Flommen

når jeg ser ned ser jeg småfisk som nipper på føttene mine
så mildt at jeg ikke kan kjenne det
selv når jeg vet de er der

ett og annet blad
en kvist
reiser sakte forbi
vekk
nedover
mot havet
men først gjennom strykene

det er min tur snart

det har vært det lenge

men flommen har latt vente på seg de siste årene

fjelltoppene har ikke lenger så mye is

vårstormene har tatt en pause

så her står jeg fremdeles

inne ved land er kulpen der jeg vokste opp

der jeg lærte å svømme

først under vann, så over

familien min er der

vi vinker,
vi smiler

vi har grått ferdig
for nå

det blir nok mer
etterpå

Om man sitter i en togkupe
dag etter dag
og på samme tid finner frem penn og papir
kan man skrive
«kjære, jeg sitter på samme sted som i går
sola står også i dag rett over meg
når jeg skriver at jeg elsker deg…»

Det var slik jeg lærte om E. sin teori
om relativitet.

Landskapet fløy forbi
han reiste fra land til land
satt stille og i bevegelse på samme tid.

Jeg ser vannet som flyter forbi,
hver dag,
den samme elva,
vanndråpene derimot,
hvor har de vært?
Ett fra Nilen
ett fra Amazonas
ett fra et kar med vin
for 2000 år siden i Kana.

Trærne er de samme,
løvet som suser
er nytt av i vår
Enda en gang puster jeg
tar det inn alt sammen
blir ett
med alt som er
det som står stille,
det som beveger seg

Et fuglepar flyr over meg
snart vil trærne fylles av små
som skal teste vingene for første gang

Alt er det samme som for fem år siden,
allikevel så nytt, så nytt.

Der er her jeg vil være
tanken på fossefallene gjør at det
knyter seg i magen

Så mye smerte
så mye savn

Noen ganger kjennes det som om det ville være lettere
å legge seg på rygg
her og nå,
bli ett med elvens tid
la det være trærne som
rører på seg
ikke vannet

Få det overstått,
ikke lenger grue

Latteren fra strandkanten
smilene som sendes meg
gjør at jeg blir stående
mens mitt salte vann
blander seg med det ferske
og starter den lange ferden.

Illustrasjon fra Øystein Runde sin tegneserie «Vannet». Den kan leses på hans Patreon. Om du ikke har penger, men vil lese, har han sagt du kan ta kontakt så kan det ordnes.

Vårtanker 2020: Fire – Mor Theresa. Å dø alene

Ingen skal behøve å dø alene. Det var det hun tenkte, Mor Theresa. Hun så fattig døende på gata, og bestemte seg for at dette var viktig, de skulle få kjenne omsorg, varme og menneskeverd disse siste månedene, dagene eller timene av sitt liv.

Vi har få så fattige på penger og mat her. Men nå dør folk alene.

Det var det som skremte meg mest de første dagene da dette gikk opp for meg. Det har hele tiden vært blant ordene jeg visker til mannen i nattemørket – ikke la meg dø alene, vær så snill, vær der hos meg, la meg få dø her hjemme, med dere rundt meg. Eller i det minste, vær der jeg er, så kan jeg klare alt.

Muligheten om at en av mine eller jeg selv skulle ligge der, alene, isolert på den siste biten av dette livet var noe jeg måtte se i øynene. Frykten slapp fort, for når jeg så det for meg så jeg et fellesskap på tusner av mennesker som var i nød sammen. Jeg så helsepersonell med bankende hjerter av omsorg på alle kanter. Jeg så mennesker som nok ikke var i samme rom som de de elsker, men som var i tankene deres uten stopp. Og jeg kjente at for meg var det nok.

For meg. Men hva med alle andre? Trenger vi mennesker inspirert av Mor Theresa som kan sitte der på sykehusene våre nå, med en hånd i sin? Er det mulig å organisere også dette? Eller er vi så fokusert på å redde liv, at vi ikke makter å legge til rette for en god død?

Dikt, april 2019

I fjor spurte Fredrik Hossman om jeg ville være med å levere inn ett dikt om dagen gjennom hele april, og jeg ble med. Jeg skriver lite for tiden, og sliter både med å samle tankene og å jobbe med tekstene slik at de gir mening for andre enn meg selv, så i bakhodet tenkte jeg at diktene kanskje ville kunne passe inn her på bloggen, som en statusoppdatering over livet.

Stort sett gikk jeg inn i gruppa, skrev det som falt meg inn der og da og så meg aldri tilbake. Flere andre gikk sammen og jobbet videre med det de hadde skrevet, det fikk jeg ikke til, jeg har ikke engang sett på tekstene etter dette. Men takket være Ranja er de samlet til ett dokument, og jeg tenkte at de uansett kunne få en plass her, med skrivefeil og umulige settninger.

(Illustrasjon av Idun R. R. Eiklid)

1. april 2019
Knasker gullerøtter
mens fingrene flyr over mobiltastaturet.
Vær tilstede i det du gjør
messet guruen i øret mitt i går.

Så jeg er tilstede
i gullerøtter og skjerm.

Nå drar tungespissen
over tennene. Leter etter rester.
Drar de frem og jeg tygger på nytt.
Tygger på gullerøtter og ord.

Røtter fra jord.
Fra jord er du kommet.
Til ord skal du bli.

Livredderen og døden

Historier om redning, håp og avskjed av Øyvind Thomassen

De siste årene har jeg lest en rekke bøker som har død som tema. Denne boka er i en klasse for seg selv og er en bok alle burde lese, enten man er 19 og akkurat har fått lappen, eller er 50 og er i alderen da man ser generasjonen over seg ta farvel.

Øyvind er lege i luftambulansen, og da jeg begynte på boka så trodde jeg tittelen spilte på ham selv, livredderen, helten som kommer ovenfra og redder deg og meg når vi er i akutt fare. Etter å ha lest ferdig boka er intrykket et annet; livredderne, det er oss alle sammen. Vi er livreddere når vi skjønner at vi skal parkere et stykke unna når vi kommer til et ulykkessted slik at redningsfolkene får den plassen de trenger. Vi er livreddere når vi har lært oss førstehjelp og gjør de riktige tingene når noen trenger det. Vi er livreddere når naboens barn trenger hjelp og vi stiller opp med bil for å kjøre de siste 200 meterne frem til huset fra der helikopteret kan lande. Vi er livreddere når vi ser andres sorg og hjelper de å få utrykke det, om det så er med en spade.

En annen ting som kom overaskende var selve boka. Den er varm i handa! Omslaget kjennes som slikt gråpapir som ikke er glatt men men mykt. Et papir som trekker til seg fuktighet; søler man på det setter det spor for alltid. Litt som livet selv? Tittelen lyser i røde glinsende bokstaver, som blodårer?

Fra før hadde jeg lest første kapittel på nett: Enken og læregutten. De kapitlene som handler om Øyvind sine egne erfaringer er alle som dette: Milde, kloke og med en penn jeg sjelden har sett maken til, for her er det som om alle ordene er treffsikre. Alt er viktig. Med akuttlegens presisjon bruker han ord som er klare, tydelige og rett på sak. Som en eksepsjonelt god forteller maner han frem bilder som drar meg rett inn i situasjonene han beskriver. Jeg ser ham i bilen der han kjører avgårde med en død mann og kona hans. Jeg får være med inn i et rom på sykehuset når han som ung lege for aller første gang skal skrive en dødsattest. Etter at han er ferdig med selve jobber ser jeg ser ham stå der mens han lurer på hvordan han skal gå ut av rommet:

«Bør jeg stå noen sekunder i stillhet med senket blikk som i en begravese, eller i det minste stå med bøyd hode?»

Når jeg leser videre er jeg plutselig personen i sengen, den døde, og tårene mine renner. Jeg lurer på hvorfor? Jeg tror det er fordi Øyvinds respekt, kjærlighet og omsorg for de menneskene han møter – også de avdøde, berører meg så sterkt. Måtte vi alle møte helsepersonell som dette.

«Jeg går bakover mot døren og sier «farvel». Det høres utrolig rart ut. Da jeg åpner døren er jeg glad for at ingen står utenfor.»

Vi får være med i situasjoner der legen er sikker på jobben, der alt går som det skal og vi får være med når det går galt. I et helsenorge der feil fremdeles blir feid under teppet er det utrolig å møte anestesilegene på Haukeland sykehus der feil blir løftet frem, drøftet og sett på åpent. Måtte alle som selv jobber med liv og død bli inspirert av dette.

I tillegg til alle fortellingene så har boka også deler som tar for seg det rent praktiske når noen dør. Hvordan lager man en begravelse så billig og fint som mulig? Hvordan tar man farvel? Hva gjør man om noen dør i utlandet? Det gjør at når man har lest boka ferdig vil man ikke gi den videre eller levere den tilbake på biblioteket, men sette den i bokhylla for å kunne ta den frem igjen den dagen man skal ringe et begravelsesbyrået for å finne hjelp og styrke til de dagene som kommer.

Om å være åpen om det å skulle dø

Når jeg fikk beskjed om at jeg var døende var det ikke et stort og vanskelig valg å være åpen om det, det opplevedes som det naturlige og det riktige. Jeg hadde de siste årene opplevd at folk døde uten at jeg hadde visst at de var syke. Og jeg hadde kjent på at jeg så gjerne skulle visst, fordi det var ting jeg ønsket å si dem. Hva de hadde betydd for meg, små ting de hadde gjort som hadde fått betydning i mitt liv, hjulpet meg. Jeg hadde hatt behov for å si at selv om de møtene vi hadde hatt hadde vært korte eller flyktige så hadde de vært viktige.

Jeg tenkte på det i dag når jeg leste Elisabeth Kübler Ross sine ord om sorg og sorgarbeide. Disse to tingene er ikke det samme, slik hun bruker ordene. Sorg er sorg, «naturlig og en gudegave». Sorgarbeide er «om jeg bare hadde…»

Og det man skulle ønske man «bare hadde» er det Ross kaller «uoppklarte problemer». Ting man ikke gjorde rikig: man skulle lyttet, man skulle lagt merke til hva den andre sa. Men så setter hun også ord på min opplevelse: at man «skulle ha sagt takk».

Når jeg først fikk vite at jeg skulle dø så var det mulig at det ville skje forholdsvis raskt. Jeg fikk et behov for å få tatt farvel med mennesker. Jeg skrev hilsner og brev. Jeg fikk også mange hilsner og brev, mange overaskende. Alle betydde svært mye. Enkelte konflikter som hadde vært der i årevis kom opp, og vi fikk ryddet opp og begynt på nytt på en måte som opplevdes utrolig godt.

Og så var jeg klar til å gå videre, glad for å ha fått den tid til å gjøre dette.

Vi mennesker betyr så mye for hverandre. All verden. Det er så lett å blåse av hvor mye vi blir berørt av hva andre sier. Hvor viktig det er for oss å bli likt. Å bli sett. Å bli forstått. Å bli elsket. Jeg har hatt lett for å skamme meg over behovene mine for andre, og jeg synes jeg ser det samme hos andre også.

En av de hilsenene jeg fikk for to år siden var fra en bekjent som hadde mistet et familiemedlem. Der hadde de ikke kunnet snakke om det som var i ferd med å skje, og det hadde vært vondt. Det gjør vondt når andre ikke tar imot vår kjærlighet. Når man opplever at noe viktig er usagt.

Stille

Klokka har stille tikket mot sengetid og snart er den halv elleve.

Stille
det er mange måter å være stille på
stille før stormen
når vannet ligger der helt speilblankt men man vet den kommer snart
den som man må stå av eller ikke
den som skal knuse båter til pinnevev, den som skal legge tang og tare igjen oppover strandkanten
da det på nytt er stille, stille etter stormen
når man teller sårene på trærne, forsikringsummen på hustak og
farløse og morløse
etter skipet som sank

som skal synke
som skal

Stille
som i fred
der en glad tone gir gjenklang som
en bolle man har slått på

Stille
som når han forlater deg
og sjokket gjør det helt nummen
i fingertuppene,
i tungespissen
i magen
i klumpen i magen

Stille
som gudene når Balder var død
de kunne ikke snakke
for klumpen i halsen
kunne ikke snakke
for først ville gråten frem
og de var menn
de var guder
menn ikke menn
og guder nok til å gråte

Stille
som etter tordenbraket
når forhenget i tempelet revnet
en dag for nesten 2000 år siden

Stille
stille og man vet ikke hvorfor
for man kniper igjen
kniper igjen munn
hjerte
mage
underliv
føtter
hender
i skrekk og gru og uvisshet og motstand

Stille
som i stille overgivelse

Stille

fordi stemmen er stilnet
den er stum
den er ikke mer