Noen blogganbefalinger

Det er mange grunner til å blogge. Og å slutte å blogge. En av grunnene til at jeg begynte å blogge var at det var mange temaer som opptok meg, og som jeg syntes det ble skrevet for lite om. Det, koblet med en stor porsjon skrivekløe, selvfølgelig, iblandet en forkjærlighet for diskusjoner på nett.

Tiden har gått og det som har forandret seg mest er at det i dag flommer over av blogger, og også blogger som skriver om det jeg er opptatt av. Og de gjør det rasende godt. Når Tordenbloggen ba mange av oss om å kåre ti favoritter av i år, så laget jeg først en liste over ”disse skriver om ting jeg er opptatt av, men de gjør det langt bedre enn meg, så derfor lar jeg være”. Og de fleste av de var folk jeg er mer enn vanlig enig med. Om jeg liker blogger fordi jeg er enig med forfatteren, eller om jeg blir enig fordi forfatteren skriver så godt har jeg ikke lyst til å spekulere i. I min bedagelighet så koker jeg det ned til ”store hjerner tenker likt”.

Når jeg hadde samlet en stund så ble det langt flere en ti. Og jeg lagde en helt ny liste, over temaet ”nye blogger av 2009” eller folk jeg oppdaget i 2009, og i begge tilfellene endte jeg opp med lengre lister enn 10, samt at jeg måtte slette inn en del av de begrunnelsene jeg allerede hadde skrevet. Og i stedet for å la de støve ned i ”mine dokumenter” tenkte jeg at jeg kunne legge dem ut, til glede for andre, og kanskje ikke minst for de som får litt sånn heder og ære fra meg.

Den tvilsomme
Hadde dette vært en twitterkåring så hadde denne mannen ligget i top hos meg, men i tillegg til å være både særdeles aktiv, rappkjefta, treffsikker, arrogant på en sånn vennlig/hygglig/forsonende måte (hvordan er det mulig?) der, så har han også en god blogg der han går i dypden blant annet på religiøse spørsmål. Han er en av mine to yndlingsskeptikere på nett, jeg er stort sett alltid enig med ham, og anser ham som en trosfrende, sjøl om vi nå engang har endt opp med hvert vårt livssyn. Fritt etter Galtung sa da ham fikk Humanistprisen: ”Vi har myke og harde humanister, myke og harde religiøse”. De myke har mer tilfelles med de myke, og de harde har mer til felles med de harde, og Arnfinn er nå så sjeldent som en myk humanetiker som kan skrive om religion på en lite dogmatisk måte, med masse innsikt og kunnskap. Iblandet arroganse og en helt spesiell forkjærlighet for vampyrer så er det veldig fornøyelig lesning, alt sammen.

Harald Hauge
er prest. Et av de yrkene jeg vurderte da jeg ennå var ung og lovende og trodde jeg skulle bli noe. Han legger ut prekner, betrakninger om kirkepolitikk, og har et aktivt og godt kommentarfelt. Han er åpen, undrende, født i Japan, bor på det kaldeste stedet i Norge, har et varmt hjerte og en klar tanke. Det hjelper jo at jeg stort sett er enig i det han skriver, samt at han vet en del mer om enkelte ting jeg bare vet litt om. Bloggen har vært stillere i høst, etter at han ble pappa å nytt, men våren var sterk, og vil du lete i gode innlegg, så oppfordrer jeg deg til først og bla bakover i tid.

En lang smakebit for spesielt interesserte: Om universalismens mulighet

Virrvarr
Ja, det er Virrvarr det. I fjor vant Virrvarr alt som fantes av bloggkåringer, og med god grunn. Som et frisk pust, som et stødig fjell, som de første norske jordbærene om sommeren kom hun og tok oss alle med storm. For dere som ikke kjenner henne, hun er bunnløst ærlig, hun er intelligent, hun er raus, hun er fin. Og mest av alt, siden dette er en bloggkåring, hun kan skrive. Hun skriver om hijab, om sminke og dildoer. Hun skriver om sin egen psyke så det både gjør vondt langt inn i sjela samtidig som optimismen tyter ut over alt. Og fordi hun er i stand til å skrive så dønn ærlig om slikt som man vanligvis så er de sterkste møtene med Virrvarr også et møte meg meg sjøl. Jeg er så glad for at hun er så ung og skal fortsette å prege Norge i mange, mange tiår fremover. Slike jenter, det vil gamle Norge ha!

Smakebit: Om å få en psykiatrisk diagnose

Hijabbrigaden
Jeg kan ikke fordra debatter der man snakker om grupper uten å la de det gjelder komme skikkelig til ordet. Derfor blir blogger som hijabbrigaden ekstre viktige, tenker jeg. Så kan man være enig eller uenig.

Smakebit Sharialovgivning i ekteskapssaker

Dessverre har bloggen nærmst ligget nede i det senere, men en av skribentene har tatt veien til Vardidebatt og skriver mye der:

Ilham Hassan

VoxPopuli
er en blog som har vært på banen lenger enn meg, og som er den jeg oppsøker om det er et aktuelt tema jeg ikke synes noen sier noe vettugt om, og ikke selv klarer å skjønne hva jeg mener om. Jeg tar turen inn til Knut, og der får jeg i alle fall noen knagger å henge tankene mine på, nye måter å se ting på, samt ofte grundig kunnskap som går et tiår eller to lenger enn det jeg sjøl har lengt. Jeg tror han har vært favoritten min blant bloggere siden jeg i en av de aller første postene mine tabbet meg ut med å lese ham helt feil, og ironisere litt over det. Når jeg skjønte at jeg hadde misforstått måtte jeg jo sette meg ned og lese skikkelig mye mer av det han skrev, og da var jeg solgt. Han har en ”enkel” bogg, ikke noe eget domene, ikke noe fancy layout, ikke noe ”skrive for å få lesere”, ikke noen følelse av at han skriver på tomgang bare for å produsere. I disse dager er han også aktuell som en av de som har skrevet mest om, og jobbet mest med datalagringsdirektivet. Min mann, fullt og helt.

Smakebit: Stortinget, twitter og folkeskikk

Iskwew
har også vært rundt lenge. Og holder oppe et nivå og en produksjon bare en håndfull bloggere har gjort. Tidligere husker jeg at jeg som oftest var uenig med henne, nå er jeg oftere enig. Jeg er ikke sikker på om det har mest med temavalg eller om hun eller jeg har forandret oss. Jeg får jo håpe det er oss begge to, siden det jo er meningen med livet, det å være i forandring. Iskwew er også dronningen av kommentarfelt, samt at hun også hoster ME-bloggen. Hun er med i 2009 kåringen rett og slett fordi hun makter å holde oppe entusiasmen og staheten man må ha for stadig å skrive aktuelle poster. Hun er raskt på pletten for å kommentere ting som er oppe her og nå, i tillegg til å gå i dybden på temaer som er mer tidløse.

Smakebit: Sexrelaterte karakteristikker er ikke en småting

HvaHunSa
Dama har blitt en viktig stemme i norske twittersfære enten det dreier seg om samfunn generelt eller sosiale medier spesielt. Og med god grunn. Hun er en særegen stemme, modig om enn forsiktig, tenkende. Hun er opptatt av kvinneroller, minoritetsgrupper enten de er barn eller muslimer. Hun er ikke minst aktuell i 2009 fordi drar i gang debatter på twitter og utdyper dem i blogg. Hun er fin. Hun er vår. Ta godt vare på henne.

Smakebit: Våre små liv

Dekodet
Jeg er ikke helt sikker på når jeg hadde mitt første møte med mannen bak denne bloggen, Bjørn Are Davidsen. Det kan ha vært da han var fast skribent i Fri tanke, medlemsavisa til Humanetikerne, eller det kan ha vært da han ga ut boka ”Da kvinnen fikk sjel” eller kanskje var det på mailinglista til Skepsis. Uansett, det var et fascinerende møte, å endelig finne en norsk skribent som var skeptiker, religiøs og lidenskapelig opptatt av historiske myter, middelalder og religiøs filosofi. Det er ikke helt sjeldent jeg har lest ting i aviser og tidsskrifter som er en blanding av dårlig research og fordommer for så å lene meg tilbake og tenke ”jaja, Davidsen svarer sikker på det der”. Og det gjør han, pluss at han finner langt mer både å kritisere og juble over enn det jeg gjør, og det meste av det rekker han også å skrive om – nå også i bloggform. Aktuell i 2009 fordi han fremdeles holder rede på hva som skjer.
Smakebit: Aftenposten uten innsikt

Marias Metode
Plutselig en dag i august var hun der bare, Maria. Ofte med lange, reflekterte og gjennontenkte innlegg. Enda lengre og mer aktivt kommentarfelt. Lege som nettopp har fått ME-diagnose, det byr på en del utfordringer, og vi får være med både på det, og på de første månedene med blogging. (Noe som alltid er spesielt spennende som leser, synes jeg, mens man leter seg frem både med mediet i seg selv, og samtidig kommer med det man har hatt av tanker som har brent inne såpass lenge så man bare må få det ut til slutt.) Det er etter hvert blitt mange ME-bogger, og mange av dem er gode. Maria får stå som en representant for flere av disse.
Smakebit: Det er slutt på kake -gi folket brød!

Rutt
må også med fra ME-folket, fordi hun de siste månedene har klart å sile ut relevant info fra den enorme mengden som finnes på nett. For de som vil ha med seg hva som skjer på forskning og ME-politikk er dette et sted man bør gå innom ofte.

Øyvind Holen
Øyvind er en forfatter, skribent og journalist. Det går mest i musikk, film og tegneserier, og på bloggen deler Øystein raust med intervjuer, bokanmeldelser og annet snacks han har skrevet og skriver. Bloggen inneholder et norsk hiphop-leksikon, orginalintervjuer med store filmfolk som Tarrantino og lange og grundige gjennomgåelser av alt fra norske tegneserier til Alan Moore uke. Det er liksom tegneseriene som fikk meg inn i denne bloggen, men selv meg drypper det andre ting på, enten det er julemusikk fra Jamaica eller Øyvind sine egne intervjuer og betraktninger om Jokke. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si om denne fyren. Har du noe som helst av interesser i denne retningen er jeg sikker på at du finner gull om du graver her. Han er rett og slett proppfull av kunnskap og deler det så utrolig raust og villig. Jeg liker sånt. Veldig, veldig godt.
Smakebit: Intervju: Lise Myhre – Nemis mamma

Khadafi Zaman
Twitter har vært stedet å oppdage nye blogger og også bloggposter for min del i år. Der kom jeg også over Khadafi sin blogg. Han reiser mellom Norge og Pakistan, og vet mer om dette viktige landet enn jeg gjør – for meg fungerer bloggen som folkeopplysning av beste sort, i tillegg til å være velskrevet på den måte at det er spennende, enten det handler om koranskolens historie, eller det mer thrillerlignende i å være journalist i Pakistan i krig. Den er aktuell, både på nyhetssaker og tema, og kanskje den aller mest spennende bloggmøte jeg har hatt i 2009. Anbefales på det varmeste.

Smakebit: Bør Norge støtte koranskoler?

Valgerd
Valgerd er en annen twitterkjenning. Norsk-norsk islam-konvertitt med ME. Mor og samfunnsengasjert. Denne bloggen er bare noen måneder gammel men hun har også en annen blogg, og nomineres også for den. Har den vidunderlige evnen til å se negative og positive sider med det meste, her går både kritikken og rosen alle veier, også innover. Hun er en utrolig sterk stemme, går på, tar feil, har rett, og stoppes ikke av noe, og drives fremover av noe som enkelt og vanskelig som godhet, ønsket om å gjøre godt. Når man blander det med innsikt og en god penn og man ikke er redd for å kaste ironien overbord så blir det et bra utgangspunkt for en bra blogg.

Smakebit: Koden ”Shabana Rehman Gaarder”

Sivilstatus
Kristin er høy og det er Sigurd og. De er nerd og bokelsker, og kanskje liker jeg dem så godt nettopp på grunn av det, jeg kjenner meg igjen i begge to, sånn av og til. Andre ganger ikke. For jeg kan ikke tegne, og jeg klarer ikke å få meg selv til å le slik Kristin gjør. Dette er med andre ord en blogg jeg aldri, aldri kunne laget selv, og derfor liker jeg den sånn ekstra godt. Sivilstatus er noe så fint som en tegneserie i bloggform. Det er mange fine sånne der ute, men ingen andre jeg vet om på norsk, og ikke så mange andre som appellerer slik til meg som denne gjør. Kristin, jeg er bare så glad for at du har gjort dette!
Smakebit: Hjemme hos

Guttejente? Nei takk!

Jeg liker ikke betegnelsen guttejente lenger.

Nesten alle jenter jeg kjenner sier at de var guttejente. At de lekte mer med gutta enn de andre jentene. At de trives mer med gutta.

Om det er slik, så er det vel ikke spesielt guttejentente, det er rett og slett… vel ganske jentete det og.

Jeg er like mye jente, og jente-jente når jeg sitter og spiller warcraft med tre gutter og ingen andre jenter, som når jeg sitter på et forum og skriver – en haug med jenter og tre gutter.

Jeg er like mye jente når jeg trives best med å spille Settlers og ikke sitte og drikke vin, selv om det er flest jenter rundt vinflaska og bare meg med gutta akkurat der og da.

For jeg er jente.

Jente, jente jente, og alt jeg gjør er jentete fordi jeg er jente, og når jeg gjør det er det jentete per def.

Jeg er jentete når jeg ikke bruker sminke eller barberer meg under arma – for det er jeg, jenta som gjør det.

«Du har guttesveis» sier dattera mi og titter opp på de korte fjonene mine som fremdeles har det med å stå rett til værs. «Ikke pokker» svarer jeg, for jeg er jente, og sveisen er min, så må det da være en jentesveis.

Men først og fremst er jeg menneske. Og hva jeg er utover det kan man vanskelig putte inn i en bås, for båser er for generelle, og om jeg passer med rumpa inn i den rutete båsen passer jeg med puppa i den firkanta, og jammen er ikke hodet godt inne i den ovale. Om det ikke stokkes helt om når jeg sier eller gjør noe annet i morra.

Men skal noe jeg gjør puttes i manne- eller kvinnebåsen så må det være kvinnebåsen. Og synes noen at det ikke passer der, er det båstenkninga det er noe feil med – den er for snever og jeg som jente kan bare vise at det er det den er om jeg tar med meg jenterollen og roper at den er min. Ikke later som om jeg er spesiell. «Jeg er sånn guttejente jeg,» liksom. «Jeg står ikke og prater med de andre jentene jeg» liksom.

For når jeg ser tilbake på dagene mine, på årene som liger bak, livet mitt, så er det faktisk ikke sant det jeg trodde da jeg var i tenåra. At jeg stort sett var ei guttejente som hang med gutta. Sannheten er at noen ganger har jeg flest gutter rundt meg i det jeg gjør. Andre ganger er det flest jenter. Men av en eller annen grunn er det de situasjonene der man er mest sammen med gutter som blir tydelige, det man gjør som skiller seg fra en stereotyp oppfattelse man legger merke til. Det betyr ikke at det er sannheten om en selv. Eller andre.

Jeg trodde også at jeg var mest maskulin. For det var ikke så mye av den stereotype jenterollen jeg kjente meg igjen i. Da jeg sa det til et par guttevenner lo de, og sa de oppfattet meg som svært, svært feminin. Da ble jeg litt småforvirra over hva som telte når man skulle legge sammen hva man var og komme ut med en fasit. Maskulin eller feminin, liksom.

Så jeg har tatt og laget et stort, stort godt rom rundt meg. Rundt mennesket Beate – der jeg kan puste, leve og være. Og alt jeg tar i, alt jeg gjør er hva et menneske kan ta i, gjøre og være. Mennesket meg. Kvinnen meg. Men tell med meg, legg til alt jeg gjør i kvinnerollen, slik at den kan bli stor god, og fin for de som er ute og trenger nettopp gode kvinneroller de kan plukke fritt fra.

*******’

Ja, for de som ikke har fått det med seg, det blåser en «definer-feminisme-vind over bloggebyen. Og den er ok å få med seg. Jah, to av dem har vel sagt omtrent det samme som meg, så jeg kunne nok latt det være, men noen ganger må det ut. Dessuten er de fine steder å surfe videre debatten fra.

Hva jeg har skrevet om feminisme før? Jeg har forsøkt å sette ord på hva feminismen har gjort for meg.

Postpost: Minneapolise har samlet flere linker fra postene de siste dagene her.