«Andre kunne bare gråte, men det kom igjen.»

Bjørnson skriver dette i Ja vi elsker. Noen ganger kan man bare gråte over hvor fæl vi mennesker kan gjøre verden. Men å gråte sammen er en handling. Å forvile, rase, ønske seg noe annet, å rope mot urett, å bli berørt. Det er handling. Det kommer igjen. Det kommer en vilje til å finne andre veier, til å finne andre løsninger. Det er mulig. Bli berørt. Gråt. Forvil. Vi er mange. Og for hver av oss så spirer noe nytt.

****

16 april – jeg hørte nettopp denne lille snutten her, og den må med:

Hva gjør man egentlig når verden blir for overveldende? Når nyhetene om hva som skjer utenfor ens egen rekkevidde blir så voldsomme, vonde, skumle eller ubehagelige at det er som om verden blir dyster og mørk?

To ting. Og begge kan man ha et Tolkiensitat til.

1. “Some believe it is only great power that can hold evil in check, but that is not what I have found. It is the small everyday deeds of ordinary folk that keep the darkness at bay. Small acts of kindness and love..”

Leo Ajkic sier at det er gode minner han har fra sin egen tid som flyktning. “– Etter at jeg kom hjem fra reisen, får jeg reality checks hele tiden. Jeg setter mer pris på ting som vi tar for gitt, som ytringsfrihet, rent vann i springen, at jeg kan google på alt jeg vil på nett, stemme på den jeg vil. Men det går andre veien også. Jeg er blitt mer oppmerksom på ting jeg savner. Folk som hjelper hverandre, samholdet. Jeg har jævlig gode minner fra da jeg var flyktning. De gode minnene overveier de negative, men det er kanskje fordi det gikk bra med meg.”

Slik er det med de fleste av oss, selv når det stormer som verst er det de gode tingene folk gjør for oss som blir viktige. Og det er ikke nødvendigvis store ting. I morres gruet jeg meg til en telefon, og det som skulle til for å gjøre det til en god dag var at personen i den andre enden ikke var sur, men bare vennlig og sa “takk for at du ringte”. Å gjøre verden til et bedre sted handler om å sende et smil og ikke en grimase, om å si “takk” og ikke “det var på tide”. Om å gi en klem og si “unnskyld, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg får det ikke til” I stedet for å snurpe munnen og mene at den andre skal skjønne hva du tenker. Så mye enklere. Og så mye vanskeligere enn å løse verdens problemer. Men det er i alle fall innen rekkevidde.

2. “Evil labours with vast power and perpetual success, but in vain, preparing always only the soil for unexpected good to sprout in.“

Hvordan man ser på verden, og hvilke historier man forteller om virkeligheten blir avgjørende for om man blir håpløs eller fylt av mot. I Tolken sine bøker om Ringenes Herre handler det mye om hvordan det onde ser ut til å vinne over det gode. Og hvordan frykten for dette skader, enten fordi man selv tar i bruk maktmidler som fører mer vondt med seg og man selv blir ond, eller fordi man forsøker å flykte og ender opp med å møte det man ville flykte fra. Illusjonen om at det onde vil vinne er altså noe man bør frigjøre seg fra – ideen om at det gode er sterkere og vinner er noe å bygge på og ta med seg. Jeg har skrevet om hvordan overbevisningen om dette forandret mitt liv tidligere, en gang i på tidlig 90-tall da jeg hørte Jim Wallice fortelle fra Sør Afrika, El Salvador og fra eget liv på en måte jeg aldri glemte.

Han fortalte om hvordan Desmont Tutu under apartheid midt under en tale snur seg mot rekken av væpnede soldater rundt veggene som var der for å skremme og holde folk i sjakk og sier «Come to our side, we are the winning team». Han var helt sikker på at apartheid ville ta slutt, fordi ingenting ondt kan vare. Det gode vil alltid bryte gjennom. Alltid.
Om man synes det virker mørkt i dag, så gjør noe med bildet. Snu det slik Valerie Kaur gjør i denne fantastiske talen – tenk på mørket ikke som mørket i en grav – men som mørket like før et barn blir født.

«What if this darkness is not the darkness of the tomb – but the darkness of the womb?»

pos00000000.043.053.2116.thumbPå 80-tallet gikk jeg i likhet med mange, mange andre med en stor button på jakka der det var bilde av et manshode i svart-hvitt. Ansiktet var avbildet bak stenger, og under disse sto det «Free Nelson Mandela».

Jeg regnet ikke med at min lille protest skulle bli hørt. Jeg regnet ikke med at han noen gang skulle slippe ut. Jeg trodde ikke engang at apartheid skulle ta slutt. Like lite som jeg trodde at Berlinmuren skulle falle, eller Europa bli ett. Jeg var 16 år, og fra før jeg ble født hadde verden vært delt i kommuniststater og vestblokk, og Sør Afrika hadde vært delt i svart og hvitt. Noe annet klarte jeg ikke å se for meg. Så falt muren. Og Apartheid. Og Mandela gikk fra å være fange til president.

En dag tidlig på nittitallet var jeg på vei opp på Operasjon Dagsverk-kontoret i Nordahl Bruns gate i Oslo. (Svært kort tid etter buttonsårene, tenker jeg nå når jeg har rundet 40. Lenge etter, tenkte jeg den gangen.) Jeg hadde forsert de første trinnene da jeg hørte mange stemmer i gårdsrommet jeg nettopp hadde kommet inn fra. Døra gikk opp bak meg i trappa. Det er han. Mandela. Jeg går sakte videre. Han går bak, en etasje under meg. Det jeg kjente da er det ikke mulig å sette ord på, det var en forvandling. Siden har jeg tenkt at alt er mulig. Alt er mulig.

Kanskje var det en gave fra historien til  oss som var unge på 80-tallet? Vi som vokste opp med de uløselige konfliktene og lengtet og jobbet etter en forandring vi ikke trodde ville bli sann? At muren falt. Apartheid falt. Og Mandela, han gikk der bak meg i trappa, og turen oppover, den tok aldri slutt.

Fred og alt godt!

desember 24, 2009

I sommer hørte jeg Ylva Egghorn si at hun ble så trist når hun leste julebrev. Om alle disse fantastiske livene folk hadde – med reising, barn som gjorde suksess på den ene eller den andre måten. Også satt hun der, sammen med ei vennine, og de var ganske fortvila over livet på den ene eller den andre måten, og opplevde at slike brev ble en oppvisning i fantastiske liv.

I år har jeg ikke skrevet julebrev. Knapt julekort. På det ytre plan så har livet dette året vært langt fra en suksesshistorie. De som lever veldig tett på oss vet hva vi har slitt med, og vet at av alle vanskelige år vi har levd gjennom sammen, så har dette på mange måter vært av de vanskeligste, selv om dette også har vært en god øvelse på hvordan man kommer seg gjennom trøblete liv med stil.

Med meg går det bra, veldig bra. Jeg er ikke så mye friskere enn jeg var for et år siden – men jeg lever utrolig godt og rikt, fint og aktivt med en god blanding av aktivitetstilpassning og LP. Og musklene vokser jo litt, sakte men sikkert.

Men oppe i alt som er vondt og vanskelig så er det noe som holder. Det er som en ro, fred og en glede har flyttet inn og bare er der – i meg. Jeg kjenner meg som fuglene i redet i historien om Keiseren av Kina sin bildekonkuranse. Noen ganger som en av ungene, noen ganger som fuglemoren.

Og om jeg har et juleønske, og nyttårsønske, så er det at det må bli oss alle til del. God jul, og godt nytt år!

********************************

Keiseren av Kina utlyste en konkuranse blandt rikets malere – han ville ha et bilde som viste hva ekte fred var. Tusenvis av bilder kom inn – og rådgiverne hans gikk gjennom bildene. De satt igjen med to bilder som de satte fremfor keiseren. Det ene bildet viste et rolig landskap. En innsjø som lå i solskinn. Det var vindstille, fuglene fløy, humlene suste og alt var fullstendig ro.

Det andre bildet derimot viste et landskap i storm. En foss sto som en sky ut fra fjellklippen den raste utfor. Og der, på en lite hylle under vannet var det et lite fuglerede. En fuglemor og en fuglefar lå med øynene igjen, og vingene trygdt over fugleungene som sov.

Keiseren pekte på det siste bildet. «Dette» sa han. «Når hjertet kan hvile når stormen raser, da har man virkelig fred.»

Tidligere julehilsner står fremdeles ved lag. 2008 2006

Mer fra Guardian i dag: Peter Beaumont talks to leftwing Israelis about the impact of the Gaza conflict on upcoming elections.