Det er første advent i morra. Etter all forvirringen forrige helg om det var 1. søndag i advent eller ei, så er det i alle fall lettere å huske på at 1 desember alltid er 1. desember.
Stjerna skal snart opp i vinduet. Den er laget av tante Lydia. Den er laget spesielt til meg, for jeg likte den så godt, da mormor hadde laget en til mamma. Og det er lenge siden nå, for mormor døde på begynnelsen av voksenlivet mitt. Og i år døde tante og.
Tante Lydia var egentlig grand-tante Lydia, men hun var alles tante, og på mange måter reservebestemor også.
Nå henger stjerna der, og jeg kjenner at jeg savner deg, tante, og deg mormor.
Advent er starten på et nytt kirkeår. Det gamle er gått. Det har vært er spesielt år. Etter å ha blitt dårligere og dårligere over flere år så ble jeg ekstremt mye dårligere i fjor høst. Det begynte med at turen til barnehagen var noe jeg så vidt taklet en eller to dager i uka, og at jeg telte hvor mange ganger jeg var i stand til å gå opp og ned trappene. Først var det tre. Så to. Så en. Så. Ingen. Og i januar så gikk jeg helt og fullt ned for telling, og siden har senga vært min beste venn. Eller verste fiende, alt ettersom.
Det har vært et år fylt av sykdom, av en god del redsel og angst for hvor dårlig man egentlig kan bli for egen del. Andre rundt meg har også vært svært syke. Fire stykker jeg kjenner har fått kreft – eller oppblomstring av kreft som har ligget der lenge. En av disse er død, en annen alvorlig syk. I skrivende stund ligger to av samboerne mine på sykehus, en har vært der i ukevis med alvorlige hjerteproblemer. En av mine små samboere har vært innom sykehuset i to omganger, og må i noen år fremover sannsynligvis slite med astma. Andre bekjente vet jeg er syke, noen svært alvorlig med lidelser som jeg ikke engang klarer å huske navnet på.
Oppe i all denne sykdommen, og med så mange som på alvor får kjenne hvor tøft livet også er, så har den diskusjonen som har gått i avis, hos politikere og hos «folk flest» i hele år om trygd, sykdom og manglende arbeidsmoral vært som en absurd forestilling som ikke helt har gitt meg fred. Og Esquil sine ord har spøkt i bakhodet mitt i hele høst: Hva om det virkelig er slik at flere og flere er alvorlig syke?
Advent er ventetid. Og fastetid. I kristen tradisjon. For første gang har ungene adventskalender. De er ikke type barn til å mase og ønske seg det «alle andre har», selv om jeg av og til har forsøkt å finne ut av om de har misunt naboen pakkekallender. Eller i alle fall sjokoladekallendrende som finnes over alt. Det virker ikke slik. Men vi har en nydelig liten samboer som har laget «klubb» for alle vennene sine, og hun hadde kjøpt sjokoladekalendere til alle. (Var ikke det nydelig gjort og tenkt, slikt blir jeg rørt av!) Og selvfølgelig skal ungene få det. Problemet er bare at det er melk i dem, så vi må få kjøpt inn ett eller som de kan bytte inn i. Og mannen har kjøpt seg legokalender. Eller kjøpt oss, jeg er ikke sikker. Det finner vi ut i morra.
Også har vi adventskrybbe. Det har vært kalenderen vår så langt. Hver dag en ny figur. Og av og til synger vi «Det kimer nå til julefest». Det blir mest av det de første ukene, for sangen har 24 vers, vi legger til et hver dag, og etter hvert så blir det av og til litt for mye for en, to eller flere av oss.
Den krybba, og det har vært nok har passet meg godt. For adventstyd er fastetid, det er meningen å leve litt sparsommelig, litt kummerlig da, slik at festen blir verdt å vente på. Jeg klarer ikke helt å forsone meg at det skal spises gosj hver morgen, eller at det skal deles ut pakker hver dag i påvente av et enda større pakkegilde og etegilde. For meg blir det nesten noe perverst i det, som et bilde på grådighetens umettelighet. I stedet for å lengte etter noe, ender det opp med at man nesten lengter etter at det skal ta slutt, og man er lei julematen før klokkene ringer inn til 1. juledag.
Nåja. Man behøver jo ikke å dvele så lenge med slikt, verken for seg selv eller andre.
Ungene er sovna. Det er stille. Kanskje får mannen ned stjerna allerede i kveld? Jeg ønsker meg et stjernebilde til bloggen i morra. Den som lever får se!
Beates rasteplass 