– Jeg kan ikke meditere for jeg klarer ikke å stoppe tankene mine

Det skjer ikke at noen skriver om meditasjon i sosiale medier uten at noen kommer inn og sier omtrent dette: Meditasjon er ikke noe for meg, for jeg klarer ikke å sitte uten å tenke.

Når det blir skrevet kan det virke som om personen tror at dette er noe som bare gjelder dem, som om de som mediterer har en annen type psyke eller tankesett. Men all meditasjon dreier seg om nettopp dette, hvordan forholde seg til de tankene som bare kommer og komme. Inget menneske har det på noen annen måte, det er ikke untaket fra regelen at man ikke kan stoppe tankene sine, det er det som er regelen. Alle har det slik, kanskje med unntak av enkelte mennesker som har jobbet med dette i tiår etter tiår. De kan kanskje klare å stoppe tankene sine i noen minutter. Eckardt Tholle skryter selvironisk av seg selv og sier at han kan sitte uten å tenke i fem minutter.

Hva man kaller dette at tankene bare kommer og kommer og hvordan man forholder seg til det avhenger av hvilken meditasjonspraksis man bruker. Det går ann å forsøke flere forskjellige og kombinere dem, eller finne en måte som passer best for en selv. Selv har jeg i årevis bare dagdrømt. Første møte mitt med meditasjon skjønte jeg ikke at var dette før flere tiår senere, det var rett og slett det vi kalte avslappningsøvelser i gymmen på skolen eller på dramaøvelser.

Mange meditasjonsøvelser handler om å forsøke å holde fokus på noe man selv velger. Det kan være et ord, å kjenne på sin egen pust, lydene man hører eller et bilde eller et lys. Uansett hva man velger vil fokuset forsvinne og man finner plutselig ut at man er et helt annet sted. Dette er normalt. Da retter man på nytt fokus tilbake til det man har valg, slik man forsøker å oppdra en valp. Med vennlighet og smil, ikke med straff og irritasjon. Mange vil oppleve at det etter mye øvelse kan bli lettere. Andre igjen vil kunne tenke at nettopp det å oppdage at man tenker på noe annet og velger å gå tilbake til det man fokuserte på er det viktige i øvelsen, og setter pris på at det skjer ofte.

I all meditasjon så er det å oppdage at man straffer seg selv med å tenke negativt om seg selv når man «ikke får det til» noe av det man blir bevisst på og ser på. Hvordan? Med omsorg, kjærlighet og velvilje, og gjerne humor.

Det er ikke lett å forklare meditasjon, ofte bruker man bilder av sinnet sitt. Man kan se på det som om man er himmelen, og tanker og følelser er som skyer eller værfenomener som dukker opp. Et annet bilde er som havet, der tankene og følelsene er som bølgene på toppen, mens man vet at litt lenger ned er det alltid rolig og stille. En veileder jeg hadde snakket om at de første 5-20 minuttene var som å sitte under en bokhylle der alle bøkene falt ned, og først når de hadde sluttet å falle var det mulig å få en slags ro.

Flere former for meditasjon handler om å se på alle tankene og følelsene som kommer, som om de er skyer på himmelen. Man betrakter dem, observerer dem og lar de blåse videre eller bare forsvinne som dugg for sola. Igjen som er det viktigste vennlig interesse, hvor man vet at det å fordømme seg selv eller tenke negative tanker om seg selv ikke er noe man skal dyrke. Når de negative selvbildene dukker opp ser man også på disse, uten å fordømme, men også uten å gi det stor plass eller fyre opp under det. Også slike tanker og følelser forsøker en å møte med nysgjerrighet og vennlighet.

Ja, det gjelder også om man bare sovner. Da kan man våkne igjen, ganske fornøyd til disse ordene av Dalai Lama:

Unnskyld!

Noe av det mest spennende det siste tiåret har vært utviklingen av en ny rettning innenfor psykologi – emosjonsfokusert terapi.

Som med mange ting som har noe for seg er det så selvfølgelig når noen setter ord på det at man ikke helt skjønner hvorfor det ikke har skjedd tidligere. Emosjonsfokusert terapi er et verktøy som ser ut til å være akkurat det som skal til for mange terapeuter og de som trenger hjelp. Ikke minst er det spennende fordi terapeuten selv må ha gått opp veien for sin egen del, og dermed stiller med en helt annen erfaring og også modenhet, noe som kan se ut som ble kastet ut med badevannet når psykoanalysen forsvant.

Her har Dolhanoty sett på kunnsten å si unnskyld. Mannen min kommenterte hvor nært ordene unnskyld og unnskyldning ligger, og ofte når man skal si unnskyld så havner man jo nettopp i unnskyldninger i stedet.

Om man derimot klarer å si unnskyld, sier Dolhanty, så er det godt for begge parter. Den som har blitt krenket blir sett og får oppreisning og blir møtt. Den som sier unnskyld på sin side, føler seg bedre etterpå, og i tillegg blir hen «tvunget til å ta et ærlig oppgjør med sin selvbebreidelse og dårlige samvittighet, noe som vil kunne fjerne en blokkerende faktor i forholdet.»

Her er punktene:

Fortell dem hva du sier unnskyld for.

«Jeg beklager at jeg spiste det siste kakestykket.»

Si hvordan det du gjorde må ha påvirket dem.

Si: «Jeg vet hvor glad du er i kake, og at det er en viktig del av kveldsrutinen din å sette deg ned med et kakestykke i godstolen. Så jeg skjønner veldig godt at du ble lei deg for det.»

Ikke si: «Men jeg forstår ikke hvorfor du tar sånn på vei. Det var jo bare et kakestykke, det hadde gått helt fint for meg hvis du tok det siste.»

Si unnskyld. Utrykk din anger, uten at du får det til å handle om deg selv.

Hvis du begynner å rakke ned på deg selv, oppmuntrer du den du sier unnskyld til, til å støtte deg istedenfor. Det tar vekk kraften fra unnskyldningen.

Si: «Unnskyld. Jeg angrer skikkelig på at jeg tok kakestykket ditt.»

Ikke si: «Ååh, unnskyld. Det er så typisk meg å gjøre sånne ting. Jeg er så dum og ubetenksom. Jeg er en forferdelig kjæreste.»

Si det du skulle gjort istedenfor, og det du skal gjøre i fremtiden.

Si: «Neste gang jeg ser at det er et kakestykke igjen i kjøleskapet. Så skal jeg ikke ta det, men la det være igjen til deg. Jeg skjønner det nå.»

Ikke si: «Jaja, det var dumt av meg det her. Jeg skal prøve å skjerpe meg.»

Anerkjenn reaksjonen deres.

Si: «Nå ser jeg at du er sint. Det forstår jeg veldig godt, for jeg gjorde noe som såret deg.»

Ikke si: «Hallo, ikke vær sint mer nå da. Jeg har jo sagt unnskyld!»

Inspirasjon: RAIN

Ok, jeg har det vondt. Noe funker ikke. Noe gjør meg skjelven. Noe gjør meg sint, sintere enn det er grunn til. Noe gjør at jeg bare vil gjemme meg under dyna. Noe gjør at jeg kjefter en annen huden full, og jeg skjønner at det er helt, helt feil.

Hva gjør man egentlig når man står der og skjønner at man er på jordet, på viddene? Når noe er galt uten at man skjønner hva, det gjør vondt, og man er overveldet?

RAIN er en prosess som jeg har tatt i bruk det siste året, og som det er godt å hvile i, synes jeg.

RAIN står for

R – Recognize what is happening
A – Allow life to be just as it is
I – Investigate inner experience with kindness
N – Non-Identification.

Tara Brack snakker mye om dette, og på måter som gjør det enkelt å ta til seg. Et youtubesøk gir mange videoer. Anbefales!

I dagens samfunnsdebatt er Bjørn Gregory-Stærk en av de interessante stemmene.

For de som ikke kjenner navnet Bjørn Gregory-Stærk så har jeg lyst til å anbefale ham som en skribent det er verdt å lese.

Første gang jeg selv begynt å lese ham var han en høyreblogger som jeg sjelden var enig med, men som allikevel utmerket seg med å ta de tamaene han skrev på alvor. Etter hvert oppdaget jeg at han er en av de få i dag som lytter til de han diskuterer med, og har som mål både å forstå og lære. Når han spør om mer informasjon, om linker, om hva argumentene dine er som gjør at du er uenig så er det ikke for å kverulere, avvise det eller bare kaste bort tiden din. Han tar seg tiden med å sette seg inn i det du kommer med.

Jeg innbiller meg at det var slik de fleste av oss gjorde for en tyve år siden, og på begynnelsen av 2000 tallet da vi var en ganske stor gruppe samfunnsbloggere med et ganske annet debattklima enn vi ser i dag. Forhåpentligvis er det dit vi kommer igjen i samfunnsdebatten om ikke lenge.

Det at han er oppriktig, nysgjerrig og tar de temaene han skriver om så på alvor har gjort at han er en utrolig spennende skribent å følge med på. Det er sjelden jeg leser noe av ham som jeg ikke lærer av selv, han gir ikke bare nye tanker, han snur problemstillinger på hodet og rister godt i de slik at brikkene lander på helt nye steder.

Som de fleste interessante debattanter er han mest opptatt av å kritisere sine egne når det er kritikk som er hensikten. Det gjør at han vet hva han snakker om og at han har kunnskap nok til å se hvor skoen trykker, og har tanker om hvor veien bør gå videre. Poenget blir da ikke å hovere, gjøre seg selv bedre enn «de andre» som man kritiserer, men å løfte nivået i den gruppa man selv tilhører. Igjen, jeg håper samfunnsdebatten også blir mer preget av dette i tiden fremover.

Denne gangen har han skrevet om moral – og utgangspunktet er kronikken til Espen Ottosen Kan man være god uten Gud som jeg selv også skrev mye om for noen uker siden. Om det er noe jeg savner, også her, er at man tar objektiv moral som noe vi forstår hva er. Bjørn Gregory-Stærk slår fast noe av det samme som meg, at det Ottesten skriver ikke nødvendigvis er feil, bare ubrukelig til noe videre refleksjoner. Men så kommer det en interessant kommentar om forskjellen på kristne og sekulære: Han mener at kristne har et sunnere forhold til moral enn sekulære.

Jeg har ikke funnet ut av om jeg er enig med ham eller ikke, men det er uansett noe å tenke på, og tåler å leses noen ganger og fortsette å diskuteres.

Bjørn Stærk: Sekulære har et nevrotisk forhold til moral. Vi bør lære av kristne |

Frans av Assisis bønn

Hva gjør man egentlig når man ligger i mørket og knapt kan snakke over lang tid?

Ganske mye rart, egentlig. En av tingene jeg gjorde var å gjenta det jeg husket av en sangversjon Frans av Assisis bønn. Hver dag.

Herre,
gjør meg til et redskap for din fred.
La meg finne kjærlighet der hatet råder,
la meg bringe forlatelse der urett er begått,
la meg bringe enighet i strid.

La meg bringe tro, der tvilen råder
bringe sannhet der løgn har skapt forvirring.

Å, Mester!

La meg ikke søke så meget
å bli trøstet,
som å trøste.

Ikke så meget å bli forstått
som å forstå.

Ikke så meget å bli elsket
som å elske.

For det er ved å gi
at man får.
Med å glemme seg selv
at man finner seg selv.
Ved å tilgi andre
man selv blir tilgitt.
Og gjennom å dø at man oppstår.

Til evig til.

Herre
gjør meg til et redskap for din fred.

****

Det sies at den verste tingen noen kan gjøre mot en er å svare å svare på bønnene. Ikke i denne bønnen, tror jeg. For man kommer ikke dit at man kan elske andre før man selv opplever seg elsket. Man kommer ikke dit at man kan tilgi uten å oppleve å ha blitt tilgitt. Man har sjelden lyst til å forstå andre om man ikke selv har opplevd å bli forstått.

Så veien til å kunne møte andre går gjennom selv å bli møtt.

****

I tenåra ville jeg så gjerne være et godt menneske. Til krampa tok meg. Ja, det ble noe ganske så krampaktig over det. Man kan kanskje ville seg selv til et bedre menneske? Det er i alle fall et godt første skritt på veien. Men veien videre går med å tillate forvandling – og det tar tid. Forvandlingen skjer med å vandre med andre som lar deg opplevde godhet. Enten det er andre mennesker eller i bønn og meditasjon.

Frans slik han ble sett av Ragnhild Butenschøn og skåret ut av Anton Røvik på prekestolen i Hamar Domkirke.

Inspirasjon: Fortvilelse

Kan man bli inspirert av andres fortvilelse? Ja, jeg kan i alle fall. Det å lytte til standup-komiker Bethany Van Delfts fortelling om å få et barn med downs syndrom og hvordan hun selv ikke taklet det inspirer meg. Jeg har forsøkt å finne ut hvorfor.

Jeg tror det handler om å få innblikk i noe vi sjelden får lov til å bli vitne til, et menneske som i all ærlighet setter ord på og lar oss ble med inn i følelser som både er ubehagelige og langt på vei «ulovlige». Tabu. Det blir nærmest et hellig rom – et rom for å være menneske og å møte et annet menneske ansikt til ansikt.

«I didn’t know what to do, I didn’t know how to go on.»

Når jeg lytter til andres fortellinger slik, så kjenner jeg at jeg ikke er alene.

En annen fortvilelse som har inspirert meg de siste ukene er den som er beskrevet i  Hedda Kiise sin bloggpost «Hva jeg tenkte på da jeg lå på sykehuset og trodde jeg skulle dø.» Ikke fordi det som sto der var så eksepsjonelt, at det rørte meg mer enn lignende historier. Men at det ble fortalt. At det ble delt, at det finnes der for at jeg skal kunne lese det, det i seg selv inspirer meg.

Det får meg til å tenke på noe Tara Brach sier om følelser – at man kan tenke på dem, ikke som noe som er i oss og som er vårt, men som noe utenfor oss, som noe som eksisterer i kraft av seg selv. Dette var en spennende tanke for meg. Fra før har jeg hatt stor glede av narrativ terapi, og å sette ord på vonde ting enten det er følelser eller sykdom eller reaksjoner som om det er noe utenfor meg selv. Angsten kan bli en gammel skummel kjerring med rødt skjørt og store øyne bak en dør. Kreften kan være en grønn tåkelignende slange som kryper bortover gulvet.

Med å sette slike ord på det man lever med klarer jeg på en annen måte å skille mellom meg selv og sykdom eller tilstander. Det blir også enklere for folk rundt når vi sammen skiller slik på ting. Når jeg har ME er det ikke bare meg det går ut over. Det går utover barn og mann og øvrig familie. Med å snakke om sykdommen som et objekt, så kan vi være irritert på sykdommen sammen. «Uff, denne ME-en, jeg hater den» er lettere for oss alle enn «Jeg hater at du ikke kan være med på noen ting.» Hos barn med raserianfall kan man lettere snakke om hva dette raseriet gjør med oss voksne enn hva barnet gjør med oss voksne. Og barnet selv kan snakke om hva rasieriet gjør med hen.

Narrativ terrapis verktøykasse for slikt har vært en fin oppdagelse og veldig nyttig.

Men så kommer Brach her med enda en mulighet. Der narrativ terapi ga meg verktøy for å se på ting som et objekt jeg kunne beskrive, så blir følelser enormt store entiteter i mitt nye univers. Jeg ser det for meg som runde, enorme, planetlignende objekter. Nå kan jeg se meg rundt og oppdage at jeg ikke er alene der, andre mennesker står også og ser på disse enorme ballene. «Isolasjon.» «Fortvilelse.» «Frykt for fremtiden.» Noen rekker handa ut og kjenner. Noen slår. Andre legge kinnet inntil og lytter. Jeg kan gjør det alt sammen om jeg vil.

Vi står her, og nå kan vi rekke armene mot hverandre og holde hverandre i hendene. Vi kan snu oss med det vonde i ryggen, fremdeles holde hender med hverandre og se utover, andre steder. Det vonde bare er, vi er fri til å gå en annen vei, oppdage andre steder. Og om vi ikke makter det eller vil det, så kan vi i alle fall se og kjenne og vite at vi står der sammen. At vi har et fellesskap der vi står. Vi sloss kanskje med depresjoner, angst, sykdom, håpløshet. Men vi gjør det ikke alene, vi har en opplevelse som vi deler med andre. Her og nå.

Så blir Bethany Van Delft og andre menneskers historier om disse møtene viktige. For meg.

(Bethany Van Delft sin historie ligger ikke på Youtube, jeg har bare klart å finne den her hvor deler av den også er skrevet ned https://www.popsugar.com/moms/Bethany-Van-Delft-Video-About-Down-Syndrome-43609970 og her på Facebook .)

Inspirasjon: Bønn, meditasjon og spiritualitet på youtube

Jeg har bedt og meditert store deler av livet. I perioder er det satt litt mer i system og jeg har hatt noe opplæring direkte eller indirekte av andre mennesker, bøker og kurs, men det meste av den praksisen jeg har hatt har utviklet seg på egenhånd. Jeg skiller ikke mellom meditasjon og bønn for min egen praksis, og jeg har sjelden over lengre tid praktisert meditasjon som trening eller øvelse.

Da jeg for noen måneder siden fikk beskjed om at jeg var døende mistet jeg interessen for en del av det jeg vanligvis drev med for å «få tiden til å gå». Å lese bøker og å se serier ble rett og slett uinteressant med noen få unntak. Men så oppdaget jeg noe som for meg var en ukjent ting, at det fantes en mye virkelig gode youtube samlinger med foredrag om og av døde og nålenvede mystikere som interesserte meg.

Interesserte meg fordi de i tiår har holdt på med den samme praksisen med bønn og meditasjon som jeg selv har gjort, og når de snakket var det på den ene siden kjent stoff, samtidig så var det innspill og tanker jeg selv aldri har gjort meg. Det de fleste har til felles er også at de har satt denne praksisen inn i et system som både var kjent og ukjent på samme tid.

Det var som å «komme hjem» til en gruppe mennesker jeg ikke visste det fantes en slik tilgang til. Her har jeg samlet noe av det som har blitt favoritter. Jeg tror kanskje mitt utvalg er ganske sært for mange. For det første må man jo ha en interesse nettopp for slike ting. For det andre kan det være at utvalget mitt er preget av de tiårene jeg har bak meg av slike prosesser og ikke minst rettningene det har tatt. Ikke minst gjelder dette foredragene om Centering Prayer og Julian av Norwich. Tara Brack på sin side tror jeg er et sted å begynne for de som bare er nysgjerrige, og enda mer, den korte samtalen om sinne mellom et barn og zen-mesteren Thích Nhất Hạnh gir en fin introduksjon til hvordan spiritualitet er et praktisk verktøy til å mestre verden og sine egne følelser bedre.

Så vi begynner der. 🙂

Thích Nhất Hạnh en en vietnamesisk ikke-voldsaktivist og zen-mester. Det ligger ikke så store mengder ute av foredrag av ham, men noen småbiter er det, og også noen samtaler som er interessante.

Men denne lille her, den er verdt å få med seg! Sinne er noe de fleste av oss kjenner godt til, og hva gjør vi når vi blir sinte?

For ganske kort tid siden introduserte en bloggbekjent meg for Tara Brach, og siden har jeg hørt på flere av de ukentlige foredragene hennes som tar ca en time. Brach har doktorgrad i psykologi og lang erfaring med buddhistisk meditasjon og yoga. Denne kombinasjonen av teori og praksis gir en rikdom av erfaringer. Hun serverer det hele med en humor og lettfattelighet som jeg faller for, ikke minst er det morsomt for meg å se at mange av de historiene og vitsene hun forteller er av de jeg selv har fortalt og satt stor pris på, men aldri tenkt på å bruke i en slik sammenheng.

Jeg linker her til den første av mange foredrag, rett og slett en innføring i meditasjon både for de som aldri har forsøkt seg på noe slikt, og for de av oss som vil høre nettopp Brach sin tilnærming til dette. Den er «rett frem», ikke noe hokus-pokus. Hun bruker ordet mindfulness og meditasjon om hverandre. Fra denne videoen er det også enkelt å finne frem til Brack sin youtubekanal med timesvis av stoffog man kan velge og vrake i titler man blir nysgjerrig på.

Den jeg først så selv og som fikk meg «hekta» var denne:
«Waking Up from Belief in Deficiency: Tara’s Story»

Den formen for spiritualitet jeg har vært mest kjent med fra tidligere har vært den Edin Løvås utfviklet for Sandomstiflelsen her i Norge, og også den fornyelsen som har skjedd gjennom ignatsiansk spiritualitet slik det har vært praktisert gjennom Sandomstifelsen. Noe jeg har vært nysgjerrig på men ikke har klart å å få tak i hva er har vært Centring Prayer. Denne foredragserien med Rev. Cynthia Bourgeault derimot gjorde at dette falt på plass, og det har vært spennende å eksperimentere med siden:

En kortere video med Rev. Cynthia Bourgeault som også kan være mer tilgjengelig for flere er The Welcome Practice and Waking Up som for meg satte i gang en prosess den siste tiden med å lettere ta i mot og forholde meg til følelser jeg før har holdt på avstand, som sinne, irritasjon eller bare å være overveldet. Jeg skal forsøke å skrive en egen bloggpost om dette senere.

Her er den i alle fall:

Julian av Norwich https://en.wikipedia.org/wiki/Julian_of_Norwich var en mystiker, teolog og åndelig veileder som levde på 13-1400-tallet i England. Hun hadde en rekke åpenbaringer som hun siden jobbet med over mange år for å forsøke å forstå betydningen av. Hun er mest av alt kjent for å si følgende:

«…All shall be well, and all shall be well, and all manner of thing shall be well»

Det ligger noen lange foredrag om henne, i tillegg til at bøkene hun skrev ligger ute som lydbøker på youtube. Her er ett sted å begynne:

Inspirasjon: TED-foredrag

I serien Hva inspirerer meg, her er en oversikt over TED-foredrag.

Den nyste av «må sees»-serien er Megan Phelps-Roper om det å vokse opp i Westboro Baptist Church, nettdebatt og reisen fra ekstreme fanatiske holdninger til ekstremt reflekterte, kloke og åpne holdninger. Det jeg bet meg mest merke til er kommentaren hennes om hvordan vi så lett ser feilene til Westboro Baptist Church, men at hun som kommer derfra til «vårt» miljø ser de samme tendensene her.

Hun har laget fire trinn for god diskusjon:

The first is don’t assume bad intent.
The second is ask questions.
The third is stay calm.
And finally … make the argument.

Monica Lewinsky har et TED-foredrag om skam, hets og å finne igjen seg selv når man hra mistet seg. Det er et voldsomt foredrag som ikke slipper meg.

«We talk a lot about our right to freedom of expression, but we need to talk more about our responsibility to freedom of expression. We all want to be heard, but let’s acknowledge the difference between speaking up with intention and speaking up for attention. The Internet is the superhighway for the id, but online, showing empathy to others benefits us all and helps create a safer and better world. We need to communicate online with compassion, consume news with compassion, and click with compassion. Just imagine walking a mile in someone else’s headline. I’d like to end on a personal note. In the past nine months, the question I’ve been asked the most is why. Why now? Why was I sticking my head above the parapet? You can read between the lines in those questions, and the answer has nothing to do with politics. The top note answer was and is because it’s time: time to stop tip-toeing around my past; time to stop living a life of opprobrium; and time to take back my narrative.»

Chimamanda Ngozi Adichie: The danger of a single story

Når det gjelder grupper vi ikke selv er en del av blir ideene våre om gruppen smale, fulle av bias – derfor trenger vi mange historier og varierte historier om andre land, andre kulturer, andre grupper.

Kokken Dan Barber har to TED foredrag som begge er verdt å se. Den ene handler om fisk og våtmarksområder. Den andre handler om gjess. Ingen av delene blir det samme igjen:

Brené Brown sine TED-foredrag om sårbarhet og skam har blitt klassikere. Dette er den første av flere:

Thordis Elva og Tom Stranger forteller en historie få har gjort før dem. Elva ble voldtatt av kjæresten sin Stranger. Livene deres forandret seg drastisk. Hennes liv ble traumatisert, hans hadde en stor hemmelighet som han bar på. Mange år senere tok Elva kontakt med Stranger og over flere år skrev de brev før de møttes.

Jennifer Brea om å bli alvorlig syk uten å få hjelp.

Hva er viktigere enn god forskning? Ben Goldacre setter fingeren på hvorfor Bad Science er et problem, og hva vi kan gjøre med det.

Alain de Botton med et alternativ til nyateisme. Ateisme 2.0

Stella Young vil ikke være til for å inspirere andre. Med god grunn.

Jill Bolte Taylor er hjerneforskeren som fikk et hjerneslag og kunne studere seg selv