– notater etter et møte med Psalters

I sommer var jeg så heldig å være på konsert med et nomadisk-religiøst-festfyrverkeri av et band, Psalters. Med et sound som en mellomting av sigøynermusikk, historiskjødisksalmesang, urbefolkningsmusikk og sikkert mer jeg ikke hverken hører eller kan sette ord på sprengte de alle fall for meg grensene for hva jeg trodde var mulig.

Da de senere på sommeren skulle være med på et møte på SubChurche i Oslo dro hele familien innover og i tillegg til åpningen av møtet fikk vi med oss en god del av samtalen de hadde med de som hadde møtt frem.

De snakket om bakgrunnen for det livet de lever – som musikknomader, om teologien de har, om tanker om Norge og selv om få ting ble utdypet veldig, så satte det i gang mange nye tanker hos meg. Jeg har forsøkt å summere opp noe.

Om lovsangsmusikk:
Er det det samme hva musikken er i lovsang? Psalters tror ikke det. Hva et folk lever blir hørt gjennom musikken. Gjennom å bruke andres musikk, tar man del i deres liv. Et eksempel på hva man finner i negro spirituals, slavesangen er håp og rop. Det er aldri håpløshet, men heller ikke lykke.

Alle mennesker er undertrykte. Og alle har rikdom. Man bør dele det man har, få av det man trenger. Mange av oss er rike på penger men fattige på ånd, på fellesskap. Ved å dele så blir man hele.

Om nomadisk liv
Hvorfor har de valgt et nomadisk liv?
Når man ser på nomader vs bofaste så har ikke nomader ikke behov for å bygge institusjoner, forsvare jorda si.

Om Norge
Noen utfordret Psalters til å dele tanker de har hatt etter Norgesbesøkene sine. Dette var de først ikke så villige til, og fleipet det bort (alle bør flytte opp på vidda og bo i samtelt), men man gjør seg jo alltids noen tanker selv når man vet at man ikke kjenner forholdene godt nok til sted, og etter hvert ga de noen stikkord på tanker de hadde:

Vi er rike, og vi deler den rikdommen vi har vi tjent på olje og våpen, til å reparere noe av de vi har vært med på å ødelegge.
Har vi for stor tro på autoritetene?
Staten gir hjelp, det folk trenger er felleskap.

Om paradokser:
En av musikerne trakk frem at han ser på ting svart/hvitt. Ikke balansert, men paradokser. Paradoksene er viktigere enn balanser.

Dette siste har jeg blitt sittende med i månedene etter. Ofte forsøker jeg å finne ett standpunkt midt i mellom, men det blir sjelden rett når det gjelder de store og vanskelige tingene. Vi lever i en verden av paradokser. Når det gjelder surrogati: Ja, det blir feil med surrogati. Ja, vi må ta vare på de barna som blir født på denne måten. Det gjelder abort av barn med Downs syndrom. Ja, det er å velge bort en bestemt type barn. Ja, det er et valg bare foreldrene kan gjøre. Ja, historien viser oss at vi trenger en stat som stiller opp og tar vare på folk. Ja, vi trenger mer privat initiativ.

Ikke helt sjelden blir jeg sittende igjen som Hodja som lytter til først den ene og sier at han har rett. Så til den andre og sier, ja han har rett. Så til sin kone som sier at ikke begge kan ha rett på en gang, og sier at hun har helt rett.

Hodja og månen

januar 26, 2009

«Månen er viktigere enn sola», utbrøt Hodja.

«Hvorfor det», sa folkene som sto rundt ham.

«Uten den ville det jo vært så mørkt om natten at vi ikke ville sett noe som helst», svarte Hodja.

Hodja er en historisk person. Det betyr ikke at historiene om ham er «sanne» (selv om noen nok er det), eller at det ikke oppstår nye Hodjahistorier. For det gjør det – helt nye historier blir skapt, men man bruker også vitser som man synes passer Hodja og putter ham inn i dem.

Ofte synes jeg ikke dette går så bra, jeg tror de fleste av mine favoritter er av det eldre slaget, skjønt det vet jeg jo ikke. Her kommer det en som jeg ikke er helt sikker på om kler Hodja så godt, men jeg liker den litt allikevel. Og den passer så godt sammen med den forrige, der Hodja ble spurt om sin egen alder.

Hodja var på ferie i Egypt, og sammen med sin kone var han på en guidet tur til pyramider og museer. De sto sammen med de andre turistene og hørte på guidens foredrag. «Disse pyramidene er 5000 år gamle» sa guiden. «Der tar du feil» sa Hodja, «for den pyramiden er 5003 år gammel». De andre tittet på ham og noen nikket imponert, men guiden så litt mer misfornøyd ut.

Senere inne i museet tok guiden frem en vase, og fortalte at den var 2500 år gammel. «2503» korrigerte Hodja. Nå hadde guiden fått nok og spurte hvordan Hodja mente han kunne sette datoen så nøyaktig. «Det er veldig enkelt», sa Hodja, jeg var her for tre år siden og, og jeg husker så tydelig at du sa den var 2500 år gammel da».

En nabo kom bort til Hodja og spurte ham hvor gammel han var. «54», svarte Hodja. En annen nabo var også til stede, og nå så han på Hodja og sa: «Men Hodja, jeg kan da huske at jeg spurte deg om det samme for tre år siden, og da svarte du også at du var 54 år?» «Ja, har jeg først sagt noe, så står jeg for det», svarte Hodja.

Hodja: Smerte

januar 21, 2007

«Det er ikke vanskelig å leve med smerte», sa Hodja. «Det blir man vant til. Det er bare problematisk om det er jeg som har det vont.»

 

 

 

 

Hodja: Den kostbare kappen

desember 8, 2006

 

Hodja var invitert på fest til en rik familie. Den dagen selskapet skulle være så ble han forsinket og rakk ikke å skifte av seg arbeidsklærne sine, de var både fillete og møkkete etter å ha jobbet på jordet. Tjenestefolket plasserte ham i et hjørne, og siden overså de ham fullstendig. Hodja var sulten, og forsto at på denne måten ville han ikke få seg noe mat, så han gikk hjem og skiftet. Litt senere var han tilbake, og nå hadde han på seg en kostbar kappe. Han ble tatt imot av de samme tjenerne, og nå satte de ham høyt oppe ved bordet, og serverte ham mat med det samme.

Da tar Hodja av seg kappen, kaster den opp i maten foran seg og roper: «Spis kappen min, spis!» «Men Hodja», ropte verten, «hva er det du gjør?» «Det var kappen som gjorde at jeg fikk sitter her oppe hos deg,» sa Nasreddin, «da skulle det bare mangle om den ikke skulle få smake på maten». Og ganske rolig helte han en kopp te utover den.

Hodja blir rundstjålet

november 20, 2006

En natt våknet Hodja av at det var tyver i huset. Han var vettskremt, og så så stille han kunne og bare gløttet med øynene mens han latet som han sov. En hel bande var det som var på ferde, og alt i huset forsvant i en rasende fart, kjeler og kar, tepper og klær, penger og arvestykker. I det de forsvant ut hørte Hodja at de tok med seg eselet hans og. Da kastet han seg på beina og løp ut og etter tyvene. Da Røverbanden så Hodja red de av gårde. Men Hodja ga ikke opp, han holdt det gående og om han ikke tok tyvene igjen, så kom de seg heller ikke unna.

Slik fortsatte jakten gjennom natten. Til slutt strakte bandesjefen hånden i været og røverne stoppet. Der sto de nå og ventet på Hodja. Etter noen få minutter var han hos dem, pustende og pesende. «Hva vil du» spurte lederen. «Dere har jo tatt alt jeg har», sa Hodja. «Alt jeg har eid i verden er her. Så hvor skal jeg ellers gjøre av meg?»

Hodja: Skjebne

oktober 17, 2006

«Hva er skjebne?» spurte en lærd Nasreddin Hodja.
«En uendelig rekke av hendelser som faller sammen og som påvirker hverandre.»
«Det svaret kan jeg ikke si meg fornøyd med. Jeg tror på årsak og virkning», sa den lærde.

«Godt, godt, sa Hodja. «Men hva med dette?» sa han og pekte på et følge som var på vei forbi stedet de sto. «Den mannen er dømt til døden og skal nå henges. Er det fordi noen ga ham et sølvstykke som gjorde det mulig for ham å kjøpe seg kniven han brukte for å myrde? Eller er det fordi noen så ham gjøre det? Eller er det fordi ingen stoppet ham?»

Det var lunsjtid og Hodja var sulten. 10 para hadde han i lomma, og det holdt akkurat til brød og yoghurt. Først gikk han til bakeren, gav ham 5 para og bad om brød. Bakeren gav ham brød, og så sa han at det kostet 5 para.

– Jeg ga deg akkurat 5 para, sa Hodja.

– Nei, du har ikke gitt meg penger, sa bakeren. Jeg ser ingen penger.

Bakeren var sta, og Hodja kom ingen vei. Til slutt tok han frem de siste pengene sine og ga dem til bakeren.

Nå hadde ikke Hodja noen penger igjen, men han gikk inn i den neste butikken. Der ba han om yoghurt. Det fikk han, og mannen bak disken ba han om 5 para.

– De har du allerede fått, sa Hodja.

Nå var det slik at butikkeieren var en hyggelig mann. Han hadde gått i sine egne tanker hele morgenen, og når Hodja sa han allerede hadde betalt, så tenkte han at slik var det sikkert, han hadde bare glemt det.

Hodja gikk ut, fant et tre og satte seg ned i skyggen av det. Han tok frem brødet og han tok frem yoghurten. Men før han begynte å spise så rettet han blikket mot himmelen og sa:

– Mektige Allah, du vet hva som virkelig skjedd. Du får ta 5 para fra den ene og gi til den andre.

Hodja ser demoner

september 29, 2006

En hensynsløs og mindre begavet hersker sa en gang til Hodja at om det viste seg at det ikke var slik som folk sa, at Hodja kunne skue mer enn folk flest, ja da skulle han få ham hengt.

– Her og nå ser jeg en gylden fugl i himmelen, og demoner nede i helvete, sa Hodja.
– Hvordan kan dette ha seg, så kongen, hva gjør deg i stand til å se slikt?
– Frykt, sa Hodja, det var alt jeg trengte.

Hodja og den reisende

september 20, 2006

Nasrudin Hodja kom gående og fant en manns om satt ved veikanten. Han så ulykkelig ut, og Hodja spurte hva som var i veien.

– Livet mitt er helt innholdsløst bror, sa mannen. Jeg har så mange penger at jeg ikke trenger å jobbe. Jeg la ut på denne reisen for å finne spenning og kjenne at jeg lever. Men så langt er alt like grått og trist som hjemme hos meg selv.

Uten å si noe mer tok Hodja ryggsekken til mannen og løp av sted med den. Frem og tilbake som en hare løp han, han var kjent her og kunne ta alle små snarveier og gjemme seg bort bak hver knaus. Ganske snart var han langt foran den andre. Da satte han fra seg ryggsekken ved veikanten og ga seg til å vente på den ulykkelige mannen.

Og der kom han frem bak en sving, mer ulykkelig enn noen sinne på grunn av sekken han hadde mistet. Da han fikk se at den lå der i veikanten ropte han ut av glede og løp for å ta den opp.

– Slik kan man også bli lykkelig, sa Hodja.

Hodjas esel er borte

september 14, 2006

 

En av innbyggerne i byen til Hodja kom mens han ropte «Hodja, Hodja! Eselet ditt er borte!»

Hodja svarte: «Priset være Allah, om jeg hadde sittet på eselet så ville jeg og vært borte.»

Hodja og smågodtet

september 12, 2006

Hodja sto i rådhuset sammen med byens fremste menn og diskuterte Viktige Saker da en ungeflokk kom løpende. Inn døra kom de, støyende og masende, og det var ikke ørens lyd å få, langt mindre var det mulig å fortsette samtalen. Da ropte Hodja: «De deler ut gratis smågodt på torvet i dag!» Ungene forsvant like raskt som de hadde kommet inn, og mennene snudde seg fornøyd mot hverandre for å fortsette der de slapp. Men Hodja var ikke der, han var på vei mot døra.

– Hvor skal du Hodja, ropte en av de andre.
– Til torvet for å se etter smågodt, sa Hodja.

– Det var jo bare en spøk Hodja?
– Men det kan jo være sant!

Hodja taler på fredagsbønnen

september 11, 2006

I lang tid hadde man forsøkt å få Hodja til å tale ved fredagsbønnen. Han hadde sneket seg unna, unnskyldt seg og funnet på gode grunner til å si nei, men en dag klarte han ikke å rømme unna lenger. Så han sa ja. Da fredagen kom satt han bakerst i moskeen. Da tiden kom for at han skulle tale reiste han seg sakte opp, gikk, opp gjennom midtgangen, ble stående der foran og se utover forsamlingen. Lenge. Så sa han:

– Vet dere hva jeg skal tale om i dag?
– Nei, sa de.
– Slike uvitende folk har jeg ikke noe å si, sa Hodja, før han langet ut nedover midtgangen og var borte.
Det ble stille. Så begynte alle å snakke i munnen på hverandre, og de la en plan.

Neste fredag ble Hodja kalt frem på nytt. Han reiste seg, gikk oppover midtgangen, så utover forsamlingen og spurte:
– Vet dere hva jeg skal tale om i dag?
– Ja, sa de.
– Så er det jo ikke bruk for meg, sa Hodja og var borte på nytt.
Igjen ble det lagt en plan.

For tredje gang ble Hodja kalt frem på en fredag, også denne gangen kom han opp, så utover forsamlingen og sa:
– Vet dere hva jeg skal tale om i dag?
– Ja, svarte halvparten av forsamlingen. Nei, svarte den andre halvparten.
– Da kan de som svarte ja, fortelle til de som svarte nei, så Hodja. Og så var han borte igjen.

Hodja i badet

september 10, 2006

Hodja var en tur på byens bad. Der ble han dårlig behandlet. Ingen kom og skrubbet ham på ryggen, ingen rakte frem håndkle til ham la frem klærne hans eller åpnet døra for ham. Allikevel, da han skulle ut tipset han alle rikelig.

Dagen etter kom han igjen, og denne dagen var oppmerksomheten en helt annen. Han ble behandlet som en konge fra han kom til han gikk, og på veien ut stilte de som jobbet i badet seg opp, klare for å motta dagens tips. Og Hodja tipset dem. De fikk noen få ører hver.

– Men Hodja, sa de, hva skal dette bety? Ingen har blitt så dårlig behandlet som det du ble i går, og allikevel så tipset du bedre enn noen har gjort før. I dag har vi behandlet deg som en konge, også ser du så gnien på tipset?
– Tipset dere fikk i går var for i dag, og dagens tips var for i går, svarte Hodja.

Hodja og fløyta

september 9, 2006

Hodja hadde fått seg et instrument, en fløyte, og han satte seg til for å spille på den. Han spilte en time, han spilte to. Han spilte i flere dager. Men han spilte bare den samme tonen om igjen og om igjen. En lang tone lot han det være mens han spilte sakte ut.
– Tuuuuuuuuuuuuuuuuut. Tuuuuuuuuuuuuuuuuut. Tuuuuuuuuuuuuut.

Til slutt hadde Hodjas kone fått nok.
– Andre, når de spiller spiller ikke bare en tone, sa hun. De spiller mange toner, oppover og nedover.
– De er på leting etter denne ene tonen, sa Hodja. Og jeg har funnet den.


Folk kom løpende til der hvor Hodja satt:

– Hodja, Hodja, svigermoren din er falt i elven, vi finner henne ikke.
– Dere må lete oppover elven sa Hodja.
– Men hun kan da ikke ha flytt mot strømmen?
– Dere kjenner ikke svigermoren min, sa Hodja.

*******

Jeg vet ikke hvor gammel denne Hodjahistorien er, men jeg liker så godt å finne igjen temaer i det man tenker er «urnorske» eventyr i helt andre sammenhenger, som her, med «Kjærringa mot strømmen». Et annet motiv som også finnes både hos Hodja og i et annet norsk folkeeventyr, Peik, er situasjonen der man er fanget i en felle. Både Hodja og Peik er fanget i en tønne og en brå død står for døren, men de klarer å lure en forbipasserende til å bytte plass med seg. Det samme motivet finnes i H. C. Andersens Store Klaus og Lille Klaus samt i et Engelsk eventyr, Hudden Dudden and Donald O’Neary. Og sikker flere!

Hodja og herskeren

september 7, 2006

En hersker sa en gang til Hodja:
– Hodja, alle store herskere har et navn med Gud i seg. En kalte seg Guds utvalgte, en annen Guds aksepterte. Hva med meg, bør ikke jeg ta meg et slikt navn?
– Gud forby! svarte Hodja.

 

Hodja var ute og gikk sammen med en venn.
– Hodja, sa vennen, du vise som kan alt som er å vite, hvorfor ble fuglene skapt til å fly, men ikke kuene?
– Nei, det vet jeg ikke, svarte Hodja.

I det de snudde for å gå hjemover igjen, fløy det en flokk med fugler over dem, og en av dem gjorde fra seg, og fugleskitten falt ned på hodeplagget til Hodja.

-Nå, min venn, sa Hodja, nå vet jeg hvorfor kuer ikke er skapt for å fly.

Bildet er Franz Marcs (1880-1916) «Yellow cow»

Hodja vokse opp i Akshahir med foreldrene sine. Aksahir var et sted pilgrimer dro til, for det var et hellig skrin der, og faren til Hodja var selve vokteren av dette skrinet. Som barn satt Hodja satt der og så på de som kom. Folk med ukjente språk og drakter. Han hørte historiene de fortalte og fikk smake på maten de spiste. Når de dro igjen drømte han om å få følge med dem på reisen hjem.

Tiden gikk og en dag merket Hodja at de første dunene kom fram på overleppa, og han forsto at nå var tiden kommet. Av faren sin fikk han et sta esel, han satte seg på det, og dro mot øst. Han red i dager. Han red i uker. Han red i måneder og han red i år. Først red han langs havet. Så langs elvene oppover til åsene. Så over åsene til de høye fjellene.

En dag kom han til verdens høyeste fjell. Lufta var tynn og eselet var gammelt, nå slet det med å få puste. Det tok ett skritt, og ett skritt til, men så var det slutt, det la seg ned og døde på stedet. Hodja gråt. Han fant steiner og dekket vennen sin. Siden ble han stående og tenke på alt de hadde opplevd sammen, helt fra den dagen de red ut fra Akshahir.

Folk som var på reise gjennom dalen under kunne se ham der han sto. Det de så var en ung mann, tynn og støvete fra en lang reise. De kunne se at noen var begravet der han sto, og de tenkte at dette måtte være graven til en svært spesiell person, kanskje en hellig mann. Den unge mannen, (vår venn Hodja), måtte være disippelen hans tenkte de. En ung disippel som ved sin mesters død ikke ville skilles fra ham.

En rik man hørte om denne hellige mannens grav og om disippelen hans som sto der og sørget over ham. Da denne mannen eide området der graven var ga han ordre om at det skulle bygges et hellig skrin over graven, og at området rundt skulle gis til driften av det hellige stedet og til lønn av disippelen som nå skulle bli selve vokteren av skrinet.

Skrinet ble bygd og Hodja ble boende, som skrinets vokter. Pilegrimer kom fra fjern og nær, og historien om den hellige mannen og hans disippel reiste enda lenger. Til slutt kom historien til Akshahir, og til Hodjas far. Også han ville ta dette nye skrinet i øyesyn, og la ut på den lange reisen mot øst.

Flere år brukte han, men en dag sto han der ved skrinet i fjellet. Da han fikk se vokteren av fjellet ble han stående å stirre, for det var hans sønn. Da de to senere satte seg ned samme fortalte Hodja ham historien om skrinet, og historien om det gamle eselet.

– Hodja, sa faren hans, jeg hadde og et esel. Jeg red på det, langt og lenger en langt. En dag døde det. Det var nøyaktig på det stedet i Akshahir hvor det hellige skrinet står. Det er hans ben som ligger begravet der. Og det eselet, det var faren til ditt esel.