Her er mine refleksjoner mens jeg leser denne fantastiske boka av Wenche-Britt Hagabakken.

En roman om livet når man er så syk at man er i ferd med å dø, samtidig som frykten for dette blir så stor at man også til tider vil dø. En heltehistorie der man må sloss for å overleve, og ikke har noen mulighet til å slippe unna.

Lyden er dessverre fremdeles dårlig på disse snuttene, jeg har forsøkt forskjellige løsninger med mikrofon, men må lete videre ser det ut til. Flere sider det går bra om de bare bruker øretelefoner. Er det for galt så får jeg gjøre denne på nytt, for det er en bok jeg så gjerne skulle få anbefalt til alle.

Nytt denne gangen er ovenfra og ned perspektivet, skal forsøke å få gjort noe med det også.

Men altså: Mor, jeg vil hjem.

Advertisements

Filmsnutter – Introduksjon

september 30, 2017

Jeg forsøker meg på små filmsnutter. Her er den første.

Skjør

september 17, 2017

IMG_20170916_170135_600.jpg

En ting jeg ikke var forberedt på var hvor skjør jeg kan være. For min del virker det som om dette har mye med medisinering å gjøre. Litt ubalanse i hva jeg får, litt reaksjoner på nye ting. Litt – og så går jeg rundt som om jeg tråkker på tynn, tynn is. Det er mannen som satte ord på det slik. Og det var så riktig, akkurat slik kjennes det. Jeg kjenner meg rolig, trygg, fin – så skjer det noe og jeg blir småhysterisk, gråtende og skjelven.

Tråkk, tråkk, krasj.

Jeg øver meg i å akseptere at jeg er slik.

For noen uker siden var jeg inne i en slik periode. Jeg kom på sykehuset og fikk beskjed om at vi var kommet på feil dag. Da hadde vi på forhånd ringt 4 ganger for å forsikre oss at det var riktig dag, og at alt var greit. Da vi kom ble vi alikevel møtt med «du skal jo ikke være her i dag». Og jeg ble forvandlet til en gråtene og også kjeftesmellende pasient. «Jammen vi har ringt! Vi har spurt! Det kan jo ikke være slik at vi må ringe hver gang og allikevel blir det galt! Jeg kan ikke skjønne hva mer vi skulle ha gjort! Jeg tror ikke dere skjønner hvor dårlig jeg er, hvor mye det koster meg å komme meg hit!»

Og så skjer underet. Jeg får trøst. Jeg får en hånd å holde i. Jeg får unnskyldninger og beskjed om at ja, det var de som hadde gjort en feil, og det var ikke noe rart jeg reagerte som jeg gjorde.

«Jo, vi skjønner hvor dårlig du er, derfor sitter legen nå og ringer for å finne ut av om du allikevel kan få behandlingen i dag.» Vi skjønner. Vi ser. Vi bryr oss.

En god varme sprer seg i hele kroppen. Jeg klarer til og med å kjenne på og overleve at legen må bruke av sin dyreabre tid på å ringe rundt for å hjelpe meg. At jeg er til slik bry.

***

Senere kommer jeg til mamma. Jeg skal være der en uke og det første jeg gjør er å gå utpå den store gode terrassen og finne en stol. Denne sommeren har vært vanskelig, jeg har knapt vært ute, og for en som elsker å være ute, og nå går i mot en ny høst og vinter etter å ha brukt sommeren i seng er det en slik ting som får meg til å miste motet. Mamma spør om jeg vil ha et teppe, og jeg sier ja, og hun kommer tilbake med det og brer rundt meg. Det er varmt og godt.

Sliten og skjør sitter jeg og nyter hjelpen, nyter omsorgen, nyter å være så liten, så hjelpeløs og ta i mot fra folk som bare vil meg vel.

***

Ganske ofte sier folk at de ikke er redd for å dø, men de er redd for hvordan de skal dø. De er også redd for det å være hjelpeløs, å være avhengig av andres hjelp.

Og de har så rett, det er vert å frykte, for det er forferdelig vanskelig og vondt å ikke kunne ta vare på seg selv, og å ikke klare selv de enkleste ting. Å måtte ta i mot og ta i mot og ha så lite å gi. Å være skjør og liten. Det siste året har jeg lurt på hvordan livet er for de som er født med enda større behov for hjelp enn meg. Som hele livet, eller etter en ulykke eller sykdom vet at de har tiår foran seg helt uten stand til å ta vare på seg selv. Hvordan tenker de? Hvordan forsoner de seg med dette? Jeg skulle gjerne lest en historie eller en beretning om hvordan det er.

For det er vanskelig, det er alt jeg vet.

Men de øyeblikkene da folk rundt deg bare gir, med største selvfølgelighet, med omsorg og omtanke – da åpner det også opp et rom vi ellers sjelden er i, eller vet at er der i oss. Kanskje var vi der sist som spebarn?

***

Skjør, skjør, skjør.

Redd, redd, redd.

Jeg er overveldet over hvor finbalansert den mentale helsen vår er. Hvor lite som skal til før jeg oppfører meg, føler og er på en måte jeg ikke kjenner igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med denne Beate. Annet enn å akseptere det. Og takke for at de rundt meg faktisk tar i mot når jeg faller slik.

IMG_20170915_154245

Jeg elsker kroppen min

september 14, 2017

Stedet var en skråning med utsikt til Ottaelva. Bak meg lå det en liten fjelltopp som jeg hadde slitt meg opp på to dager på rad. Dette var den tredje dagen og kroppen virket ikke.

I snart 20 år hadde jeg vært sint på kroppen min. Den ville ikke. Den sviktet meg. Den var småsjuk hele tiden. Hver gang jeg følge meg frisk og rask og fikk trent litt, kommet meg på toppturer svømt litt skikkelig så ble jeg raskt skikkelig sjuk. Ingenting var feil, det var slått fast. Det var bare denne kroppen som ikke ville. Den hadde gått til krig. Mot meg.

Ikke en tur uten matforgiftning, rare allergiske reaksjoner som gjorde at jeg endte opp med opphovna ansikt eller andre merkeligheter. Ikke en reise uten at minst et par døgn ble brukt vekselsvis liggende på et badegulv og til sengs. Leger og alt av alternativbehandlere hadde for lengst gitt meg opp. Med god grunn, det var jo bare kroppen som ikke ville. Lat. Håpløs. Motvillig. Er det noe rart jeg var sint på en kropp som satte seg på bakbeina uansett hva jeg hadde planlagt å gjøre?

Noen ganger forandrer livet mitt seg i et sekund uten at jeg kan huske hvordan. Om det var en tanke, en assosiasjon, en mild bris eller noe jeg så – jeg vet ikke. Men det ene øyeblikket var jeg like faststivnet i ideen om den onde kroppen som jeg hadde vært lenge. Det andre øyeblikket kom med en helt ny tanke. «Skjell falt fra øynene» står det et sted. Slik var det. Kroppen min var meg. Og kroppen min var like lite skyld i at den kom til kort som det jeg var. Som steinen jeg satt på var. Som elva som rant foran meg, sola som skinte over meg og fjellet som lå bak meg. Og om jeg ikke skjønte dette og hadde medfølelse med kroppen min, hvem skulle da ha det? Den stakkars kroppen min som hver dag kom seg på beina og holdt meg oppe. Som forsøkte så godt den kunne å bære meg dit jeg ønsket. Som hadde gitt meg to fantastiske barn. Som førte hendene mine når de strøk over ryggen til mannen min. Som ga meg to øyne som kunne følge sommerfuglene i blomstene foran meg og vise meg hvor vakre de var. Som hadde to ører som virket godt og som kunne gi meg musikk, kunne la meg høre gråten til et sultent barn eller latteren når sulten var stilt ved hjelp av min kropp. Først med de fantastiske puppene som produserte melk. Så med hode som bestemte seg for noe å lage og armene og hendene som fant frem det som skulle til.

Denne kroppen som hadde utholdt smerter og ubehag, som reiste seg hver gang den falt sammen. Som var bolig for tankene mine, lengslene mine, drømmene mine, følelsene mine. Det var som om jeg kunne høre sorgen over å ikke bli sett, ikke bli anerkjent, over å ikke bli elsket av meg som den ga alt til. Som den ikke, slik jeg hadde tenkt, sviktet.

Hvor hadde jeg hatt tankene mine? Hvor hadde jeg hatt omsorgen min? I stedet for å lytte til, hjelpe og ta vare på kroppen og dens behov hadde jeg kjeftet og smelt og forbannet.

Der og da ble det slutt på det.

Jeg elsker kroppen min.

Elsker å kjenne gress under bare føtter. Elsker mykt sengetøy på hud. Elsker at jeg kan reise meg og åpne døra nå – for katta vil ut. Elsker at jeg kan strekke hånda ut og løfte glasset til munnen nå når jeg er tørst. Elsker at fingrene mine løper over tastaturet og skriver dette, slik at du kan lese det. Slik at jeg kan være en del av verden. Elsker gråten som starter i magen som gjør at pusten går fort gjennom munn og nese før tårene renner og jeg får være en del av mine egne følelser, at de får leve og ta den plassen de vil ha. Elsker når en tone kommer og vil ut og blir til en sang, og datteren min kommer og blir med i den samme nye sangen som aldri er sunget før. Elsker når min munn og mine øyne viser smilet jeg bærer på og møter dine øyne og så ser mine øyne din munn krumme seg oppover i et smil som møter mitt og så smiler vi sammen, og så blir smilet enda bredere og så ler vi. Vi drar inn pusten, bruker magemusklene og ler igjen. Og så møter ditt mitt og mannen min, all verden er god fordi din og min kropp er til og er sammen her og nå, og vi kan kjenne varmen og nesa kjenner den kjente gode lukta – av deg.

Elsker kroppen min, denne boligen, enda en stund. Det var en fin reise sammen, jeg er så glad for at jeg kunne få bo i den lenge mens jeg visste å sette pris på den.

Livets lette skole

august 16, 2017

Etter å ha vært til sengs i tre år, ett i totalt mørke, gikk jeg nedover Karl Johan og mistet pusten av hvor vakre mennesker er.

Etter tre år hvor jeg knapt tålte lyd, og all musikk var minner var det å på nytt lytte til gamle låter som en åpenbaring av mirakler.

Etter tre år hvor jeg knapt kunne stå på egne bein var det å kunne gå frem og tilbake til do et under og en glede av selvstendiget.

Å putte mat i egen munn etter 15 måneder med mating ga meg latterkrampe av lettsindig glede.

Jeg husker jeg for første gang på tre år kunne bøye meg ned og plukke opp noe på gulvet, og kroppen eksploderte i fryd.

I ni år har det disse øyeblikkene gjorde med meg ligget i kroppen. Som en rolig flamme. Som et gjennomborende lys. Som en sikker visshet: Verden er så ubeskrivelig god at det tok meg alle disse årene å skrive ned disse settningene, klare å formidle en flik av hvordan det kjentes.

Det ligger der hele tiden, dirrende, bankende skinnende: Opplevelsen av hvor helt fantastisk denne verdenen er. Hvor vakre dere er alle sammen.

20799044_10214033660617068_5498751835512803051_n