Når dagene er onde

februar 17, 2007

Vi har bryllupsdag i dag. Det gikk opp for meg for litt siden. Både mannen og jeg hadde regnet oss frem til at det var i morgen der vi snakket litt om det for noen dager siden. Men så kom jeg til å titte på datofeltet på pc-en, og der sto det vitterlig den 17. og ikke den 16.

Akkurat nå ligger min aller kjæreste i en annen seng og sover. Det har han gjort i hele dag, med unntak av når han lagde frokost og lunsj til meg, og så karret seg ned til legen som konstaterte crp på 69 og lungebetennelse. Feber rett opp i 40, tre dager i dvale, og så på beina igjen, det er fast takst når det gjelder min elskede bedre halvdel.

Jeg tuslet inn og tittet på ham før i dag, han leet på et øye og jeg fikk sagt «gratulerer» før han sovnet igjen. Vi får ta selve feiringa igjen siden, tenker jeg. Mamma kom og hentet ungene i går, det var en stor velsignelse at hun skulle ha vinterferie akkurat nå, jeg vet sannelig ikke hva vi skulle gjort om det ikke hadde gått.

Det begynner å bli mange år siden vi gifta oss. Det var en lørdag det og, med snø og strålende sol etter storm dagen før. Med fastelavensfjær i kirka og etter hvert over hele underskjørtet til kjolen. Presten hadde fått streng beskjed om å preke så det kunne være greit å sitte i benken også for de som helst ikke satte beina sine på slike steder til vanlig. Og det gjorde han. En aldeles deilig preken holdt han, over bryllupet i Kana.

«Det hele var ganske tragisk», sa han. «Det var tomt for vin, og det var noe av det verste som kunne skje på en bryllupsfest.» Og så fortalte han noe som jeg ikke hadde fått ut av historien tidligere, at det vannet som ble forvandlet til vin, det var ikke et hvilket som helst vann, det var det som hadde blitt brukt til å vaske alle gjestene på beina i det de kom. Møkkavann i ordets rette forstand i et land der folk gikk rundt i sandaler og det var et par tusen år det kom asfalterte gater.

Jeg tenkte på det ett år seinere. Også da var det influensasesong, akkurat som nå. Jeg hadde gått og hangla og karret meg hjem fra Blindern mens jeg så for meg en varm seng, og en mann som kunne ha litt omsorg for kona som knapt kunne stå på beina. 4 trapper opp. Jeg sto og hvilte på hver avsats og tenkte at snart, snart er jeg oppe. Jeg låste opp døra. Jeg ramlet inn. Og der lå han, mannen min. Med 40 i feber og helt klart sykere enn meg. Så falt det på meg å komme meg ut igjen, handle det nødvendigste og ta den lange turen ned til apoteket for å skaffe febernedsettende og smertestillende. På vei opp trappa igjen tenkte jeg at dette, dette måtte være en av de onde dagene. Hvem som helst ville synes at dette var tøffe tak.

Dette var møkkavannet. Dette skulle bli til den beste vinen.