Ille, verre, verst

mars 21, 2018

Mandag ringte legen. Hjertet forsvant opp i halsen og alt jeg tenkte var at nå ringer han for å fortelle meg at den livsforlengende behandlingen jeg står på ikke lenger virker, og kreften har spredd seg til hele skjelettet.

Grunnen til at jeg tenkte det var at jeg på fredag tok bilder etter store smerter over lengre tid i skuldre og armer, og telefon fra onkologen på en mandag er ikke hverdagskost. Men det var ikke slik, det var en blodpropp i lungene og jeg fikk beskjed om å dra rett på sykehuset.

Vel fremme og i seng der kom sjokkgråten. Jeg hadde vært så redd. I den korte stunden mellom at jeg så hvem som ringte og jeg fikk hvite hva det gjaldt kom dødsangsten som en bølge som slo meg over ende. Jeg var så letta da moren min kom for å kjøre meg at jeg bare smilte, men under smilet var jeg fremdeles skjelven. Når jeg nå lå der trygt i senga så kom sjokkbølgen tilbake og det ble ett minutts hulkegråt før det roet seg på nytt, og alt var greit. Reaksjonen var over og det var mulig å puste normalt igjen.

Blodpropp er ganske vanlig når man har kreft. Når man i tillegg ligger så mye stille som jeg gjør så er sjansen så stor at jeg nærmest bare har «venta på det». Behandlingen er blodfortynnende og nå har jeg lært å sette sprøyter i magen selv. Det er rart hvordan ting som har hørtes så vanskelig ut eller farlig ut blir ganske annerledes når situasjonen er som den er. Alt er relativt. En blodpropp liksom, jaja. Det trodde jeg ikke at jeg noen gang skulle tenke, men slik er det her og nå. Samtidig så går jeg og kjenner på at den legetimen som kommer nå om et par dager, den gruer jeg meg til, for jeg vet enda ikke hvordan bildene ser ut, og jeg håper virkelig ikke at den beskjeden jeg var så redd for på mandag kommer på fredag.

Alt er relativt.

Alt dette fikk meg til å tenke på en episode fra da jeg hadde moderat ME og fremdeles kunne fungere forholdsvis normalt. Jeg hadde en lege som jeg over langt tid fortvilet hadde forsøkt å forklare hvordan livet mitt var, at noe var alvorlig galt. Under en legetime så nevnte jeg noe annet, en litt plagsom fysisk skade jeg hadde etter en fødsel. Plutselig blir legen oppmerksom, legger fra seg det han har i hendene, snur seg på stolen, ser på meg og utbryter «Hva er det du sier? Dette er jo alvorlig!»

Der og da var det som illusjonen om at det var mulig å nå frem til ham falt som et vindu ned fra taket til gulvet og knuste. Det var som om tiden sto stille mens glasskår fløy veggimellom. Ingen sa et ord, men ordene han hadde sagt ljomet som et ekko inne i meg.

«Dette er jo alvorlig!»

Jeg ble iskald.

«Dette er jo alvorlig!».

En liten filleting. En ubehagelighet som absolutt var plagsom nok, men det var som en flis i fingeren der jeg satt og forsøkte å få ham til å forstå hvordan livet mitt artet seg.

«Dette er jo alvorlig!» sa han. Jeg satt der og følte at legen var forferdet over en flis i fingeren mens den andre armen var hugget av. Og jeg forsto ikke hva jeg kunne si.

Hva kunne jeg ha sagt?

Hva i alle dager kunne jeg ha sagt?

Jeg forstår det fremdeles ikke.

Reklamer

Inspirasjon: RAIN

november 16, 2017

Ok, jeg har det vondt. Noe funker ikke. Noe gjør meg skjelven. Noe gjør meg sint, sintere enn det er grunn til. Noe gjør at jeg bare vil gjemme meg under dyna. Noe gjør at jeg kjefter en annen huden full, og jeg skjønner at det er helt, helt feil.

Hva gjør man egentlig når man står der og skjønner at man er på jordet, på viddene? Når noe er galt uten at man skjønner hva, det gjør vondt, og man er overveldet?

RAIN er en prosess som jeg har tatt i bruk det siste året, og som det er godt å hvile i, synes jeg.

RAIN står for

R – Recognize what is happening
A – Allow life to be just as it is
I – Investigate inner experience with kindness
N – Non-Identification.

Tara Brack snakker mye om dette, og på måter som gjør det enkelt å ta til seg. Et youtubesøk gir mange videoer. Anbefales!

Irritasjon og gjemsel

september 7, 2017

I vinter så jeg et foredrag på youtube der noen snakket om det å si «Velkommen» til følelser.

En gang for lenge siden, på samtalen før vi skulle gifte oss sa presten at det ikke fantes feil følelser. Jeg tok til meg det, og har på mange måter levd etter det, gitt det videre til andre og levd med det. Men hadde jeg sagt «Velkommen» til alle følelser? Jeg begynte å lure.

Siden jeg ikke kan reise noe sted fysisk så har jeg nok av tid til å reise mentalt. Og en dag, ikke lenge etterpå så merket jeg et blaff av noe. Det sto så vidt i døropningen før det var borte igjen. Jeg blunket. Var det der eller var det ikke. Jo, det hadd vært der, et blaff av irritasjon.

«Hallo» sa jeg. «Er det Irritiasjon? Vil du komme inn?»

Irritasjon trådte inn i rommet. Ikke sjenert, bare stille, vant til å bli feid bort i det samme hun viste seg.

Jeg stirret på henne, stirret på døra, og skjønte det var slik det hang sammen. Hver gang hun viste seg hadde jeg snudd hodet en annen vei, ønsket ikke å se henne, kjenne henne, høre på henne. Irritasjon, det var bare noe å feie unna.

Det ble en uke i irritasjonens navn. Jeg hadde akkurat begynt på cellegift, og det kastet meg inn i overgangsalderen. Den kan være tøff, og når man går igjennom den på en måned er det en slags ekstremsport. Tre uker med gråt fra morgen til kveld, en uke med irritasjon. Akkurat den uka jeg hadde bestemt meg for å si velkommen.

Jeg fulgte Irritasjon med øynene. Etter hvert begynte jeg å se mønsteret. Det var veldig enkelt. Jeg ble irritert når noen gjorde noe annet enn jeg hadde sett for meg. Jeg ble irritert småting som at mannen svingte til høyre og ikke venstre. Det endte med at jeg lo høyt av meg selv. Jeg visste ikke at jeg var slik, at jeg ble irritert over sånne småting. Visste ikke fordi hver gang jeg ble irritert hadde jeg støtt irritasjonen fra meg før den rakk å si noe som helst. Men sånn var jeg altså, slikt ble jeg irritert over.

Så kom Sinne. Også den hadde jeg bare vist ut døra. Etter hvert så raskt at jeg ikke engang merket at den var der.

Etter Sinne kom Kjedsomhet.

Det var mest overaskende. Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde kjedet meg, men nå, jeg kjedet meg så intenst. Hadde jeg gjort det hele tiden? Og ikke tillat meg å kjenne på det? Stillhet, bønn og kontemplasjon, så kjedelig at jeg holdt på å gå i stykker. Jeg måtte le av det også.

Det minnet meg om historien om kongen som var vis, fordi han hadde vise rådgivere.
En dag fortalte de ham om en gutt som alle snakket om, fordi han var klokere enn noen annen. «Hent ham hit!» befalte kongen, og det gjorde de.

Kongen spurte gutten om alt han lurte på, og gutten svarte, men etter en stund gjespet han og så en annen vei. «Dette er så kjedelig», sa han, kan vi ikke gjøre noe annet, kan vi ikke leke?» Kongen så forbauset på ham, men joda, de kunne leke, hva skulle de leke? «Gjemsel!» ropte gutten. «Du gjemmer deg først». Og i det samme begynte han å telle. Så så han seg rundt. Han så kongen med en gang, han satt bak en stein noen mil ut i havet. Så var det guttens tur. Kongen telte. Og så lette han. Og lette han. Og lette han. Han lette i havet. Han lette i i alle skogene, på alle fjellene, langs alle strendene. Han lette under jorda og han lette i himlene. Så måtte han gi opp. Han ba gutten komme frem. Og gutten hoppet frem, han hadde gjemt seg i Kongens hjerte. «Hvordan kan det ha seg», sa gutten «at de sier du er så vis, når du ikke engang kjenner ditt eget hjerte?»

Jeg er en varm pådriver av ekte følelser, også sinne. Jeg tror sinne er noe av det sunneste for oss mennesker. Så lenge det er ekte sinne. La meg forklare.

Sinne kan handle om flere ting. Det er å se urett begått, og reagere på det. Det er å få sine egne grenser invadert, og reagere på det med å bli sint for å beskytte seg selv på en sunn måte. Er jeg et menneske med god balanse og total oversikt over meg og mitt har jeg ikke bruk for det. Jeg kan si et vennlig «stopp» og bevege meg videre. Men de fleste av oss har av bruk for sinnet for å klare å si stopp innimellom.

Så er det sinnet som ligger over andre følelser. Enten det er frykt, ensomhet, smerter, sorg eller andre ting jeg ikke makter å ta tak i og slippe frem fordi det gjør for vondt. Slikt sinne er også bra. Den beskytter meg og er en forsvarsmekanisme. Men jeg bør ikke bli låst i sinnereaksjonen, jeg bør jo helst få såpass orden på mitt indre liv, kjenne meg selv såpass godt at jeg vet hva jeg føler og tar ansvar for det. Ikke bare for min egen del men også for den jeg kommuniserer med. Det er jo ikke lett for andre å forholde seg til meg når jeg fremstår som sint, er sint men egentlig er såret.

Noen ganger opplever jeg det som om alt for mange av oss er låst i et slikt sinne, og at vi tar det ut på andre på nett. Da skriver jeg ikke om de jeg er uenige med, men like mye de jeg er enige med, enten det er politisk, religiøst, i diskusjoner eller kronikker.

Ofte opplever vi at det sinne vi selv viser er rettferdig harme. Vi mener at det er på sin plass og at det trengs.

Og ja, det er ofte rettferdig harme, for verden er et urettferdig sted, det er mange ting å bli sint på med rette. Men her og nå, tidlighøsten 2017 vil jeg påstå at det uansett ikke bør taes ut på sosiale medier i møte med andre mennesker.

Sinne generer mer sinne hos den som leser. Og er det noe vi har for mye av så er det sinne-eskalasjoner på nett. Sinne rettet mot de vi ikke liker. Det kan være så rettferdig det vil, det kan være så rasjonelt det vil. Det kan være så nyttig det vil i andre settinger, men på nett er jeg redd det med bare få unntak er nedbrytende.

Det er en annen grunn til at sinne ikke har noe i kommunikasjonen i sosiale medier å gjøre. Jesper Juul skrev dette for noen år siden:

” Jeg makter dessverre ikke å svare alle – blant annet fordi flere tydeligvis er blitt så sinte på meg at de har hatt vanskelig for å lese hva jeg faktisk skrev.”

Kaster jeg meg over tastaturet fordi jeg har blitt sint av noe som sto der så har jeg sannsynligvis heller ikke forstått hva som sto. Det er stor sjans for det var en annen følelse jeg først kjente, før den følelsen gjemte seg bak storebroren. Jeg ble lei meg, men det jeg kjenner på er sinne, og jeg vil såre tilbake med ordene mine. Sinne fungerer fint sånn, skjuler det som er vondt og angriper den som forårsaket smerten. Angrep er det beste forsvar. Men med sinnet forsvant også evnen min til å lese teksten, for nå leter jeg etter rasjonelle grunner til å bli sint i den, jeg leser og ønsker å bli provosert, irritert, indignert.

Og slik synes jeg ikke vi bør kommunisere lenger. Vi må bli voksne. Jeg må bli voksen. Jeg skulle ønske vi sammen kunne ta vår del av ansvaret for å lytte til de andre og selv ikke hisse opp stemningen ytterligere.

Sinne, er det alltid galt på nett? Nei, sannsynligvis finnes det unntak. Jeg kan ikke komme på noen nå.