Stikkord: nettforum

Morsomme Twitter!

twitter12Mer enn 15 år har gått siden jeg beveget meg ut på nett. Det første var bruk av ”finger” på Blinder for å finne enkeltpersoner man så kunne ”talke” med. Det andre var faglige e-postlister med hele verden som arena. Det tredje var yahoo chat, hvor jeg mer eller mindre bodde på religionsrommet en periode. Så kom diskusjonsgruppene for fullt, med start, VG.net og DOL og bittelitt news som mine første møter med mediet.

Jeg ble fort ganske helfrelst. For diskusjonsglade mennesker med litt sære interesser åpnet det seg en ny verden. Jeg kunne skrive om det jeg var opptatt av, og finne andre som var opptatt av det samme. Jeg kunne lære av folk jeg før bare kunne drømt om å få lytte til. Jeg oppdaget at den smale kunnskapen jeg satt på, og som få rundt meg så noen nytte av faktisk ble satt pris på av folk jeg kom i kontakt med.

Og jeg hadde det gøy.

Noe av det beste med mediet  jeg var at
1) – jeg hadde ingen fordommer eller preferanser om de som skrev – de var jo totalt anonymisert, uten bilde, uten kjønn, uten et visuelt førsteinntrykk. (Dette var i tiden før avatarer og mer fancy utforming.)
2) –jeg kunne selv filtrere ut hvem jeg ville ha kontakt med eller lese – det ble derfor et sted jeg kunne være sosial eller trekke meg tilbake på en uforpliktende måte.

I en periode jeg var veldig syk, og ikke visste noe om hva som skjedde på nett kom Facebook, og det har eksplodert på en slik måte at når jeg kom inn der i de første dagene tilbake i verden så fant jeg gamle klassekamerater, familie og venner – det var fantastisk! Å kunne titte i bildealbum, hilse på folk og møtes på denne måten har vært som å gå gjennom gågata i den lille byen der jeg vokste opp på en lørdags formiddag og hilse på venner og bekjente.

Så de siste månedene har jeg oppdaget Twitter.  (Om du ikke vet hva Twitter er, så kan du ta en titt her.)

Det er forsøkt å si mye om Twitter bare de siste par ukene av folk i media. Noe er gjenkjennende, en del har gode poenger men samtidig så er det få jeg opplever treffer spikeren på hodet på hvordan jeg som ”gammel” bruker av sosiale medier opplever Twitter.

Generelle diskusjonsgrupper og chattekanaler, dvs steder der man diskuterer daglige hendelser, ting som er oppe i media og ellers ting som ”krig og fred og sånt” har hatt to store svakheter.

Den første ble raskt tydelig – det var troll. Internettroll er enkelt forklart folk som enten har som mål å ødelegge en diskusjon eller som uten å ville det saboterer saklig og god diskusjon og gjør at andre etter hvert finner enkelte diskusjoner, eller også hele nettsteder uinteressante å delta i. (Hos nettavisene ble det et beslektet problem, med mye hets og hatefulle ytringer men av en rekke brukere, ikke enkelttilfeller.)

Det andre var at miljøene rundt et diskusjonssted fort ble for lite. De første årene på nett fant man hele tiden nye mennesker med nye meninger man ikke hadde fått brynt seg på. Men det er ikke en uendelig mengde mennesker som søker seg til slike grupper – og etter en stund var de fleste temaer debattert og analysert, og diskusjoner som før hadde vært spennende og interessante ble svært forutsigbare. Mange diskusjonsgrupper ble også lukkede for nettopp å slippe troll, men på denne måten ble de enda mindre og med lite tilskudd av nye stemmer.

Når bloggene kom, (for min del med bloggene rundt Sonitus), så ble dette en ny arena for diskusjon. Nå kunne man lage sin egen plattform for diskusjon. Man fulgte hvem man ville, kom det troll i kommentarfeltet kunne man rett og slett stenge de ute. Diskusjonen var også på nytt blitt åpnet, slik at når man la ned arbeid i å gi utrykk fra hva man mente ble man igjen en del av det åpne ordskiftet, ikke bare en stemme i en meningsutveksling i et lukket fora.

Med denne bakgrunnen blir Twitter et det av et større hele. Når jeg ser og bruker Twitter så sammenligner jeg det med andre sosiale medier jeg kjenner til – og ikke da bare med Facebook som Ulstein i Dagsavisen i dag,  eller ser det som et ”nettsamfunn for folk med dårlig tid” som Skjeie  skrev for noen dager siden på DN.no.

Facebook er et lukket nettsamfunn– men i stedet for nettvenner du har blitt kjent med nettopp på dette eller lignende fora så består det av en blanding av de du kjenner fra hele livet og nye venner – både nettvenner og folk du vanligvis har omgåttes i kjøtt og blod.

Twitter derimot er ikke et nettsamfunn, men mer som en samtalekanal/chat åpen for hele verden. Der man før fant seg små lukkede rom for at ikke mengden av stemmer skulle bli for stor er Twitter på linje med bloggene et helt åpent fritt rom. Det har også den fordelen i forhold til chat at replikker blir stående, så man kan gå inn og finlese dem, lete igjennom dem eller ta dem etter sengetid for ungene. Trollene unngår man, man følger dem rett og slett ikke, og slipper da å høre dem. Og der man før opplevde at det ble for få, og for lite varierte stemmer (folk som oppsøkte nettopp denne gruppa på nett) er det nå et helt kobbel med forskjellige stemmer.

Det som også er nytt er at i tillegg til ”nettbermen” av folk som lenge har opplevd sosialt liv på nett som givende, så kommer det nå også samfunnsaktører som faktisk har innflytelse på debatten i mer etablerte medier, og også politikere som man nå har fått en ny arena for å få i tale.

Det har tatt 15 år å få journalister og politikere til å ta sosiale medier på nettet i bruk – om man ser bort i fra enslige (fine!) fugler som Jan Omdahl og enkelte andre. Kanskje er det nettopp populariteten til Facebook som har banet vei?

Som med ethver nytt sosialt medium på nett så er starten det mest spennende. Når folk snubler, raser, lurer, forsøker og er nyforelska i mediet og mulighetene. Bare tiden vil vise hvordan det etter hvert etablerer seg og blir, så alle analyser om at ”Jens fikser det ikke”, ”dette er for eliten” osv virker ganske naive all den tid det bare er en uke eller ti siden de aller, aller fleste av oss startet opp med kommentaren ”Hva er egentlig dette?”.

Men dette er tiden for den første forelskelsen –der er tiden for å ha det gøy! Selv synes jeg det er ufattelig morsomt at en så bred forsamling er samlet, og oppdager denne måten å kommunisere på. Jeg elsker å følge alt fra forfattere som Neil Gaiman til mystikeren Centering prayer til alle bloggerne som griper enda en mulighet til å forsøke å finne ut av hva som rører seg i oss nå når vi har enda en møteplass servert på en pc nær deg.

Meg på Twitter.
Virrvarr skriver ofte svært, svært bra. Artikkelen hennes om sosiale medier er det beste jeg har les om saken.
Artikler om Twitter via Sonitus.
Diskusjoner på Twitter om Ulsteins kommentar.

Andre ting jeg har skrevet om nettliv tidligere:

Jeg, en forumjunke
Jeg, en forumjunkie 1 1/2
Debattforum – kan det sammenlignes med en kafé?
Og hvorfor i alle dager skal man ha en blogg?
Den fantastiske bloggingen!