Å fiske i opprørt vann

november 22, 2011

Penguin Classics sin samling av Æsops fabler (oversettelse S. A. Hanford) var så vennlig å befinne seg på et antikvariat jeg var innom i forrige uke. Jeg har mange samlinger med Æsops fabler fra før, men ingen med 207 småhistorier, samt en masse noter og et godt forord med forklaringer om hvilke utgaver fablene er hentet fra, hvor og når moralene er lagt til og annet småsnacks de fleste tar vekk.

Utrykket “å fiske i opprørt vann” eller i “opprørt hav” har jeg hørt flere ganger men var ikke klar over at utrykket var så gammelt, ei heller at det hørte en historie med. Ikke minst moralen som er lagt til mange nye tanker for min del. Her i min oversettelse til norsk:


En mann fisket i en elv. Etter å ha strukket nettet fra den ene elvebredden til den andre bandt han et tau rundt en stein og slo med denne i vannet for å få den oppskremte fisken til å svømme uten å se seg for inn i nettet. En av de som bodde på stredet så ham og bebreidet ham fordi han grumset til det rene drikkevannet deres. “Men jeg må forstyrre elven på denne måten”, svarte han, “om ikke dør jeg av sult”.

Moral: Det er det samme med nasjoner. Agitatorer lykkes best når de hisser til strid.

– notater etter et møte med Psalters

I sommer var jeg så heldig å være på konsert med et nomadisk-religiøst-festfyrverkeri av et band, Psalters. Med et sound som en mellomting av sigøynermusikk, historiskjødisksalmesang, urbefolkningsmusikk og sikkert mer jeg ikke hverken hører eller kan sette ord på sprengte de alle fall for meg grensene for hva jeg trodde var mulig.

Da de senere på sommeren skulle være med på et møte på SubChurche i Oslo dro hele familien innover og i tillegg til åpningen av møtet fikk vi med oss en god del av samtalen de hadde med de som hadde møtt frem.

De snakket om bakgrunnen for det livet de lever – som musikknomader, om teologien de har, om tanker om Norge og selv om få ting ble utdypet veldig, så satte det i gang mange nye tanker hos meg. Jeg har forsøkt å summere opp noe.

Om lovsangsmusikk:
Er det det samme hva musikken er i lovsang? Psalters tror ikke det. Hva et folk lever blir hørt gjennom musikken. Gjennom å bruke andres musikk, tar man del i deres liv. Et eksempel på hva man finner i negro spirituals, slavesangen er håp og rop. Det er aldri håpløshet, men heller ikke lykke.

Alle mennesker er undertrykte. Og alle har rikdom. Man bør dele det man har, få av det man trenger. Mange av oss er rike på penger men fattige på ånd, på fellesskap. Ved å dele så blir man hele.

Om nomadisk liv
Hvorfor har de valgt et nomadisk liv?
Når man ser på nomader vs bofaste så har ikke nomader ikke behov for å bygge institusjoner, forsvare jorda si.

Om Norge
Noen utfordret Psalters til å dele tanker de har hatt etter Norgesbesøkene sine. Dette var de først ikke så villige til, og fleipet det bort (alle bør flytte opp på vidda og bo i samtelt), men man gjør seg jo alltids noen tanker selv når man vet at man ikke kjenner forholdene godt nok til sted, og etter hvert ga de noen stikkord på tanker de hadde:

Vi er rike, og vi deler den rikdommen vi har vi tjent på olje og våpen, til å reparere noe av de vi har vært med på å ødelegge.
Har vi for stor tro på autoritetene?
Staten gir hjelp, det folk trenger er felleskap.

Om paradokser:
En av musikerne trakk frem at han ser på ting svart/hvitt. Ikke balansert, men paradokser. Paradoksene er viktigere enn balanser.

Dette siste har jeg blitt sittende med i månedene etter. Ofte forsøker jeg å finne ett standpunkt midt i mellom, men det blir sjelden rett når det gjelder de store og vanskelige tingene. Vi lever i en verden av paradokser. Når det gjelder surrogati: Ja, det blir feil med surrogati. Ja, vi må ta vare på de barna som blir født på denne måten. Det gjelder abort av barn med Downs syndrom. Ja, det er å velge bort en bestemt type barn. Ja, det er et valg bare foreldrene kan gjøre. Ja, historien viser oss at vi trenger en stat som stiller opp og tar vare på folk. Ja, vi trenger mer privat initiativ.

Ikke helt sjelden blir jeg sittende igjen som Hodja som lytter til først den ene og sier at han har rett. Så til den andre og sier, ja han har rett. Så til sin kone som sier at ikke begge kan ha rett på en gang, og sier at hun har helt rett.

Napoleon og kirken

april 7, 2010

Napoleon tok paven i arrest og gjorde llers som han ville med kirken, sa til en kardinal: «Eminense, vet De ikke at jeg har makt til å ødelegge kirken?» «Jo», svarte kardinalen, «men det har vi selv forsøkt i 1800 år, uten hell».

(Fra kronikken «Den katolske kirke i krise av Janne Haaland Matlary.)

Ateisten og teisten

april 5, 2010

”Si meg” sa ateisten,” Hva er egentlig sannheten, finnes det en Gud?”

Mesteren sa: ”Om du vil at jeg skal være helt ærlig, så vil jeg ikke svare.”

Senere krevde disiplene hans å få vite hvorfor han ikke hadde svart.

”Fordi det ikke finnes noe svar på spørsmålet hans” sa Mesteren.

”Så du er en ateist?”

”Nei, absolutt ikke. Ateisten gjør den feilen at han benekter det som vi ikke kan si noe om,”

Etter en pause for å la dette synke inn, la han til: ”og teisten gjør den feilen at han bekrefter det.”

*******************

God påske!

Indras nett

januar 27, 2010

Indra! Kongen over gudene. Herren over himmelen. Krigsguden, Stormguden, Regnguden!

Indra satt i palasset sitt i himmelen og tenkte, han ville ha et symbol, et merke på hvordan verden var skapt. At vi alle, og alt det skapte berøres av hverandre.

Så det ble laget et nett som ble hengt opp i taket på palasset. Et nett som spredte seg så stort at ingen kunne se begynnelsen eller enden på det. Og der trådene møtte hverandre ble det satt en juvel, og hver og en av juvelene speilet hverandre. Snudde en juvel på seg, fikk den en liten rift, beveget den seg, så vistes det i alle de andre.

Ute i skogen sto det et stort gammelt eiketre. Nede ved rota hadde villsvinet hulen sin, midt oppe på stammen var et hull der det bodde en katt, og helt oppe i toppen hadde ørnen reir.

En dag klatret katta opp til ørnen og sa: ”Har du sett det stygge villsvinet der nede? Det står pg graver og roter rundt røttene på eika vår. En vakker dag ramler hele treet, og så eter det opp ungene våre. Vil du som jeg så holder vi oss hjemme og passer godt på.”

Så kløv katta ned til villsvinet. ”Den ørnen oppe i toppen her, det er en farlig fyr,” sa hun. ”Jeg hørte han snakket med ungene sine, og spurte om de hadde lyst på kattunger eller griseunger. Det visst best vi holder oss hjemme og passer på ungene våre.”

Siden gikk katta aldri ut om dagen, men om natta var hun ute og fant mat til seg og ungene. Men ørnen og villsvinet var så redde hverandre at de ikke turte forlate ungene sine et øyeblikk, og så sultet de i hjel alle sammen.

Det likte katta. Nå hadde hun mat i lange tider.

Oversatt av Hanna Wiig, med små justeringer av meg.

Eselet og muldyret

mai 27, 2009

En kjøpmann dro en gang ut på ferd med et esel og et muldyr, og begge hadde ei stor bør på ryggen.

Eselet klarte seg på så lenge veien gikk rett bortover, men i det det begynte å skråne for så å gå oppover bratte fjellet ble børa for tung. Det tagg og ba muldyret om å ta litt av børa, det var jo både større og sterkere. Men muldyret svarte ikke, bare gikk på.

Om en stund falt eselet død om på veien, det hadde slitt seg i hjel. Kjøpmannen visste ikke annen råd enn å lesse hele den børa også opp på muldyret, og han flådde eselet og la skinnet av det på toppen.

Muldyret stønnet under den nye vekta, men sa til seg selv: ”Dette er lønn som fortjent. Nå fikk jeg dobbel bør å bære fordi jeg ikke ville hjelpe eselet da det ba meg om det.”

esel og vegg

Photo by mailas