Tilgivelse?

juni 28, 2006

Sierra Leone.

To gutter kommer gående med en mann mellom seg. Guttene er 10-13 år gamle, og mannen de bærer mellom seg er deres far. Han har ikke bein, og ikke armer, bare noen stumper.

De setter ham ned og legger tiggerskålen tilrette mellom knestumpene hans. Der sitter han. Dag ut og dag inn. Det hender det kommer noen mynter til den tidligere læreren, men nøden er stor hos de aller aller fleste.

En dag kommer det en gutt forbi. Han kaster en mynt oppi bollen. Mannen rører på seg, klarer til slutt å få svikt i lårene og kaster bollen vekk. Den faller opp ned i veien, og mynten detter ut. Gutten stopper, snur seg og ser hva som skjer. Går tilbake, putter bollen på plass og legger mynten på ny oppi.

På nytt spenner mannen musklene og kaster vekk bollen. Gutten plukker den opp på nytt. Det skjer flere ganger. Til slutt spør gutten om han ikke vil ha mynten.

– Nei, svarer mannen, ikke fra deg.
– Hvorfor ikke? Spør gutten.
– Kjenner du meg ikke igjen? Sier mannen.

Gutten ser på mannen, og svarer nei.

– Det er du som kuttet av meg armene og beina, sier mannen.

Gutten gråter. Han ber om tilgivelse. Forteller om år uten familie, hvordan alle er drept. Ber på nytt og på nytt om tilgivelse. Mannen svarer nei, gang på gang. Der blir de stående hele denne lange dagen. Gutten gråter og ber, mannens nei tar ikke slutt.

Dagen er over. Mannens sønner kommer for å hente ham. Han ser dem komme. Han ser gutten som har lemlestet han. Han ser, at de er like gamle. Så sier han til gutten, at jo, han skal tilgi ham. På en betingelse, at han blir med ham hjem, og blir hans sønn.

Og der bor gutten i dag, og er hans hender og føtter.

(Hørt av Laura Simms, som har den fra sin fostersønn fra Sierra Leone)