Det er ikke sterke nok ord. Den rasende påsken. Den forbanna påsken. Den anklagende påsken.
Den er der, helt tydelig om man leser påsketekstene. Historien om et sinne og et raseri mellom den mer kjente handlingen – raseriet rettet fra Jesus mot de religiøses handlinger eller det religiøse.
Det begynner i det samme han kommer inn i Jerusalem, han går til tempelet og jager ut pengelånene, de som selger ofringer. Han kaller det en røverhule.
Så går han inn i diskusjoner, forteller lignelser, svarer på spørmål, setter på plass og får folk til å stikke med halen mellom beina før det hele tar av i et rasende utbrudd hvor han blant annet sier:
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dem som vil gå inn, slipper dere ikke inn.
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Derfor skal dere få desto hardere dom.
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste proselytt, og når dere lykkes, gjør dere ham til en som fortjener helvete dobbelt så mye som dere selv.
***
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes.
Blinde veiledere, som siler bort myggen, men sluker kamelen!
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av griskhet og grenseløst begjær. Du blinde fariseer! Rens først begeret innvendig, så blir også utsiden ren!
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere!
Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet. Slik er det også med dere: Utvendig, i folks øyne, ser dere rettferdige ut, men innvendig er dere fulle av hykleri og urett.
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere!
Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravminner for de rettferdige og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært medskyldige i profetenes blod.Slik er dere selv vitner om at dere er barn av dem som slo i hjel profetene. Fortsett da i fedrenes spor til målet er fullt! Slanger og ormeyngel! Hvordan kan dere unngå å bli dømt til helvete?
(Fra Matteus 25)
***
Det er umulig å lese dette annet enn som en svoveltale over enkelte religiøse handlinger til enhver tid. Dette er ikke forbeholdt noen hundre mennesker i Jerusalem for 2000 år siden. Jeg er religiøs. Det gjelder meg. Dette er fellene det er lettest for meg å gå i. Det han peker på er det jeg må sørge for å ikke gjøre.
Det gjelder den religiøse tradisjonen jeg er en del av – kirka og kirkens historie. Humanitsisk forbud, hedningsamfunnet, nyatisme – religionskritikken fra Jesus kom først og rammer hardere.
Hvor ble det av den av i påskebudskapet? Den er der, på hver siden mellom palmevandring og vasking av føtter. Pekefingeren, sinnet, advarselen: Se, dette er det man lett gjør når man blir religiøs, nå er du advart, det kan være dit du er på vei, dere er på vei, pass på, hør på meg, se faresignalene og vit, dette er alvor: Det er selveste helvete jeg holder frem for dere. Dere gjør det verste av det verste – dere tråkker på andre mennesker og opphøyer dere selv.
En gang jeg satt med disse tekstene så leste jeg samtidig om heksefesten på Blokksberg. Også påsken samlet de seg. Var det her det ble av raseriet? lurte jeg. Vi fikk raskt et nytt religiøs maskineri, prester og kirke overtok for skriftlærde og fariseere i alt utenom navnet. Tekstene om Jesus sine advarsler mot de som var av oss, de religiøse, ble sjelden eller aldri trukket frem. Jesus sitt raseri mot ødeleggende religiøsitet forsvant. Men folk led under det. Og sammen med Jesus ble de rasende over det. Og i stedet for å bli anerkjent blir de i beste fall plassert som «den andre, som den som fortjeler å bli latterliggjort, den som tar feil. Vranglærer, ikke-troende, ikke-troverdig, utstøtt, kjetter, blasfemiker. I et samfunn med mindre respekt for mennesket kan man bli jaget og demonisert og innimellom henrettet. Slik han ble som pekte fingeren på det religiøse hykleriet som til alle tider har ødelagt mennesker for å oppheve seg selv. Som ikke går av veien for noe for å bevare bildet av seg selv som rettferdige og andre som dårligere enn en selv.
«Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravminner for de rettferdige og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært medskyldige i profetenes blod. Slik er dere selv vitner om at dere er barn av dem som slo i hjel profetene. Fortsett da i fedrenes spor til målet er fullt!»
Bilde: Johann Jakob Wick