvinet der nede? Det står pg graver og roter rundt røttene på eika vår. En vakker dag ramler hele treet, og så eter det opp ungene våre. Vil du som jeg så holder vi oss hjemme og passer godt på.”

Så kløv katta ned til villsvinet. ”Den ørnen oppe i toppen her, det er en farlig fyr,” sa hun. ”Jeg hørte han snakket med ungene sine, og spurte om de hadde lyst på kattunger eller griseunger. Det visst best vi holder oss hjemme og passer på ungene våre.”

Siden gikk katta aldri ut om dagen, men om natta var hun ute og fant mat til seg og ungene. Men ørnen og villsvinet var så redde hverandre at de ikke turte forlate ungene sine et øyeblikk, og så sultet de i hjel alle sammen.

Det likte katta. Nå hadde hun mat i lange tider.

Oversatt av Hanna Wiig, med små justeringer av meg.

Eselet og muldyret

mai 27, 2009

En kjøpmann dro en gang ut på ferd med et esel og et muldyr, og begge hadde ei stor bør på ryggen.

Eselet klarte seg på så lenge veien gikk rett bortover, men i det det begynte å skråne for så å gå oppover bratte fjellet ble børa for tung. Det tagg og ba muldyret om å ta litt av børa, det var jo både større og sterkere. Men muldyret svarte ikke, bare gikk på.

Om en stund falt eselet død om på veien, det hadde slitt seg i hjel. Kjøpmannen visste ikke annen råd enn å lesse hele den børa også opp på muldyret, og han flådde eselet og la skinnet av det på toppen.

Muldyret stønnet under den nye vekta, men sa til seg selv: ”Dette er lønn som fortjent. Nå fikk jeg dobbel bør å bære fordi jeg ikke ville hjelpe eselet da det ba meg om det.”

esel og vegg

Photo by mailas

Lammet

juli 26, 2006

En ulv bøyde seg ned for å drikke av bekken da han fikk se et lam som sto nedenfor og drakk. Han fikk vann i munnen, men ville ikke kaste seg over det uten å ha et påskudd.

– Hei du, sa han, du står der og skitner til vannet mitt!
– Jeg står jo nedenfor deg, mekret lammet.
– Jeg husker nå så tydelig hvordan du sto lengre opp i fjor, sa ulven.
– I fjor var jeg jo ikke født engang, sa lammet.
– Bruker du munn og? Var det ikke deg så var det faren din eller en annen i familien, sa ulven, og slukte lammet.

-Fra Æsops fabler

The picture of William is taken by Brenda Anderson. Thank you 🙂