Hva gjør en blogger når hun lurer på om hun er i ferd med å dø?

Svar – komponerer blogginlegg i hodet.

****************

Jeg gikk ned for telling i begynnelsen av april 2007. De som kjenner meg fra nett og fra RL vet det. Men når jeg nå etter hvert begynner å snakke litt om hva som egentlig skjedde, og hva som foregikk de 15 månedene jeg levde nesten helt isolert og med bare noen få minutter med sosial kontakt i løpet av dagene, så oppdager jeg jo at de fleste vet svært lite om hva som egentlig skjedde og hvordan det egentlig var.

Hvor ille det egentlig var, hvor farlig det var, og hvor syk jeg var.

***************

Hva gjør man når man ligger slik. Helt mentalt til stede, men ute av stand til å kommunisere mer enn få ord mens man blir matet noen gange om dagen?

Man tenker.

Hva tenker man på?

Jeg vet hva jeg tenkte på.

Minst mulig på det som faktisk skjedde rundt meg. Minst mulig på ungene mine. På mannen min. På at det ikke fantes noen som kunne pleie meg, og at jeg var helt ute av stand til å ta vare på meg selv.

Jeg lagde dikt. Jeg drømte meg bort i lange, lange dagdrømmer som kunne vare i ukevis. Jeg skrev foredrag i hodet, om hvordan det var å være så syk. Om hvordan man bør ta seg av så syke ME-pasienter. Om hva man ikke bør gjøre. Om hva man ikke må gjøre. Om hypersensitiveter og hvordan man bør hanskes med dem. Hva man ikke må si. Hvordan man kommuniserer med færrest mulig ord.

Og jeg skrev blogginlegg.

Galgenhumoristiske blogginlegg.

Lange og korte.

Mest de første ukene. Da jeg trodde at jeg ville være sittende i senga igjen etter tre uker, toppen.

Jeg sa tre uker til meg selv, for jeg har det med å frykte det verste, slik at jeg kan bli positivt overraska.

Jeg tenkte jeg skulle lage en ny blogg, den skulle hete (U)UTHOLDELIG.
Jeg skulle skrive om en skala jeg hadde i hodet. Den var rund. På toppen, der klokka vanligvis er 12 var grensen mellom utholdelig og uutholdelig. Halve urskiven, den til venstre var det utholdelige. På den andre siden var det uutholdelige.

For jeg opplevde der og da at det er like langt fra å være lykkelig til bare å ha det utholdelig, fra man bikker uutholdelig til… Ja. Det var det jeg lurte på. Hva skjer når man kommer nederst på skalaen på feil side?

De første dagene håpet jeg man ble gal.

Så skjønte jeg at det ikke var noen hjelp, for når smertene er store nok hjelper ikke galskapen. Den gjør det bare verre.

Når man har det så fysisk vondt at man ikke lenger er seg selv, så gir man kanskje blanke i at man mister kontroll over seg selv. Men man har det ikke bedre.

*********

Jeg lurte på om det var begynnelsen på slutten, eller slutten på begynnelsen.

Om det var begynnelsen på slutten syntes jeg det var en heller usympatisk slutt.