Jeg er nok

Dette er del 2 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

I oktober skrev jeg en post som var tenkt som begynnelsen til å dele mer av personlig tro og livssyn. Som med det meste andre jeg hra planlagt de siste årene kom jeg ikke lenger enn å si hva jeg hadde tenkt å gjøre. Både kroppen min og tankene mine er svekket av sykdom. Sett fra hva man oppfatter at gir mening og også verdi i samfunnet er det lenge siden jeg hadde noe å stille opp med.

I kristen tradisjon har man gjerne snakket om «verden», «det verslige» med sine normer, moral og verdier som noe som ikke er bra, og man har satt det opp mot idealet som er det gudsrikets verdier. Som med så mange ting, så har det blitt brukt på måter som virker frastøtende mer enn lokkende. Men for meg har slike begreper allikevel gitt mening når man har skrelt vekk kultur, moralisme og forsøkt å se hvor ting stammer fra, den opprinnelige meningen.

Når jeg har gjort det har jeg sittet igjen med at ideen om at menneskets verdi ligger i hva det oppnår, hva det bidrar med, tjener av penger, yter på jobb er en «verdslig» verdi. I gudsriket så har hvert menneske uendelig verdi, bare fordi det er. På samme måte som en blomst som vokser bortgjemt på fjellet, eller en fugl som bygger rede i en fjellskråning og skyr mennesker har verdi bare fordi de er, så har ethvert menneske det samme.

I gudsriket er det ikke om å gjøre å yte og å stille opp. Jeg er nok, uansett.

Når folk jeg kjenner dør er det som om noe forsvinner i verden, det er som om jeg plutselig kjenner at de har tatt opp plass. Ja, noen ganger skjer det også med folk jeg bare vet om.

I boka Kunsten å dø av Audun Myskja setter han ord på dette:

«Døden minner os som hvor uerstattelige et menneske er. Mens jeg skriver dette får jeg vit at min veninne Gerd har mistet sin mor. Hennes mor, Karen, hadde vært syk i mange år, med helseplager som gjorde at hun og de som sto rundt henne på mange måter hilste døden velkommen. Et lang til som langsomt, langsomt ebbet ut. Likevel er Gerd overrasket over sin egen reasjon. Over tapet. At det er så mye støre enn vi forestillier oss. At døden river vekk noe, selv når det somer på naturligsgte måte. Selv når vi tror på et liv etter døden.

Når jeg ser tilbake på de mange jeg har mistet, slår det meg mest av alt: menneskets fingeravgrykk i verden, hullene etter den som blir borte, som ingen andre fyller. Livet går videre . Noen andre tar jobben. Noen andre flytter inn i huset. Noen andre tar din plass som ektefelle. Likevel er det ikke det samme.»

Når jeg tenker på de som betyr noe for meg er det opplevelsen av å være sammen med dem det som betyr noe. De jeg kan være stille med, le med. Hvordan det bare er godt å være i samme rom som noen. Hvordan det å tenke på dem får meg til å smile.

Og ikke minst barna mine. At de er til. Hvert minutt fra de var født har vært fylt av en glede fordi de er. Det samme med mannen min. Med ham har det vokst seg større og større ettersom årene har gått.

I mange mange år når har jeg hatt en overbevisning om at i gudsriket er det som teller bare å være til, alt annet er, om ikke uvesentlig, så av mindre betydning. Det er lett å forstå når det gjelder sykdom og folk som opplever å komme til kort. Men det gjelder alle. Det gjelder om dagene består av dop eller hjelpearbeid. Å være avhengig av spill eller mat, eller å være den som trener og lever et sunt liv. I den store sammenhengen, den som teller, spiller det liten eller ingen rolle.

Det var lett for meg å begynne å se på andre mennesker slik, det har vært verre å se på meg selv slik.

Men i mange tiår har dette vært overbevisningen min, at det er slik det er. Og sakte men sikkert så begynner opplevelsen av at alt er vel, også med meg å ta større og større plass. Når jeg ligger i mørket og puster kan jeg kjenne på ubehaget ved ting jeg skulle ha gjort, skulle vært, hvordan det er som smerter i kroppen. Men jeg kan puste, se på det, og la det gi slipp. Eller tåle at det er der. Når jeg begynte var ubehaget så stort at jeg ikke holdt det ut, jeg måtte slutte å forsøke, fordi det gjorde for vondt, var for overveldende, for skummelt. Sakte men sikkert har noe i meg forandret seg. Blitt forvandlet. Skam, skyld, selvhat og selvforakt blitt erstattet med større og større grad av ro og kjærlighet, omtenksomhet og varme rettet mot meg selv. Jeg kommer neppe i land med dette før jeg dør, men det er heller ikke så farlig. Det er godt slik det er.

Menneskeverd. Virkelig menneskeverd. Den som handler om å slappe av, elske og tåle å være seg selv, og at det er godt nok uansett hvem man er. Hva man er. Hva man gjør. Hva man ikke gjør.

Flommen

når jeg ser ned ser jeg småfisk som nipper på føttene mine
så mildt at jeg ikke kan kjenne det
selv når jeg vet de er der

ett og annet blad
en kvist
reiser sakte forbi
vekk
nedover
mot havet
men først gjennom strykene

det er min tur snart

det har vært det lenge

men flommen har latt vente på seg de siste årene

fjelltoppene har ikke lenger så mye is

vårstormene har tatt en pause

så her står jeg fremdeles

inne ved land er kulpen der jeg vokste opp

der jeg lærte å svømme

først under vann, så over

familien min er der

vi vinker,
vi smiler

vi har grått ferdig
for nå

det blir nok mer
etterpå

Om man sitter i en togkupe
dag etter dag
og på samme tid finner frem penn og papir
kan man skrive
«kjære, jeg sitter på samme sted som i går
sola står også i dag rett over meg
når jeg skriver at jeg elsker deg…»

Det var slik jeg lærte om E. sin teori
om relativitet.

Landskapet fløy forbi
han reiste fra land til land
satt stille og i bevegelse på samme tid.

Jeg ser vannet som flyter forbi,
hver dag,
den samme elva,
vanndråpene derimot,
hvor har de vært?
Ett fra Nilen
ett fra Amazonas
ett fra et kar med vin
for 2000 år siden i Kana.

Trærne er de samme,
løvet som suser
er nytt av i vår
Enda en gang puster jeg
tar det inn alt sammen
blir ett
med alt som er
det som står stille,
det som beveger seg

Et fuglepar flyr over meg
snart vil trærne fylles av små
som skal teste vingene for første gang

Alt er det samme som for fem år siden,
allikevel så nytt, så nytt.

Der er her jeg vil være
tanken på fossefallene gjør at det
knyter seg i magen

Så mye smerte
så mye savn

Noen ganger kjennes det som om det ville være lettere
å legge seg på rygg
her og nå,
bli ett med elvens tid
la det være trærne som
rører på seg
ikke vannet

Få det overstått,
ikke lenger grue

Latteren fra strandkanten
smilene som sendes meg
gjør at jeg blir stående
mens mitt salte vann
blander seg med det ferske
og starter den lange ferden.

Illustrasjon fra Øystein Runde sin tegneserie «Vannet». Den kan leses på hans Patreon. Om du ikke har penger, men vil lese, har han sagt du kan ta kontakt så kan det ordnes.

– Jeg kan ikke meditere for jeg klarer ikke å stoppe tankene mine

Det skjer ikke at noen skriver om meditasjon i sosiale medier uten at noen kommer inn og sier omtrent dette: Meditasjon er ikke noe for meg, for jeg klarer ikke å sitte uten å tenke.

Når det blir skrevet kan det virke som om personen tror at dette er noe som bare gjelder dem, som om de som mediterer har en annen type psyke eller tankesett. Men all meditasjon dreier seg om nettopp dette, hvordan forholde seg til de tankene som bare kommer og komme. Inget menneske har det på noen annen måte, det er ikke untaket fra regelen at man ikke kan stoppe tankene sine, det er det som er regelen. Alle har det slik, kanskje med unntak av enkelte mennesker som har jobbet med dette i tiår etter tiår. De kan kanskje klare å stoppe tankene sine i noen minutter. Eckardt Tholle skryter selvironisk av seg selv og sier at han kan sitte uten å tenke i fem minutter.

Hva man kaller dette at tankene bare kommer og kommer og hvordan man forholder seg til det avhenger av hvilken meditasjonspraksis man bruker. Det går ann å forsøke flere forskjellige og kombinere dem, eller finne en måte som passer best for en selv. Selv har jeg i årevis bare dagdrømt. Første møte mitt med meditasjon skjønte jeg ikke at var dette før flere tiår senere, det var rett og slett det vi kalte avslappningsøvelser i gymmen på skolen eller på dramaøvelser.

Mange meditasjonsøvelser handler om å forsøke å holde fokus på noe man selv velger. Det kan være et ord, å kjenne på sin egen pust, lydene man hører eller et bilde eller et lys. Uansett hva man velger vil fokuset forsvinne og man finner plutselig ut at man er et helt annet sted. Dette er normalt. Da retter man på nytt fokus tilbake til det man har valg, slik man forsøker å oppdra en valp. Med vennlighet og smil, ikke med straff og irritasjon. Mange vil oppleve at det etter mye øvelse kan bli lettere. Andre igjen vil kunne tenke at nettopp det å oppdage at man tenker på noe annet og velger å gå tilbake til det man fokuserte på er det viktige i øvelsen, og setter pris på at det skjer ofte.

I all meditasjon så er det å oppdage at man straffer seg selv med å tenke negativt om seg selv når man «ikke får det til» noe av det man blir bevisst på og ser på. Hvordan? Med omsorg, kjærlighet og velvilje, og gjerne humor.

Det er ikke lett å forklare meditasjon, ofte bruker man bilder av sinnet sitt. Man kan se på det som om man er himmelen, og tanker og følelser er som skyer eller værfenomener som dukker opp. Et annet bilde er som havet, der tankene og følelsene er som bølgene på toppen, mens man vet at litt lenger ned er det alltid rolig og stille. En veileder jeg hadde snakket om at de første 5-20 minuttene var som å sitte under en bokhylle der alle bøkene falt ned, og først når de hadde sluttet å falle var det mulig å få en slags ro.

Flere former for meditasjon handler om å se på alle tankene og følelsene som kommer, som om de er skyer på himmelen. Man betrakter dem, observerer dem og lar de blåse videre eller bare forsvinne som dugg for sola. Igjen som er det viktigste vennlig interesse, hvor man vet at det å fordømme seg selv eller tenke negative tanker om seg selv ikke er noe man skal dyrke. Når de negative selvbildene dukker opp ser man også på disse, uten å fordømme, men også uten å gi det stor plass eller fyre opp under det. Også slike tanker og følelser forsøker en å møte med nysgjerrighet og vennlighet.

Ja, det gjelder også om man bare sovner. Da kan man våkne igjen, ganske fornøyd til disse ordene av Dalai Lama:

Vårtanker 2020: Tre – redd

Det kommer frem i samtale etter samtale. Mange av oss skammer seg over det å være redd.

Jeg har begynt å tenke på det å være redd som å hoste. Som å bli forkjøla. Eller ha kreft for den del. Det er noe man ikke kan styre. Og like lite som man er skyld i at man hoster så er man skyld i at man er redd.

Jeg forstår ikke hvem jeg er. Jeg forstår ikke hva bevisstheten min er. Jeg forstår ikke hva kroppen min er. Hvor det ene begynner og hvor det andre slutter, hvor det går over i hverandre.

Jeg er lag på lag.

Når jeg er redd så kan det skje i tankene, i kroppen, det kan skje bevisst eller ubevisst.

Jeg kan tro jeg er helt rolig for så å fryse til is.

Kroppen kan ta styringa mens tankene mine roper «hva skjer!»

Min mest ubehagelige opplevelse med dette var en gang jeg åpnet døra, og en mann kommer inn og tar strupetak på meg.

Da gikk jeg i det man kaller «frys», og som er kroppens reaksjon når den ikke går i «fight» eller «flight» i en farefull situasjon. Jeg var ikke i stand til å røre meg. Hodet mitt fortalte meg at situasjonen var ufarlig, for like bak meg var det et rom fullt med mennesker. Mannen foran meg var liten, han var full, og jeg kunne dyttet ham overende med et puff. Men jeg klarte ikke rope. Jeg klarte ikke løfte armen. Alt jeg kunne var å stå rett opp og ned. Selv da han datt overende av seg selv, klarte jeg bare så vidt å rygge bakover, inn til de andre. Men jeg klarte fremdeles ikke å snakke, fikk ikke frem et ord. Kroppen hadde tatt over, og den delen av meg som er tanker og bevissthet hadde ingenting den skulle ha sagt.

«Jeg» følte meg trygg, «jeg» var ikke redd. Men kroppen min var redd.

De siste årene har jeg fått kjenne mye på dette. I dagene før kreftkontroller så setter kroppen i gang igjen. Om timer blir avbestilt, om noe blir usikker så tar den over på nytt. Alt jeg kan gjøre fra det jeg trodde var førersetet er å observere, ta hensyn til meg selv, forsøkte å legge til ting så godt til rette som mulig og å ta vare på meg. På denne delen av meg som ikke hører på «fornuft», på sannsynligvhet eller forsikringer.

Og slik er det også nå. Allerede nå har to av timene mine på sykehuset blitt avbestilt på grunn av corona, og med det så er den lille tryggheten jeg har borte. Uten timer ingen behandling, uten behandling så dukker svulstene raskt opp igjen. Og igjen kan jeg bare betrakte hvordan kroppen knyter seg, hjertet slår og pusten går raskere. Det hjelper ikke at jeg uansett lever her på knivseggen, det hjelper ikke at en lege har bestemt dette, og sikkert vet at det er innenfor. At de passer på meg på sykehuset og vet hva som står på spill. Hver gang noe nytt slikt skjer så må jeg bare la være å kreve stort av meg selv, jeg får bare være snill med meg selv. Med erfaring vet jeg at en god natts søvn som regel er det som skal til for å kjenne grunnen under føttene igjen.

Akkurat nå er det nok mange som ikke kjenner bakken under seg. Jo vanskeligere liv fra før, hvor mange sår fra barne- og ungdomsår. Jo flere traumatiske hendelser bak seg, jo mer sannsynlig er det at reaksjonene blir store. Kroppen krever å få reagere. Å få plass. Å si i fra at den er redd og trenger omsorg. Den kan trenge å få danse, å få være kreativ, kanskje å ha fysisk kontakt med andre levende vesener. Den kan trenge å ha kontroll over deler av livet, og den kan trenge at man bevisst tenker igjennom de scenarioene som skremmer mest. For noen kan det fungere å bli likegyldig en periode.

Uansett, frykt er ingenting å skamme seg over, og vel verdt å sette ord på.

Frida Kahlo

Dikt, april 2019

I fjor spurte Fredrik Hossman om jeg ville være med å levere inn ett dikt om dagen gjennom hele april, og jeg ble med. Jeg skriver lite for tiden, og sliter både med å samle tankene og å jobbe med tekstene slik at de gir mening for andre enn meg selv, så i bakhodet tenkte jeg at diktene kanskje ville kunne passe inn her på bloggen, som en statusoppdatering over livet.

Stort sett gikk jeg inn i gruppa, skrev det som falt meg inn der og da og så meg aldri tilbake. Flere andre gikk sammen og jobbet videre med det de hadde skrevet, det fikk jeg ikke til, jeg har ikke engang sett på tekstene etter dette. Men takket være Ranja er de samlet til ett dokument, og jeg tenkte at de uansett kunne få en plass her, med skrivefeil og umulige settninger.

(Illustrasjon av Idun R. R. Eiklid)

1. april 2019
Knasker gullerøtter
mens fingrene flyr over mobiltastaturet.
Vær tilstede i det du gjør
messet guruen i øret mitt i går.

Så jeg er tilstede
i gullerøtter og skjerm.

Nå drar tungespissen
over tennene. Leter etter rester.
Drar de frem og jeg tygger på nytt.
Tygger på gullerøtter og ord.

Røtter fra jord.
Fra jord er du kommet.
Til ord skal du bli.

Kan vi snakke om forakt?

I en verden der vi har forskjellige livsyn, verdier og meninger så er det en ting som ser ut til å forene nesten alle av oss. Vi forakter enkelte grupper eller mennesker.

Og med god grunn, manges oppførsel er så dårlig at det er viktig å ta avstand fra den, markere at den er gal. Der kommer forakten inn som et måleapparat som slår inn raskt og ofte treffsikkert. Vi føler forakt fordi noe er feil, noe er nedbrytende og ødeleggende. Vi ønsker det beste for folk og for verden, og når noen går mot verdiene våre så er forakten der som en slags vakthund som bjeffer for harde livet når det vi setter pris på er truet. Donald Trump? Bjeff! Rasistiske yttringer? Bjeff! Konspirasjonsteorier? Bjeff, bjeff!

Wiki definerer forakt slik:

«Forakt eller ringeakt er en intens følelse av despekt og motvilje. Det ligner hat, men innebærer følelse av overlegenhet/nedlatenhet. En person som forakter en annen ser ned på den personen. Forakt kan være relatert til følelse av vemmelse og bitterhet. “

Men selv om forakt både er en forståelig og en viktig følelse, så er den også en av de mest skadelige følelsene vi har. Det er skadelig for oss selv, fordi det undergraver empati og evnen til å forstå andre, og fordi det å gå rundt med sterke negative føleler bryter oss ned. Det er skadelig for andre, fordi et samfunn der mange utrykker forakt skaper et svært ubehagelig klima, det undergraver folks menneskeverd at andre utrykker at de er mindre verdt enn andre. I artikkelen Our Culture of Contempt av A. C. Brooks skriver han:

«According to the American Psychological Association, the feeling of rejection, so often experienced after being treated with contempt, increases anxiety, depression and sadness. It also damages the contemptuous person by stimulating two stress hormones, cortisol and adrenaline. In ways both public and personal, contempt causes us deep harm.»

Forakt er som en brannalarm. I det den slår seg på må man raskt finne ut hvorfor, og så enten slukke en brann eller få slått den av om det er en falsk alarm.

Heldigvis er det noen enkle grep man kan ta når man føler forakt. Forakt maskerer alltid andre følelser, som regel sorg, frykt, sinne, håpløshet. Om jeg nører opp under forakten min er jeg en del av problemet her i verden, ikke løsningen. Jeg er med på å bygge større murer mellom folk, jeg er med på bryte ned respekten for andre og ønsket om at alle skal ha det så godt som mulig. Om jeg derimot finner ut hva det er som ligger av følelser under forakten så forsvinner den og blir erstattet med følelser som ikke bare skader meg selv mindre, men som det er mulig å utrykke uten at det er ødeleggende for andre.

Ernest Joseph Bailly – In Contempt of Hate

Ille, verre, verst

Mandag ringte legen. Hjertet forsvant opp i halsen og alt jeg tenkte var at nå ringer han for å fortelle meg at den livsforlengende behandlingen jeg står på ikke lenger virker, og kreften har spredd seg til hele skjelettet.

Grunnen til at jeg tenkte det var at jeg på fredag tok bilder etter store smerter over lengre tid i skuldre og armer, og telefon fra onkologen på en mandag er ikke hverdagskost. Men det var ikke slik, det var en blodpropp i lungene og jeg fikk beskjed om å dra rett på sykehuset.

Vel fremme og i seng der kom sjokkgråten. Jeg hadde vært så redd. I den korte stunden mellom at jeg så hvem som ringte og jeg fikk hvite hva det gjaldt kom dødsangsten som en bølge som slo meg over ende. Jeg var så letta da moren min kom for å kjøre meg at jeg bare smilte, men under smilet var jeg fremdeles skjelven. Når jeg nå lå der trygt i senga så kom sjokkbølgen tilbake og det ble ett minutts hulkegråt før det roet seg på nytt, og alt var greit. Reaksjonen var over og det var mulig å puste normalt igjen.

Blodpropp er ganske vanlig når man har kreft. Når man i tillegg ligger så mye stille som jeg gjør så er sjansen så stor at jeg nærmest bare har «venta på det». Behandlingen er blodfortynnende og nå har jeg lært å sette sprøyter i magen selv. Det er rart hvordan ting som har hørtes så vanskelig ut eller farlig ut blir ganske annerledes når situasjonen er som den er. Alt er relativt. En blodpropp liksom, jaja. Det trodde jeg ikke at jeg noen gang skulle tenke, men slik er det her og nå. Samtidig så går jeg og kjenner på at den legetimen som kommer nå om et par dager, den gruer jeg meg til, for jeg vet enda ikke hvordan bildene ser ut, og jeg håper virkelig ikke at den beskjeden jeg var så redd for på mandag kommer på fredag.

Alt er relativt.

Alt dette fikk meg til å tenke på en episode fra da jeg hadde moderat ME og fremdeles kunne fungere forholdsvis normalt. Jeg hadde en lege som jeg over langt tid fortvilet hadde forsøkt å forklare hvordan livet mitt var, at noe var alvorlig galt. Under en legetime så nevnte jeg noe annet, en litt plagsom fysisk skade jeg hadde etter en fødsel. Plutselig blir legen oppmerksom, legger fra seg det han har i hendene, snur seg på stolen, ser på meg og utbryter «Hva er det du sier? Dette er jo alvorlig!»

Der og da var det som illusjonen om at det var mulig å nå frem til ham falt som et vindu ned fra taket til gulvet og knuste. Det var som om tiden sto stille mens glasskår fløy veggimellom. Ingen sa et ord, men ordene han hadde sagt ljomet som et ekko inne i meg.

«Dette er jo alvorlig!»

Jeg ble iskald.

«Dette er jo alvorlig!».

En liten filleting. En ubehagelighet som absolutt var plagsom nok, men det var som en flis i fingeren der jeg satt og forsøkte å få ham til å forstå hvordan livet mitt artet seg.

«Dette er jo alvorlig!» sa han. Jeg satt der og følte at legen var forferdet over en flis i fingeren mens den andre armen var hugget av. Og jeg forsto ikke hva jeg kunne si.

Hva kunne jeg ha sagt?

Hva i alle dager kunne jeg ha sagt?

Jeg forstår det fremdeles ikke.

Inspirasjon: RAIN

Ok, jeg har det vondt. Noe funker ikke. Noe gjør meg skjelven. Noe gjør meg sint, sintere enn det er grunn til. Noe gjør at jeg bare vil gjemme meg under dyna. Noe gjør at jeg kjefter en annen huden full, og jeg skjønner at det er helt, helt feil.

Hva gjør man egentlig når man står der og skjønner at man er på jordet, på viddene? Når noe er galt uten at man skjønner hva, det gjør vondt, og man er overveldet?

RAIN er en prosess som jeg har tatt i bruk det siste året, og som det er godt å hvile i, synes jeg.

RAIN står for

R – Recognize what is happening
A – Allow life to be just as it is
I – Investigate inner experience with kindness
N – Non-Identification.

Tara Brack snakker mye om dette, og på måter som gjør det enkelt å ta til seg. Et youtubesøk gir mange videoer. Anbefales!

Irritasjon og gjemsel

I vinter så jeg et foredrag på youtube der noen snakket om det å si «Velkommen» til følelser.

En gang for lenge siden, på samtalen før vi skulle gifte oss sa presten at det ikke fantes feil følelser. Jeg tok til meg det, og har på mange måter levd etter det, gitt det videre til andre og levd med det. Men hadde jeg sagt «Velkommen» til alle følelser? Jeg begynte å lure.

Siden jeg ikke kan reise noe sted fysisk så har jeg nok av tid til å reise mentalt. Og en dag, ikke lenge etterpå så merket jeg et blaff av noe. Det sto så vidt i døropningen før det var borte igjen. Jeg blunket. Var det der eller var det ikke. Jo, det hadd vært der, et blaff av irritasjon.

«Hallo» sa jeg. «Er det Irritiasjon? Vil du komme inn?»

Irritasjon trådte inn i rommet. Ikke sjenert, bare stille, vant til å bli feid bort i det samme hun viste seg.

Jeg stirret på henne, stirret på døra, og skjønte det var slik det hang sammen. Hver gang hun viste seg hadde jeg snudd hodet en annen vei, ønsket ikke å se henne, kjenne henne, høre på henne. Irritasjon, det var bare noe å feie unna.

Det ble en uke i irritasjonens navn. Jeg hadde akkurat begynt på cellegift, og det kastet meg inn i overgangsalderen. Den kan være tøff, og når man går igjennom den på en måned er det en slags ekstremsport. Tre uker med gråt fra morgen til kveld, en uke med irritasjon. Akkurat den uka jeg hadde bestemt meg for å si velkommen.

Jeg fulgte Irritasjon med øynene. Etter hvert begynte jeg å se mønsteret. Det var veldig enkelt. Jeg ble irritert når noen gjorde noe annet enn jeg hadde sett for meg. Jeg ble irritert småting som at mannen svingte til høyre og ikke venstre. Det endte med at jeg lo høyt av meg selv. Jeg visste ikke at jeg var slik, at jeg ble irritert over sånne småting. Visste ikke fordi hver gang jeg ble irritert hadde jeg støtt irritasjonen fra meg før den rakk å si noe som helst. Men sånn var jeg altså, slikt ble jeg irritert over.

Så kom Sinne. Også den hadde jeg bare vist ut døra. Etter hvert så raskt at jeg ikke engang merket at den var der.

Etter Sinne kom Kjedsomhet.

Det var mest overaskende. Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde kjedet meg, men nå, jeg kjedet meg så intenst. Hadde jeg gjort det hele tiden? Og ikke tillat meg å kjenne på det? Stillhet, bønn og kontemplasjon, så kjedelig at jeg holdt på å gå i stykker. Jeg måtte le av det også.

Det minnet meg om historien om kongen som var vis, fordi han hadde vise rådgivere.
En dag fortalte de ham om en gutt som alle snakket om, fordi han var klokere enn noen annen. «Hent ham hit!» befalte kongen, og det gjorde de.

Kongen spurte gutten om alt han lurte på, og gutten svarte, men etter en stund gjespet han og så en annen vei. «Dette er så kjedelig», sa han, kan vi ikke gjøre noe annet, kan vi ikke leke?» Kongen så forbauset på ham, men joda, de kunne leke, hva skulle de leke? «Gjemsel!» ropte gutten. «Du gjemmer deg først». Og i det samme begynte han å telle. Så så han seg rundt. Han så kongen med en gang, han satt bak en stein noen mil ut i havet. Så var det guttens tur. Kongen telte. Og så lette han. Og lette han. Og lette han. Han lette i havet. Han lette i i alle skogene, på alle fjellene, langs alle strendene. Han lette under jorda og han lette i himlene. Så måtte han gi opp. Han ba gutten komme frem. Og gutten hoppet frem, han hadde gjemt seg i Kongens hjerte. «Hvordan kan det ha seg», sa gutten «at de sier du er så vis, når du ikke engang kjenner ditt eget hjerte?»

Sinne, er det alltid galt på nett?

Jeg er en varm pådriver av ekte følelser, også sinne. Jeg tror sinne er noe av det sunneste for oss mennesker. Så lenge det er ekte sinne. La meg forklare.

Sinne kan handle om flere ting. Det er å se urett begått, og reagere på det. Det er å få sine egne grenser invadert, og reagere på det med å bli sint for å beskytte seg selv på en sunn måte. Er jeg et menneske med god balanse og total oversikt over meg og mitt har jeg ikke bruk for det. Jeg kan si et vennlig «stopp» og bevege meg videre. Men de fleste av oss har av bruk for sinnet for å klare å si stopp innimellom.

Så er det sinnet som ligger over andre følelser. Enten det er frykt, ensomhet, smerter, sorg eller andre ting jeg ikke makter å ta tak i og slippe frem fordi det gjør for vondt. Slikt sinne er også bra. Den beskytter meg og er en forsvarsmekanisme. Men jeg bør ikke bli låst i sinnereaksjonen, jeg bør jo helst få såpass orden på mitt indre liv, kjenne meg selv såpass godt at jeg vet hva jeg føler og tar ansvar for det. Ikke bare for min egen del men også for den jeg kommuniserer med. Det er jo ikke lett for andre å forholde seg til meg når jeg fremstår som sint, er sint men egentlig er såret.

Noen ganger opplever jeg det som om alt for mange av oss er låst i et slikt sinne, og at vi tar det ut på andre på nett. Da skriver jeg ikke om de jeg er uenige med, men like mye de jeg er enige med, enten det er politisk, religiøst, i diskusjoner eller kronikker.

Ofte opplever vi at det sinne vi selv viser er rettferdig harme. Vi mener at det er på sin plass og at det trengs.

Og ja, det er ofte rettferdig harme, for verden er et urettferdig sted, det er mange ting å bli sint på med rette. Men her og nå, tidlighøsten 2017 vil jeg påstå at det uansett ikke bør taes ut på sosiale medier i møte med andre mennesker.

Sinne generer mer sinne hos den som leser. Og er det noe vi har for mye av så er det sinne-eskalasjoner på nett. Sinne rettet mot de vi ikke liker. Det kan være så rettferdig det vil, det kan være så rasjonelt det vil. Det kan være så nyttig det vil i andre settinger, men på nett er jeg redd det med bare få unntak er nedbrytende.

Det er en annen grunn til at sinne ikke har noe i kommunikasjonen i sosiale medier å gjøre. Jesper Juul skrev dette for noen år siden:

” Jeg makter dessverre ikke å svare alle – blant annet fordi flere tydeligvis er blitt så sinte på meg at de har hatt vanskelig for å lese hva jeg faktisk skrev.”

Kaster jeg meg over tastaturet fordi jeg har blitt sint av noe som sto der så har jeg sannsynligvis heller ikke forstått hva som sto. Det er stor sjans for det var en annen følelse jeg først kjente, før den følelsen gjemte seg bak storebroren. Jeg ble lei meg, men det jeg kjenner på er sinne, og jeg vil såre tilbake med ordene mine. Sinne fungerer fint sånn, skjuler det som er vondt og angriper den som forårsaket smerten. Angrep er det beste forsvar. Men med sinnet forsvant også evnen min til å lese teksten, for nå leter jeg etter rasjonelle grunner til å bli sint i den, jeg leser og ønsker å bli provosert, irritert, indignert.

Og slik synes jeg ikke vi bør kommunisere lenger. Vi må bli voksne. Jeg må bli voksen. Jeg skulle ønske vi sammen kunne ta vår del av ansvaret for å lytte til de andre og selv ikke hisse opp stemningen ytterligere.

Sinne, er det alltid galt på nett? Nei, sannsynligvis finnes det unntak. Jeg kan ikke komme på noen nå.