Livet er ganske godt. Jeg er i såpass god form om dagen at jeg stort sett kommer meg en eller to turer ut. Tar med mobilkameraet og går rundt huset. Titter på de samme knoppene dag etter dag og lurer fascineres av hvor lang tid slike knopper tar.

Også plukker jeg søppel. Vi bor i sentrum. Gatene er feid, og jeg skjønner ikke helt hvor det kommer fra, men hver gang jeg går rundt huset ligger det noe nytt der. Mest plastikk, det blåser langt. Mens jeg gikk og plukket i dag lurte jeg på hvorfor jeg ble så glad av denne søppelplukkingen. Jeg kunne jo blitt irritert, men nei, jeg blir bare glad. Litt sånn «så bra det ligger her og jeg kan plukke det opp, så det ikke havner i noens mage»-glad. Eller litt sånn «hey», jeg er med i livet jeg også, jeg kan plukke søppel som ikke er mitt. Noen fordeler skal man ha når man stort sett ligger til sengs og føler seg veldig ubrukelig. Det skal lite til for å føle seg brukandes. En håndfull søppel.

Siden det er påske enda og jeg som vanlig har jobbet med påsketekster opp og ned i mente, kom koblingen til noe som har opptatt meg lenge. Det å sette stopper for å ta krenkelser, overgrep og urett videre. Da jeg jobbet mest iherdig med å klare å få noen mening i korsdøden på slutten av 80-tallet så var det dette jeg ble stående som det store for meg. Eksempelet med å ikke ta vonde ting ut på andre når det rammet en selv, men bære det. Stoppe syklusen. Ett ikkevoldsprosjekt eller satyagraha. Jeg skulle ønske det var like lett som å plukke søppel.

knopper.jp

God påske

april 14, 2009

Ja – God påske til den som snubler innom her, enten bilen har kjørt fort, sykkelen har punktert eller du trenger en rasteplass fordi sekken er full men magen tom og du må sette deg ned før du pakker ut. Men det var ikke egentlig en slik hilsen jeg tenkte å komme med i overskriften. Det var mer enn sånn litt undrende ”god påske”. Et tilbakeblikk på den siste uka. God påske. Det var en virkelig god påske.

Jeg var litt redd i uka før. Kjente spente strenger i magen og en litt sånn kortpustethet som av og til kommer selv om man forsøker å si til seg til selv at alt er bra, alt vil bli bra, og det er ingenting å bekymre seg for. Men så gjør man det allikevel.

Vi skulle opp til Lia Gård og feire påske. Slik vi ”alltid” har gjort. Helt til langfredagen kom et par dager for tidlig, og ble i 15 måneder mer enn den skulle, ”and the rest is history”. I alle fall her på bloggen. Og i mitt liv. Og i vårt liv.

Men påsken kom, Lia kom, og av alle ting, så kom det mest overraskende av alt. En mulig løsning på påskemysteriet. For i 24 år har jeg gått rundt og villet at påsken skulle gi mening. At påsketekstene skulle gi mening. Og jeg har klart å vri ut litt mening her og der, og funnet små ting som blir mer enn rare historier som mest av alt virker dumme og simple og helt umulige å forholde seg til.

Og av alle ting så kom altså påskemorgen med en emmausvandring som ga brikkene til det puslespillet jeg har ant, men ikke sett. Så jeg sitter her med en sånn sjelelig, trosmessig ro. På rasteplassen. Og disharmonien i kristendommens kjernemysterium har gått over i harmoni.

Jeg har en god påske.

the_ressurrection_of_christ

Oppstandelse

august 10, 2008

Påsken 2007 gikk jeg ned for telling. Jeg hadde skrevet noen påsketekster og satt på vent, de skulle publiseres ettersom påskedagene kom, mens jeg dro vekk fra hus og pc noen dager. Men det som skjedde var at jeg ble svært, svært dårlig, og det endte med 15 månder med minimalt med menneskelig kontakt, fullstendig pleietrengende.

Med et slumptreff så var det langfredagposten som ble stående. Jeg hadde en 1. påskedagstekst også, men selv om den var programert til å komme på rett dag så kom den bare aldri. Hverken i bloggen eller i livet mitt.

Jeg fant den igjen nå. Det er søndag. Det er fire uker siden min private oppstandelse. Og jeg kan fremdeles stå for den teksten jeg skrev den gangen, så den får komme i dag.

*****************************

Det var bare sorg. Helt til noen sa navnet hennes helt stille.

Maria.

Jeg tror man bør tørre å stå i den sorgen, inntil man hører navnet sitt nevnt.

Jeg tror at de som forklarer religion med massesuggesjon, med manipulasjon av følelser, skremsel for dom og helvete, sosiale normer eller en slags virkelighetsflukt der man søker trøst tar feil. For om man ser og virkelig leter i de episodene opp gjennom historien og i dag da religioner brer om seg på en levende, god måte, hvor mennesker forandres og verden blir et bedre sted å være i kjølevannet av disse, så ser man at det som har skjedd er at ett menneske, og så enda ett, og enda ett har har opplevd nettopp dette. De har stått med en fortvilelse, en sorgen eller en lengselen etter noe. De har hørt hørt navnet sitt nevnt, og de har svart.

Religioner vokser ikke ved vold og makt og trusler. De dør av det, selv om de ytre formene kan være der. Religioner vokser ved at vi mennesker blir berørt av noe ve opplever som levende – noe som rører det innerste i oss selv.

Maria.

Da først snudde hun seg. «Rabbuni» sa hun.

Langfredag

april 6, 2007

Jeg skrev om Peter. Om at han nok har rett når han sier at ikke kjenner «denne Jesus fra Nasaret». I Getsemane, da soldatene kommer for å ta Jesus tror han og de andre at de skal kjempe med våpen. Og Jesus sier nei. Han underkaster seg. Han går. Og ingen. Den de trodde de kjente, og visste hvordan skulle handle gjorde det stikk motsatte av det de trodde.

Så hvem er denne Jesus? Han er ikke det Peter har trodd han var, han er noe annet. Hvem?

Dette begynte jeg å tenkte på påsken for tre år siden. Det gikk et snaut år. På seinvinteren begynte jeg å gruble på hvordan jeg så andre mennesker. Når jeg møtte nye mennesker, så har jeg ganske tidlig dannet meg et bilde av dem. Og det bildet er ganske likt fra person til person. Så hva ser jeg egentlig? Utover mine egne forventninger og tanker om et mennesket?

Påsken kom på nytt. På vei inn i kriken på langfredag så jeg som vanlig opp til alteret for å hilse det som et symbol på Kristus. Og da skjedde det. Jeg sto der, og så et tomt alter. Lysene var borte slik de er på langfredag. Duken. Blomstene. Det som lå igjen var en tornekrone og fem røde roser. Og jeg tenkte han er ikke der, han er død. Da var det som om en stein løsner fra hjertet, den falt ned med et dump mellom tærne mine, uten å slå meg, og uten å lage større lyd. Og i det samme trakk jeg trekke pusten – det føles lettere enn på lenge.

Jeg gikk til plassen min. Satt meg. Gud hadde vært en byrde for meg. Igjen.

På det gamle forumet Lysfontenen diskuterte vi flere ganger gudsbilder. Om hvordan de forandrer seg. Hvordan de er påvirket av våre tanker, og ikke minst våre minner og opplevelser av omsorgspersoner opp igjennom, hva andre har sagt, og hva vi har lest om kristendom og om guder. I mitt eget liv har flere ganger forsøkt å ta et oppgjør med mitt gudsbilde – fordi gudserfaringer har kommet som har satt det på hodet. Og for hver erfaring jeg har gjort, har min gud blitt større, og jeg har blitt gladere og friere, og har fått puste lettere. En gud som setter fri, sier Bibelen. Det er også min erfaring. Men ikke alltid min tro, ikke alltid det bildet jeg ender opp med. For jeg blir innhentet av mitt syn på meg selv, på livet, på verden. Som aldri kan nå opp til den grenseløse kjærlighet, håpet og friheten som finnes i det gudsriket jeg tror på.

Og nå satt jeg. Igjen, igjen hadde jeg gjort min gud liten. Igjen har jeg laget meg et gudsbilde som trykket meg ned i stedet for å sette meg fri. Og jeg tenkte at vel, Maria fikk oppleve oppstandelsen, og å bli møtt med et «Maria». Fullstendig uventet, fullstendig grensesprengende, og helt sikkert sjelsettende. Peter fikk svar på alt han lurte på, og han fikk se Jesus som han var, ikke som Peter hadde trodd han var. Og Tomas, han fikk ta på sårene, og fikk det møtet han trengte. Og jeg, jeg kunne lene meg tilbake på stolen og vite at jeg har god tid. På nytt får jeg møte dette utenfor meg selv. Ikke mine lengsler og tanker om «noe». Men den virkelige som kommer og alltid snur det jeg tror og føler og tenker på hodet. Jeg har god tid. Tidligere i livet har jeg vart så i angst for at han ikke skulle komme på nytt. Jeg har vært så redd, jeg har vært så sliten av meg selv og av livet at det eneste jeg kunne kjenne på var fortvilelsen over at det ikke allerede hadde skjedd. Men slik var det ikke lenger. Jeg har opplevd mange langfredager, og mange oppstandelser. Jeg vet det kommer, og tidspunktet er ikke så farlig lenger. Det skjer uansett i rette tid.

Fornektet Peter?

april 5, 2007

Torsdag er i følge Matteus, Markus og Lukas den dagen Jesus og disiplene spiste det jødiske måltidet som ble feiret til minne om oppbruddet fra Egypt. Der og da skapte han ett nytt minnemåltid, nattverden.

Ikke hos Johannes, der skulle dette måltidet bli feiret den dagen Jesus ble henrettet. I stedet skildrer han en annen sammenkomst, der Jesus snakker lenge om hvem han er og hva han skal. Det er også hos Johannes han vasker disiplenes føtter og sier at vi alle må vaske hverandres føtter.

Men det alle har med videre i historien er natten i Getsemane hvor Jesus blir fanget, og disiplene rømmer. Alle unntatt Peter som først trekker sverd og vil sloss, og så når Jesus nekter ham dette følger med på avstand og setter seg ned i gårdsrommet utenfor der Jesus nå er inne og blir forhørt.

Og nå kommer historien om fornektelsen til Peter. Tidligere på dagen har Jesus spådd at Peter kommer til å fornekte ham tre ganger før hanen galer. Han trodde ikke på det. Men når han nå sitter der og blir spurt om ikke han var med Jesus så svarer han nei. Tre ganger sverger han på at det ikke er slik, og så galer hanen.

I noen av evangeliene svarer han en gang: «Jeg kjenner ham ikke».

Og det var jo sant. Han kjente ham ikke. Gang på gang hadde Peter tatt feil av hvem Jesus var og hva han ville. Aldri hadde det vært så tydelig som nå. Inntoget i Jerusalem da han lot seg hylle som konge var nok det Peter ventet på. Som han så for seg at det skulle bygges videre på. Han trakk sverd da soldatene kom og han var klar for revolusjon, til å sloss med Jesus for noe – kanskje for frigjøringen av Israel fra Romerriket som var den ideen de fleste hadde om hva Messias skulle utrette. I det de står der og han tror øyeblikket er inne så snur situasjonen seg fullstendig. Det er slutt. I det det begynte.

«Kvinne, jeg kjenner ham ikke».

Hvordan kan man fornekte noen man overhode ikke vet hvem er?

Meg og påskehistorien

april 3, 2007

Jeg har alltid syntes at påsken var problematisk, sånn religiøst sett. Tekstene altså, de kristne. Jeg har slåss med dem på forskjellige måter, prøvd å finne en innfallsport der de har kunne røre meg og snakke med meg og gi meg noe annet enn en ganske voldsom følelse av… Ett eller annet. Noe klamt? De er så sentrale, så oppbrukte, så søndagsskoleaktige. Disneyaktige, kan man si det? Noe som helt klart er myter av det mest voldsomme slaget som har fått et sukkersøtt spinn på seg og blitt helt uspiselige.

 

Derfor har jeg takket ja til hver eneste mulighet jeg har fått til å jobbe med dem, og det har vært en del. I ei kirke jeg gikk i mange år hadde man fast gjennomgang av hele påsken palmesøndag. Noen år plukket jeg ut tekster og lest hele påskehistorien på gudstjenesten. 4 ganger hadde jeg hatt ansvaret for tekst og regi på påskespill, det ble to vidt forskjellige produksjoner som ble spilt to år hver. I tillegg har jeg vært på en rekke påskeretretter der vi har jobbet med tekstene. Allikevel får jeg ikke oversikten. Det er så stort og tungt. Og fremdeles har jeg denne merkelige opplevelsen av uvilje.

 

Og ingenting fascinerer meg mer i en historie enn det. Hvorfor denne uviljen? Det er det jeg lurer på og ikke helt får tak i.

 

Imens snubler jeg over en liten ting der, en større ting der, og har det ganske kjekt.

 

Bittelitt av det har jeg forsøkt å få ned her. Som noen små smakebiter, mest for meg selv, for å se det sånn svart på hvitt, og ikke bare svevende rundt i mitt eget hode, eller rablet ned på masse lapper, et manus her og en dagbok der.

 

Hvorfor i det hele tatt bry seg om det? Kanskje fordi jeg tror på det Hans Børli har fanget i dette diktet:

 

Du kan slynge en håndgranat

inn mellom ordene

i barnets aftenbønn, du kan

knuse de gamle alteravler,

sprenge søylene under tempelhvelv hvor

kongroen spinner sitt nett – men

avmakten er:

det eneste materialet du finner

til det nye byggverk

er brokkene av det gamle.

 

Alt det skapte

er fanget i sitt bilde.

Ormen er fremdeles orm når

den gamle hammen smuldrer

mellom tistlene.

 

Eller som Olav H. Hauge sier det:

 

«Eg har stor tru på nymånen.

Men det er vel den gamle.»

 

Jeg tror at når man skal rive gamle gjerder så må man først vite hvorfor de er satt opp. Derfor driver jeg og vandrer langs dem. Gang på gang på gang. Mens jeg sakte men sikkert forsøker både å rive ned og bygge opp på samme tid. Rister i plankene for å se hva som er råttent og hva som kan stå. Mens jeg grunner på dette «hvorfor».

 

 

Påskeegg

april 2, 2007


 

Vet du hvorfor egg er knyttet til påsken?

 

Jeg lærte det i vinter. Vi har nemlig høner her, og de har gått ute i vinter. Om vinteren legger ikke høner egg, med mindre de er i en hønefabrikk, da. Men de som bor i sitt lille hønsehus og vandrer ute, de har det for kalt og mørkt til å legge egg. Helt til våren kommer, og med våren påsken – og da er det jammen greit å feire med påskeegg. Årets første egg.