Når man må

januar 20, 2007

Spise når man må.

Snakke når man har noe viktig å si.

Skrive når man…?

Jeg leste i en blogg om en retrett i et buddhistisk kloster. Etter det ble det merkelig stille både i hodet mitt og bloggen min. Det er da så alt for mange ord her allerede.

Surfetur i WP!

januar 13, 2007

Det er tid for årets første surf! For noen dager siden hadde jeg en post der jeg reklamerte varmt og ivrig for wordpress.com som bloggehjem. Noen sa i kommentarfeltet at dette var det som skulle til for å få de til å bestemme seg for WP etter å ha øvd seg et annet sted, men saken er også at i uka som gikk har det faktisk ramlet inn med nye, spennende WP blogger. Noen kjenner jeg fra nettet fra før, andre er helt nye for meg, men ser ikke desto mindre spennende ut!

Somalieren – ei 16 år gammel jente som sier om seg selv at hun ikke er morsom – men det tror jeg ikke på etter å ha tittet rundt i den nye norske bloggen hennes, samt den godt etablerte engelske, The life of the amazing Nomad.  Ta en titt på Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg. Jeg har i alle fall store forhåpninger til denne, en person som finner så gode titler må bare ha noe å by på.

avil har fått seg blogg: Ljos i kjømda. Ikke minst et spennende bidrag for de av oss som er interessert i myter. Med en forskjærlighet for det norrøne, og med en fantasyroman delvis i skrivebordkuffen og delvis i hodet har hun inntatt bloggarenaen. Veldig velkommen er du!

Tordenlill har tatt i bruk bloggen til dikt om alt fra doruller til sjokoladekake.

Limafox har både frekventert forumverdenen og bloggverdenen tidligere. Med historie som den store lidenskapen, og med evnen til å slenge ut skråsikre meninger med en ydmyk touch om man tar opp debattkampen med ham er han et veldig hyggelig nettbekjentskap.

Impelimp sier at hun ikke har store ambisjoner med bloggingen, og at hun bare suller rundt i personlige betraktninger. Det er jo ikke noe galt med det?

Jeg er ganske sikker på at jeg har glemt noen nå, dere får rope ut i kommentarfeltet.

***

Perler for svin er ikke en av mine yndlingsstreker, men Rockette har funnet en utrolig god en, og samlingen av tengnseriefigurer som blogger blir stadig større.

En annen stripe som ikke er en favoritt, er Pusur alias Garfield. Jeg snublet over en kopp som satte tingene på plass. En sånn vil jeg ha!

 

Litt sånn i ekstasen over at i de to eneste memene om løgn og sannhet hvor jeg har lest hele lista har jeg hatt rett, (Esquil og Shoaib) så henger jeg meg på.

Inspirert av Shoaibs lek med geværer så tar jeg først 7 påstander om pistoler og slikt. En er løgn:

1) Jeg har vært siktemålet for flere geværer i Nord Irland, den nærmeste var bare et par meter unna. Den siste gangen strakk vi hendene i været.

2) Jeg har vært omringet av en flokk soldater som siktet på meg i Guatemalas jungel, de var skjult i buskene, og kom så frem en etter en.

3) Jeg skulle gjerne kunnet langt mer om våpen enn jeg gjør i dag.

4) Jeg skulle gjerne visst langt mindre om våpen enn jeg gjør i dag.

5) Jeg har blitt tilbudt geværet til en av vaktene foran den amerikanske ambassaden i Oslo. Han var vakt, jeg var demonstrant, og han sa «vær så god, ta denne, vil du ikke prøve».

6) Ungene mine får ikke lov å skyte med luftgevær.

7) Jeg overvar, og snakket med amerikanske styrker i Guatemala under invasjonen av Panama.

 

Og så 7 om helse, inspirert av Iskwews ME-blogg:

1) Når jeg sa at jeg bare hadde lest hele lista til Esquil og Shoaib, så kommer det av at jeg har problemer med å lese, og som oftest får jeg ikke med meg lange innlegg. (Med mindre jeg skriver dem selv, eller jeg har hatt en lang pause først.)

2) Når jeg ser film gjør jeg det med ørepropper, og lyden slått av.

3) Om jeg vil ha en god dag – så er oppskriften å ligge helt stille, med lyset slått av, og ingen lyd i dagene før.

4) Om jeg har en så god dag at jeg kommer meg ut, og får gått en liten tur i skogen, så blir de neste dagene atskillig bedre.

5) Når jeg hadde blitt så dårlig at jeg ikke kom meg ut av senga så tok det mange måneder før jeg ringte legen min. Da jeg endelig klarte det, så fikk jeg beskjed at han ikke ville snakke med meg på telefonen, for det kunne han ikke ta betalt for.

6) Når jeg trener får hjernen mindre oksygen.

7) Når jeg sover til langt på dag, så sovner jeg også bedre om kvelden.

 

Jeg tagger Inanna, for det er alt for lenge siden det kom noen post fra henne sist. Og Anne i Albania, for hun fortjener enda flere lesere. Det er noe av det mest geniale i det norske blogguniverset.

Det er mange som er er på jakt etter et nytt sted å ha bloggen sin, jeg har lyst til å anbefale wordpress.com. Jeg har ikke blogget andre steder, men jeg er så fornøyd med wordpress at det fortjener en liten hyllest, sammen med noen praktiske tips for nye wordpressbrukere.

– Det er gratis, men med muligheter for å betale om man vil ha flere muligheter.

– Det er reklamefritt. Dvs, det skal vist være reklame på noen av sidene, på en eller annen måte, men jeg har ikke funnet det enda.

– Det er drevet av en gjeng som ser ut til å ha det gøy, og som koser seg på jobben. De svarer kjapt på mail, forsøker hele tiden å gjøre konseptet bedre og ser i det hele tatt ut til å være en gjeng idealister. (Ja, jeg er svak for sånt.)

– Det er intuitivt lett å bruke administrativt, og fyller alle mine behov for hva jeg vil administrere på egenhånd.

– Det er lett å legge inn bilder. (Selv bruker jeg Image Shack.) Man kan hoppe mellom å bruke en editor eller html redigering. Editoren ligner på den man har i forum som bruker vBulletin.

– Oppretter man flere blogger på samme bruker er det lett å administrere alle.

– Man har muligheten for å lage private blogger, der bare inviterte kan komme inn og se. Perfekt for å holde familie og venner oppdatert på privatlivet, enten det er barnebilder man vil vise frem eller familiesladder man vil fortelle om – men ikke til hele verden.

– Det er vistnok lett å overføre poster fra andre bloggsystemer. (Og vil du forlate WP.com får du med deg alle postene dine, samt kommentarene, det har jeg ikke sett andre steder.)

– WP.com har selvføgelig også laget en liste over hva de har å tilby, den finner du her.

I tillegg til slikt, så er det en del funksjoner jeg også setter pris på:

Muligheten til å følge egne kommentarer: Som gammelt forummenneske er det også noen ting som frustrerte meg mer enn noe annet da jeg begynte å blogge – mulighetene til å følge opp diskusjoner. Jeg husket jo knapt hvor jeg hadde surfet innom og enda mindre hvor jeg hadde lagt igjen kommentarer. Jeg forsøkte etter hvert et verktøy som het cocoments, men fikk det ikke til å fungere godt. Når jeg surfer rundt på wordpressblogger, og legger igjen kommentarer der, så er det derimot lett å se om jeg har fått svar. Det finnes det en egen side for «My comments» – der kan jeg følge alle diskusjonene jeg deltar i parallelt. Dette er hovedgrunnen til at jeg blir så fornøyd når andre bloggere ender opp med WP.com, det gjør det enklere for meg! Og det fører i alle fall til at jeg oftere er innom og at jeg mer aktivt følger med på hva som skjer i bloggene deres.

Venneblogger: Jeg kan skrive inn navn på de bloggene jeg vil følge. Innlegg fra disse kommer opp på en egen side «My friend surfer».

Surfing på tema: Vil jeg lete opp nye blogger er «My tag surfer» et alternativ, der kommer det opp innlegg som ligger under samme tag/tema som jeg har laget meg på min blogg. Kjekt å se om det er noen andre som skriver om ting som tegneserier og religion.

Men det er også andre gode måter å surfe på nye blogger: WordPress.com har en funksjon som heter «Top blogs«. Der kan man lete opp blogger sortert etter språk. Man kan velge mellom «Growing blogs«, «Top posts» og «Top blogs«. Det er ikke minst genialt om man vil se hva man blogger om i andre land, enten det er Danmark og Sverige eller andre språk man behersker. Så har man også mulighet til bare å surfe uten mål og mening med å trykke på en pil øverst på siden på en hvilken som helst WP.com-blogg (om man er logget inn), eller man kan se de siste postene som her lagt inn fra hele verden i Dashbordet sitt.

Blogrollen er lett å betjene. Man lager egne kategorier som det passer en. Å linke inn nye sider er også lett, man har en funksjon som heter «link this» som legges inn øverst i browseren, og kommer man til en side man vil ha med trykker man bare på denne.

Dashbordet er nevn allerede, dette er selve sentralen i administreringa av bloggen. Her får man en oversikt over hva man har gjort i bloggene sine i det siste. Og man får også se hvem som har skrevet de siste kommentarene i bloggen, samt hvilke kommentarer jeg har lagt igjen i andre WP.com-blogger. De norske listene fra Top Blogs er også her, samt de siste innleggene på all verdens WP.com-blogger. Det er også snarveier herfra til de funksjonene man oftest bruker, ikke minst denne:

Blog Stats: Ifølge WP.com-staben så brukes den ekstremt ofte, og det er vel noe de fleste bloggere kjenner seg igjen i… WP.com har en statistikkside med graf over besøk, søkeord for å nå bloggen, hvilke linker folk har fulgt for å finne bloggen og hva de har lest. Det finnes sikker andre statistikkverktøy for å se mer, men dette er absolutt nok for å bli hekta.

Spam: For de som er plaget av spam – på WP.com ser man knapt noe til det. De har installert Askimet, og det fungerer bra, helt uten at man må svare på koder eller gjøre noe for å kommentere. Jeg begynte å blogge for 8 måneder siden, og Askimet har stoppet mer enn syv og et halvt tusen spaminnlegg i denne tiden, jeg behøver ikke engang gå inn og slette dem i filteret.

Oppetid: En gang i løpet av disse 8 månedene har jeg opplevd at noe på bloggen var nede. Det gjaldt kommentarfeltet og det tok noen timer – og det var varslet med informasjon om arbeid på serveren. Selve administreringa var litt treg en periode i høst, men dette har de utbedret.

Valg av templates/utseende: Jeg vet noen har klaget på få valgmuligheter. Jeg fant min layout med det samme, og har holdt meg til det siden. Men så vidt jeg har forstått så er det mulig å forandre og gjøre det meste selv om man betaler for det. Det legges også stadig til nye templates slik at utvalget vokser hver måned, og også for oss som ikke betaler så jobbes det stadig med å gjøre de malene som finnes mer og mer fleksible for forandring. Da jeg kom for 8 måneder siden var det blant annet ikke mulig å skifte farger eller legge til sitt eget bilde øverst på siden, det er det i dag med en rekke av malene.

You tube og musikkavspilling har også kommet med som muligheter i høst.

Ping og trackback: Sider man linker til pinges automatisk. Det er enkelt å legge inn trackback. (Nå om dagen virker det ikke helt godt til bloggrevyen og bloggarkivet, men jeg vet ikke hvor feilen ligger?)

FAQ og supportforum: Dette finnes og her har jeg fått svar på alt jeg har lurt på i stort og smått.

Inne hos Victoria har det rast en debatt om kristenblogg og med det har det kommet opp litt av hvert i kjølevannet. I kommentarfeltet sto det noe som jeg opplevde som litt vittig, litt utfordrende og veldig feil. Victoria kom med en kommentar om religiøse, olec mente at nei, han var ikke religiøs men frelst, og religiøse var som fariseere, og fariseer ville han ikke være.

Dette er bare en lek med ord. Selvfølgelig er man religiøs når man har en religiøs tro. Og religiøs tro er ikke definert ut i fra om man selv mener om man er religiøs eller ei, men om man tilhører en trosretning. Ja, jeg vet at det er et poeng å ikke skulle være religiøs, men ha en levende tro, men dette er som sagt lek med ord, et forsøk på å få frem et poeng, ikke en semantisk sannhet.

Det er selvfølgelig også tull å si at man ikke er fariseer. Ikke minst om man påberoper seg å være kristen. Jeg er kristen. Jeg er fariseer. Og det er også enhver annen kristen, muligens med unntak av en helgen eller to. Noen av det sentrale i kristendommen handler ikke minst om å innse at man er et menneske på godt og vondt, og å ta dette innover seg. (Her kunne jeg sitert Paulus og sagt at ikke noe menneskelig er meg fremmed, eller Jesus som sier hvorfor kaller du meg god, bare Gud er god. Men jeg tenkte jeg skulle hoppe over bibelsitatene. Vi kan eventuelt ta den teologiske debatten i kommentarfeltet.)

Hva er en fariseer? Først, det er viktig å si at det bilde vi har av fariseere ikke er en god beskrivelse av fariseerne slik de var rundt Jesu tid. Når man leser historie og andre skrifter fra denne tiden, så trer fariseerne frem som folk flest, noen gode, noen dårlige, og faktisk en god slump av dem var helter og fantastiske mennesker. Mange av dem ble drept og forfulgt under romerne og døde som martyrer. Også i Det Nye Testamentet (NT) er bildet mer nyansert enn den vi har tradisjon for å tilegne fariseerne.

Men det er ikke fariseerne som levende personer jeg tenker på når jeg sier at jeg er en fariseer, jeg tenker på det bildet vi får i NT. I NT blir fariseeren til en slags arketype, et bilde på menneskelige trekk som på ingen måte er sympatiske. Denne mytiske fariseeren, hvem er han?

På tempeltrappa sitter to mennesker i bønn. Den ene er en fariseer, den andre er en ussel synder. Synderen sier «jeg er ikke verdig til å være her, jeg er her allikevel». Fariseeren sier «Jeg er heldig som ikke er som han der andre, for jeg er bedre enn han».

Fariseeren er en som mener han er bedre enn andre. Av en eller annen grunn, god eller dårlig, så er dette en del av fariseerens identitet.

En mann er syk. En annen mann kommer til og hjelper ham – gjør han frisk. En gjeng fariseere står rundt og blir indignert. I stedet for å se en mann som hjelper en annen, ser de en mann som bryter et viktig lovbud, det er ikke lov å gjøre et arbeidet på denne dagen.

Fariseeren ser lover og regler, ikke andres nød. Bokstaven står over nestekjærligheten. Ideenes utfordring over ideenes intensjon. Han er en reglerytter og klarer ikke å fri seg fra dette.

En man har sagt noe som går på tvers av den vedtatte sannheten. Fariseerne blir skremt, de er redd for konsekvensene av det som blir sagt, og de blir også redd fordi deres egne tanker blir utfordret.

Fariseere har enkle sannheter. Å stille spørsmål ved disse, eller si ting som bryter med disse er truende.

En mann ser ut til å spotte en gruppe mennesker. Han latterliggjør dem og han er potensielt farlig for hele samfunnet. Til samfunnets beste så bestemmer man seg for å kvitte seg med ham.

Fariseere ender med å ty til vold for å stoppe det de mener har gått for langt og er farlig for oss alle.

********

En gang var jeg på et kurs. Vi leste en novelle, der man skildret en ung jentes møte med en kristen tante. Tanten var ikke en positiv person i denne novellen, og en i forsamlingen sa noe om at slik er jo kristne. Lederen på kurset ba oss se på henne, se på henne i lys av personene vi fant i NT, hvem minnet hun om? Og det var ganske enkelt å se, hun minnet om en fariseer. Ikke Jesus, ikke disiplene, ikke kvinnene som fulgte Jesus, det var fariseernes trekk hun hadde med seg.

Dette er måten å bruke arketyper på. Når noen sier til en annen «du opptrer som en fariseer», så er det uinteressant om man selv anser seg som en fariseer eller ei. Det er uvesentlig at man selv har bestemt seg for at nei, jeg er ingen fariseer, for det er de andre, de religiøse som er det. Det eneste som betyr noe er at den som har sett en har gjenkjent trekk fra fariseeren.

Og han bor selvfølgelig i oss alle, sammen med alle andre trekk vi har å slite med, så må vi også slite med fariseeren i oss. Han bor i meg i ethvert menneske uansett om de måtte se det selv eller ei. Det farligste vi gjør er å tro at han ikke er der, for da får han fritt spillerom. I stedet får vi forsøke oss på å bli kjent med ham, og holde ham i skinnet.

 

Karl Schmidt-Rottluff. (Tyskland, 1884-1976). Fariseere 1912

 edit: Denne posten er gammel, grunnen til at den dukket opp i Bloggrevyen i begynnelsen av mars er at pingen min ikke har virket på lenge. Beklager!

 ***************

Det finnes en Tordenblogg. Den skal kåre årets Tordenblogg. Eller årets skrell. Eller rett og slett «hvem har flest bekjente på nett som både vet at det finnes en Tordenkonkuranse og samtidig kan tenke seg å stemme på deg.» Om du vil stemme på meg, kan du gjøre det her:

http://tordenbloggen.sonitus.org/

Jeg skrev i Tordenbloggen at hvis jeg kom til kvartfinalen, så skulle jeg skrive en begrunnelse for å stemme på bloggen min. Så det skal jeg gjøre. Det kommer nesten nederst i denne posten, så om det er for å få den du leser, så kan du hoppe ned til de siste avsnittene. Men selv om Tordenbloggen har blitt månedens happening blant noen bloggere, så er det sikkert mange som ikke aner hva som foregår. Vi må derfor ta en liten inntro til glede for nye lesere:

Det skjedde i de dager at bloggeren Hjorten bestemte seg for å lage en bloggkåring. Den skulle foregå som en cup. Først skulle blogger nomineres. 128 ble nominert. Selv nominerte jeg de som står i bloggrollen min som ingen andre hadde nominert. Jeg tror ikke alle disse egentlig vet at de var nominert, og ble stemt ut eller inn etter hvert, for det tenkte jeg liksom ikke på å si ifra om. Så vidt jeg vet har ingen blitt sure, i alle fall.

Så langt så godt. 128 var nominert, og hver dag i første runde ble det stemt over 8 blogger. 4 gikk videre, 4 gikk ut. Cup, med andre ord. Det snedige som gjorde denne runden til noe virkelig bra var at Hjorten tok seg tid til å si noen ord om de bloggene som skulle til pers. Det var sikkert flere enn meg som fikk mange nye gode bloggbekjentskaper. Selv om jeg gikk litt lei nye blogger på slutten, og vel endte opp med både å like best mange av de som ble stemt ut, og med å stemme på de jeg kjente fra før, etter hvert som jeg ikke lenger husket hode eller hale på de nye jeg tittet på.

Så var det 64 igjen, og cupen gikk videre. Nå ble det blogg mot blogg. Der vant jeg mot Rockette, noe som ikke smakte så godt, for henne liker jeg godt, men jeg gikk videre til runde 3 – der var vi 32 blogger igjen. Igjen en mot en, og jeg vant igjen. Runde 4, 16 blogger kjempet. Jeg vant der og.

Runde 5, det er i dag. Vi er 8 blogger igjen.

Jeg har sagt hva som gjorde 1. runde til noe mer enn bare en kåring. Etter hvert som de forskjellige cuprundene har utviklet seg skjedde noe annet som var verdt å få med seg. Spenningen steg. Noen lurte på om Hjorten hadde tenkt på krisepyskiatri sånn i etterkant av avstemningene. Noen lurte på om Hjorten egentlig hadde satt i gang dette for å psyke ut alle andre bloggere, og så leve videre i bloggeverdenen alene (noe han faktisk svarte ja på). Mange har brukt blogger og kommentarfelt til å si noe om hva en slik kåring gjør med adrenalin og andre kroppslige funksjoner som utrykker spenning og opphisselse.

Og det er her gruppeterapien kommer inn. Kort fortalt så går det ut på å sitte i sirkel, kjenne på følelsene sine og så fortelle om dem. Og så reagerer de andre på det du sier. Med ærlighet. Ærlighet, følelser, og det å ikke holde noe tilbake. Det høres sikkert ut som et mareritt for noen, men det kan være utrolig morsomt. Man kan kanskje si at det er hva en gjør det til.

Jeg har kjent på følelsene som sier «Stem på meg! Lik meg! Si pene ting om meg!», samtidig som jeg har lest at andre har hatt det på samme måten. Dette er gruppeterapi på høyeste plan. Sånn sett har Hjorten vist seg å være stand til å utføre verdens første gruppeterapi on-line, og jeg regner med at han har funnet ut om han skal ta oppfølgingsterapien på samme måte.

Jeg lurer på om det er slik politikere har det før valg også. I runde en tenkte jeg som enkelte andre at det egentlig ville være greiest å ryke ut med en gang, og slippe å tenke mer på hele kåringa. Men ettersom runde etter runde har gått, så stiger adrenalinet mer og mer (og det er slett ikke uproblematisk i denne syke kroppen, adrenalin er fy-fy), og jeg glemmer liksom hva det handler om. Jeg vil bare vinne en gang til, liksom. Bloggen min blir ikke bedre eller dårligere, jeg blir ikke bedre eller dårligere, livet blir ikke bedre eller dårligere ettersom hvordan det går. Det er som å spille Rummy. De første rundene vil man gjerne vinne. Den siste runden derimot, er man vanligvis helt avslappet, det skal så mye til å være den som vinner. Og som oftest ser det ikke ut til å gå den veien. Men så utover i spillet kan det være at det er en reell sjanse, og sommerfuglene flakser med vingene, og man blir så utrolig skuffa i det den som sitter ved siden av legger ned sine kort, og slår deg på målstreken. Eller man blir så utrolig lykkelig når han ikke gjør det, men tvert imot legger fra seg det ene kortet som du trenger til å være den som går av med seieren. Barnslig glede. Noen syntes jeg var best. Noen likte meg. Jeg trakk det siste kortet først.

Og nå kommer begrunnelsene for å stemme på meg.

Jeg har kanskje ikke Norges beste blogg, men det er ikke det som gjelder. Det gjelder å sanke flest stemmer. Det er egentlig det denne kåringen går ut på. Kanskje kan jeg sanke din fordi:

– Du har en worpress.com blogg, og det har jeg og, og det er ingen andre som har det i åttendelsfinalen.

– Du er fra Hedemarken, det er jeg og, og jeg tror ikke det er flere av oss.

– Du kjenner meg, og/eller leser bloggen min, og du kjenner ikke den bloggen jeg kjemper mot. (Svært god grunn, gå hit og stem med det samme.)

– Du er mammaen min. Da synes jeg du også skal løpe rundt til de andre på jobben og be dem stemme. Om de ikke får lov, fordi du har stemt og de har samme IP, så lær dem hvordan de kan stemme i kommentatorfeltet.

– Du er gammel OD-er. Det er jeg og. Ingen av de andre er, tror jeg. Løp og stem!

– Du er et forummenneske. Du er faktisk på samme forum som meg. Her er det snakk om forumverdenens markering i blogguniverset! Stem både hjemmefra og fra jobb!

Om du synes slike fakta er totalt irrelevante, og du eventuelt ikke er mamma’n min, og du heller lurer på om bloggen min er noe bra, så er det jo litt vanskelig, for hva i all verden er en god blogg?

Mange skriver at en refsende penn som er samfunnsorientert og kritisk er kjennetegnet på en god blogg. Jeg er redd kritikken min ofte forsvinner i en humor som som oftest blir misforstått, men det finnes både samfunskritikk og mild(?) refsing her om man trykker seg inn på samfunnsinleggene mine. Noen av dem er jeg ganske fornøyd med selv, og jeg har av og til lurt på hvorfor akkurat disse innleggene ofte får få kommentarer.

Om det er slik at blogger skal grave frem saker som så blir store media, så har jeg i alle fall ett innlegg kunne (og burde!) blitt en stor sak andre steder enn her i bloggen.

Noen vil ha blogger som forteller om bloggerens møte med livets tyngre sider. Også kalt sosialporno. Jo da, jeg har litt av det og.

Da jeg startet bloggen hadde jeg tenkt å skrive en del om forumliv. Det ble ikke så mye, men det ble noe. I stedet tok bloggen en litt annen vending enn jeg hadde regnet med. Det er vel to temaer som utpeker seg mer enn andre, selv om det også finnes andre bitemaer. Det ene er blogging om ME, og det andre er formidling av muntlig tradert stoff.

For å ta ME-delen først. Det er lett å le av Sør-Afrikas holdning til AIDS. Le eller gråte eller begge deler. Veldig forenklet så er det som følger: I Sør-Afrika mener man at AIDS er noe tull, en innbilt sykdom som man unngår om man spiser frukt og grønt. ME er en sykdom som har lidt og lider samme skjebnen her i det «opplyste» Norge. I England er det nå 250 000 mennesker med ME. Det er fem ganger flere med ME enn med HIV/AIDS i England. På 80-tallet var man redd for en Europeisk aidstragedie. Det kan se ut som denne tragedien nå har rammet oss – ikke med AIDS, men med ME. Og selv om aviser nå utover høsten er i ferd med å sette katastrofealarm så er helsenorge helt handlingslammet – de aller fleste snakker fremdeles om frukt- og grøntkuren. (I ME sitt tilfelle heter det: Glem at du har det vondt og tren, så blir alt bra.) De legene som forsøker å si ifra blir fremdeles latterliggjort av kollegaer. Sammen med pasientene. Om du vil vite mer, så les innleggene mine om ME. De er et tappert forsøk på folkeopplysning.

Det andre store temaet i bloggen er muntlig tradert stoff. Si gjerne «hæ» til det ordet, det er et konstruert ord som ikke sier folk stort om de ikke har studert folkeloristikk eller fortelling. Men i mangel av et annet ord, så bruker jeg det her og. Muntlig tradert stoff er den delen av kulturarven vår som blir overlevert muntlig. Det er ballader, sanger, viser, gåter, vitser, vandrehistorier og andre historier hvor man ikke kjenner forfatteren. Alt som har kommet «rekende på ei fjøl». Denne bloggen har i løpet av levetiden sin fått en ganske god samling av slikt stoff. Derunder kommer Hodjahistoriene, men også ukas gåte og ukas vits. Vitsene er ofte de jeg samlet opp den gang vi ikke hadde you tube, psp, og det var ren tekst det som havnet i innboksen. Mange av dem kommer i sin opprinnelige engelske form. Men det som ellers finnes av historier her på bloggen er stort sett ting jeg har gjenfortalt, og mange av dem finnes ikke skriftlig på norsk i noen versjon fra før. Et nybrottsarbeid her, med andre ord.

En annen ting som det ikke er så lett å se ut i fra et kort besøk eller to, er at det ligger en god del arbeid bak bildebruken her i bloggen. Jeg tror man skal kunne sitte og lese på bloggen og få noen aha-opplevelser om man studerer tekst og bilde sammen. Jeg tror også mye av det som er på denne bloggen tåler å bli tittet på flere ganger, og ikke minst at det er få ting som går ut på dato. Sånn sett er det en blogg man ikke behøver å titte innom ofte, og som man gjerne kan sitt og bla i, gjerne på et tema som fenger.

Og det jeg håper med denne Tordenbloggrunden, er at enda flere gjør nettopp det, og gjerne legger igjen en kommentar eller to på gamle ting som gjerne kan taes opp igjen.

God lesning!

Ny ME-blogg

desember 12, 2006

Iskwew har startet en ny blogg, en ren ME-blogg. Der er det også mulighet for å bidra med egne erfaringer og historier.

 

http://iskwew.com/MEblogg

 

Problemer med Bloggrevyen

november 20, 2006

Av og til når jeg pinger til Bloggrevyen kommer jeg opp flere ganger på lista. Rekorden var 9 ganger etter hverandre i forrige uke. Det er ikke gøy, det er ren spam, og å stå for slik spamming er ikke noe man ønsker seg. Jeg har skrevet til Bloggrevyen et par ganger for å høre om det er noe jeg kan gjøre, og hva som er feil, men jeg får ingen svar. Det skjer ikke når jeg pinger andre steder.

Dette er en testmelding, jeg sender den av gårde, og pinger eventuelt Bloggrevyen for siste gang om denne også kommer opp i flere omganger.

Også har jeg et ørlite håp om at noen der ute kan gi men noen tips om hva som går galt, eventuelt at noen fra Bloggrevyen ser dette og tar kontakt.

Jeg klarer ikke helt å klage over msm, eller blogger eller andre steder man kan lese på nett. For jeg synes det er så mye bra. Mye mer bra enn jeg er i stand til å lese og forholde meg til.

Det er mye søppel og, og det er jo et problem både som støy og fordi mange ender opp med bare å lese søppelet. Men mangel på godt stoff er det jo ikke. Og her starter en ny surfetur.


Return to sender: En tegneserieføljetong som ikke er avsluttet.

 

Det er ille med de fete barna, og ille at barn sitter så mye stille, ikke rart at de da blir fete. Og fy og skam for noen foreldre som ikke får de ut i skogen og opp i trærne. Eller? Hvordan rimer det med at barn faktisk er mer aktive fysisk enn tidligere?

Er forenkling og store systemer det beste? Forsvarets erfaringer er stikk motsatt.

AVMAKT – må oppleves. Noe av det nydeligste jeg har sett på nett noensinne.

Neppe har hatt enda en runde med fortellinger i på finsk-svensk barne-tv. Nå kan de sees på nett.

Robert Fisk har tanker om Saddams henrettelse som jeg ikke har sett andre steder.

Du er friskere enn du tror? En kronikk i Aftenposten om livet og trygden.

Prinsesse Lea vil ikke være som folk flest. Vil du?

Moren i A family in Bagdad er tilbake på besøk i Bagdad, og skriver om det i bloggen sin.

Kubilder. Matbilder.

De fleste har kanskje fått med seg at det skal legges ned jærnbanestasjoner pronto. Eller, legges ned og legges ned, det er vist ikke et ord som faller i smak. Ny Tid var de som fant ut hva som var i ferd med å skje, før departementene visste det. Selv koser jeg meg alltid med gode dilaloger, og denne var suveren, syntes jeg:

I stedet for å utbedre plattformene for å opprettholde togtilbudet, stenger Jernbaneverket en rekke stasjoner på ubestemt tid.

– Jeg vil ikke kalle det nedleggelse. Det er et altfor sterkt ord, sier Sindre Ånonsen i Jernbaneverket.

Ånonsen peker på at det er manglende sikkerhet som er utslagsgivende for avgjørelsen.

– Hva er problemet? Der plattformene har vært for korte, har man fram til nå bedt de reisende bruke dørene lengre fram i togsettet?

– Det er ikke mulig etter det nye reglementet.

– Det er altså reglene som endrer seg, ikke sikkerhetssituasjonen. Men hvorfor kan vi ikke kalle det nedleggelse?

– Fordi stasjonene ikke legges ned, svarer Ånonsen.

– Men togene slutter jo å stoppe der?

– Ja, fordi plattformene ikke vurderes som trygge. Men det er noe annet, framholder Ånonsen.

 

(TUUUUUT)

Mye har vært skrevet denne uka, både av gode saker og mer merkverdige saker om statsbudsjett, konsekvenser og innkonsekvenser, kameler og gass. Selv er jeg mest provosert over at gangveien vi har jobbet for i mange år og som det har blitt innvilget penger til blir slått opp i Romerikets Blad som en seier for de rød-grønne. Det ble nemlig innvilget av de blå-gule-grønne i fjor, og så strøket av de rød-grønne, for så å komme opp igjen i år.

Nå ja.

Den vakreste kommentaren til det rød-grønne-hus er uansett å finne på Hugen. Og det kan vi alle glede oss over. Uansett brutte eller oppfylte løfter.

Se The Crazy Brothers mime til Axel-Fs – The Crazy Frog Dance.

På Eyr, allmennlegens diskusjonsliste diskuteres også sykefraværet. Også der er debatten både saklig og usaklig, informativ og med meninger som spriker. Uansett, om det er en debatt man bør lytte til legene på, så må det da være denne? Dette er det første innlegget, man kan følge den der litt nedover før man må over på innholdsfortegnelsen for å få med seg resten.

Finner du Neil kan du vinne et eksemplar av den nye boka «Fragile Things». Finner du meg kan du si hei. Finner du et ledig rom kan du ta det om du vil.

Det har stått mye om ME her i bloggen. Den aller, aller beste innføringen i ME får du her, i et informativt, godt foredrag med dr. Paul Kavli. (Video)

Gamle myter blir som nye. En kladd til en bok av Martin Ystenes, tar for seg noen myter og gir svaret på om varmt vann fryser fortere til is enn kalt, og om Atlantis noen gang har funnets.

Borgerjournalismen har kommet til Norge. Godt tiltak, det blir spennende å følge med for oss som bare vil lese, og for de som har lyst til å skrive. Ikke minst finner man en god oversikt over slike blogger i andre land. Lykke til!

Undreverset har hatt ABBA kavalkade og samlet en rekke godbiter. Naboen min derimot, hun hadde Agnetadokke da jeg var 7, og jeg har aldri kommet helt over de klærne den dokka hadde. Det var rett og slett det fineste i hele verden.

Lysfontenen legges ned. Men store deler av fontenefolket entrer nå bloggarenaen, ta godt imot dem. En foreløpig liste kommer her, et par har vært bloggere en stund, de fleste er nye:

Enok med Hugen (Se også hjemmesiden Hugen.)

Liten

Vea

Sissel

Enits på norsk og engelsk:

Sexy Sadie

Ugga Bugga

Flere har kommet med:

Prinsesse Vil Ikke

care

cadillacjack

Mellom

Fra Hugen fikk jeg et lite dikt i dag, og vil jeg gjerne ha med her:


Keeping Things Whole

Mark Strand (1934 – )

In a field
I am the absence
of field.
This is
always the case.
Wherever I am
I am what is missing.

When I walk
I part the air
and always
the air moves in
to fill the spaces
where my body’s been.

We all have reasons
for moving.
I move
to keep things whole.

Så får dere få en yokoshikioblomst fra meg 🙂 Vi tastes!

Hedi Dahlsveen har fått seg en blogg om muntlig fortelling, dette blir garantert bra, anbefales på det varmeste for alle som interesserer seg for historier, kultur, fortellertradisjon og skole.

Vil du ha navnet ditt i en roman? Den muligheten auksjoneres nå, til inntekt for en meget god sak.

Tegneserier.no skriver om selvironi i karrikaturkrigen.

Bush synger U2s Bloody Sunday.

Bilder fra Stardust finnes det flere av nå, ikke minst fra backstage. Her er det noen på en Michelle Pfeiffer side og her bilder tatt med Gaiman sitt mobilkamera.

Hva gjør dere andre for å huske hvor de har lagt igjen kommentarer, og sjekke om det er svar på disse? Tips mottas med takk og løfte om å følge litt bedre opp.

Metadebatten om blogging går jevn og trutt, hos folk som kvekker om andre, hos folk som ikke kvekker og hos hjortedyr. Temaet journalistiske metoder har kommet opp, og etter å ha tenkt på det en stund vil jeg hermed annonsere følgende: Jeg ønsker meg ikke bloggere som skriver som journalister.

Det finnes en mengde gode journalister i Norge i dag, og ære være dem. De produserer saker hver dag og rekker kanskje i tillegg å følge opp en eller to store saker. Dette med en arbeidstid på 8 timer om dagen 5 dager i uka. Allikevel ikke hver dag de leverer gullkorn. Selv om de færreste får puppesaker og slikt på trykk, så er det mange saker som gjøres kjapt og gæli. Skal jeg være helt ærlig: De gangene det skrives om saker jeg virkelig har peiling på, eller hendelser jeg kjenner godt til, da er jeg sjelden eller aldri fornøyd. Det er jeg ikke alene om.

Det meste man kan skrive om i en avis er såpass komplisert at det er vanskelig å se nyanser, kjenne forholdene godt, vite hvilke mennesker som bør uttale seg og hva som er kjernen i problemstillingene. En journalist som har spesialisert seg på et felt, enten det er økonomi, musikk eller helse har selvfølgelig et mye bedre utgangspunkt enn en som skriver om det meste, men selv disse besitter ikke «sannheten» i hvordan en sak skal fremstilles, forståes eller tolkes. Og det vil garantert finnes de der ute som ser store svakheter i det disse skriver og, selv om vi vanlig dødelige kan føle oss godt opplyst etter å ha lest ting skrevet av en god journalist som skriver om noe han virkelig har peiling på.

Så nei, jeg ser ikke egentlig journalisten som et ideal for en god blogger. Og nei, jeg ønsker meg det ikke. Litt sånn flåsete sagt, hva skal vi egentlig med flere som skriver om ting de ikke kan noe om? Personlig så leter jeg etter bloggere som skriver om ting de har god greie på eller som har erfart noe som er verdt å berette. Så er det ikke så farlig om det handler om en persons kjærlighetsliv, barna, tanker om lederskap, politiske saker man har satt seg inn i eller strikkeoppskrifter. Litt synsing og kommentarer kan jeg også ta med meg, om det har noe nytt å tilføre.

Men det bør skinne igjennom at det er en grunn til at man vil formidle dette, om det så er av pur skriveglede. Ikke at man har ansvaret for å skaffe en sak på fire spalter til side 6.

Victoria la igjen en kommentar hos Skrivende Stunder som jeg ikke kan få ut av hodet. Det får sin helt egne post her:

… salen vi har sittet i i hele dag er full av fagfolk som jobber innen psykiatrien. De blir nedbrutte av å stadig vekk bli møtt med kritikk, i media, av pasienter, av pårørende etc. Selv mener nemlig mange at de gjør en viktig jobb, en god jobb. Men, en dame her sa: Det kommer an på hvordan man ser systemet. Fra hvilken vinkel. For, kan et system som består av fagfolk som gjør så godt de kan, og en rekke brukere som opplever å være så såret og krenket, kan det være et godt system?

Ja, kan det det? Pasient, lege, terapeut, pårørende, alle har sine tanker, sine mål sin opplevelse av en situasjon der man møtes. Og alle er mennesker, alle kommer til kort, og alle er mest av alt opptatt av seg selv. Av å være flink, av å gjøre en god jobb, av ikke å bli utnyttet, av at de andre skal synes en er flink. Også legen og terapeuten. Det gir seg av og til og ofte utslag i at man blir selvopptatt på en slik måte at pasienten spiller annenfiolin, og at man selv blir en betrakter, og snakker om pasienter som om de skulle være vanskelige barn, eller som dyr i bur. «Jeg blir så usikker når de ser sånn på meg.» «De er jo så kloke mange av disse pasientene, ja, det er jo en del vi har å lære av dem.» «De vet jo å utnytte systemet, det gjelder å passe på slik at man ikke blir lurt».

Bak og forrann glassveggen. De der bak. De.

Bloggquiz

august 31, 2006

Tre måneder med blog, og tre måneder med lesning av andres blogger. Quiz går som en farsott på nett nå, og en kveld begynte en bloggquiz å surre rundt i hodet, og den ble ikke borte. Så her er den. Det tar tid å lese blogger. Det tar lang tid å bli såpass kjent med den som skriver at man leser blogger fast. Noen har det blitt. Om tre måneder til er det sikkert flere, men her er et lite, godt utvalg av hvor jeg roter rundt på bloggnettet så langt. Ja det er klart det mangler flere her som jeg også leser. Noen nevnt, mange glemt. Dessuten var det bare plass til ti. Det er også mye bra jeg ikke har oppdaget enda, og jeg tar gjerne imot tips om du kjenner noe, eller skriver noe som du tenker at dette, dette er jo noe for Beate.

Jeg hadde ikke gått lenge på skolen da jeg skjønte at prøver, de viser ikke sjelden at den som har laget dem har misforstått noe. Så også med quiz. Det er sannsynligvis feil i denne her og, og de er helt og holdent min feil. Men ingenting kjennes bedre enn å oppdage nettopp slikt, at man selv har forstått noe som den som lager en oppgave ikke har forstått, ikke sant?

Her er den, Beates bloggquiz

Med i quizen denne gangen: Børge, Victoria, Hjorthen, Marion, Olava, Sexy Sadie, Vox Populi, Tyvlyttet, Tversover og Confuse a Cat

Verdt å titte på

august 29, 2006

Dette blir dagen for anbefalinger på nett:

Vox Populi har levert et innlegg om at alt var bedre i gamle dager. Eller?

En annen gammel artikkel om det samme evige temaet, myter vi har om «gamledager», her hos forskning.no om middelalderen. Og er det egentlig sant at menn tenker koffert? Hvert sjuende sekund?

Behøver jeg å si at jeg elsker å plukke fra hverandre myter, eller lese at andre gjør det? Tips meg gjerne om du kjenner til slike artikler på nett.

Nå kan det første albumet i Sandmanserien lastes ned gratis. Grunnen kan være at man nå får Sandman utgitt på nytt med nye farger, «Absolute Sandman«.

NyTid hadde en artikkel forrige uke om tungtvann på ville veier. At man ikke vil frigi info om dette er interesant sett i forhold til at SV tidligere har krevd åpenhet om dette. Og det bør vi jo også ha.

Tilgivelse og hat

august 15, 2006

Elisabeth skriver et innlegg om hat og tilgivelse i sin blogg: Hvor mye skal du tilgi? og satte det opp mot Jesus sine ord om tilgivelse Jeg skrev en kommentar der om hvordan jeg forsøker å forholde meg til mitt hat:

For meg handler det litt om å akseptere hatet i meg selv, men ikke stemple det som noe positivt.

Det er der. Og jeg må forholde meg til det, akseptere det og vite om det. Men jeg må forsøke å ikke mate det, og jeg må forsøke å aldri rettferdiggjøre det, eller la det rettferdiggjøre handlingene mine.

Ofte så leter vi etter synd og feil hos oss selv, vi gjør våre små feil store, og forsøker å være perfekte. Vi er ikke perfekte. Og vi må se forskjellen på det å være bitter og hate som en normal reaksjon, og det å nøre opp under det, eller til og med bruke det mot andre som om det har en verdi i seg selv.

Det er forskjell å kjenne på hat og bitterhet, og det å si: Jeg har rett til å drepe, for jeg hater dem, og jeg hater dem fordi de drepte min far. Eller kaste rundt seg i debatter: Jeg hater alle arabere, de er kvinneundertykkende terrorister alle. Eller jeg hater alle jøder for de tror de er guds utvalgte folk og kan gå over lik.

Jeg vet ikke om dette ga mening, men slik tenker jeg.

Så i dag kom jeg over denne bloggposten fra en palestiner, som tar utgangspunkt i ordtaket: “My brother and I against our cousin, and my cousin and I against the stranger.” Det følger et veldig godt innlegg om å hate fienden. Og at ingen av oss er Jesus:

Why can’t the world understand that no one is Jesus? You can’t love your enemy. In fact, your enemy doesn’t love you, so why do you ask me to do something that you don’t practice?

Is there anyone in the world who doesn’t hate his enemy? Does Bush or Olmert LOVE Hamas and Hezbollah? They are their enemies, aren’t they? Why don’t you ask American and Israelis to LOVE their enemies? Why we only are asked to LOVE Bush, Condi, Blair, Sharon, Perez, Olmert, etc… Why should I LOVE my brother’s killers but not they?

Det er en sterk post som anbefales lest sammen med kommentarene under. Det jeg sitter igjen med er spesielt det at ingen kan kreve at andre skal tilgi. Det er bare et krav man kan sette til seg selv.

(Tidligere har jeg skrevet ned en historie om tilgivelse.)

Siden sist: Libanon

juli 16, 2006

To uker I hytte uten nett. Aftenposten som lesestoff hver dag, og med utklipp på noen centimeter med gode artikler og nye tanker. Det andre lesestoffet var genialt, jeg hadde savet den siste siden til Vox populi, og den var lang og med masse godt lesestoff. Spesielt så likte jeg artiklene om Israel.

Og så smalt det. Hva skal man si. Det er liksom ingen ting å si.

Jeg bare lurer – hva er sannhet og hva er løgn. Det har vært merkelig stille fra den palestinske siden om koblingen mellom Hamas og Hizbollah.

Det første som dør i krig er sannheten, men selv om man vet det, og forsøker å ta det inn over seg så siver ting inn, enten det er ordbruk som drar det i den ene eller den andre retningen, eller det er ting som blir påstått så mange ganger at man ender med å tvile på det man før var sikker på.

En bloggpost, Coping with bombing fra før den verste bombingen:

Israel is bombing Lebanon and threatening to make moves on Beirut. The power could go out at any time.

War is on the lips of most Lebanese.

One’s reaction to such things is strange. You become transfixed by the activity. The news is on. One scrutinizes any loud noise: «That’s just a passenger plane arriving at the airport.»

There’s also an element of detachment. You start singing «Yes, we have no bananas.» You think about what people in Marbella are doing right now. You think about all the people flooding the highway from the South. You start watching Fashion TV as you flip between al Manar and LBC. You think about what it would be like to work for Fashion TV in the marketing department, or something. They’ve got fantastic music on that channel. Who spins for them?

You make plans to have parties and goad people into coming, even though they’re cautious and worried they won’t have power.

You try to get back to editing the 77-page document you’ve been working on for a week, but keep checking email, websites, TV news, the radio, calling friends: «De Prague at 8? No, I guess 10 would be better. Have you eaten lunch? I’m hungry. Thanks for the offer, but I don’t want to drive across the city right now, and I don’t want to have to see your whole family right now because I’m pretty scruffy. Yeah, I’m wearing my ‘Hug It Out’ t-shirt.»

How soon can I leave?

Bloggen oppdateres jevnlig, med mange linker og sitater fra andre blogger I Libanon.

En annen blogg fra Libanon er tootlog.

Robert Fisk skriver også, men det koster penger å lese ham i The Independent.