For noen år tilbake var det full krig i et afrikansk land. En av mine beste venninner var derfra. På denne tiden var jeg også gravid og syk med et lite barn fra før, og vi hadde behov for hjelp ala en au-pair. Siden vi bodde i en liten leilighet hvor vi fra før sov på stua, så var vi avhengig av å kjenne en person godt før vi kunne ta ham eller henne inn, rydde ut av et lite rom og satse på å bo litt oppå hverandre. Da min venninne hørte hvordan ståa var ville hun gjerne komme og jobbe for oss en periode på et års tid. Det løste en vanskelig situasjon for oss, hun kom seg vekk for en stund, vi visste vi kunne leve tett, og alle var fornøyde med ideen.

Ikke UDI. Det kom ikke på tale. Fordi det var krig i landet var det ingen som helst sjanse for at hun kunne få så mye som en ukes turistvisum til Norge. For om hun så bestemte seg for å for å søke asyl, så måtte det bli innvilget. Da var det tryggest å ikke la henne komme i første omgang.

Hvordan kunne man argumentere mot dette? Min venninne var gift. Hun hadde bodd i Norge en periode tidligere, og visste at her ville hun ikke være over lang tid. Vi visste det og. Hun var analfabet, hadde vanskelig for å lære seg språk, og ville aldri hatt det bra om hun skulle leve i Norge over lengre tid. Men hvordan beviser man dette? Det er ikke mulig.

Det føltes ufattelig provoserende. Norge var mitt land, her var jeg vokst opp, her bodde jeg, men jeg hadde ikke lov til å invitere mine venner med meg hjem.

Hvorfor jeg skriver om dette i dag? Fordi en av samboerne mine har en kjæreste fra Asia. Han har jobbet i utlandet, møtt henne der og forholdet er seriøst. Etter å ha vendt hjem til Norge igjen, så vil han invitere henne på besøk for å vise henne landet sitt, huset sitt, familien sin. Slik de fleste av oss vil når vi har fått en kjæreste. Men han får ikke lov, fordi det kan hende hun ikke reiser igjen. Hvordan argumenterer man mot slik? Man kan ikke.

Man kan bare si: Slik vil jeg ikke ha det.