I går satt jeg og leste enn å en kronikk av Hanne Nabintu Herland. Den sto i Vårt Land, og var et oppgjør det det hun opplever som misjonbarnas syting over dårlig oppvekst.

Tidligere har ikke Herland vakt de store følelsene i meg – jeg har alltid vært totalt uenig i det hun skriver, men jeg har ikke klart å ta henne på alvor, for argumentene holder ikke vann logisk, angrepene hun kommer med rammer ikke, ”fakta” hun trekker frem stemmer ikke, hvorfor skal man da ta henne på alvor.

Men i går kjente jeg at jeg ble så utrolig glad av å lese Herland.

Denne høsten har stått litt i aviskronikkers tegn for mitt vedkommende. Jeg har ikke skrevet noen selv, men jeg har på nært hold fulgt med når andre har gjort det, og sett at det andre igjen har sagt er fakta, stemmer: For å komme på trykk bør man helst angripe noen, ikke nyansere, samt skrive om noe som kiler i øret.

Putter man på mine, og en rekke andre sine ideer om redelighet, ikke såre, ikke si feil, ha tenkt igjennom det man skriver så det holder vann, så er det ikke så store sjanser for å få noe på trykk. Selv å blogge her er ganske ofte enn litt sånn halsbrekkende øvelse for meg. Jeg trippelsjekker fakta, gnur og gnir på temaer for å være sikker på at jeg mener et jeg sier, og at det også er verdt å si det høyt. Redd for at det skal være dumt, feil eller helt på jordet er jeg og.

Så kommer altså Herland. Herlige Herland hausende som en elefant inn i en porselensbutikk. Kaller seg religionshistoriker med sin master i religion. Slår til høyre og venstre, kaster om seg med ideer og tanker i øst og vest som ikke henger på greip, som ikke holder vann logisk, som ikke er basert på fakta. Hun bare mener, og puster og peser og tar plass. Jeg tror jeg elsker henne litt.

Reklamer