– notater etter et møte med Psalters

I sommer var jeg så heldig å være på konsert med et nomadisk-religiøst-festfyrverkeri av et band, Psalters. Med et sound som en mellomting av sigøynermusikk, historiskjødisksalmesang, urbefolkningsmusikk og sikkert mer jeg ikke hverken hører eller kan sette ord på sprengte de alle fall for meg grensene for hva jeg trodde var mulig.

Da de senere på sommeren skulle være med på et møte på SubChurche i Oslo dro hele familien innover og i tillegg til åpningen av møtet fikk vi med oss en god del av samtalen de hadde med de som hadde møtt frem.

De snakket om bakgrunnen for det livet de lever – som musikknomader, om teologien de har, om tanker om Norge og selv om få ting ble utdypet veldig, så satte det i gang mange nye tanker hos meg. Jeg har forsøkt å summere opp noe.

Om lovsangsmusikk:
Er det det samme hva musikken er i lovsang? Psalters tror ikke det. Hva et folk lever blir hørt gjennom musikken. Gjennom å bruke andres musikk, tar man del i deres liv. Et eksempel på hva man finner i negro spirituals, slavesangen er håp og rop. Det er aldri håpløshet, men heller ikke lykke.

Alle mennesker er undertrykte. Og alle har rikdom. Man bør dele det man har, få av det man trenger. Mange av oss er rike på penger men fattige på ånd, på fellesskap. Ved å dele så blir man hele.

Om nomadisk liv
Hvorfor har de valgt et nomadisk liv?
Når man ser på nomader vs bofaste så har ikke nomader ikke behov for å bygge institusjoner, forsvare jorda si.

Om Norge
Noen utfordret Psalters til å dele tanker de har hatt etter Norgesbesøkene sine. Dette var de først ikke så villige til, og fleipet det bort (alle bør flytte opp på vidda og bo i samtelt), men man gjør seg jo alltids noen tanker selv når man vet at man ikke kjenner forholdene godt nok til sted, og etter hvert ga de noen stikkord på tanker de hadde:

Vi er rike, og vi deler den rikdommen vi har vi tjent på olje og våpen, til å reparere noe av de vi har vært med på å ødelegge.
Har vi for stor tro på autoritetene?
Staten gir hjelp, det folk trenger er felleskap.

Om paradokser:
En av musikerne trakk frem at han ser på ting svart/hvitt. Ikke balansert, men paradokser. Paradoksene er viktigere enn balanser.

Dette siste har jeg blitt sittende med i månedene etter. Ofte forsøker jeg å finne ett standpunkt midt i mellom, men det blir sjelden rett når det gjelder de store og vanskelige tingene. Vi lever i en verden av paradokser. Når det gjelder surrogati: Ja, det blir feil med surrogati. Ja, vi må ta vare på de barna som blir født på denne måten. Det gjelder abort av barn med Downs syndrom. Ja, det er å velge bort en bestemt type barn. Ja, det er et valg bare foreldrene kan gjøre. Ja, historien viser oss at vi trenger en stat som stiller opp og tar vare på folk. Ja, vi trenger mer privat initiativ.

Ikke helt sjelden blir jeg sittende igjen som Hodja som lytter til først den ene og sier at han har rett. Så til den andre og sier, ja han har rett. Så til sin kone som sier at ikke begge kan ha rett på en gang, og sier at hun har helt rett.

Hodja og månen

januar 26, 2009

«Månen er viktigere enn sola», utbrøt Hodja.

«Hvorfor det», sa folkene som sto rundt ham.

«Uten den ville det jo vært så mørkt om natten at vi ikke ville sett noe som helst», svarte Hodja.

Hodja er en historisk person. Det betyr ikke at historiene om ham er «sanne» (selv om noen nok er det), eller at det ikke oppstår nye Hodjahistorier. For det gjør det – helt nye historier blir skapt, men man bruker også vitser som man synes passer Hodja og putter ham inn i dem.

Ofte synes jeg ikke dette går så bra, jeg tror de fleste av mine favoritter er av det eldre slaget, skjønt det vet jeg jo ikke. Her kommer det en som jeg ikke er helt sikker på om kler Hodja så godt, men jeg liker den litt allikevel. Og den passer så godt sammen med den forrige, der Hodja ble spurt om sin egen alder.

Hodja var på ferie i Egypt, og sammen med sin kone var han på en guidet tur til pyramider og museer. De sto sammen med de andre turistene og hørte på guidens foredrag. «Disse pyramidene er 5000 år gamle» sa guiden. «Der tar du feil» sa Hodja, «for den pyramiden er 5003 år gammel». De andre tittet på ham og noen nikket imponert, men guiden så litt mer misfornøyd ut.

Senere inne i museet tok guiden frem en vase, og fortalte at den var 2500 år gammel. «2503» korrigerte Hodja. Nå hadde guiden fått nok og spurte hvordan Hodja mente han kunne sette datoen så nøyaktig. «Det er veldig enkelt», sa Hodja, jeg var her for tre år siden og, og jeg husker så tydelig at du sa den var 2500 år gammel da».

En nabo kom bort til Hodja og spurte ham hvor gammel han var. «54», svarte Hodja. En annen nabo var også til stede, og nå så han på Hodja og sa: «Men Hodja, jeg kan da huske at jeg spurte deg om det samme for tre år siden, og da svarte du også at du var 54 år?» «Ja, har jeg først sagt noe, så står jeg for det», svarte Hodja.

Hodja: Smerte

januar 21, 2007

«Det er ikke vanskelig å leve med smerte», sa Hodja. «Det blir man vant til. Det er bare problematisk om det er jeg som har det vont.»

 

 

 

 

Hodja: Den kostbare kappen

desember 8, 2006

 

Hodja var invitert på fest til en rik familie. Den dagen selskapet skulle være så ble han forsinket og rakk ikke å skifte av seg arbeidsklærne sine, de var både fillete og møkkete etter å ha jobbet på jordet. Tjenestefolket plasserte ham i et hjørne, og siden overså de ham fullstendig. Hodja var sulten, og forsto at på denne måten ville han ikke få seg noe mat, så han gikk hjem og skiftet. Litt senere var han tilbake, og nå hadde han på seg en kostbar kappe. Han ble tatt imot av de samme tjenerne, og nå satte de ham høyt oppe ved bordet, og serverte ham mat med det samme.

Da tar Hodja av seg kappen, kaster den opp i maten foran seg og roper: «Spis kappen min, spis!» «Men Hodja», ropte verten, «hva er det du gjør?» «Det var kappen som gjorde at jeg fikk sitter her oppe hos deg,» sa Nasreddin, «da skulle det bare mangle om den ikke skulle få smake på maten». Og ganske rolig helte han en kopp te utover den.

Hodja blir rundstjålet

november 20, 2006

En natt våknet Hodja av at det var tyver i huset. Han var vettskremt, og så så stille han kunne og bare gløttet med øynene mens han latet som han sov. En hel bande var det som var på ferde, og alt i huset forsvant i en rasende fart, kjeler og kar, tepper og klær, penger og arvestykker. I det de forsvant ut hørte Hodja at de tok med seg eselet hans og. Da kastet han seg på beina og løp ut og etter tyvene. Da Røverbanden så Hodja red de av gårde. Men Hodja ga ikke opp, han holdt det gående og om han ikke tok tyvene igjen, så kom de seg heller ikke unna.

Slik fortsatte jakten gjennom natten. Til slutt strakte bandesjefen hånden i været og røverne stoppet. Der sto de nå og ventet på Hodja. Etter noen få minutter var han hos dem, pustende og pesende. «Hva vil du» spurte lederen. «Dere har jo tatt alt jeg har», sa Hodja. «Alt jeg har eid i verden er her. Så hvor skal jeg ellers gjøre av meg?»