På gjengrodde stier

januar 27, 2009

Jeg har begynt å gå tur. Turer som er lengre enn frem og tilbake til postkasse, eller ned til skogbrynet og tilbake.

For jeg stoper ikke i skogbrynet lenger. Jeg fortsetter. Nedover. Innover. Og der er stien gjengrodd. Hver dag i flere år gikk jeg her med barn til barnehage. Men i mellomtiden har den grodd igjen. Så jeg tråkker på kvister og kaster unna små tynne trestammer som har ramlet over stien. De litt tykkere stirrer jeg litt undrende på og lurer på om jeg skal ta med ei øks en dag.

Når jeg har gått forbi vår lille skog, forbi en båtplass og videre langs ei større elv hender det jeg ser andre fotspor i snøen. Jeg lurer på hvem det er, som har gått her foran meg, og som gjør det litt lettere å tråkke seg gjennom snøen. Litt mindre tungt, slik at føttene bærer enda et stykke lenger i dag.

***

Jeg titter på bloggen min. Leser gamle innlegg fra to, snart tre år tilbake. ”Har jeg skrevet dette” tenker jeg. Hm, dette kan jeg ikke huska å ha ment, men det var jammen ikke dumt sagt. Eller jeg ser at det ofte går litt for fort og at jeg har lest såpass dårlig korrektur at setningene ikke hang helt på greip den gangen heller. Sånn er det når tankene går så raskt som vindupustet som leker i bjørkestammene langt der opp, opp mot den blå frie himmelen som er blitt mitt nye tak, enda en gang.

Jeg rydder i linklista. Nå er de brutte lenkene borte, og endelig har jeg fått på noen av de nye jeg leser, selv om det blir lite blogglesning om dagen. Lite skriving også. Jeg titter på de gamle innleggene og tenker at jeg var god på å finne illustrasjoner. På å ta meg tid. Og jeg husker at jeg leste masse, masse hver dag. Jeg lurer på hva jeg gjør nå?

På hva jeg skal gjøre nå.

Jeg liker ikke navnet lenger. Rasteplassen. Jeg har stått stille for lenge. Jeg lurer på å bytte ut med det gamle nettstednavnet mitt: Kjerreveien. Jeg vil underveis igjen. Jeg har rastet nok.