Mer fra Guardian i dag: Peter Beaumont talks to leftwing Israelis about the impact of the Gaza conflict on upcoming elections.

Når er natten over?

august 11, 2006

Jeg skrev så vidt en post om Libanon i det angrepene brøt ut. Og det har kommet noen kommentarer i form av historier. Ellers begynte jeg så freidig å diskutere på diverse forum. Først tenkte jeg at dette kan jeg ikke nok om. Så leste jeg hva andre skrev som tydeligvis kunne enda mindre enn meg, så jeg leste meg opp en del, og satte i gang. Men så ble det bare for vondt. Alt sammen.

Hvorfor går nettopp denne konflikten så inn på meg? På så mange av oss? Man kan mene at det bare er fordi den får så mye oppmerksomhet, og det er det helt sikkert. Mange av oss nordmenn kjenner folk som har vært i fredstyrkene i Libanon. Mange har kontakter i Israel og Palestina, har reist i landene selv. Vi har fulgt den gryende freden i Libanon, og i alle fall jeg gledet meg over «vanlige» libaneseres reaksjon på karikatrustriden. (De tok helt avstand fra alt opptøyene, og av det som kom frem i media de mest reflekterte tankene om dette. Dette er selvfølgelig bare en subjektiv opplevelse fra min side. Men det er nå engang slik vi er, fylt av våre egne tanker og inntrykk.) Det er mange grunner til at dette oppleves så nært, og er nært for mange av oss.

Det å sitte slik på sidelinjen, og se en slik konflikt skru seg til – fordi noen få så tydelig ønsker blod, det er grusomt. Iran og Syria som trekker i snorene. Israel som så lenge har presset palestinere inn i en umennesklig tilværelse. De europeiske landene som spiller sitt taktiske spill. USA som står klar med flere bomber. Alle blikkene er rettet mott et sted. Med unntak av alle de som ønsker at våres øyne ser dit for at vi ikke skal se noe helt annet som foregår i det skjulte, enten det er G8 møter og atomprogrammer, at man har mistet helt styringen i Irak eller at man skal vise muskler eller forsøke ut nye våpen, slike betraktninger gjør det uutholdelig. Å tenke på hellfiredelene produsert i Norge, om hvordan det kanskje hadde vært annerledes om flere land hadde turt eller villet støtte Hamas, og sagt at det hadde gått for langt. Kanskje er alt dette med på å gjøre det så vondt.

Jeg ender opp med å forsvare Israel om noen i sin svarthvitthet ikke er i stand til å se hvordan det oppleves fra den siden. Jeg anklager Israel om noen mener at de er i sin fulle rett. Jeg vil ikke vies med Gaarder der han i en suppe av merkelig argumentasjon og bilder ender opp med noe som ikke tilfører debatten noe som helst her i Norge. (Men forhåpentligvis så gjør den godt for noen i de arabiske landene, aldri så galt er det godt for noe.) Et «vi» som sier at vi er annerledes, vi er bedre kan jeg ikke være med på. Jeg er ikke bedre. Jeg tror ikke vi er bedre. Dessverre. Men sier noen at «dette var det eneste Israel kan gjøre», så tenker jeg at vi må bo på forskjellig planet.

Når er natten over? Hva skal til for forsoning? Ikke bare fravær av raketter og selvmordsbombere? Jeg tror svaret ligger og dirrer i luften. Det har alltid gjort det. Og opp igjennom historien noen plukker det ned og setter ord på det.

Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret for,
vi med undren mot ham hastet,
ti han var vår bror.

Dette er en del av det 6. verset i nasjonalsangen vår. Den fortsetter slik:

Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

Det er en gammel jødisk historie som sier det samme:

Når er natten over?

En rabbiner satt sammen med disiplene sine. Han spurte dem: Når er natten over, i hvilket øyeblikk blir det dag?

En av disiplene svarte: – I det man kan skjelne en sau fra en geit?
– Nei, sa rabbinere.
En annen sa: – I det man kan skjelne et fikentre fra et morbærtre?
– Nei, sa rabbineren. – Natten er over i det du kan se din fiende i øynene, og se din bror.

The pictures are taken by yoshiko314

Siden sist: Libanon

juli 16, 2006

To uker I hytte uten nett. Aftenposten som lesestoff hver dag, og med utklipp på noen centimeter med gode artikler og nye tanker. Det andre lesestoffet var genialt, jeg hadde savet den siste siden til Vox populi, og den var lang og med masse godt lesestoff. Spesielt så likte jeg artiklene om Israel.

Og så smalt det. Hva skal man si. Det er liksom ingen ting å si.

Jeg bare lurer – hva er sannhet og hva er løgn. Det har vært merkelig stille fra den palestinske siden om koblingen mellom Hamas og Hizbollah.

Det første som dør i krig er sannheten, men selv om man vet det, og forsøker å ta det inn over seg så siver ting inn, enten det er ordbruk som drar det i den ene eller den andre retningen, eller det er ting som blir påstått så mange ganger at man ender med å tvile på det man før var sikker på.

En bloggpost, Coping with bombing fra før den verste bombingen:

Israel is bombing Lebanon and threatening to make moves on Beirut. The power could go out at any time.

War is on the lips of most Lebanese.

One’s reaction to such things is strange. You become transfixed by the activity. The news is on. One scrutinizes any loud noise: «That’s just a passenger plane arriving at the airport.»

There’s also an element of detachment. You start singing «Yes, we have no bananas.» You think about what people in Marbella are doing right now. You think about all the people flooding the highway from the South. You start watching Fashion TV as you flip between al Manar and LBC. You think about what it would be like to work for Fashion TV in the marketing department, or something. They’ve got fantastic music on that channel. Who spins for them?

You make plans to have parties and goad people into coming, even though they’re cautious and worried they won’t have power.

You try to get back to editing the 77-page document you’ve been working on for a week, but keep checking email, websites, TV news, the radio, calling friends: «De Prague at 8? No, I guess 10 would be better. Have you eaten lunch? I’m hungry. Thanks for the offer, but I don’t want to drive across the city right now, and I don’t want to have to see your whole family right now because I’m pretty scruffy. Yeah, I’m wearing my ‘Hug It Out’ t-shirt.»

How soon can I leave?

Bloggen oppdateres jevnlig, med mange linker og sitater fra andre blogger I Libanon.

En annen blogg fra Libanon er tootlog.

Robert Fisk skriver også, men det koster penger å lese ham i The Independent.