Guttejente? Nei takk!

Jeg liker ikke betegnelsen guttejente lenger.

Nesten alle jenter jeg kjenner sier at de var guttejente. At de lekte mer med gutta enn de andre jentene. At de trives mer med gutta.

Om det er slik, så er det vel ikke spesielt guttejentente, det er rett og slett… vel ganske jentete det og.

Jeg er like mye jente, og jente-jente når jeg sitter og spiller warcraft med tre gutter og ingen andre jenter, som når jeg sitter på et forum og skriver – en haug med jenter og tre gutter.

Jeg er like mye jente når jeg trives best med å spille Settlers og ikke sitte og drikke vin, selv om det er flest jenter rundt vinflaska og bare meg med gutta akkurat der og da.

For jeg er jente.

Jente, jente jente, og alt jeg gjør er jentete fordi jeg er jente, og når jeg gjør det er det jentete per def.

Jeg er jentete når jeg ikke bruker sminke eller barberer meg under arma – for det er jeg, jenta som gjør det.

«Du har guttesveis» sier dattera mi og titter opp på de korte fjonene mine som fremdeles har det med å stå rett til værs. «Ikke pokker» svarer jeg, for jeg er jente, og sveisen er min, så må det da være en jentesveis.

Men først og fremst er jeg menneske. Og hva jeg er utover det kan man vanskelig putte inn i en bås, for båser er for generelle, og om jeg passer med rumpa inn i den rutete båsen passer jeg med puppa i den firkanta, og jammen er ikke hodet godt inne i den ovale. Om det ikke stokkes helt om når jeg sier eller gjør noe annet i morra.

Men skal noe jeg gjør puttes i manne- eller kvinnebåsen så må det være kvinnebåsen. Og synes noen at det ikke passer der, er det båstenkninga det er noe feil med – den er for snever og jeg som jente kan bare vise at det er det den er om jeg tar med meg jenterollen og roper at den er min. Ikke later som om jeg er spesiell. «Jeg er sånn guttejente jeg,» liksom. «Jeg står ikke og prater med de andre jentene jeg» liksom.

For når jeg ser tilbake på dagene mine, på årene som liger bak, livet mitt, så er det faktisk ikke sant det jeg trodde da jeg var i tenåra. At jeg stort sett var ei guttejente som hang med gutta. Sannheten er at noen ganger har jeg flest gutter rundt meg i det jeg gjør. Andre ganger er det flest jenter. Men av en eller annen grunn er det de situasjonene der man er mest sammen med gutter som blir tydelige, det man gjør som skiller seg fra en stereotyp oppfattelse man legger merke til. Det betyr ikke at det er sannheten om en selv. Eller andre.

Jeg trodde også at jeg var mest maskulin. For det var ikke så mye av den stereotype jenterollen jeg kjente meg igjen i. Da jeg sa det til et par guttevenner lo de, og sa de oppfattet meg som svært, svært feminin. Da ble jeg litt småforvirra over hva som telte når man skulle legge sammen hva man var og komme ut med en fasit. Maskulin eller feminin, liksom.

Så jeg har tatt og laget et stort, stort godt rom rundt meg. Rundt mennesket Beate – der jeg kan puste, leve og være. Og alt jeg tar i, alt jeg gjør er hva et menneske kan ta i, gjøre og være. Mennesket meg. Kvinnen meg. Men tell med meg, legg til alt jeg gjør i kvinnerollen, slik at den kan bli stor god, og fin for de som er ute og trenger nettopp gode kvinneroller de kan plukke fritt fra.

*******’

Ja, for de som ikke har fått det med seg, det blåser en «definer-feminisme-vind over bloggebyen. Og den er ok å få med seg. Jah, to av dem har vel sagt omtrent det samme som meg, så jeg kunne nok latt det være, men noen ganger må det ut. Dessuten er de fine steder å surfe videre debatten fra.

Hva jeg har skrevet om feminisme før? Jeg har forsøkt å sette ord på hva feminismen har gjort for meg.

Postpost: Minneapolise har samlet flere linker fra postene de siste dagene her.