I år som i fjor har NRK lagt ut en sesong av Unforgotten som påskekrim. På norsk har tittelen blitt Nedgravde hemmeligheter. Hovedpersonene er etterforsknerne Cassie Stuart og Sunny Khan som kommer inn når det dukker opp gamle lik – slike man ikke kan tidfeste og som man både bokstavelig og billedlig talt må grave etter.

Jeg likte serien godt i fjor, Nicola Walker, her Cassie Stuart som jeg også kjenner fra River med Stellan Skarsgård er en nytelse å følge med på. Ingen overspill, helt rolig, varm stemme. En god del av scenene viser henne sittende og lytte frem historier og det er vanskelig å tenke seg en person man lettere ville fortelle og åpne seg for når ting blir vanskelig.

I fjor var det også spesielt forhørssituasjonene som sto frem som noe helt annet enn hva jeg var vant til på film. Der slike intervjuer ofte gir meg følelsen av at her går det galt, dette er kroneksempelet på hvordan ikke drive forhør om man virkelig vil vite hva som har skjedd så er intervjuene her noe helt annet. Rolige, intelligente, metodiske, systematiske. (Finnes det flere superlativer i den rettningen? Hiv dem på.)

Med andre ord var forventningene mine store når jeg satte meg ned med dette.

Hva fikk jeg? Ett nytt gammelt mord som blir nøstet opp. En ny god overaskelse. England har de siste årene kommet med serier etter serier som noen kanskje vil heve på bryna og kalle «politisk korrekte» – de har nemlig jobbet hardt for at det skal være representativt, både når det gjelder bakgrunn og kjønn, religion og etnisitet. Og de har klart det langt på vei, og resutatet er som jeg trodde det ville bli, langt mer spennende karrakterer, miljøer som skildres og det er en fryd å se på når slike ting ikke lenger er et poeng eller får fokus i seg selv, det bare «er». Og det fungerer, bedre enn det vi hadde med at alt som avvek litt fra majoriteten ble karikaturer og stereotypier. Mer av dette!

En annen ting som forsåvidt også skjedde i fjor men i større grad nå er at i Unforgotten gjør man noen av de samme grepene som i Happy Valley med at dramaet og spenningen er helt tatt bort fra selve den kriminelle handlingen eller en adrenalinfylt opprulling. Fokuset er på hva en forbrytelse fører til av vonde hendelser i folks liv. Hvordan det ødelegger og bryter ned. På samme måte som man i Happy Valley fjerner voldtekts-pornoen fra en krimserie som handller om voldtekt, fjerner man her alt av adrenalinrush og spenning fra det å begå noe kriminelt.

Det er et sterkt grep, og det gjør at man spør seg hva det motsatte gjør med oss, og hvorfor vi så lett gjør noe grusomt til noe spennende når vi skildrer det?

Var det bare bra? Nei, det var ikke bare bra. Denne gangen går de i en felle – de blir sentimentale. Musikken i bakgrunnen. Avsluttningen. I forsøket på å vise noe veldig vanskelig, så går de over i noe dvelende som ikke passer inn. Helt fra starten er det som om viddet fra i fjor, pussighetene, skarpe kanter og kjappere replikker har tapt seg noe. «Vi skal gjøre noe viktig» virker underteksten, og det holder aldri. I tillegg er løsningen noe jeg har sett før, og den oppleves banal, kanskje på grunn av dette.

Samtidig tar de et annet grep som gjør at de redder seg i land – katarsisen er en helt annen enn man forventet. Jeg håper jeg ikke spoiler for noen når jeg sier at det handler om å få opp i lyset det som var gjemt, og at det fører til forsoning og et bedre liv for alle. Det er jo virkelig en påskrim verdig.


trailer fra sesong 1

Advertisements

Det er ikke sterke nok ord. Den rasende påsken. Den forbanna påsken. Den anklagende påsken.

Den er der, helt tydelig om man leser påsketekstene. Historien om et sinne og et raseri mellom den mer kjente handlingen – raseriet rettet fra Jesus mot de religiøses handlinger eller det religiøse.

Det begynner i det samme han kommer inn i Jerusalem, han går til tempelet og jager ut pengelånene, de som selger ofringer. Han kaller det en røverhule.

Så går han inn i diskusjoner, forteller lignelser, svarer på spørmål, setter på plass og får folk til å stikke med halen mellom beina før det hele tar av i et rasende utbrudd hvor han blant annet sier:

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dem som vil gå inn, slipper dere ikke inn.
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Derfor skal dere få desto hardere dom.

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste proselytt, og når dere lykkes, gjør dere ham til en som fortjener helvete dobbelt så mye som dere selv.

***
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes.

Blinde veiledere, som siler bort myggen, men sluker kamelen!

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av griskhet og grenseløst begjær. Du blinde fariseer! Rens først begeret innvendig, så blir også utsiden ren!

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere!

Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet. Slik er det også med dere: Utvendig, i folks øyne, ser dere rettferdige ut, men innvendig er dere fulle av hykleri og urett.

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere!

Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravminner for de rettferdige og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært medskyldige i profetenes blod.Slik er dere selv vitner om at dere er barn av dem som slo i hjel profetene. Fortsett da i fedrenes spor til målet er fullt! Slanger og ormeyngel! Hvordan kan dere unngå å bli dømt til helvete?

(Fra Matteus 25)

***

Det er umulig å lese dette annet enn som en svoveltale over enkelte religiøse handlinger til enhver tid. Dette er ikke forbeholdt noen hundre mennesker i Jerusalem for 2000 år siden. Jeg er religiøs. Det gjelder meg. Dette er fellene det er lettest for meg å gå i. Det han peker på er det jeg må sørge for å ikke gjøre.

Det gjelder den religiøse tradisjonen jeg er en del av – kirka og kirkens historie. Humanitsisk forbud, hedningsamfunnet, nyatisme – religionskritikken fra Jesus kom først og rammer hardere.

Hvor ble det av den av i påskebudskapet? Den er der, på hver siden mellom palmevandring og vasking av føtter. Pekefingeren, sinnet, advarselen: Se, dette er det man lett gjør når man blir religiøs, nå er du advart, det kan være dit du er på vei, dere er på vei, pass på, hør på meg, se faresignalene og vit, dette er alvor: Det er selveste helvete jeg holder frem for dere. Dere gjør det verste av det verste – dere tråkker på andre mennesker og opphøyer dere selv.

En gang jeg satt med disse tekstene så leste jeg samtidig om heksefesten på Blokksberg. Også påsken samlet de seg. Var det her det ble av raseriet? lurte jeg. Vi fikk raskt et nytt religiøs maskineri, prester og kirke overtok for skriftlærde og fariseere i alt utenom navnet. Tekstene om Jesus sine advarsler mot de som var av oss, de religiøse, ble sjelden eller aldri trukket frem. Jesus sitt raseri mot ødeleggende religiøsitet forsvant. Men folk led under det. Og sammen med Jesus ble de rasende over det. Og i stedet for å bli anerkjent blir de i beste fall plassert som «den andre, som den som fortjeler å bli latterliggjort, den som tar feil. Vranglærer, ikke-troende, ikke-troverdig, utstøtt, kjetter, blasfemiker. I et samfunn med mindre respekt for mennesket kan man bli jaget og demonisert og innimellom henrettet. Slik han ble som pekte fingeren på det religiøse hykleriet som til alle tider har ødelagt mennesker for å oppheve seg selv. Som ikke går av veien for noe for å bevare bildet av seg selv som rettferdige og andre som dårligere enn en selv.

«Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravminner for de rettferdige og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært medskyldige i profetenes blod. Slik er dere selv vitner om at dere er barn av dem som slo i hjel profetene. Fortsett da i fedrenes spor til målet er fullt!»

Heksenverbranding

Bilde: Johann Jakob Wick

Påsketekster

april 9, 2017

Påsketekster i bloggen:

Introduksjon:
Meg og påskehistorien

Palmesøndag:
Johnannes sin påskekrim
Palmesøndag, hvorfor et Esel?

Mandag – onsdag
Den sinte påsken – Blokksberg

Skjærtorsdag:
Fornektet Peter?

Langredag
Langfredag – et gudsbilde som tynger ned

Langfredag
Langfredag.
Han er død
og det er godt.
For jeg kan med ett puste fritt igjen.

Det er som en stein faller
ut av mitt bryst.
Den faller tung
og faller dempet
ved mine føtter.

Dø.
Dø du verk av mine fingre.
Illusjon av min tanke.
Vrengebilde av mine halvblinde øyne.
Dø.
Og ta deg god tid.
Jeg kan vente lenge.
På din oppstandelse.

Nå, som jeg er fri.

Påskemorgen:
Oppstandelse

Diverse:
Fasten 2007

Påske og søppelmeditasjon

Påskeegg

Bildet fra pålmesøndag i Centralkirken, tatt av Anne Ng Forster. Det er flere her.

Livet er ganske godt. Jeg er i såpass god form om dagen at jeg stort sett kommer meg en eller to turer ut. Tar med mobilkameraet og går rundt huset. Titter på de samme knoppene dag etter dag og lurer fascineres av hvor lang tid slike knopper tar.

Også plukker jeg søppel. Vi bor i sentrum. Gatene er feid, og jeg skjønner ikke helt hvor det kommer fra, men hver gang jeg går rundt huset ligger det noe nytt der. Mest plastikk, det blåser langt. Mens jeg gikk og plukket i dag lurte jeg på hvorfor jeg ble så glad av denne søppelplukkingen. Jeg kunne jo blitt irritert, men nei, jeg blir bare glad. Litt sånn «så bra det ligger her og jeg kan plukke det opp, så det ikke havner i noens mage»-glad. Eller litt sånn «hey», jeg er med i livet jeg også, jeg kan plukke søppel som ikke er mitt. Noen fordeler skal man ha når man stort sett ligger til sengs og føler seg veldig ubrukelig. Det skal lite til for å føle seg brukandes. En håndfull søppel.

Siden det er påske enda og jeg som vanlig har jobbet med påsketekster opp og ned i mente, kom koblingen til noe som har opptatt meg lenge. Det å sette stopper for å ta krenkelser, overgrep og urett videre. Da jeg jobbet mest iherdig med å klare å få noen mening i korsdøden på slutten av 80-tallet så var det dette jeg ble stående som det store for meg. Eksempelet med å ikke ta vonde ting ut på andre når det rammet en selv, men bære det. Stoppe syklusen. Ett ikkevoldsprosjekt eller satyagraha. Jeg skulle ønske det var like lett som å plukke søppel.

knopper.jp

Fasten 2007

februar 27, 2009

I fasten 2007 så trodde jeg vel egentlig ikke at jeg noen gang skulle komme meg ut av senga igjen. Ikke i overskuelig fremtid. Jeg hadde vendt meg til nesten null-kontakt med omverdenen. Jeg hadde stagget det meste av fortvilelsen over det livet ungene mine levde i. Jeg var blitt ganske flink til å kjenne etter at jeg lå godt og mykt og stille , hadde gode dager uten så mye smerter. Og ikke minst å ikke tenke på at det var et skjørt liv jeg levde, som ikke kunne vare fordi familien min ikke kunne fortsette å leve på denne måten med meg så dårlig.

Jeg forsøkte å holde noen markeringer av dagene som gikk. Det letteste var de religiøse høytidene, for de kunne jeg feire for meg selv. De andre store dagene, bursdager, bryllupsdag og slikt, det var vanskelige dager.

På religiøse høytider derimot lå jeg og mediterte, lagde dikt og lot de være med videre. Som dette som jeg levde med de 40 dagene i fasten 2007.

Herre luk i min sjels hage.
Når mismot, fortvilelse og håpløshet
kommer på besøk, så la de ikke vokse seg store.

Når frøene kommer, drevet av vinden
av småfugl og dyr,
og setter rot og spirer der i min sjels hage,
så lær meg å luke de ut
med varsom hånd.

Oppstandelse

august 10, 2008

Påsken 2007 gikk jeg ned for telling. Jeg hadde skrevet noen påsketekster og satt på vent, de skulle publiseres ettersom påskedagene kom, mens jeg dro vekk fra hus og pc noen dager. Men det som skjedde var at jeg ble svært, svært dårlig, og det endte med 15 månder med minimalt med menneskelig kontakt, fullstendig pleietrengende.

Med et slumptreff så var det langfredagposten som ble stående. Jeg hadde en 1. påskedagstekst også, men selv om den var programert til å komme på rett dag så kom den bare aldri. Hverken i bloggen eller i livet mitt.

Jeg fant den igjen nå. Det er søndag. Det er fire uker siden min private oppstandelse. Og jeg kan fremdeles stå for den teksten jeg skrev den gangen, så den får komme i dag.

*****************************

Det var bare sorg. Helt til noen sa navnet hennes helt stille.

Maria.

Jeg tror man bør tørre å stå i den sorgen, inntil man hører navnet sitt nevnt.

Jeg tror at de som forklarer religion med massesuggesjon, med manipulasjon av følelser, skremsel for dom og helvete, sosiale normer eller en slags virkelighetsflukt der man søker trøst tar feil. For om man ser og virkelig leter i de episodene opp gjennom historien og i dag da religioner brer om seg på en levende, god måte, hvor mennesker forandres og verden blir et bedre sted å være i kjølevannet av disse, så ser man at det som har skjedd er at ett menneske, og så enda ett, og enda ett har har opplevd nettopp dette. De har stått med en fortvilelse, en sorgen eller en lengselen etter noe. De har hørt hørt navnet sitt nevnt, og de har svart.

Religioner vokser ikke ved vold og makt og trusler. De dør av det, selv om de ytre formene kan være der. Religioner vokser ved at vi mennesker blir berørt av noe ve opplever som levende – noe som rører det innerste i oss selv.

Maria.

Da først snudde hun seg. «Rabbuni» sa hun.

Langfredag

april 6, 2007

Jeg skrev om Peter. Om at han nok har rett når han sier at ikke kjenner «denne Jesus fra Nasaret». I Getsemane, da soldatene kommer for å ta Jesus tror han og de andre at de skal kjempe med våpen. Og Jesus sier nei. Han underkaster seg. Han går. Og ingen. Den de trodde de kjente, og visste hvordan skulle handle gjorde det stikk motsatte av det de trodde.

Så hvem er denne Jesus? Han er ikke det Peter har trodd han var, han er noe annet. Hvem?

Dette begynte jeg å tenkte på påsken for tre år siden. Det gikk et snaut år. På seinvinteren begynte jeg å gruble på hvordan jeg så andre mennesker. Når jeg møtte nye mennesker, så har jeg ganske tidlig dannet meg et bilde av dem. Og det bildet er ganske likt fra person til person. Så hva ser jeg egentlig? Utover mine egne forventninger og tanker om et mennesket?

Påsken kom på nytt. På vei inn i kriken på langfredag så jeg som vanlig opp til alteret for å hilse det som et symbol på Kristus. Og da skjedde det. Jeg sto der, og så et tomt alter. Lysene var borte slik de er på langfredag. Duken. Blomstene. Det som lå igjen var en tornekrone og fem røde roser. Og jeg tenkte han er ikke der, han er død. Da var det som om en stein løsner fra hjertet, den falt ned med et dump mellom tærne mine, uten å slå meg, og uten å lage større lyd. Og i det samme trakk jeg trekke pusten – det føles lettere enn på lenge.

Jeg gikk til plassen min. Satt meg. Gud hadde vært en byrde for meg. Igjen.

På det gamle forumet Lysfontenen diskuterte vi flere ganger gudsbilder. Om hvordan de forandrer seg. Hvordan de er påvirket av våre tanker, og ikke minst våre minner og opplevelser av omsorgspersoner opp igjennom, hva andre har sagt, og hva vi har lest om kristendom og om guder. I mitt eget liv har flere ganger forsøkt å ta et oppgjør med mitt gudsbilde – fordi gudserfaringer har kommet som har satt det på hodet. Og for hver erfaring jeg har gjort, har min gud blitt større, og jeg har blitt gladere og friere, og har fått puste lettere. En gud som setter fri, sier Bibelen. Det er også min erfaring. Men ikke alltid min tro, ikke alltid det bildet jeg ender opp med. For jeg blir innhentet av mitt syn på meg selv, på livet, på verden. Som aldri kan nå opp til den grenseløse kjærlighet, håpet og friheten som finnes i det gudsriket jeg tror på.

Og nå satt jeg. Igjen, igjen hadde jeg gjort min gud liten. Igjen har jeg laget meg et gudsbilde som trykket meg ned i stedet for å sette meg fri. Og jeg tenkte at vel, Maria fikk oppleve oppstandelsen, og å bli møtt med et «Maria». Fullstendig uventet, fullstendig grensesprengende, og helt sikkert sjelsettende. Peter fikk svar på alt han lurte på, og han fikk se Jesus som han var, ikke som Peter hadde trodd han var. Og Tomas, han fikk ta på sårene, og fikk det møtet han trengte. Og jeg, jeg kunne lene meg tilbake på stolen og vite at jeg har god tid. På nytt får jeg møte dette utenfor meg selv. Ikke mine lengsler og tanker om «noe». Men den virkelige som kommer og alltid snur det jeg tror og føler og tenker på hodet. Jeg har god tid. Tidligere i livet har jeg vart så i angst for at han ikke skulle komme på nytt. Jeg har vært så redd, jeg har vært så sliten av meg selv og av livet at det eneste jeg kunne kjenne på var fortvilelsen over at det ikke allerede hadde skjedd. Men slik var det ikke lenger. Jeg har opplevd mange langfredager, og mange oppstandelser. Jeg vet det kommer, og tidspunktet er ikke så farlig lenger. Det skjer uansett i rette tid.