En hvil ved kjerreveien
Jeg slettet ikke.
I stedet lot jeg det stå.
Som små hemmelige poster i en blogg som sikkert ingen oppdager allikevel.
Små, hemmelige poster med grå bokstaver på hvit bakgrunn.
Nesten som en kjøkkenskuff.
Nesten som en punktroman.
Som ligger i billigkurven etter mamutsalget til 19,-
Om noen plukker den med seg og faktisk åpner den er den lest på fem minutter og siden glemt.
Det med å bli banalt.
Mannen min sa plutselig noe om det. Noe om at noe kanskje må bli banalt for at man skal klare å forholde seg til det.
Jeg hadde kastet og kastet ting fordi det ble så banalt.
Så skrev jeg noe som for meg var så selvfølgelig at jeg nestne ikke postet det, men det fikk masse oppmerksomhet. Kanskje må det selvfølfølgelige sies? Det må settes ord på?
Kanskje jeg faktisk kan sette ord på alle selvfølgelighetene mine og dele dem?
***
Jeg leste Lærerinennen av Vigdis Hjorth. Måtte det etter Arv og Miljø. Ville ha mer. Og Lærerinnen også tok meg og bar meg. Med selvfølgeligheter jeg ikke hadde sett andre klare å sette ned på papiret. Så godt det var at det sto der. Så riktig. Så viktig.
Hun også skrev om banalitet. Men hva var det? Boka er lånt bort og jeg får ikke slått det opp og funnet det igjen, det som sto om banalitet og som nå også har et merke i margen. noe om at det viktige blir banalt? Det riktige? Det sanne?
Men Hjorth blir ikke banal, hun formidler det så rent, så klart. Som rent, klokkeklart vann. Sildrende som det vannet som sliper ned steinen i elva.
***
I dag hørte jeg ferdig podcasten der datteren til den dødende Vera Michalsen kommer på sykehuset for å snakke om det, at moren holder på å dø. De snakker om klisjeene. At det er en grunn til at noe blir klisjeer. Fordi noe blir gjentatt mange ganger. Gjentatt fordi det jo er noe sant der.
***
Det var egentlig bare det jeg hadde på hjertet.
At det er mye jeg skulle delt. Mye jeg skulle skrevet ned. Men jeg får det ikke til. For det banale skremmer meg. Klisjeene skremmer meg. Jeg er redd for å forsøke å vise frem noe fint, og så ødelegger jeg det med ordene mine. At den vare, lille fuglen med det bankende hjertet bli vist frem, og så er alt man ser en karikatur. Der jeg hadde lukket øynene, og kjent den myke dunen mot leppene mine, der jeg så strekker frem og sier: «kjenn du også», så ser jeg plutselig at fuglen er klemt i stykker av hendene mine.
Det jeg trodde var en blomst blir til en slange.
***
Og jeg er så skjør her jeg ligger for tiden. Jeg tenker jeg burde kunne ta sjanser. At det uansett ikke gjør noe som helst. De sier at det man angrer på på slutten av livet er det man ikke gjorde. At man ikke tok sjansen.
Jeg vet ikke om det er sant.
For her på slutten, her kan man ikke rette det opp når det blir feil.
Om pennen plutselig blir til et sverd og kutter noen i to, så er det ikke mulig å komme tilbake og sette det sammen igjen.
Om ordene sårer, om de misforstås, om jeg skader andre med ordene mine så kan jeg ikke gjøre det godt igjen.
***
Jeg ser på ordene mine og tenker at jeg gir meg selv for mye makt.
På «hva så».
Jeg tenker «herregud så dum du er. Så dumt dette ser ut. Slett, slett, slett.»
Jeg skjønner meg ikke på det ekteparet.
Gubrand i Lia går og skal selge en ku, og kommer hjem uten annet enn en historie. Om hvordan han byttet til noe mindre og mindre, og til slutt hadde han ingen ting.
Og kona, hun synes det er så fantastisk alt sammen.
Og vi hører og lurer på hva dette er. Er hun dum? Er han dum? Er de like dumme? Lurer hun ham? Lurer han henne?
Jeg tenker på Gubrand og jeg tenker på oss mennesker, som så lett oppfatter ord som angrep. Så vi går i forsvar og angriper tilbake. «Det er ikke rart det blir krig i verden» sier folk som hører to krangle. Og de har jo rett.
Jeg har vært sammen med mannen i over to tiår. Og fremdeles, så hører vi ikke som kona til Gubrand i Lia. Vi sier ikke «jammen så bra da, mannen min, alt du gjør er jo så flott!».
Jeg skjønner ikke hvorfor egentlig? Har vi ikke egentlig bevist for hverandre at vi like gjerne kan gjøre det? For hver gang ordene dine treffer meg og jeg setter opp et skjold og et spyd og sier «hvorfor sier du slik», så er grunnen en annen enn jeg trodde der jeg sårbar var redd for om du kom med kritikk, med angrep, med anklager. Og du? Du gjør like dan. Hvordan kan det være slik fremdeles? Hva er det med oss mennesker som gjør at vi har så mye frykt? Så mye redsel for at noen er ute etter oss at selv ikke 26 års kjærlighet har forvandlet denne frykten til en ny reaksjon? Den som alltid møter andre med et smil og et «ja»?
Det var noe jeg hadde sagt. Det provoserte nok til en strøm av ord tilbake.
Jeg kjente meg ikke igjen.
Jeg hadde sagt noe, og jeg kjente meg ikke igjen i det som ble hørt.
Jeg ble kanskje lei meg. Så lei meg at jeg kunne ha grått om jeg hadde forstått. Jeg ble bare stille for å forsøke å forstå. Når skjedde det? Hva skjedde? Hvor var det, akkurat det punktet hvor det gikk galt. Hvordan ble ett ord hos meg til noe helt annet hos deg?
Og sammen med stillheten, gleden over at det ble sagt. Her og nå. At det gikk galt. Og at det var mulig å binde sammen igjen den tråden som røyk; den opplevelsen vi hadde hatt av å snakke, lytte, gi tilbake i en strøm, nesten som en dans var det faktisk mulig å finne tilbake til. Du ble sint, irritert, men du sa i fra, og vi fortsatte videre sammen.
Glede, for jeg husket også de gangene ordene hadde blitt feil, men ingenting ble sagt. Den andre endte kanskje med å gå. Dunk. Døra slo igjen med et brak og det gikk ikke å rette opp.
Ord som mur, ord som spyd. Ord som vokser i munnen til en blomst men sniker seg inn i øret ditt som en slange som hveser og biter.
Svikefulle ord. Jeg kan skjønne hvorfor verden forakter dem. Hvorfor mange blir sittende der, tause, redde for å si noe, redde for at det skal bli galt.
Det blir jo galt. Ofte.
Og det gjør vondt, og man kan føle at verden faller sammen.
Den faller sammen. Noen ganger faller den sammen.
Jeg skriver og skriver.
Og kaster og kaster.
Beklager.
Det blir for banalt, eller for dumt, eller for selvopptatt eller for…
Jeg får det ikke til. De stiller seg foran meg og rekker tunge til meg.
Så rekker de blanke digitale arkene tunge til meg også. De sier «ædda bædda, lurte deg!»
Ord som binder sammen.
Ord som åpner opp.
Ord som frastøter.
Ord som fremmedgjør.
Akkurat nå fikser jeg ikke det. At ordene kan bli stående som gjerder mellom deg og meg. Som en mur.
Beates rasteplass 