Thunberg, sannhet og skipet det tar tid å snu

Endelig. Der sa Dagfinn Nordbø det eneste som kan sies om Gretha Thunbergs tale. Hun snakket sant, de som klager har et problem, og hvilket kan man gå inn og lese Nordbø for å få med seg.

Hun snakker sant.

Det jeg har skjønt de siste dagene er at mange enda ikke har skjønt det.

Nei, det handler ikke om at verden går under om 12 år.

For noen har livet allerede gått under, for oss alle vil det forandre seg mye de neste tiårene. For de ressursterke eller heldige så vil de ha det greit videre også, men de fleste vil få det vanskeligere enn i dag.

Den siste uka har jeg sett noen som har skrevet at «folk har varslet om dette i mange år, men ingenting har skjedd.» Som om forskere de siste 30 årene har ropt «ulv ulv». Som om klimaforandringene er noe som kommer i løpet av et par uker, og så kan vi bruke et par dager på å legge om og så er alt bra.

Når man kjører en oljetanker (bokstavelig talt) og skal stoppe så bør man slå av motoren 25 kilometer unna. 2,5 mil. Når man skal stoppe forandringen av klima må man stoppe i årevis, tiår før man kommer til det punktet det går galt. Når forskere og miljøvernere begynte å rope opp på 60- og 70-tallet så hadde de rett, vi burde stoppet allerede da. Det er over 10 år siden forandringer som aldri burde funnet sted fant sted. Utallige arter har allerede forsvunnet, korralrev er ødelagt. Tørke har fordrevet folk i Midt-Østen og det nordlige Afrika og Mellom-Amerika. Orkaner har herjet, drept og lagt områder i grus. Ildebranner harødelagt både natur og bebyggelser og store deler av den matjorda det skulle gro i er snart borte eller utarmet.

Når noen sier at katastrofen er langt unna så lurer jeg hvor de har vært de siste 10 årene, om de har fulgt med. Katastrofen har vært her lenge, har man ikke fått med seg at Syria-krigen og matmangelen man har lidd under det siste året har handlet om klimaforandringene? Folk som har mistet hus og hjem i orkaner, oversvømmelser og ildebranner, har man ikke skjønt hvor stor mengde av disse som har handlet om forandringen i klima? Katastrofen har allerede vært her, og selv om vi hadde stoppet i morra ville det tatt lang, lang tid før vi sto stille, og begynte å gå bakover i stedet for forover.

«Vi må ikke skremme noen» sier enkelte, «da mister folk håpet». Det var til det argumentet Gretha Thunberg brukte ordet panikk (en eneste gang har jeg funnet igjen at hun har gjort det). Hun snakket til verdens mektigste i Davos og fortalte dem at de på ingen måte kunne tillate seg å late som om de kunne håpe uten å handle, disse, de mektigste burde heller få panikk og handle, slik at vi andre kan ha et reelt håp om at vi skal klare dette sammen. Ja, vi vil alle håpe, men det må være et reelt håp, ikke et stikke hodet i sanden og late som ingenting-håp. Og ja, håpet kommer når vi handler.

(De som ikke bare gjentok dette en gang, men gang på gang var derimot NRK og andre medier. De burde kanskje gå i seg selv om de mener at Thunberg sprer panikk? det var ikke hun som sa dette til barn og unge og folk i alle aldre, det var ikke hun som spredde dette gang på gang og så klaget over at hun ikke snakket om annet. Les gjerne alle Gretha Thunbergs taler, de er ikke fylt av panikk men håp og engasjement og viljestyrke, hun viser vei og forteller hvordan man ikke behøver å være håpløs men fylt av mot.)

Men når huset brenner så kommer jo ikke håpet før man handler og slukker brannen. Når vi handler. Og saken er at vi gjør det ikke i dag, ikke i den grad vi må bør. For, vi burde startet for lenge siden. Det er allerede katastrofe. Spårsmålet er hvor stor katastrofen skal bli, og spør du meg bør den ikke bli større i det hele tatt.

Alle er opptatt av å ta vare på økonomien vår og ikke skape kaos. Slik det er i dag ser det ikke ut til å unngå på noen måte, som sagt, vi burde snudd for noen tiår siden om vi skulle klart det. Igjen; mange steder er det allerede kaos, mange steder er økonomien allerede ødelagt, mange steder har sulten allerede banket på døra og krigene blusset opp og flyktningstrømmen startet. Sannsynligheten for at kaoset og problemene blir mindre av å vente forstår jeg ikke, planene må legges så snart som mulig, om ikke å går, i morra.

Gratha Thunberg diskuterer ikke fakta. Hun sier: Les deg opp. Det krever som alltid arbeid å sette seg inn i noe. Om man ikke har tid og lyst så kan man lytte til de som har gjort det skikkelig. De sier alle det samme. Vi kjenner ikke fremtiden, men vi vet at vi burde stoppet utslippet av co2 for lenge siden, unngått å forsøple naturen for lenge siden, unngått å fylle havene med plast for lenge siden, unngått giftige innsjøer, elver og vann for lenge siden. Og ja – disse tingene henger sammen. Enkelte folk skriver «klima er noe tull, co2 er bare tull, det man burde bry seg med er forsøpling og giftstoffer.» Som om det ikke dette også har vært på agendaen hos miljøvernere og forskere de siste 50 årene, som om disse tingene ikke henger sammen. Hvordan? De som virkelig lurer kan lese seg opp på det også.

Og om man ikke har lyst til å lese seg opp, enten fordi man vet nok eller man vil overlate det til andre og bare har lyst til noe å le av kan man heller lese vitsene til Øystein Runde som plutselig tok av og gikk viralt. For uansett hvordan ting er så trenger vi å le, vi trenger fest og moro og å skape gode ting sammen.

Og ja, også thunberg ler og vitser, som her hos Trevor Noah.

Kan vi snakke om forakt?

I en verden der vi har forskjellige livsyn, verdier og meninger så er det en ting som ser ut til å forene nesten alle av oss. Vi forakter enkelte grupper eller mennesker.

Og med god grunn, manges oppførsel er så dårlig at det er viktig å ta avstand fra den, markere at den er gal. Der kommer forakten inn som et måleapparat som slår inn raskt og ofte treffsikkert. Vi føler forakt fordi noe er feil, noe er nedbrytende og ødeleggende. Vi ønsker det beste for folk og for verden, og når noen går mot verdiene våre så er forakten der som en slags vakthund som bjeffer for harde livet når det vi setter pris på er truet. Donald Trump? Bjeff! Rasistiske yttringer? Bjeff! Konspirasjonsteorier? Bjeff, bjeff!

Wiki definerer forakt slik:

«Forakt eller ringeakt er en intens følelse av despekt og motvilje. Det ligner hat, men innebærer følelse av overlegenhet/nedlatenhet. En person som forakter en annen ser ned på den personen. Forakt kan være relatert til følelse av vemmelse og bitterhet. “

Men selv om forakt både er en forståelig og en viktig følelse, så er den også en av de mest skadelige følelsene vi har. Det er skadelig for oss selv, fordi det undergraver empati og evnen til å forstå andre, og fordi det å gå rundt med sterke negative føleler bryter oss ned. Det er skadelig for andre, fordi et samfunn der mange utrykker forakt skaper et svært ubehagelig klima, det undergraver folks menneskeverd at andre utrykker at de er mindre verdt enn andre. I artikkelen Our Culture of Contempt av A. C. Brooks skriver han:

«According to the American Psychological Association, the feeling of rejection, so often experienced after being treated with contempt, increases anxiety, depression and sadness. It also damages the contemptuous person by stimulating two stress hormones, cortisol and adrenaline. In ways both public and personal, contempt causes us deep harm.»

Forakt er som en brannalarm. I det den slår seg på må man raskt finne ut hvorfor, og så enten slukke en brann eller få slått den av om det er en falsk alarm.

Heldigvis er det noen enkle grep man kan ta når man føler forakt. Forakt maskerer alltid andre følelser, som regel sorg, frykt, sinne, håpløshet. Om jeg nører opp under forakten min er jeg en del av problemet her i verden, ikke løsningen. Jeg er med på å bygge større murer mellom folk, jeg er med på bryte ned respekten for andre og ønsket om at alle skal ha det så godt som mulig. Om jeg derimot finner ut hva det er som ligger av følelser under forakten så forsvinner den og blir erstattet med følelser som ikke bare skader meg selv mindre, men som det er mulig å utrykke uten at det er ødeleggende for andre.

Ernest Joseph Bailly – In Contempt of Hate

Livets lette skole

Etter å ha vært til sengs i tre år, ett i totalt mørke, gikk jeg nedover Karl Johan og mistet pusten av hvor vakre mennesker er.

Etter tre år hvor jeg knapt tålte lyd, og all musikk var minner var det å på nytt lytte til gamle låter som en åpenbaring av mirakler.

Etter tre år hvor jeg knapt kunne stå på egne bein var det å kunne gå frem og tilbake til do et under og en glede av selvstendiget.

Å putte mat i egen munn etter 15 måneder med mating ga meg latterkrampe av lettsindig glede.

Jeg husker jeg for første gang på tre år kunne bøye meg ned og plukke opp noe på gulvet, og kroppen eksploderte i fryd.

I ni år har det disse øyeblikkene gjorde med meg ligget i kroppen. Som en rolig flamme. Som et gjennomborende lys. Som en sikker visshet: Verden er så ubeskrivelig god at det tok meg alle disse årene å skrive ned disse settningene, klare å formidle en flik av hvordan det kjentes.

Det ligger der hele tiden, dirrende, bankende skinnende: Opplevelsen av hvor helt fantastisk denne verdenen er. Hvor vakre dere er alle sammen.

Penga eller livet!

Etter at jeg i går skrev posten Kjemp for alt hva du har kjært kom jeg til å tenke på en bitteliten historie om en far som har en sønn som skal ut og studere et annet sted i Europe. På den tiden var reisa lang og det ikke var gitt at man noensinne så hverandre igjen når man først dro ut slik.

Han sendte med sønnen en slags velsignelse i form av et ønske: Måtte du ikke ta skade på din sjel!

Ikke «Måtte du overleve». Ikke «Måtte du komme trygt tilbake til meg» eller «Måtte du unngå fattigdom og nød» selv om han nok ønsket dette og. Men det som var viktigst var å ikke skade sjela.

Noe av kritikken av Mor Theresa har ofte gått på at hun bygde tok seg av døende og ikke ga behandling for å redde liv, selv der det hadde vært mulig. Tidligere har jeg fundert over denne kritikken, og lurt på om de som kom med den hadde et poeng, eller om det tvert i mot var de som hadde misforstått noe, både hva livet er og hvor viktig avsluttningen på det er. Den siste tiden har det slått meg at denne kritikken er misforstått, den er en form for whattaboutism. Vi trenger begge deler. Ja, liv! Få folk ut av fattigdom. Men så lenge det finnes fattigdom, så lenge det finnes folk som dør på gata, er det å gi denne gruppen en verdig avsluttning på livet også viktig, og den som gjør det arbeidet er ikke den rette å kritisere for at det fremdeles trengs.

Det er ikke nødvendigvis slik at et langt liv er mer verdt enn et kort liv. Det er ikke nødvendigvis slik at det er viktigere å redde livet enn hvordan vi lever, og da også hvordan vi dør. Jesus går så langt i Matteus 16 at han sier «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel?»

Jeg har lurt på det samme når vi griper inn i krig og konflikt – hvordan regner vi noe som så viktig at vi griper til våpen? Tap av liv når et land dreper sine egne eller andres i folkemord er en slik ekstrem situasjon som gjør at vi mener at det både er lovlig og riktig å gripe inn, og at vi bør gripe inn. Men om vi ser på tap av liv opp mot hvordan konflikten eller stedet utvikler seg videre, er dette nødvendigvis et godt mål? Vil ikke også livskvaliteten for de menneskene som er rammet, landet som er rammet, området som er rammet de neste tiårene også viktig? Om man ser liv satt opp mot tiår med lidelse for en befolkning, er det nødvendigvis et godt valg å si at vi skal redde liv, nærmest for enhver pris?

Gandhi sier at de eneste livene vi kan ofre er våre egne. I en vepnet konflikt der vi går inn med våpen er vi klare til å ofre mange andre liv – men ikke våre egne. Bør det å være villig til å ofre egne liv, slik man oftere var i tidligere tiders konflikter være et mål på når vi faktisk mener det er nødvendig å ty til våpen? Eller som Gandhi ønsket – uten våpen?

Bør vi oftere innse at noen væpnede konlikter er utenfor vår makt å gjøre noe med, og at det å trekke seg tilbake og gi opp kan være en bedre løsning på sikt? Eller også å bruke det vi har av tankekraft, klokskap, penger og andre veier som tar tid en bedre løsning, selv om det betyr at det vil være et blodbad her og nå vi ikke har makt til å stoppe? I Buddhas livshistorie kommer han som opplyst tilbake til det riket han engang ble født. Med seg har han tusenvis av disipler. Det er i ferd med å bryte ut en blodig klik mellom hans fars rike og et annet rike, og Buddha forsøker å stoppe det. Han klarer det ikke.

Det var en merkelig trøst i det for meg. Når ikke Buddha, denne opplyste fredsguruen med alle sine elever kunne stoppe noe slikt fra å bryte ut i sitt eget rike, hvem er vi som tror vi kan klare det, bare vi gjør litt mer, bidrar noe mer, stiller opp mer?

I en eller annen sammenheng leste jeg en kommentar om at gudene i de forskjellige religionene hadde det lettere enn dagens politikere. Gudene, enten de var en skapergud eller flere kunne trekke på skuldrene, himle med øyene og si «menneskene, her må vi bare gi opp!». Politikerne våre kan ikke gi opp, de kan ikke si «dette får vi ikke til, det er utenfor vår makt.» Eller kan de? Burde de? Burde vi alle litt oftere?

Ikke som en unnskyldning til å resigerne, men som en realitetsorientering, før vi igjen leter etter gode veier og måter å gjøre det umulige på.

Underveis: Måtte du ikke ta skade på din sjel! Måtte du gjøre det som er rett. Måtte du finne måter å leve på der livet blir viktig og verdifullt, ikke av hvor langt det er, men av hvordan det leves.

Andre kunne bare gråte, men det kom igjen

«Andre kunne bare gråte, men det kom igjen.»

Bjørnson skriver dette i Ja vi elsker. Noen ganger kan man bare gråte over hvor fæl vi mennesker kan gjøre verden. Men å gråte sammen er en handling. Å forvile, rase, ønske seg noe annet, å rope mot urett, å bli berørt. Det er handling. Det kommer igjen. Det kommer en vilje til å finne andre veier, til å finne andre løsninger. Det er mulig. Bli berørt. Gråt. Forvil. Vi er mange. Og for hver av oss så spirer noe nytt.

****

16 april – jeg hørte nettopp denne lille snutten her, og den må med:

Når verden blir for overveldende

Hva gjør man egentlig når verden blir for overveldende? Når nyhetene om hva som skjer utenfor ens egen rekkevidde blir så voldsomme, vonde, skumle eller ubehagelige at det er som om verden blir dyster og mørk?

To ting. Og begge kan man ha et Tolkiensitat til.

1. “Some believe it is only great power that can hold evil in check, but that is not what I have found. It is the small everyday deeds of ordinary folk that keep the darkness at bay. Small acts of kindness and love..”

Leo Ajkic sier at det er gode minner han har fra sin egen tid som flyktning. “– Etter at jeg kom hjem fra reisen, får jeg reality checks hele tiden. Jeg setter mer pris på ting som vi tar for gitt, som ytringsfrihet, rent vann i springen, at jeg kan google på alt jeg vil på nett, stemme på den jeg vil. Men det går andre veien også. Jeg er blitt mer oppmerksom på ting jeg savner. Folk som hjelper hverandre, samholdet. Jeg har jævlig gode minner fra da jeg var flyktning. De gode minnene overveier de negative, men det er kanskje fordi det gikk bra med meg.”

Slik er det med de fleste av oss, selv når det stormer som verst er det de gode tingene folk gjør for oss som blir viktige. Og det er ikke nødvendigvis store ting. I morres gruet jeg meg til en telefon, og det som skulle til for å gjøre det til en god dag var at personen i den andre enden ikke var sur, men bare vennlig og sa “takk for at du ringte”. Å gjøre verden til et bedre sted handler om å sende et smil og ikke en grimase, om å si “takk” og ikke “det var på tide”. Om å gi en klem og si “unnskyld, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg får det ikke til” I stedet for å snurpe munnen og mene at den andre skal skjønne hva du tenker. Så mye enklere. Og så mye vanskeligere enn å løse verdens problemer. Men det er i alle fall innen rekkevidde.

2. “Evil labours with vast power and perpetual success, but in vain, preparing always only the soil for unexpected good to sprout in.“

Hvordan man ser på verden, og hvilke historier man forteller om virkeligheten blir avgjørende for om man blir håpløs eller fylt av mot. I Tolken sine bøker om Ringenes Herre handler det mye om hvordan det onde ser ut til å vinne over det gode. Og hvordan frykten for dette skader, enten fordi man selv tar i bruk maktmidler som fører mer vondt med seg og man selv blir ond, eller fordi man forsøker å flykte og ender opp med å møte det man ville flykte fra. Illusjonen om at det onde vil vinne er altså noe man bør frigjøre seg fra – ideen om at det gode er sterkere og vinner er noe å bygge på og ta med seg. Jeg har skrevet om hvordan overbevisningen om dette forandret mitt liv tidligere, en gang i på tidlig 90-tall da jeg hørte Jim Wallice fortelle fra Sør Afrika, El Salvador og fra eget liv på en måte jeg aldri glemte.

Han fortalte om hvordan Desmont Tutu under apartheid midt under en tale snur seg mot rekken av væpnede soldater rundt veggene som var der for å skremme og holde folk i sjakk og sier «Come to our side, we are the winning team». Han var helt sikker på at apartheid ville ta slutt, fordi ingenting ondt kan vare. Det gode vil alltid bryte gjennom. Alltid.
Om man synes det virker mørkt i dag, så gjør noe med bildet. Snu det slik Valerie Kaur gjør i denne fantastiske talen – tenk på mørket ikke som mørket i en grav – men som mørket like før et barn blir født.

«What if this darkness is not the darkness of the tomb – but the darkness of the womb?»

Mandela er død. Lenge leve Mandela.

På 80-tallet gikk jeg i likhet med mange, mange andre med en stor button på jakka der det var bilde av et manshode i svart-hvitt. Ansiktet var avbildet bak stenger, og under disse sto det «Free Nelson Mandela».

Jeg regnet ikke med at min lille protest skulle bli hørt. Jeg regnet ikke med at han noen gang skulle slippe ut. Jeg trodde ikke engang at apartheid skulle ta slutt. Like lite som jeg trodde at Berlinmuren skulle falle, eller Europa bli ett. Jeg var 16 år, og fra før jeg ble født hadde verden vært delt i kommuniststater og vestblokk, og Sør Afrika hadde vært delt i svart og hvitt. Noe annet klarte jeg ikke å se for meg. Så falt muren. Og Apartheid. Og Mandela gikk fra å være fange til president.

En dag tidlig på nittitallet var jeg på vei opp på Operasjon Dagsverk-kontoret i Nordahl Bruns gate i Oslo. (Svært kort tid etter buttonsårene, tenker jeg nå når jeg har rundet 40. Lenge etter, tenkte jeg den gangen.) Jeg hadde forsert de første trinnene da jeg hørte mange stemmer i gårdsrommet jeg nettopp hadde kommet inn fra. Døra gikk opp bak meg i trappa. Det er han. Mandela. Jeg går sakte videre. Han går bak, en etasje under meg. Det jeg kjente da er det ikke mulig å sette ord på, det var en forvandling. Siden har jeg tenkt at alt er mulig. Alt er mulig.

Kanskje var det en gave fra historien til  oss som var unge på 80-tallet? Vi som vokste opp med de uløselige konfliktene og lengtet og jobbet etter en forandring vi ikke trodde ville bli sann? At muren falt. Apartheid falt. Og Mandela, han gikk der bak meg i trappa, og turen oppover, den tok aldri slutt.

Fred og alt godt!

I sommer hørte jeg Ylva Egghorn si at hun ble så trist når hun leste julebrev. Om alle disse fantastiske livene folk hadde – med reising, barn som gjorde suksess på den ene eller den andre måten. Også satt hun der, sammen med ei vennine, og de var ganske fortvila over livet på den ene eller den andre måten, og opplevde at slike brev ble en oppvisning i fantastiske liv.

I år har jeg ikke skrevet julebrev. Knapt julekort. På det ytre plan så har livet dette året vært langt fra en suksesshistorie. De som lever veldig tett på oss vet hva vi har slitt med, og vet at av alle vanskelige år vi har levd gjennom sammen, så har dette på mange måter vært av de vanskeligste, selv om dette også har vært en god øvelse på hvordan man kommer seg gjennom trøblete liv med stil.

Med meg går det bra, veldig bra. Jeg er ikke så mye friskere enn jeg var for et år siden – men jeg lever utrolig godt og rikt, fint og aktivt med en god blanding av aktivitetstilpassning og LP. Og musklene vokser jo litt, sakte men sikkert.

Men oppe i alt som er vondt og vanskelig så er det noe som holder. Det er som en ro, fred og en glede har flyttet inn og bare er der – i meg. Jeg kjenner meg som fuglene i redet i historien om Keiseren av Kina sin bildekonkuranse. Noen ganger som en av ungene, noen ganger som fuglemoren.

Og om jeg har et juleønske, og nyttårsønske, så er det at det må bli oss alle til del. God jul, og godt nytt år!

********************************

Keiseren av Kina utlyste en konkuranse blandt rikets malere – han ville ha et bilde som viste hva ekte fred var. Tusenvis av bilder kom inn – og rådgiverne hans gikk gjennom bildene. De satt igjen med to bilder som de satte fremfor keiseren. Det ene bildet viste et rolig landskap. En innsjø som lå i solskinn. Det var vindstille, fuglene fløy, humlene suste og alt var fullstendig ro.

Det andre bildet derimot viste et landskap i storm. En foss sto som en sky ut fra fjellklippen den raste utfor. Og der, på en lite hylle under vannet var det et lite fuglerede. En fuglemor og en fuglefar lå med øynene igjen, og vingene trygdt over fugleungene som sov.

Keiseren pekte på det siste bildet. «Dette» sa han. «Når hjertet kan hvile når stormen raser, da har man virkelig fred.»

Tidligere julehilsner står fremdeles ved lag. 2008 2006

Hvor går Israel sin fredsbevegelse?

Mer fra Guardian i dag: Peter Beaumont talks to leftwing Israelis about the impact of the Gaza conflict on upcoming elections.