Livet er ganske godt. Jeg er i såpass god form om dagen at jeg stort sett kommer meg en eller to turer ut. Tar med mobilkameraet og går rundt huset. Titter på de samme knoppene dag etter dag og lurer fascineres av hvor lang tid slike knopper tar.

Også plukker jeg søppel. Vi bor i sentrum. Gatene er feid, og jeg skjønner ikke helt hvor det kommer fra, men hver gang jeg går rundt huset ligger det noe nytt der. Mest plastikk, det blåser langt. Mens jeg gikk og plukket i dag lurte jeg på hvorfor jeg ble så glad av denne søppelplukkingen. Jeg kunne jo blitt irritert, men nei, jeg blir bare glad. Litt sånn «så bra det ligger her og jeg kan plukke det opp, så det ikke havner i noens mage»-glad. Eller litt sånn «hey», jeg er med i livet jeg også, jeg kan plukke søppel som ikke er mitt. Noen fordeler skal man ha når man stort sett ligger til sengs og føler seg veldig ubrukelig. Det skal lite til for å føle seg brukandes. En håndfull søppel.

Siden det er påske enda og jeg som vanlig har jobbet med påsketekster opp og ned i mente, kom koblingen til noe som har opptatt meg lenge. Det å sette stopper for å ta krenkelser, overgrep og urett videre. Da jeg jobbet mest iherdig med å klare å få noen mening i korsdøden på slutten av 80-tallet så var det dette jeg ble stående som det store for meg. Eksempelet med å ikke ta vonde ting ut på andre når det rammet en selv, men bære det. Stoppe syklusen. Ett ikkevoldsprosjekt eller satyagraha. Jeg skulle ønske det var like lett som å plukke søppel.

knopper.jp

God påske

april 14, 2009

Ja – God påske til den som snubler innom her, enten bilen har kjørt fort, sykkelen har punktert eller du trenger en rasteplass fordi sekken er full men magen tom og du må sette deg ned før du pakker ut. Men det var ikke egentlig en slik hilsen jeg tenkte å komme med i overskriften. Det var mer enn sånn litt undrende ”god påske”. Et tilbakeblikk på den siste uka. God påske. Det var en virkelig god påske.

Jeg var litt redd i uka før. Kjente spente strenger i magen og en litt sånn kortpustethet som av og til kommer selv om man forsøker å si til seg til selv at alt er bra, alt vil bli bra, og det er ingenting å bekymre seg for. Men så gjør man det allikevel.

Vi skulle opp til Lia Gård og feire påske. Slik vi ”alltid” har gjort. Helt til langfredagen kom et par dager for tidlig, og ble i 15 måneder mer enn den skulle, ”and the rest is history”. I alle fall her på bloggen. Og i mitt liv. Og i vårt liv.

Men påsken kom, Lia kom, og av alle ting, så kom det mest overraskende av alt. En mulig løsning på påskemysteriet. For i 24 år har jeg gått rundt og villet at påsken skulle gi mening. At påsketekstene skulle gi mening. Og jeg har klart å vri ut litt mening her og der, og funnet små ting som blir mer enn rare historier som mest av alt virker dumme og simple og helt umulige å forholde seg til.

Og av alle ting så kom altså påskemorgen med en emmausvandring som ga brikkene til det puslespillet jeg har ant, men ikke sett. Så jeg sitter her med en sånn sjelelig, trosmessig ro. På rasteplassen. Og disharmonien i kristendommens kjernemysterium har gått over i harmoni.

Jeg har en god påske.

the_ressurrection_of_christ

Oppstandelse

august 10, 2008

Påsken 2007 gikk jeg ned for telling. Jeg hadde skrevet noen påsketekster og satt på vent, de skulle publiseres ettersom påskedagene kom, mens jeg dro vekk fra hus og pc noen dager. Men det som skjedde var at jeg ble svært, svært dårlig, og det endte med 15 månder med minimalt med menneskelig kontakt, fullstendig pleietrengende.

Med et slumptreff så var det langfredagposten som ble stående. Jeg hadde en 1. påskedagstekst også, men selv om den var programert til å komme på rett dag så kom den bare aldri. Hverken i bloggen eller i livet mitt.

Jeg fant den igjen nå. Det er søndag. Det er fire uker siden min private oppstandelse. Og jeg kan fremdeles stå for den teksten jeg skrev den gangen, så den får komme i dag.

*****************************

Det var bare sorg. Helt til noen sa navnet hennes helt stille.

Maria.

Jeg tror man bør tørre å stå i den sorgen, inntil man hører navnet sitt nevnt.

Jeg tror at de som forklarer religion med massesuggesjon, med manipulasjon av følelser, skremsel for dom og helvete, sosiale normer eller en slags virkelighetsflukt der man søker trøst tar feil. For om man ser og virkelig leter i de episodene opp gjennom historien og i dag da religioner brer om seg på en levende, god måte, hvor mennesker forandres og verden blir et bedre sted å være i kjølevannet av disse, så ser man at det som har skjedd er at ett menneske, og så enda ett, og enda ett har har opplevd nettopp dette. De har stått med en fortvilelse, en sorgen eller en lengselen etter noe. De har hørt hørt navnet sitt nevnt, og de har svart.

Religioner vokser ikke ved vold og makt og trusler. De dør av det, selv om de ytre formene kan være der. Religioner vokser ved at vi mennesker blir berørt av noe ve opplever som levende – noe som rører det innerste i oss selv.

Maria.

Da først snudde hun seg. «Rabbuni» sa hun.

Langfredag

april 6, 2007

Jeg skrev om Peter. Om at han nok har rett når han sier at han ikke kjenner «denne Jesus fra Nasaret». I Getsemane, da soldatene kommer for å ta Jesus tror han og de andre at de skal kjempe med våpen. Og Jesus sier nei. Han underkaster seg. Han går. Og ingen forsto hvorfor. Den de trodde de kjente, og visste hvordan skulle handle gjorde det stikk motsatte av det de trodde han ville gjøre.

Så hvem er denne Jesus? Han er ikke det Peter har trodd han var, han er noe annet. Hvem?

Dette begynte jeg å tenkte på påsken for tre år siden. Det gikk et snaut år. På seinvinteren begynte jeg å gruble på hvordan jeg så andre mennesker. Når jeg møter nye mennesker, så har jeg ganske tidlig dannet meg et bilde av dem. Og det bildet er ganske likt fra person til person. Så hva ser jeg egentlig? Utover mine egne forventninger og tanker om et mennesket?

Påsken kom på nytt. På vei inn i kirken på langfredag så jeg som vanlig opp til alteret for å hilse det som et symbol på Kristus. Og da skjedde det. Jeg sto der, og så et tomt alter. Lysene var borte slik de er på langfredag. Duken. Blomstene. Det som lå igjen var en tornekrone og fem røde roser. Og jeg tenkte «han er ikke der, han er død.» Da var det som om en stein løsner fra hjertet, den falt ned med et dump mellom tærne mine, uten å slå meg, og uten å lage større lyd. I det samme trakk jeg pusten – det føles lettere enn på lenge.

Jeg gikk til plassen min. Satte meg. Gud hadde vært en byrde for meg. Igjen.

På det gamle forumet Lysfontenen diskuterte vi flere ganger gudsbilder. Om hvordan de forandrer seg. Hvordan de er påvirket av våre tanker, og ikke minst våre minner og opplevelser av omsorgspersoner opp igjennom, hva andre har sagt, og hva vi har lest om kristendom og om guder. I mitt eget liv har flere ganger forsøkt å ta et oppgjør med mitt gudsbilde – fordi gudserfaringer har kommet som har satt det på hodet. Og for hver erfaring jeg har gjort, har min gud blitt større og jeg har blitt gladere og friere, jeg har fått puste lettere. En gud som setter fri, sier Bibelen. Det er også min erfaring. Men ikke alltid min tro, ikke alltid det bildet jeg ender opp med. For jeg blir innhentet av mitt syn på meg selv, på livet, på verden. Som aldri kan nå opp til den grenseløse kjærlighet, håpet og friheten som finnes i det gudsriket jeg tror på.

Og nå satt jeg. Igjen, igjen hadde jeg gjort min gud liten. Igjen har jeg laget meg et gudsbilde som trykket meg ned i stedet for å sette meg fri. Og jeg tenkte at vel, Maria fikk oppleve oppstandelsen, og å bli møtt med et «Maria». Fullstendig uventet, fullstendig grensesprengende, og helt sikkert sjelsettende. Peter fikk svar på alt han lurte på, og han fikk se Jesus som han var, ikke som Peter hadde trodd han var. Og Tomas, han fikk ta på sårene, og fikk det møtet han trengte. Og jeg, jeg kunne lene meg tilbake på stolen og vite at jeg har god tid. På nytt får jeg møte dette utenfor meg selv. Ikke mine lengsler og tanker om «noe». Men den virkelige som kommer og alltid snur det jeg tror og føler og tenker på hodet. Jeg har god tid. Tidligere i livet har jeg vart så i angst for at han ikke skulle komme på nytt. Jeg har vært så redd, jeg har vært så sliten av meg selv og av livet at det eneste jeg kunne kjenne på var fortvilelsen over at det ikke allerede hadde skjedd. Men slik var det ikke lenger. Jeg har opplevd mange langfredager, og mange oppstandelser. Jeg vet det kommer, og tidspunktet er ikke så farlig lenger. Det skjer uansett i rette tid.

Fornektet Peter?

april 5, 2007

Torsdag er i følge Matteus, Markus og Lukas den dagen Jesus og disiplene spiste det jødiske måltidet som ble feiret til minne om oppbruddet fra Egypt. Der og da skapte han ett nytt minnemåltid, nattverden.

Ikke hos Johannes, der skulle dette måltidet bli feiret den dagen Jesus ble henrettet. I stedet skildrer han en annen sammenkomst, der Jesus snakker lenge om hvem han er og hva han skal. Det er også hos Johannes han vasker disiplenes føtter og sier at vi alle må vaske hverandres føtter.

Men det alle har med videre i historien er natten i Getsemane hvor Jesus blir fanget, og disiplene rømmer. Alle unntatt Peter som først trekker sverd og vil sloss, og så når Jesus nekter ham dette følger med på avstand og setter seg ned i gårdsrommet utenfor der Jesus nå er inne og blir forhørt.

Og nå kommer historien om fornektelsen til Peter. Tidligere på dagen har Jesus spådd at Peter kommer til å fornekte ham tre ganger før hanen galer. Han trodde ikke på det. Men når han nå sitter der og blir spurt om ikke han var med Jesus så svarer han nei. Tre ganger sverger han på at det ikke er slik, og så galer hanen.

I noen av evangeliene svarer han en gang: «Jeg kjenner ham ikke».

Og det var jo sant. Han kjente ham ikke. Gang på gang hadde Peter tatt feil av hvem Jesus var og hva han ville. Aldri hadde det vært så tydelig som nå. Inntoget i Jerusalem da han lot seg hylle som konge var nok det Peter ventet på. Som han så for seg at det skulle bygges videre på. Han trakk sverd da soldatene kom og han var klar for revolusjon, til å sloss med Jesus for noe – kanskje for frigjøringen av Israel fra Romerriket som var den ideen de fleste hadde om hva Messias skulle utrette. I det de står der og han tror øyeblikket er inne så snur situasjonen seg fullstendig. Det er slutt. I det det begynte.

«Kvinne, jeg kjenner ham ikke».

Hvordan kan man fornekte noen man overhode ikke vet hvem er?

Meg og påskehistorien

april 3, 2007

Jeg har alltid syntes at påsken var problematisk, sånn religiøst sett. Tekstene altså, de kristne. Jeg har slåss med dem på forskjellige måter, prøvd å finne en innfallsport der de har kunne røre meg og snakke med meg og gi meg noe annet enn en ganske voldsom følelse av… Ett eller annet. Noe klamt? De er så sentrale, så oppbrukte, så søndagsskoleaktige. Disneyaktige, kan man si det? Noe som helt klart er myter av det mest voldsomme slaget som har fått et sukkersøtt spinn på seg og blitt helt uspiselige.

Derfor har jeg takket ja til hver eneste mulighet jeg har fått til å jobbe med dem, og det har vært en del. I ei kirke jeg gikk i mange år hadde man fast gjennomgang av hele påsken palmesøndag. Noen år plukket jeg ut tekster og lest hele påskehistorien på gudstjenesten. 4 ganger hadde jeg hatt ansvaret for tekst og regi på påskespill, det ble to vidt forskjellige produksjoner som ble spilt to år hver. I tillegg har jeg vært på en rekke påskeretretter der vi har jobbet med tekstene. Allikevel får jeg ikke oversikten. Det er så stort og tungt. Og fremdeles har jeg denne merkelige opplevelsen av uvilje.

Og ingenting fascinerer meg mer i en historie enn det. Hvorfor denne uviljen? Det er det jeg lurer på og ikke helt får tak i.

Imens snubler jeg over en liten ting der, en større ting der, og har det ganske kjekt.

Bittelitt av det har jeg forsøkt å få ned her. Som noen små smakebiter, mest for meg selv, for å se det sånn svart på hvitt, og ikke bare svevende rundt i mitt eget hode, eller rablet ned på masse lapper, et manus her og en dagbok der.

Hvorfor i det hele tatt bry seg om det? Kanskje fordi jeg tror på det Hans Børli har fanget i dette diktet:

Du kan slynge en håndgranat

inn mellom ordene

i barnets aftenbønn, du kan

knuse de gamle alteravler,

sprenge søylene under tempelhvelv hvor

kongroen spinner sitt nett – men

avmakten er:

det eneste materialet du finner

til det nye byggverk

er brokkene av det gamle.

Alt det skapte

er fanget i sitt bilde.

Ormen er fremdeles orm når

den gamle hammen smuldrer

mellom tistlene.

Eller som Olav H. Hauge sier det:

«Eg har stor tru på nymånen.

Men det er vel den gamle.»

Jeg tror at når man skal rive gamle gjerder så må man først vite hvorfor de er satt opp. Derfor driver jeg og vandrer langs dem. Gang på gang på gang. Mens jeg sakte men sikkert forsøker både å rive ned og bygge opp på samme tid. Rister i plankene for å se hva som er råttent og hva som kan stå. Mens jeg grunner på dette «hvorfor».

Påskeegg

april 2, 2007

Vet du hvorfor egg er knyttet til påsken?

Jeg lærte det i vinter. Vi har nemlig høner her, og de har gått ute i vinter. Om vinteren legger ikke høner egg, med mindre de er i en hønefabrikk, da. Men de som bor i sitt lille hønsehus og vandrer ute, de har det for kalt og mørkt til å legge egg. Helt til våren kommer, og med våren påsken – og da er det jammen greit å feire med påskeegg. Årets første egg.

Johannes sin påskekrim

april 2, 2007

Johannes forteller en helt annen historie om Jesus enn de andre evangelistene gjør. De har alle hver sin historie, hver sin ide om hvem Jesus var, men Johannes er den som tar seg størst frihet til å skape en historie der det mytiske og det historiske går over i hverandre, og man aldri vet hvilken virkelighet han forsøker å la oss få glimt av.

Hos Johannes er Jesus mirakelmannen. Det er her, og bare her Jesus viser hvem han er med undre og mirakler slik at folk skal vite hvem han er.

Hos alle evangelistene drar Jesus inn i Jerusalem fra Betania. Men bare Johannes legger besøket til søsknene Marta, Maria og Lasarus.

Han hadde vært der før.

Omtrent slik kan jeg fantasere at det var: Han hadde kommet til Betania med en flokk menn, og kanskje noen kvinner. De hadde gått langt og trengte mat, og Martha hadde hørt dette, bedt dem hjem til seg for å traktere dem. Der hadde hun sendt noen ut for å bestille store mengder mat, og satt i gang på kjøkkenet. Det skal mye til å forberede mat til så mange mennesker men hun skulle klare det. Men hun trengte hjelp, og hvor var søsteren hennes? Mens hun stresset med gryter og krukker, kopper og kar så ropte hun og tittet hun, men så henne ikke. Og nå ble hun sint og irritert og lei seg.

Hun fant henne til slutt. Hun satt sammen med alle de andre. Bare satt der, og gjorde ikke mine til å være vertinne eller hjelpe til med å finne frem den maten de alle ventet på. Martha avbrøt han som snakket og ba ham be søsteren hennes om å komme til henne og hjelpe henne slik at det kom mat på bordet.

Plutselig så alle på Maria. Hun visste at hun ikke burde ha sittet der hun satt, og at de som så på henne var enige i det. Det kjentes ikke godt. Men så sa lederen: Sitt, det er greit, det er fint. Og da var det det.

Til Marta sa han at hun kavet og stresset. Og da hun hørte det visste hun at det var sant. Det var jo akkurat det hun gjorde.

*****

Ganske ofte når denne historien fortelles så er det som om Marta gjør noe galt. At hun blir satt på plass. Jeg opplever det ikke slik. Hun ble sett, hun og. Og jeg tror det kjentes godt. At noen så henne, både velviljen, ønsket om å glede, om å være til nytte og hjelp, og alt dette ble tatt imot. Det som ikke ble tatt imot var ønsket hennes om å henge ut et annet menneske.

Senere så dør Lasarus. Jesus kommer etter at han er død og en av søstrene løper Jesus i møte. Jeg hadde alltid sett for meg at det var Maria som kom. Jeg hadde jo fått servert et bilde av Maria som den «åndelige» og Marta som «den praktiske». Men det er Marta som kommer. Og med fullstendig tillit til Jesus. Maria da? Hun er fortvilet, og kanskje sint og bebreidende? Sint for at Jesus ikke kom før, for da hadde ikke broren vært død. Og det sier hun. Det er ikke skjult sinne eller bitterhet, men sagt ansikt til ansikt. Jeg liker det.

*******

Så vekkes Lasarus til livet. Fra graven, fire dager etter at han døde. Med likklærne om seg. Dette er et kjent ikonmotiv. Og historien i det er kjekk å ha med seg: Jesus vekker til livet. Han ber vennene ta likklærne av. Så må Lasarus selv være den som går.

Det er mennesket selv som må gå. Alltid.

lazarus

Når Jesus på nytt nå er i Betania så strømmer menneskene til for å se ham og Lasarus. Hos Johannes er dette som et velregissert plot. Menneskemassen følger Jesus inn i Jerusalem fra Betania, og fariseerne som kjenner historier om Lasarus, ser menneskene som flokker seg om ham tenker at nå, nå er tiden kommet hvor vi må sette en stopper for ham.

******************

Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus.

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegrener og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna!
Velsignet være han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
Frykt ikke, Sions datter!
Se, din konge kommer,
ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene den gang. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.

Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.»

Joh. 19

Palmesøndag

april 1, 2007

Hvorfor et esel?

En av grunnene er vel det gamle profetiet som sier at en konge kommer ridende på et esel. Det er regi.

Men jeg liker også at det er et esel. Et sta esel.

Når det kommer til religion så har jeg tro på at man bør være et esel. Nekte å rikke seg før man vil. Nekte å ta ei tro på ryggen før det kjennes greit. Et gjennomgangstema i Bibelen er å bli kalt med navn. Noen sier navnet mitt.

Ikke sånn som at noen roper til meg på gaten, men i mytisk betydning. Slik at det gir gjenlyd i hele meg. Jeg er sett, og jeg kjenner det. Om jeg ikke har hørt navnet mitt, så bør jeg la det vær. Ett eller annet sted roper det på meg, og det er dit jeg skal snu seg, om jeg vil.

Ikke ta noe på ryggen og gå med et på ryggen bare fordi jeg blir bedt om det, eller tror jeg skal det.

**********

Det jeg har opplevd som mest slitsomt med mye av kristendommen som var i Norge i det 20. århundre (og som sikkert kommer til å vare ved en stund), har vært noe overfladiske og klamrende. Redselen for «noe». Og en oppførsel som om «gud» må beskyttes og taes vare på, som om verdens frelse avhenger av kristne mennesker som gjør det rette og får flere til å være kristne. En kristendom hvor mennesket har mistet seg selv, og forsøker å være noe de ikke er, sier ting de ikke egentlig vet om de mener, men som de tror de mener. En kristendom der folk ikke leter etter hvem de er, men hva de bør være. En kristendom der folk ikke raser mot Gud når de er sinte, men gjemmer bort sinne og smiler i stedet.

Har jeg ikke lyst til å veive med pamleblader og rope halleluja? Så bør jeg la vær. Gå en annen vei, eller sett meg bare ned og se. Eller rope som fariseerne og si at alle her burde holde kjeft, om det er det jeg føler for.

Jeg liker stort sett GT bedre enn NT, men en ting liker jeg i NT. Alle som setter seg opp imot Jesus. NT ville vært så kjedelig uten det. Og det er da man får de all-righte svarene.

Som dette:

«Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope.»

Så enkelt. Om det er noe som må bli sagt, så blir det sagt.

…da han kom nær Betfage og Betania, ved den høyden som heter Oljeberget, sendte han to av disiplene av sted og sa: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Når dere kommer inn i den, skal dere finne en eselfole som står bundet, og som det aldri har sittet noe menneske på. Løs den og lei den hit! Og om noen spør dere: ‘Hvorfor løser dere den?’ skal dere svare: ‘Herren har bruk for den.’»

De to gikk av sted, og de fant det slik som han hadde sagt. Da de løste folen, spurte de som eide den: «Hvorfor løser dere folen?» «Herren har bruk for den,» svarte de. Så leide de folen til Jesus, la kappene sine på den og lot Jesus sette seg opp. Og der han red fram, bredte folk ut kappene sine på veien.

Da han nærmet seg skråningen ned fra Oljeberget, begynte hele mengden av disipler i sin glede å lovprise Gud høylytt for alle de mektige gjerningene de hadde sett. De ropte:
« Velsignet være han, kongen,
som kommer i Herrens navn!
Fred i himmelen
og ære i det høyeste!»

Noen fariseere i folkemengden sa til ham: «Mester, tal disiplene dine til rette!» Men han svarte: «Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope.»

Luk. 19