Penga eller livet!

mai 4, 2017

1931225_1086401841763_9554_n

Etter at jeg i går skrev posten Kjemp for alt hva du har kjært kom jeg til å tenke på en bitteliten historie om en far som har en sønn som skal ut og studere et annet sted i Europe. På den tiden var reisa lang og det ikke var gitt at man noensinne så hverandre igjen når man først dro ut slik.

Han sendte med sønnen en slags velsignelse i form av et ønske: Måtte du ikke ta skade på din sjel!

Ikke «Måtte du overleve». Ikke «Måtte du komme trygt tilbake til meg» eller «Måtte du unngå fattigdom og nød» selv om han nok ønsket dette og. Men det som var viktigst var å ikke skade sjela.

Noe av kritikken av Mor Theresa har ofte gått på at hun bygde tok seg av døende og ikke ga behandling for å redde liv, selv der det hadde vært mulig. Tidligere har jeg fundert over denne kritikken, og lurt på om de som kom med den hadde et poeng, eller om det tvert i mot var de som hadde misforstått noe, både hva livet er og hvor viktig avsluttningen på det er. Den siste tiden har det slått meg at denne kritikken er misforstått, den er en form for whattaboutism. Vi trenger begge deler. Ja, liv! Få folk ut av fattigdom. Men så lenge det finnes fattigdom, så lenge det finnes folk som dør på gata, er det å gi denne gruppen en verdig avsluttning på livet også viktig, og den som gjør det arbeidet er ikke den rette å kritisere for at det fremdeles trengs.

Det er ikke nødvendigvis slik at et langt liv er mer verdt enn et kort liv. Det er ikke nødvendigvis slik at det er viktigere å redde livet enn hvordan vi lever, og da også hvordan vi dør. Jesus går så langt i Matteus 16 at han sier «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel

Jeg har lurt på det samme når vi griper inn i krig og konflikt – hvordan regner vi noe som så viktig at vi griper til våpen? Tap av liv når et land dreper sine egne eller andres i folkemord er en slik ekstrem situasjon som gjør at vi mener at det både er lovlig og riktig å gripe inn, og at vi bør gripe inn. Men om vi ser på tap av liv opp mot hvordan konflikten eller stedet utvikler seg videre, er dette nødvendigvis et godt mål? Vil ikke også livskvaliteten for de menneskene som er rammet, landet som er rammet, området som er rammet de neste tiårene også viktig? Om man ser liv satt opp mot tiår med lidelse for en befolkning, er det nødvendigvis et godt valg å si at vi skal redde liv, nærmest for enhver pris?

Gandhi sier at de eneste livene vi kan ofre er våre egne. I en vepnet konflikt der vi går inn med våpen er vi klare til å ofre mange andre liv – men ikke våre egne. Bør det å være villig til å ofre egne liv, slik man oftere var i tidligere tiders konflikter være et mål på når vi faktisk mener det er nødvendig å ty til våpen? Eller som Gandhi ønsket – uten våpen?

Bør vi oftere innse at noen væpnede konlikter er utenfor vår makt å gjøre noe med, og at det å trekke seg tilbake og gi opp kan være en bedre løsning på sikt? Eller også å bruke det vi har av tankekraft, klokskap, penger og andre veier som tar tid en bedre løsning, selv om det betyr at det vil være et blodbad her og nå vi ikke har makt til å stoppe? I Buddhas livshistorie kommer han som opplyst tilbake til det riket han engang ble født. Med seg har han tusenvis av disipler. Det er i ferd med å bryte ut en blodig klik mellom hans fars rike og et annet rike, og Buddha forsøker å stoppe det. Han klarer det ikke.

Det var en merkelig trøst i det for meg. Når ikke Buddha, denne opplyste fredsguruen med alle sine elever kunne stoppe noe slikt fra å bryte ut i sitt eget rike, hvem er vi som tror vi kan klare det, bare vi gjør litt mer, bidrar noe mer, stiller opp mer?

I en eller annen sammenheng leste jeg en kommentar om at gudene i de forskjellige religionene hadde det lettere enn dagens politikere. Gudene, enten de var en skapergud eller flere kunne trekke på skuldrene, himle med øyene og si «menneskene, her må vi bare gi opp!». Politikerne våre kan ikke gi opp, de kan ikke si «dette får vi ikke til, det er utenfor vår makt.» Eller kan de? Burde de? Burde vi alle litt oftere?

Ikke som en unnskyldning til å resigerne, men som en realitetsorientering, før vi igjen leter etter gode veier og måter å gjøre det umulige på.

Underveis: Måtte du ikke ta skade på din sjel! Måtte du gjøre det som er rett. Måtte du finne måter å leve på der livet blir viktig og verdifullt, ikke av hvor langt det er, men av hvordan det leves.

Gammelt ordtak: Delt glede er dobbelt glede, delt sorg er halv sorg. At det gir en større glede å dele ting med andre skjønte jeg ganske tidlig når jeg drev og reiste rundt på egenhånd, enten det var på humpete busser i Guatemala eller mens jeg trasket rundt i Europa på interrail. Det var noe som manglet når jeg ikke kunne peke på kona foran meg som hadde en høne som tittet opp av blusen og bort på meg. Det ble finere å vandre over broa til øya og se Notre Dame når jeg på veien hadde slått meg sammen med en annen alenereisende fra Hong Kong.

Men dette med sorg? Jeg har vært sammen med mannen min i et kvart hundre år. En ting har vi ikke helt fått til, det å dele det som er vanskelig slik at det blir mindre. Tvert i mot havner vi ofte i fella der vi drar hverandre ned når den ene er utenfor og lei. Det er ikke slik at vi ikke kan trøste hverandre, ta i mot hverandre og støtte hverandre. Tvert i mot, ser jeg tilbake så er det at vi er der for hverandre som har gjort livet så uendelig godt. Men av og til så er det som om vi støter mot hverandre og den andres tungsinn, håpløshet, stress eller uro dobler seg og blir større, ikke mindre. Og selv om vi forsøker å se på hva som skjer så finner vi ikke helt utav det.

Derfor ble det så tydelig at noe var annereldes en dag i desember. Jeg hadde begynte å grue. Grue til det som skal bli slutten. Grue til det ukjente som kommer og som jeg ikke kjenner til hvordan vil være. Blir det smerter og kvalme? Blir det gørr? Blir det uutholdig vondt? Blir det å ligge og ikke kunne bevege seg? Blir det vansker med å puste eller dødskramper? Går det sakte eller raskt? Blir det sår som ikke gror? Det gikk noen dager hvor det lå der som en klump. Så en dag satt vi ved kjøkkenbordet, kjæresten min, jeg og et besøk. De to snakket sammen, og så hørte jeg mannen min si «jeg gruer meg til de siste ukene, på hva som skal skje da av vonde ting». Og i det samme forsvant min klump.

Delt sorg, delt frykt, delt gru. Og nåden i at den blir liten. Den forsvinner helt.

Igjen denne sterke opplevelsen fra de siste månedene, 3 1/2 måned er det nå, om at det å ikke gå veien alene ikke bare gjør den mindre vanskelig, men gjør at den er dekket med blomster jeg ikke har sett før. Vakre, fargerike. De vender hodene sine til meg og kunne de smilt ville det vært det de gjorde.

Det er nesten så man kunne tro at meningen med livet er å berøre hverandre med godhet. At det er alt som teller. Og at i nådestunder som på denne reisen er det lettere enn noen gang ellers i livet. Velsignet dødsreise. Full av liv.

 

17240011_10212445553195375_2500611283279425639_o

18,2

En mann skulle til markedet for å selge et esel. Sønnen ville være med, og det fikk han, selv om det var langt å gå for en gutt som ikke var helt stor, selv om han ikke lenger var helt liten. Det var nok ingen norsk landevei dette, det skjønte jeg som barn da jeg storøyd leste historien, for de hadde ikke gått så langt da de kom til en liten landsby. I landsbyen var det et hus. Jeg så for meg en slags ville-vesten by, med svartkledde greske menn sittende utenfor et vertshus på en benk. Og de tre svartkledde var sure. Og retthaverske. De var vokterne av den rette oppførselen og når de hadde diskutert ferdig alt som var galt i verden, så stirret de rundt seg for å finne noe nytt å slå ned på.

Og der, på veien fremfor seg fikk de se mine tre, allerede da, kjære venner. Mannen. Barnet. Eselet.

-Nei men se! Ropte de. Ser ikke den faren at den ungen er alt for liten til å gå avgårde i denne varmen, på disse veiene? Hvorfor i alle dager setter han ikke barnet opp på eselet slik at det slipper å gå? Hva slags uansvarlig far er dette?

De snakket sint og høylydt sammen, og faren hørte jo alt. Han stoppet opp, tenkte seg om klødde seg i skjegget. Så på sønnen, så på eselet. Så gikk han bort og satte sønnen opp på ryggen til eselet. Som barn var jeg sikker på at han skammet seg. Tenk så dum han hadde vært. Han var en tankeløs forelder som ikke så hva som skulle til. Og så enkelt kunne det løses, eselet som var skapt til å bære, og guttens små føtter som enda ikke var ferdig til å gå så langt. Slukøret trasket han videre. Bak i et rep kom eselet med gutten på ryggen.

De hadde ikke gått langt da de kom til neste landsby. Igjen satt de der. Tre sure menn i svart. Løste verdens problemer. Fikk sagt noen velvalgte ord om alt som var galt med dagens politikere. Så seg rundt etter noe nytt å dissekere. Fikk se våre venner komme.

– Nei men se! ropte de. – En ung gutt som sitter slik på eselet og lar den gamle faren sin gå foran. Hvilken skam! Ja, slik er ungdommen nå til dags. Tenker bare på seg selv og sitt. Ser ikke at vi voksne sliter og sleper og trenger hjelp vi med! Hvilken utakknemlighet! De nærmest frådet om munnen der de overgikk hverandre i fordømmelse over oppførselen til gutten. Mannen stoppet opp. Jeg var sikker på at han nå holdt på å forgå av skam. Hvordan kunne han være så dum at han ikke hadde skjønt av seg selv at slik kunne han jo ikke la sønnen sin holde på. Når de ropte til ham at han skjemte bort gutten og dermed ødela neste generasjon så brant det i kinnene på ham. Hva skulle han gjøre? Han kunne jo ikke sette seg opp på eselet og la gutten gå, det hadde de jo ettertrykkelig fortalt ham bak forrige sving. Men vår mann var en helt, han fant en løsning, han satte seg opp på eselet med gutten foran seg, og slik fortsatte de.

Eselet trasket stadig fremover med de to på ryggen og slik kom de seg fem til neste landsby. Tre nye menn satt der og møtte dem med forskrekkede utrop.

– Har dere sett slik? To menn i sine beste aldre sitter på ryggen til det stakkars eselet! Ser dere det samme som meg? Ja, det vet jeg at dere gjør, dere har øyne i hodet og er ingen idioter, eselet holder på å forgå under vekten av de to. Hadde de eid skam i livet så hadde det vært de som barn eselet, sann mine ord!

Skam i livet eide mannen. Han fikk øye på en lang stokk noen hadde mistet. Nå tok han stokken. Bandt beina til eselet fast, tok tak i den ene enden av stokken og ba sønnen bære den andre, og slik klarte de faktisk å bære eselet mellom seg, der det hang og slang med hodet ned.

På denne måten kom de gående mot byen der markedet skulle være. Før byporten var det ei bru. På brua var det trengsel. Folk skubbet og dyttet, og mannen og gutten ble dyttet hit og dit. Eselet svaiet, og et etter et ekstra brutalt dult fikk det en sving på seg som sendte det over gelenderet, ned i elva og der druknet det.

Og der sluttet historien. Og jeg, jeg var helt fra meg. Jeg kjente skammen, jeg kjente klumpen i magen, og jeg kjente forvirringen mannen måtte ha følt. Av alle de hundrevis av eventyr og myter og fabler jeg slukte som barn var dette grøsseren min. For hva skulle han ha gjort? Alt ble jo galt? Hvordan skulle han klare å høre på dem alle sammen? Jeg forsto det ikke, og kjente en fortvilelse som ikke slapp.

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da historien en dag løste seg selv. Jeg vet bare at jeg var godt voksen og hadde egne barn da historien bredte seg ut i sin selvfølgelighet. At han ikke skulle ha hørt på bedreviterne. At alt de gjorde var å sitte der å slenge ut av seg ord som hverken var ment å skulle styre andre, eller var verdt å ta til følge. De satt der og slarvet og sladret og koste seg med det.
Hvor mye i livet mitt hadde jeg egentlig styrt etter hva andre sa og mente når jeg ikke hadde gjennomskuet historien tidligere? Med ett var illusjonen om de andres større kunnskap, bedre innsikt og selvfølgelige rett til å styre skuta for meg borte. Og grøsseren var blitt til en herlig beskrivelse av hvordan vi omgås andre.

Jeg tenker på denne historien når jeg tar runden gjennom diskusjoner i media, på Twitter, på Facebook på blogger. Det er jammen ikke mye som har forandret seg siden Æsop sin tid. Gamle sure gubber av begge kjønn som mener og synes og utaler seg om den som måtte finne på å komme i deres vei. Alt skal dissekeres og kritiseres og surmules over.

Og når jeg forteller historien til egne og andres unger så titter jeg på dem. Noen sitter der med store øyne fylt av uro og da sier jeg «du skjønner hva mannen skulle gjort, ikke sant?» Og kommer ikke svaret av seg selv så drar jeg det til slutt ut av dem. «Du skal aldri, aldri, aldri tro at de som sitter der og mener vet bedre enn du vet sjøl.»

18,3

Å fiske i opprørt vann

november 22, 2011

Penguin Classics sin samling av Æsops fabler (oversettelse S. A. Hanford) var så vennlig å befinne seg på et antikvariat jeg var innom i forrige uke. Jeg har mange samlinger med Æsops fabler fra før, men ingen med 207 småhistorier, samt en masse fotnoter og et godt forord med forklaringer om hvilke utgaver fablene er hentet fra, hvor og når moralene er lagt til og annet småsnacks de fleste tar vekk.

Utrykket “å fiske i opprørt vann” eller i “opprørt hav” har jeg hørt flere ganger men var ikke klar over at utrykket var så gammelt, ei heller at det hørte en historie med. Ikke minst moralen som er lagt til ga meg mange nye assosiasjoner. Her i min oversettelse til norsk:


En mann fisket i en elv. Etter å ha strukket nettet fra den ene elvebredden til den andre bandt han et tau rundt en stein og slo i vannet for å få den oppskremte fisken til å svømme uten å se seg for inn i nettet. En av de som bodde på stedet så ham og bebreidet ham fordi han grumset til det rene drikkevannet deres. “Men jeg må forstyrre elven på denne måten”, svarte han, “om ikke dør jeg av sult”.

Moral: Det er det samme med nasjoner. Agitatorer lykkes best når de hisser til strid.

– notater etter et møte med Psalters

I sommer var jeg så heldig å være på konsert med et nomadisk-religiøst-festfyrverkeri av et band, Psalters. Med et sound som en mellomting av sigøynermusikk, historiskjødisksalmesang, urbefolkningsmusikk og sikkert mer jeg ikke hverken hører eller kan sette ord på sprengte de alle fall for meg grensene for hva jeg trodde var mulig.

Da de senere på sommeren skulle være med på et møte på SubChurche i Oslo dro hele familien innover og i tillegg til åpningen av møtet fikk vi med oss en god del av samtalen de hadde med de som hadde møtt frem.

De snakket om bakgrunnen for det livet de lever – som musikknomader, om teologien de har, om tanker om Norge og selv om få ting ble utdypet veldig, så satte det i gang mange nye tanker hos meg. Jeg har forsøkt å summere opp noe.

Om lovsangsmusikk:
Er det det samme hva musikken er i lovsang? Psalters tror ikke det. Hva et folk lever blir hørt gjennom musikken. Gjennom å bruke andres musikk, tar man del i deres liv. Et eksempel på hva man finner i negro spirituals, slavesangen er håp og rop. Det er aldri håpløshet, men heller ikke lykke.

Alle mennesker er undertrykte. Og alle har rikdom. Man bør dele det man har, få av det man trenger. Mange av oss er rike på penger men fattige på ånd, på fellesskap. Ved å dele så blir man hele.

Om nomadisk liv
Hvorfor har de valgt et nomadisk liv?
Når man ser på nomader vs bofaste så har ikke nomader ikke behov for å bygge institusjoner, forsvare jorda si.

Om Norge
Noen utfordret Psalters til å dele tanker de har hatt etter Norgesbesøkene sine. Dette var de først ikke så villige til, og fleipet det bort (alle bør flytte opp på vidda og bo i samtelt), men man gjør seg jo alltids noen tanker selv når man vet at man ikke kjenner forholdene godt nok til sted, og etter hvert ga de noen stikkord på tanker de hadde:

Vi er rike, og vi deler den rikdommen vi har vi tjent på olje og våpen, til å reparere noe av de vi har vært med på å ødelegge.
Har vi for stor tro på autoritetene?
Staten gir hjelp, det folk trenger er felleskap.

Om paradokser:
En av musikerne trakk frem at han ser på ting svart/hvitt. Ikke balansert, men paradokser. Paradoksene er viktigere enn balanser.

Dette siste har jeg blitt sittende med i månedene etter. Ofte forsøker jeg å finne ett standpunkt midt i mellom, men det blir sjelden rett når det gjelder de store og vanskelige tingene. Vi lever i en verden av paradokser. Når det gjelder surrogati: Ja, det blir feil med surrogati. Ja, vi må ta vare på de barna som blir født på denne måten. Det gjelder abort av barn med Downs syndrom. Ja, det er å velge bort en bestemt type barn. Ja, det er et valg bare foreldrene kan gjøre. Ja, historien viser oss at vi trenger en stat som stiller opp og tar vare på folk. Ja, vi trenger mer privat initiativ.

Ikke helt sjelden blir jeg sittende igjen som Hodja som lytter til først den ene og sier at han har rett. Så til den andre og sier, ja han har rett. Så til sin kone som sier at ikke begge kan ha rett på en gang, og sier at hun har helt rett.

Napoleon og kirken

april 7, 2010

Napoleon tok paven i arrest og gjorde llers som han ville med kirken, sa til en kardinal: «Eminense, vet De ikke at jeg har makt til å ødelegge kirken?» «Jo», svarte kardinalen, «men det har vi selv forsøkt i 1800 år, uten hell».

(Fra kronikken «Den katolske kirke i krise av Janne Haaland Matlary.)

Ateisten og teisten

april 5, 2010

”Si meg” sa ateisten,” Hva er egentlig sannheten, finnes det en Gud?”

Mesteren sa: ”Om du vil at jeg skal være helt ærlig, så vil jeg ikke svare.”

Senere krevde disiplene hans å få vite hvorfor han ikke hadde svart.

”Fordi det ikke finnes noe svar på spørsmålet hans” sa Mesteren.

”Så du er en ateist?”

”Nei, absolutt ikke. Ateisten gjør den feilen at han benekter det som vi ikke kan si noe om,”

Etter en pause for å la dette synke inn, la han til: ”og teisten gjør den feilen at han bekrefter det.”

*******************

God påske!