For en måneds tid siden fikk en Ida Jackson/virrvarr følgende spørsmål fra en journalist i Aftenposten: «Du, Martine Aurdal og Blondinbella har gått offentlig med at dere har blitt voldtatt. En forsker har fortalt meg folk som har blitt utsatt for overgrep kan ha dårligere grenser. Var det de dårlige grensene som fikk dere til å si det offentlig?»

Spørsmålet ble heftig diskutert på Facebook (se diskusjonen på veggen fra 23. desember), og de fleste reagerte som mannen min når han hørte det: ”Fy faen, det der var da utrolig stygt sagt!”

Jeg for min del reagerte med å si:

” Jeg er ikke enig i at det er et utimelig spørsmål, fordi mange lurer på dette – og jeg ville tenkt at dere er tøffe nok til å gi et skikkelig svar og sette skapet på plass.

Jeg ville sagt takk for spørsmålet – men at det å fortelle at man har blitt voldtatt jo ikke har noe med grenser å gjøre. Grenser i denne sammenhengen har f.eks med at man lettere lar seg krenke på nytt, ikke at man tar opp et problem, forteller om en kriminell handling man har blitt utsatt for. Det siste har jo ingenting med å bli krenket å gjøre, men tvert imot sette grenser og sette ting under debatt – ta styringen selv. Det å ikke si noe derimot, det kan være å ha dårlige grenser – man tror at det som har skjedd forteller om noe som gjør en mindreverdig – man tar på seg en skyld og en skam man ikke har.”

Jeg kunne ikke tro at journalisten faktisk mente det på den måten det kunne forståes, en påstand om at Aurdal, Jackson og Blondibella sine veloverveide utspill om å fortelle om en kriminell handling de var blitt utsatt for var et utslag av grenseløshet.

Ida for sin del gikk inn i en e-postutveksling med journalisten, og spurte flere ganger om hun faktisk mente at det hun skriver på nett er en følge av overgrep. Journalisten svarte ja.

I går kom A-magasinet ut med artikkelen ”Full åpenhet – Når barn opplever overgrep og trakassering kan de bli grenseløse voksne.” Journalist Kristin Stoltenberg tar opp det velkjente temaet at overgrep (og også omsorgssvikt) kan føre til at man ikke blir så flink til å sette grenser for seg selv. Enten det gjelder å si nei til venner, journalister eller i sosiale medier.

Så langt, så godt, men så skjærer det seg helt for meg – selv om vinklingen i artikkelen ikke er fullt så provoserende som i meldingen som kom så ligger den der helt klar og tydelig – beskjeden om at det å fortelle om voldtekt er å gå over ”vanlige” grenser.

For å ta det helt grunnleggende – ja, det er riktig at overgrep kan føre til grenseløshet. Men det man da først og fremst tenker på er en mangel på seksuelle grenser,at man lar seg utnytte av og tråkke på av andre uten å si stopp. Ikke at man forteller om en traumatisk hendelse, men at man gang på gang ikke makter å sette agendaen selv men bare lar seg utnytte.

”Flere kvinner og menn er rause med å by på seg selv, noen gjør det i intervjuer, andre i sosiale medier, som blogger, Facebook og Twitter. Der byr de på forholde til partneren sin. Skam, dårlig oppvekst, skilsmisser, barn, graviditet, diagnoser og kropp. Det overrasklende er at mange av dem selv har vært voldtatt som barn eller ungdom eller er blitt krenket på andre måter. Flere har fortalt om overgrep i mediene. Er det en sammenheng?

Ifølge forskere og terapeuter kan slike krenkelser føre til at man blir mer utleverende eller grenseløs som voksen. Siden man formes av sine omgivelser og erfaringer, lærer man at grenser kan invaderes. Det kan en bli en del av personligheten.”

Et slikt utgangspunkt for Stoltenberg sin artikkel gir flere spørsmål enn svar. Hva mener hun er å være ”raus med seg sjøl”? Hva er for henne ”mange”? Min bekjentskapskrets består av mange som byr av seg sjøl på nett – prosentandelen av disse som også forteller om overgrep er langt mindre enn det statistikken sier at faktisk har vært utsatt for slikt.

Ingen av de som intervjues i artikkelen kjenner seg igjen i at de er rause med seg sjøl i medier fordi de er grenseløse. Forskerne nyanserer også bildet til journalisten. Men allikevel fortsetter hun å vinkle det de sier dit det ser ut som hun har bestemt seg for at det skal være – at åpenhet i medier er grenseløshet. Og at grenseløshet blant annet handler om å fortelle om selve overgrepet.

Intervjuet med Anita Valen avsluttes slik: ”Og kanskje kan behovet for å skille seg ut være tydelig og henge sammen med at grensene har vært krenket. Hun aviser det ikke.”

Intervjuet av Mia Gundersen begynner slik:

”…Mia syntes damen virket så trygg og koselig, så hun åpnet like godt munnen og fortalte at hun var blitt voldtatt to dager tidligere. Ordene ble liggende på bordet mellom dem. Smertefulle og utleverende. Den eldre kvinnen reiste seg og gikk.

Hva var det med denne åpenheten? Hvor kom den fra? Og hva ville den med henne?”

Det jeg hører journalisten si er at å fortelle om et overgrep, til en fremmed eller i media – det er å gå over sine grenser, og det gjør man fordi man er skadet, et offer.

Jeg blir ganske så provosert.

Et overgrep er en kriminell handling. Journalisten omtaler det som et tabu å snakke om dette. Et tabu er et begrep som er svært individuelt i samfunn som vårt. Jeg opplever det ikke som et tabu å høre om overgrep. I mine ører er et overgrep en kriminell handling. Om en venn, en bekjent eller en totalt fremmed forteller meg om et seksuelt overgrep, en voldtekt, en incest opplevelse eller annen form for seksuell kriminalitet så er det ikke noe jeg opplever som mer grenseoverskridende eller tabu enn om man forteller om andre kriminelle forhold man har blitt utsatt for. Konsekvensen er forskjellig ut i fra hva man blir utsatt for. Om bilen blir stjålet, så står du der uten bil. Har du blitt utsatt for id-tyveri så har du mange år med problemer foran deg. Har du opplevd væpnet ran, så har du sannsynligvis tunge år å komme igjennom fremover. Har du blitt utsatt for seksuelle overgrep skjer det samme. Men jeg kan ikke forstå at det siste skulle være noe mer eller mindre grenseløst å fortelle om enn de forestående.

I denne artikkelen opplever jeg at Stoltenberg mistenkeliggjør de som forteller om overgrep. Hun presser ikke bare en offerrolle på dem, hun undergraver også det de gjør med å si at det er ”feil”, ved å si at de er ”skadet”. Hun problematiserer igjen og igjen at man forteller om slike hendelser i det offentlige rom, fordi det kan føre til en segmentering av offerrollen. Og det selv om alle som uttaler seg sier at det motsatte kan være tilfelle, eller er deres opplevelse av det hele:  At når de forteller er det i det de tar regien selv, at man ikke lenger opplever det som for utleverende.  Som samtlige sier – det er et tabu som bør brytes. Og hvem kan bryte det annet enn de som har opplevd det?

Men Stoltenberg nærmest presser folk tilbake i offerrollen slik jeg opplever det. Utleveringen deres skal mistenkeliggjøres. Gjøres som et symptom på at noe er skadet. Med det utgangspunktet forstår jeg ikke hvordan hun kan ha laget artikkelen i det hele tatt – bedt folk om å utlevere seg på nytt, fornedre seg på nytt.

Virrvarr på sin side avsluttet dialogen med Stoltenberg med å si at hun hadde gode nok grenser til å ikke stille opp i en slik artikkel.

Oppdatert: Sigrun har skrevet om dette i sin egen blogg, og i kommentarfeltet kan man blant annet lese at noen har forandret syn på det å være åpen etter å ha lest artikkelen. Noe som igjen understreker hvor sterkt det virker når journalister former hypoteser og serverer de som sannheter.

En annen post som på mange måter sier noe viktig om temaet å utlevere seg på nett er også Arachnes Terapi. Der skriver hun om åpenhet:

Jeg tror at mennesker blir rausere og varmere mot andre ved å anerkjenne og innrømme sin egen smerte – og ved å ta imot andres medlidenhet og dermed bli med i fellesskapet som ikke bare gråter med de gråtende, men også gleder seg med de glade.

– – –

Jeg tror at ved å lese om andres tanker og følelser så vinner vi innsikt i vårt eget liv.

Artikkel i Dagbladet der Martine Aurdal og Blondibella møtes – Ingen skam å bli voldtatt


Bildet er lånt fra yoshiko314.

Reklamer

Gaarder kan ikke ha operert på nett. Hadde han gjort det ville ikke reaksjonene på debattinnlegget hans ha kommet som noen overraskelse. Innlegget hans er et godt eksempel på hva som ville skapt storm i enhver e-postliste eller i ethvert diskusjonsforum.

Noe av det første jeg lærte som ung forumjunkie var at ethvert forum har temaer som setter sinnene i kok. Det kan være at noen sier noe stygt om mac på et designforum, eller at man sier at barn har best av å være hjemme og ikke i barnehage på et foreldreforum.

Over alt finnes det tabuemner som gjør at mange ser rødt og e-postkassa vil de neste dagene være oversvømt av både sympatierklæringer og antipatierklæringer, eller tråden du uttalte deg i vil bli så lang at du må scrolle deg ned atskillige sider ned før du får oversikten. Det vil garantert gi deg adrenalinkick, ømme tær og en opplevelse av å stå på litt gyngende grunn en stund. Dette er noe av grunnen til at det kan være lurt å titte litt i FAQ-en, og lurke litt rundt på et sted før man skriver sine første innlegg.

Dette vet erfarne nettdebattanter. Man har også lært nettikettens gylne regel som man bør overhode om man allikevel vil nærme seg et tabutema. Regelen gjelder ellers også, men er ekstra viktig om man vil dra i land en debatt om noe som er et ømtålig tema:

«Is it true,
is it necessary,
is it kind?»

Gaarder brøt punkt en og tre her. Det han skrev var ikke sant, og det var ikke snilt. Det var ikke sant fordi i formen og overdrivelsen i «den pofetisk-litterære-genren» er slapp med fakta og nyanser ble borte i overdrivelsene. Var det snilt? Nei, overhode ikke, det var skrevet som et utbrudd. Man kan påberope seg at det var snilt ment, men snilt skrevet var det ikke. Det var opplagt provoserende og støtende for mange, og en god debattant vet at det skjer når man bruker en slik form. Mange har sagt at de som ble provosert bør lese det han skrev på nytt. Det er ikke slik på nettet. Man leser, skumleser kanskje bare, blir opprørt og svarer med samme mynt. Så har man det gående.

Dette er det første man lærer som nettdebattant, og noe god nettikette forsøker å lære oss å forholde oss til.

Google groups sier de det slik:

Please remember that people all over the world are reading your words. Don’t attack people if you can’t persuade them with your presentation of the facts. If you’re upset at something or someone, wait until you’ve had a chance to calm down and think about it. Try not to say anything to others you would not say to them in person in a room full of people.

Without the voice inflections and body language of personal communications, it’s easy for a remark meant to be funny to be misinterpreted.

hw.no sier de det med Kardemommeloven:

Vær snill og grei

Dette høres ut som Kardemommeloven, men det er faktisk ikke et dårlig tips. Følg retningslinjene, og du kommer langt. Brukerne på forumet er ofte mer velvillige og skriver lengre og mer utfyllende svar, dersom du alltid holder en høflig tone.

På nett forstår man raskt hvorfor smilene kom. Det er fordi det er vanskelig å kommunisere. Det man tenker når man skriver et innlegg er sjelden det folk oppfatter når de leser det. Det må man ta høyde for. Derfor er det bedre å være overtydelig og ikke bruke litterære virkemidler man ikke behersker til fulle. Slik Gaarder gjorde.

Når det gjelder det andre punktet: Var det nødvendig å gjøre det slik? Det kan hende. Vox Populi og Gry Solbraa sier kloke ting om det. Jeg er tilbøyelig til å være enig, i alle fall i at det var en helt grei ting å gjøre. Men hadde Gaarder vært en erfaren nettdebattant hadde ikke reaksjonene kommet overraskende på ham, han ville vært klar for dem. Han ville også ha valgt den stilen han gjorde for bevisst å provosere frem en diskusjon, han ville ha lagt opp til den og fulgt den opp på en skikkelig måte. I nettdebattantenes univers så fremstår han som et septemberbarn. Der har de fleste av oss vært, måtte Gaarder også ta skrittet videre og komme seg raskt på nett igjen.

Innlegg jeg har hatt sansen for som svar på Gaarders kronikk:


Det er typisk norsk å leke Gud

Å blande politikk og religion
Humanisme og dom