Sikkerhet i norske helsetjenester, legen er aldri problemet

Den siste uka har Aftenposten kjørt en serie med reportasjer om dødsfall i norske sykehus. Det begynte med historien til Daniel på to år som døde under en rutineoperasjon, og man har fulgt opp med flere artikler om andre dødsfall, om leger og sykepleiere som har forsøkt å varsle om feil men en motstand i systemet mot både å evaluere hva som har gått galt, og en aktiv tåkelegging for å beskytte de som har vært involvert.

Det er i overkant 400 personer dør hvert år på norske sykehus som følge av uventede komplikasjoner, feil bruk av legemidler, forsømmelser eller rutinesvikt ifølge Helsetilsynet. Disse tallene virker veldig lave. I 2011 kjørte VG en artikkelserie på samme tema. Da var tallene 4500 som døde av sykehusskader, hvor man regnet med at halvparten av disse kunne vært unngått. 100 000 pasienter, av totalt 866.000 innleggelser, ble skadet på norske sykehus i 2010. Det er enormt høye tall.

Aftenposten har valgt å kjøre disse sakene som personsaker, der de har vist hvordan enkeltpersoner har blitt beskyttet av miljøet rundt. VG sin vinkling var bedre. De fokuserte på dårlige rutiner og systemer som var feil. Det er den eneste måten å angripe disse sakene på. I det man gjør slike saker til personsaker får man feil fokus. Mennesker er feilbarlige. De gjør feil. Også leger og helsepersonell. Systemene rundt må lages for å ta høyde for nettopp dette. Når noe går galt på grunn av menneskelige feil er det systemet som svikter. Rutiner, sikkerhetsordninger og miljøet rundt. Ikke personen som tilfeldigvis var den som utførte en handling som førte til et dødsfall.

Dette er en lærdom vi har fra andre som jobber med sikkerhet som  oljebransen og i flybransjen .

I flybransjen handler det om synet på piloten. Tidligere var piloten «suveren» i betydningen at han skulle være ufeilbarlig. Det var en dårlig løsning, det førte til hemmeligholdelse av feil. Dette snudde de på, de tok presset fra å ikke skulle gjøre feil fra piloten og sørget for å lage sikkerhetssystemer der nettopp pilotens feilbarlighet ble tatt høyde for.

Norske leger ser ofte ut til å ha det samme problemet, man tar ikke høyde for at hun tar feil, man legger opp til at hun ikke skal gjøre feil, og alt som skjer av fatale feil blir da en stor, personlig belastning som ofte blir dekket over av legen selv og miljøet rundt. Man skyver feilene under teppet for å dekke en person, fordi en person ikke kan bære en slik belastning. Man gjør det fordi fokuset er feil. Det er ikke en persons «skyld» at noe gikk galt, det er systemet som er galt, og det er systemet som må forandres.

I oljebransjen har man jobbet med sikkerhet på den måten at når det skjer feil, så har man en gjennomgang av hva som går galt, og man lager rutiner for å unngå det, koste hva det koste vil. Den som rapporterer får stjerner i boka, og er en helt, ikke en sviker slik det ofte blir på sykehus. Er det menneskelige feil som ligger bak det så skjedde, så ser man på hvor lenge personen har jobbet og om det kan relateres til dette. Man kjører doble rutiner, man kutter ned på arbeidstid, man går flere på vakt om det er dette som trengs. Dette til forskjell fra sykehjem hvor man registrer avvik, men ender opp med at «dette kan ikke unngås» når noe går galt. Moralen fra oljebransjen er at nesten alt kan unngås. Vi vet at slitne helsearbeidere gjør større feil. Vi vet at gode rutiner forhindrer feil. Men vi gjør ikke noe med det på grunn av dårlig økonomi, få folk på jobb, og en holdning som sier at «det er slikt som skjer».

Dette er dyrt. Og det er dårlig helsepolitikk.

Da Høye satt i opposisjon så formulerte han seg slik med å si at det var større krav til sikkerhet i pizzaproduksjon enn i pasientbehandling. Det er på tide å ta tak i dette nå.

Om å finne fotfeste

I høst gikk jeg ned for telling. Igjen. Vinteren forrige året var også tung med mye sykdom, men man holder jo ut. Tenker positivt. Vet at det skal snu. Selv om sommeren også kom og var hard så tar det jo slutt. Og det gjorde det. 2 gode måneder og alt var glemt.

Jeg har det med sykdom som med barnefødsler. Smerte, sorg og slit er glemt i det det forsvinner bak et hjørne og jeg er helt, helt sikker på at slik blir det aldri igjen.

Men så altså. Denne senhøsten og vinteren. Den slo beina under meg. Smerter og kvalme konkurrerte med hverandre og med det å i det hele tatt klare å holde seg på beina, og de vant alle sammen. Over den friske delen av meg. Så lå jeg der igjen da. Mens sykdommen rev og slet i det jeg hadde igjen av optimisme, glede, livskraft og håp og tro og kjærlighet og… ja, du vet. Og til slutt kastet jeg hansken og ga meg over. Det var rett og slett ikke mer igjen.

Det å gå ned for telling på denne måten, det er å miste litt for mye på en gang. Man må rett og slett få sørge, rase og gråte, for livet går i stykker rundt deg. Alt det du har bygd opp av knapper og glansbilder blir revet vekk, og du sitter igjen med støv og aske.

Jeg tenkte en del på det når jeg var på det aller sykeste i 2007 og 2008. Da jeg nesten ikke kunne se ungene. Da jeg ikke kunne strekke ut hånda for å ta mat på nattbordet. Da jeg på gode dager kunne ha vinduet oppe og se litt ut, men ellers levde i stillhet og mørke. Da tenkte jeg at jeg har mistet så mye nå, at det er ikke rart at andre ikke kan ta det inn over seg eller forholde seg til det. Om du har en venn som plutselig ikke kan få være sammen med ungene sine mer enn et par minutter om dagen så forstår du sorgen over det, og du kan sørge med vennen. Om du har en venn som plutselig blir så syk at han må ligge til sengs dag ut og dag inn uten å vite når det tar slutt, kan du sørge over dette og vennen. Om du har en venn, som ikke lenger kan snakke. Eller en venn som ikke lenger kan lese. Eller en venn som plutselig ikke kan jobbe. Eller en venn som ikke klarer seg selv og er avhengig av andre i alt han gjør. Om du har en venn som plutselig må bruke bekken når hun skal tisse og løftes opp og ned av denne av fremmede. Om du har en venn som ikke lenger kan gå. Løpe. Elske med mannen sin.

Da kan man forstå, og man kan fortvile.

Men når alt rammer på en gang?

Når kroppen begynte å falle fra hverandre igjen i høst så så jeg dette stupet komme mot meg og jeg fiksa det ikke. Det var som om lyset plutselig slukka i meg og den gleden som jeg har vært så heldig å ha boblende der nesten gjennom alt jeg har opplevd sa takk for seg og stakk. Eller la seg til å sove. Eller hva nå gleder gjør når de blir borte. Og når den forsvant ble det enda verre. Det var som om selve kjernen av meg, det som gjorde at jeg ikke var en løk uten noe i midten forsvant sammen med alt det andre. Jeg kjente ikke igjen meg selv der jeg lå og bare hadde gitt opp og det var også skremmende. Det var nok nå. Jeg gadd ikke mer.

Å overgi seg til seg selv. Det er en skole jeg har vært igjennom mange ganger etter hvert. Jeg satte meg på skolebenken på nytt. Ok, så slik er det nå. Der er jeg nå. Jeg sørget og gråt. Jeg var likegyldig. Jeg raste. Jeg fortvilte. Jeg ga opp. Og som alle sorgprosesser der grunnen under føttene er blitt borte så ble det litt etter litt ny grunn å stå på. Ett nytt status quo hadde overtatt, og det måtte jeg forsone meg med.

Grunn under føttene krever at man forsoner seg med hva man er og hva man ikke er. Men det krever også, i alle fall for meg, at jeg ser meg selv i en sammenheng der jeg ikke bare er den som får og får, man jeg må også oppleve å få gi. Jeg må oppleve en viss grad av nytteverdi av det å eksistere. Ikke bare for meg selv, men for andre. Hvilken nytteverdi er det av meg her jeg ligger? Hva har jeg å gi? Hva kan forsvare at mann og barn lever rundt meg og med meg? Hva forsvarer at samfunnet støtter meg med penger og tjenester? Og at jeg selv tillater meg å gå videre, frimodig, med hodet høyt hevet på nytt? Med latter og glede og smil og en helt klar visshet om at jeg er like mye verdt som ethvert annet menneske?

Når jeg har tillatt meg å gå til bunns, og bare har ventet, så kommer svarene, hver eneste gang. Og jeg synes jeg forstår mer, hver eneste gang. Av meg. Av livet. Av verden. Der på bunnen, når alt blir ribbet vekk, er det som en branntomt. Om jeg bare venter, så spirer det frem. Nye frø. Det gamle, det råtne, det tørre er borte, og noe nytt vokser frem. Sterkt. Vakkert. Frodig.

Hver gang.