Materialisme, tro og livssyn

Dette er del 7 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Om ordet religion er vanskelig å få tak på, hva da med tro eller livssyn? Om noen sier “jeg tror på Gud”, hva betyr det? Er tro en følelse? Handlinger? Overbevisning?

På norsk ofte brukes kjærlighet som substantiv og elske som verb for det samme. «Kjærlighet ikke er en følelse, men handling» er et utrykk for å si noe om at ord kan være tomme når vi snakker om store følelser og det er hvordan de kommer til utrykk som betyr noe. For hva er følelser eller emosjoner? Ofte er det prosesser I kroppen som er vanskelige å tolke. Når et barn får vondt i magen heter det seg gjerne at “han er redd” eller “han har angst”. På samme måte tolker vi også egne fysiske symptomer om til følelser. Vi kjenner ikke forskjell på forelskelse og frykt, og tror vi likte personen vi møtte på en hengebru fordi hjertet begynte å slå så fort. Vi kan tro alt er greit, men så ser vi en trist film og klarer ikke stoppe å gråte, og skjønner etter hvert at det er noe vi er triste for også i eget liv.

Er tro en slik emosjon? En slags emosjon som sitter i kroppen og som vi innimellom er overbevist om, andre ganger usikker på? Et annet ord for tro er «å stole på». Eller er tro tvert i mot en ide om verden som vi ikke engang er klar over at vi har?

Når vi blir født har vi en kultur rundt oss med ideer om hvordan verden er. Disse ideene er det naturlig å ta til seg uten å stille spørsmål til, og de færreste av oss reflekterer over de holdningene og verdiene som omgir oss til enhver tid. Uansett om man er født inn i en familie som tilhører et trossamfunn eller ikke, så tror jeg vi kan snakke om et kollektiv livssyn for oss som er født fra etter krigen og flere tiår fremover. (Det er muligens også slik fremdeles, men dette er aldersgruppa jeg har snakket mest med og lest mest av og kan uttale meg mest sikkert om.)

Det vi har felles er et materialistisk verdensbilde der det ikke er rom for ting som ikke er rasjonelle. «Spøkelser» eller «gjengangere» er et slikt eksempel, skikkelser eller hendelser man ender opp med å kalle «overnaturlige».

Nettopp dette med «overnaturlig» er en sentral del av dette livssynet. Vi snakker, mener og tror at overnaturlige ting ikke eksisterer. Vi har ikke lyttet til slike erfaringer og sagt at dette er interessant, dette er ting vi ikke enda kan forklare eller har forstått. Slike erfaringer har blitt møtt med latterliggjøringer, og med forklaringer om hva som «egentlig» skjedde, nemlig at personen som forteller enten lyver, har misforstått hva som skjedde eller innbilte seg noe.

Dette var helt tilforlatelig for meg det meste av livet. Nå, i 2023 ser jeg på det jeg har skrevet, og det blir tydelig hva denne måten å møte andres erfaringer på virkelig er, det er en form for gaslightning.

Det tok lang tid før jeg så slik på det. Jeg var vokst opp med en klokketro på vitenskap og realisme, i en verden der folk lo av de som dro på alternativmesser eller som her i vesten trodde på reinkarnasjon. Jeg var også skråsikker på at dette var ting man hadde bevist ikke var reelt, i vårt opplyste samfunn. For det var det det handlet om, var det ikke? Når det kom til kunnskap om verden hadde vitenskapen erstattet religiøse myter. Før antok man og diktiet opp historier, nå visste man.

Nå i ettertid lurer jeg på hvordan det kunne gå så lang tid før jeg for alvor begynte å lete etter den forskningen som lå til grunn for å si at folks erfaringer som ikke passet inn i dette verdensbilde var overtro og innbildning. De få gangene jeg tilfeldigvis leste slik forskning, ble jeg nemlig ofte overasket over hva jeg fant. Det var lite, det var ikke spesielt bra, og ingenting handlet om annet enn enkelte fenomener forskerne mente var overtro, som tankeoverføring eller å finne vann med en pinne. Innimellom var konklusjonen også den motsatte av hva man skulle ttro ut fra et slikt rasjonelt syn på verden. Jeg husker jeg stusset og leste på nytt da det i læreboka mi sto at studier på parapsykologi tippet mot at slike fenomener var reelle. Men jeg skjøv det vekk, fordi jeg tok det for gitt at når jeg ble gitt et livssyn hvor vitenskap og forskning var det som besteme hva som var sant og usant, så måtte livssynet også ha blitt utviklet etter å ha gått igjennom en prosess hvor man hadde lett etter hva som var sant, og så valgt seg det som utgangspunkt for hvordan man så på verden. Men slik var det ikke. Slik er det ikke. På samme måte som med alle andre livssyn eller filosofier opp gjennom historien så var dette også ideer og teorier som har utviklet seg fra overbevisninger, erfaringer og fra menneskers begrensede evne til å observere verden rundt oss.

Man kan tro på flere ting på en gang, og de kan gjerne være motsetninger. Det gjelder også livssyn. Selv kristne i Norge har som regel et rasjonelt verdensbilde, selv om mange av dem har sett på en del religiøse erfaringer som et unntak fra regelen. Erfaringer som krasjet med dettehar i stor grad blitt holdt hemmelig, fortalt til noen svært få eller bortforklart av personen som opplevde det. Innimellom har små grupper delt slike historier, mens man har ledd litt av seg selv for å vise at man ikke ikke er helt alvorlig. Man er jo ikke overtroisk og man passer på å vise at man holder døra oppe for at det er en rasjonell forklaring bak. Men det var jo ganske merkelig det som skjedde, var det ikke?

Og så kom internett. På kort tid ble personlige erfaringer delt til et stort publikum, og med det begynte nye bilder av verden å tegne seg. Mennesker fant ut at det de hadde opplevd og blitt fortalt de var alene om var kollektive erfaringer. Kronisk syke, smertepasienter eller mennesker som ikke var nevrotypiske fant hverandre. Det samme gjorde folk som ikke kjente seg igjen i måten seksualitet og kjønn ble fremstilt. Internett og sosiale medier ble begynnelsen på informasideling og formidling i en skala som ikke hadde vært mulig tidligere, og gjorde at folk kunne lære av hverandres erfaringer, ikke bare av offentlig informasjon eller lærebøker. For de forskerne og behandlerne som lyttet ble dette også en gullgruve av informasjon, og en mulighet til å få tilbakemeldinger for å korrigere seg selv og sitt fag.

Folk med erfaringer som ikke passet inn i det materialistiske verdensbilde begynte også å dele historier, og mange grep muligheten til å analysere, katologisere og studere det som kom frem. Kanskje størst og mest kjent er studiene på nær døden opplevelser (NDE).

Definisjoner er noe tull

Dette er del 5 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Før jeg i det hele tatt forsøker å si noe mer om religion, religiøsitet og tro, må jeg si noe om det å bruke slike abstrakte begreper. Det var kanskje da jeg begynte på Blindern for å studere psykologi at jeg oppdaget at å definere et begrep var umulig. Vi ble presentert for flere forsøk på å si hva «psykologi» var. Hva «syk» var og hva som var «normalt». Uansett forsøk, så var det ting som burde vært innenfor som falt utenfor, og ting som ble innenfor som burde vært utenfor.

Ettersom årene har gått med samtaler og diskusjoner på nett så har også dette blitt en snublestein? I årevis gikk diskusjonen «hva er kunst». Jeg har brukt månedsvis med en person for bare å fosøke å bli enige om hva begreper betyr, slik at det skulle være mulig å begynne å finne ut av hva vi var enige og uenige om.

Det var derfor både overaskende og frigjørende å bli kjent med internettfenomenet og bibelforskeren dr. Dan McClellan som løste denne gordiske knuta for meg, slik den så ofte ender med å løses – med å kutte av repet slik at knuta forsvinner. Definisjoner av abstrakte begreper er tull, sier han, og sier at det er bedre å nærme seg slike begreper med med å bruke prototype-teori, slik man gjør det i kognitiv forskning. (Eller som sønnen min påpekte, som Platon gjorde en gang for lenge siden.) Vi hopper altså hopp over Aristoteles sine kategorier, fordi de har blitt en blindespor. Hvor galt det blir har vi sett det siste året når flere og flere ser ut til å mene at det er et aha-øyeblikk når noen ikke klarer å definere et ord som «kvinne», som om det skulle være enkelt. Det er ikke enkelt, det er ikke engang enkelt å definere «møbel», forsøk selv. Tankene mine går tilbake til da jeg og mannen min var uenige om hva en tomat var, frukt eller grønnsak. Når vi til slutt fant frem leksikonet sto det «Frukten av tomatplanten er et bær som brukes som grønnsak». (Ja, dette var før AltaVista og lenge før Google.)

Så, hva gjør man i stedet for å forsøke å komme opp med en god definisjon? Man kan forsøke å si noe om hva som er typisk for en kategori. For de aller fleste begreper så finner man raskt ut at de fleste av oss har nogenlunde samme forestillinger om hvilke ting som er typiske for en kategori, og hva som er mer perifere eller også diskutable.

Da skjønner man raskt at språk på ingen måte er en eksakt vitenskap – det er unøyaktig og usikkert. Og det er godt nok til vanlige samtaler. Men det er også grunnen til at når man skal skrive en vitenskapelig oppgave må være nøye med å si akkurat hva man snakker om, hvordan man definerer ordene man bruker og hvordan man forstår dem. Det er ellers ikke gitt.

Når det er så vanskelig å definere dagligdagse og velbrukte ord som kvinne og møbel, sykdom og kunst, hvor mye verre er det ikke når man snakker om store, abstrakte begreper som religion og tro. Eller en figur som «Gud» eller et utrykk som «synd»? Fra diskusjoner jeg har hatt med andre vet jeg at ideene man har når slike ord blir brukt er vidt forskjellige. Ikke bare det, hvordan jeg selv oppfatter slike begreper er i stadig forandring, ikke bare fra tiår til tiår, men kan forandre seg i på kort tid i det jeg leser en ny bok, hører et foredrag eller mediterer. Et ord kan gi en god varm følelse for ett menneske, et annet menneske kan bli iskald og sint av det samme ordet. Er det rart vi snubler når vi skal snakke sammen om slike ting?

Elske

Dette er del 4 av en serie bloggposter der jeg forsøker å sette ord på min tro og mitt livssyn.

Jeg var ikke gammel første gang jeg leste igjennom den store, store barnebiblen jeg hadde fått.

Senere som tenåring leste jeg igjennom “God nytt” før jeg gikk løs på Bibelen jeg hadde fått i konfirmasjonsgave. Den ble lest fra perm til perm med Håndbok til Bibelen ved siden av.

Det var noe som helt spontant tiltrakk med med Jesus. Hva var det egentlig? Jeg rotet det bort i tenårene, i de årene der jeg oppsøkte forskjellige kristne menigheter for undervisning og kunnskap. Rotet det bort i regler og og ideer og bruk av forstørrelsesglass på enkelte settninger. Rotet det bort i å fokusere på små ting i stedet for det jeg først hadde møtt – en stor og enhetlig fortelling.

Jeg husker år med forsøk på forstå og gripe det andre fortalte om, som mysteriet med korset der Jesus i følge dem gjorde noe ingen andre hadde gjort, ofret seg for andre.

Det klang hult for en tenåring som var opptatt av rettferdighet og solidaritet. Jeg hadde jo lest biografier og historier om man mange andre mennesker som også ga livene sine for andre. De ble ikke bare torturert ett halvt døgn slik Jesus gjorde, men men over uker, måneder eller år.

Det var ikke for meg noe unikt i det Jesus gjorde.

Men han gjorde det som var rett. Han ga seg selv for andre. Han så ikke på seg selv som bedre enn andre, men som likeverdig og kalte folk venner. Han gjorde seg selv til tjener, men tok også i mot andres tjenester. Han reagerte spontant på urett, og satte foten ned for utnyttelse av andre, for maktmisbruk, ikke minst religiøst maktmisbruk. Han holdt lange taler for disiplene sine om hva det innebar å være en religiøs leder, og hvor lett det var å misbruke slik makt. Og hvor alvorlig det var.

En ting klarte han som jeg ikke så noen rundt meg klarte: Å la være å ta ut urett og overgrep han ble utsatt for på andre igjen. Selv når de tok livet av ham sa han «tilgi dem, de vet ikke hva de gjør». De som studerer vold snakker om voldsspiraler. Hos ham stoppet spiralen. De ble for meg det helt spesielle ved Jesus.

Når jeg etter hvert klarte å skrelle vekk det jeg ble fortalt jeg måtte mene og tro satt jeg på nytt tilbake med det jeg intuitivt hadde opplevd som barn: i Bibelen, i Jesus, så fant jeg historien om at de kreftene som holder verden oppe elsker meg. Og at om jeg vil, om jeg ønsker, så kan jeg være med på å gjøre denne kjærligheten større. Ved selv å elske og ta i mot kjærlighet. Det var det jeg hadde opplevd som så forlokkende, sant og riktig som barn. Som så selvsagt.

Alt annet var støy og krav mennesker hadde lagt til, akkurat slik Jesus hadde advart om selv. Ikke engang hans advarsler til hans disipler kunne stoppe det fra å skje, for slik er menneskets natur. Det er ikke selvsagt for oss at vi alle er like mye verdt, at vi er verdt å elske. Vi klarer ikke å heve oss over den uretten som blir begått mot oss. Vi mennesker må ta forsvarsmekanismer i bruk for å skjerme oss, vi angriper andre i frykt, vi skjuler oss bak masker og vi lar våre egne sår ødelegge relasjonene vi har.

Jesus hadde snakket om Den Hellige Ånd, at den skulle komme og hjelpe dem når han var forsvunnet, og det skjedde i Pinsen. Displene så dette som ild som satte seg på dem, noe hellig rørte ved dem og gjorde dem i stand til å legge vekk mye av det menneskelige for en periode. Hvordan forandret dette dem? Spontant fortalte de om det de hadde opplevd, og disse fortellingene rørte ved nye mennesker som så kom sammen og delte alt. Ingen gikk sultne, ingen led nød alene. Dette, at man kom sammen og tok vare på hverandre slik, det var det store som skjedde i kjølevannet av det Jesus hadde gjort. Opp gjennom historien har man uendelig mange historier om hvordan det har skjedd på nytt og på nytt når et eller flere mennesker har blitt berørt i møte med det hellige.

Det å elske er ikke en følelse, det er ikke en emosjon, men noe som forandrer oss og driver oss til handling. Gode handlinger, handlinger som gjør livene til folk rundt bedre. Å elske en kraft som driver ut frykt og uro, skam og redsel for å være sårbar. Vi blottlegger oss og lever her og nå, og vi åpner oss for andre, vi kjenner på omsorg for andre.

Når jeg kaller meg kristen er det dette kristendommen er for meg – en invitasjon til å bli elsket og å elske, med Jesus som ideal og inspirasjon, forbilde og venn. En overbevisning om at når han sier «Frykt ikke» så er det fordi det ikke er noe å frykte, om verden virker aldri så vanskelig og vond, så slutter ikke historien der, og ingenting kan skje av vonde ting som ikke kan få en løsning hvor det gode langt overgår det som var forferdelig.