Før invasjonen av Irak var kirkene både i USA og Norge av de som tok størst avstand fra det som var i ferd med å skje. Men Afghanistan har man vært veldig stille om – inntil nå. Metodistkirka i USA har sendt brev til Obama med en oppfordring om å trekke ut styrkene USA har i Afghanistan, og nå har den norske metodistkirka gjort det samme.

Jeg er veldig overrasket. Og mest glad.

Hvorfor gjør man dette nå? Så vidt jeg kan forstå dreier det seg ikke om at kirka omfavner en ren pasifistisk linje, men at man etter 7 års krigføring ser at situasjonen bare blir verre – at strategien man har lagt opp til ikke fører frem. Brobyggeren har intervjuet biskop Christian Alsted som sier at det man ønsker er mer humanitært arbeid, samt å få inn FN på banen med fredsbevarende styrker. Dette er jo en løsning mange har snakket om over lang tid, blant annet norske Gunnar Stålsett. Om jeg har forstått rett, så er dette også en løsning mange av landene i regionen også er mer komfortable med. (Er det noen som vet mer om dette?) Brobyggeren spør Alsted om ikke de soldatene som er der i dag også er fredsskapende, og da svarer han:

– Vår oppfatning er at styrkene våre er en del av krigen mot terror. Den oppfattningen deles av nesten hele den muslimske verden. En fersk rapport fra den amerikanske etterretningstjenesten fastslår at kun 10% av de styrkene som de internasjonale styrkene møter i kamphandlinger er Taleban eller al-Qaeda, resten er motstandsfolk som kjemper mot en fremmed okkupant, og forskjellige grupper som kjemper sin egen krig om penger og makt.

– – –

– Vi tror det finnes andre løsninger, andre veier enn den militære som kan prøves. Kompleksiteten i vanskene kan ikke få oss til å gi opp. Et eksempel på dette er sikkerheten til hjelpearbeidere og FN-personell. De har mistet mange og noen grupper ser dem som selve fienden. Likevel kan jeg som en kristen ikke godta at svaret på angrep er represalier, uansett hvem de rammer. Det forundrer meg at vi ikke er villige til å se på historien til dette landet. Knyttneven har aldri ført frem til vennskap og fremgang i Afghanistan. Det har bare forent de mange ulike gruppene og klanene i kampen mot utlendingene.


Se brevene til Obama og til den norske regjeringen her.

I forlengelsen av Obamas fredspris og tale er det en spennende diskusjon om hvordan man kan se på den i et kristent lys inne på bloggen til Sojourners bloggen ”God’s Politics”. Det er Jim Wallis som har skrevet posten som heter: Obama’s Nobel Speech: Reflection and Response

Der er det kvekeren Gil George som setter ord på en kristen-pasifistisk ide om krig og fred:

Pacifism, what a loaded word. I want to lay something out here. Following Jesus and his example doesn’t «work». As long as we live in a world that is not ordered according to the values of God’s kingdom, the way we are called to live will not make sense or advance us. No, Jesus even acknowledged that if we follow his teachings we will be despitefully used, and told us to love those who so use us. Is there a cost? Yes. Is that cost one that we don’t really want to pay? Yep.
I am a pacifist. It doesn’t usually work. When it does I am pleasantly surprised. For Christians, what works in the world’s systems should not be our concern. Living out the values of the kingdom is our concern, and we will be poorer and taken advantage of and mocked for it.
I am a lousy pacifist. I have a vast capacity for violence. Not just physical, but mental and emotional violence as well. I can’t live into the ideal that Jesus calls me to, but that doesn’t make it any less worth striving after.

Noen spør det betimelige spørsmålet I denne sammenhengen:

… I wonder, «Is it possible to serve as a head of state AND embody kingdom living at the same time?»

Og svaret fra Gil er:

My guess is yes, but you won’t be head of state long.

Hva da med afghanerne selv, hva mener de? Som folk flest så er jo de også uenige seg imellom, og har forskjellig syn på dette. Men når amerikansk etteretning sier at 90% av de som nå sloss mot våre styrker må regnes som motstandsfolk, så er det et ganske voldsomt signal om at vi er en del av problemet i dag, mer enn løsningen.

Hva med de som ikke griper til våpen, men som jobber med humanitære organisasjoner for et fredeligere Afghanistan, er de for vår løsning? Hva med kvinnene, feministene, de vil mest av alt har villet hjelpe? På bloggen Global geopolitikk har Torgeir Salih Holgersen oversatt deler av et intervju med Zoya, leder for RAWA, Afghanistans største og mest aktive feministorganisasjon.

Hun svarer på spørsmålene om hva vi bør gjøre, hvor fremtidens løsninger ligger. I likhet med Metodistkirken så er det ikke snakk om å trekke ut styrkene, for så ikke å gjøre noe som helst i forhold til Afghanistan. Men hun vil også ha styrkene ut først, og mener at disse skaper større problemer enn det er til hjelp.

De må stanse støtten til enhver terroristgruppe, inkludert Nordalliansen som ødela Afghanistan før Taliban kom. De bør også innføres sanksjoner mot regjeringer som støtter Taliban, som Iran og Pakistan. Krigsherrer bør bli brakt inn for den
Internasjononale Straffedomstolen for forbrytelser mot menneskeheten. Hvis de virkelig ønsker fred og stabilitet i vårt land, ville løsninga være å støtte demokratisk-orienterte organisasjoner og enkeltpersoner i Afghanistan, men i løpet av de siste årene har det blitt lagt mye press mot slike grupper for å gi opp.

I dag er de demokratiske organisasjonene svake fordi ingen hjelper dem. Hvis de mottok støtte, ville de vokse seg sterke. Og de demokratiske kreftene må forene seg og sloss mot fundamentalistene. Budskapet fra RAWA til frihetselskende folk er å støtte de demokratiske organisasjonene i Afghanistan. Frihet , demokrati og rettferdighet kan ikke tvinges gjennom med geværene til en utenlandsk makt; de er verdier som bare kan oppnås av vårt folk og av demokrati-elskende krefter gjennom en hard, besluttsom og lang kamp. De som hevder å ha gitt disse verdiene til det afghanske folket gjennom militærmakt ønsker bare å presse landet vårt inn i slaveri. Det er vårt ansvar å stå opp både mot fundamentalister og okkupasjoner.

Advertisements

Løven og lammet

juli 27, 2006

Metodistkirken har et dokument som heter «De sosiale prinsipper» som sammenfatter Metodistkirkens offisielle holdning til mange samfunnsmessige spørsmål. Den er nettopp oversatt til norsk. Tre ganger sier den at noe er uforenelig med kristen lære. Her er hva den sier om krig:

165 C – Vi tror at krig er uforenelig med Kristi lære og forbilde. Vi avviser derfor krig som utenrikspolitisk virkemiddel. Krig kan bare brukes som en siste utvei for å avverge onder som folkemord, brutale overgrep mot menneskerettighetene og uprovoserte internasjonale angrep. Vi insisterer på at hvert lands viktigste moralske plikt er å løse alle interne og mellomstatlige konflikter med fredelige midler. Vi hevder videre at menneskelige verdier må veie tyngre enn militære behov når myndighetene fastlegger sine prioritering og at militariseringen av samfunnet må bli utfordret og stoppet. Vi krever at fremsiling, salg og utplassering av våpen må begrenses, og kontrolleres og at produksjon, besittelse eller bruk av atomvåpen må fordømmes. Som en konsekvens av dette, støtter vi en allmenn og total nedrustning under streng og effektiv internasjonal kontroll.

*********

En prest, jeg tror han var jesuitt, var en kjent pasifist og taler i USA under den kalde krigen. Etter å ha snakket for en forsamling en dag så kom det en kvinne frem til ham og sa:

– Pasifisme høres bra ut, men det er jo ikke et reelt valg. Sovjet står klare til å rykke inn og gjøre oss til et kommunistisk diktatur, vi må jo forsvare oss fra dette.
Svaret hans kom ganske rolig:
– Vi har ingen løfter fra Gud om at vi skal få leve i et demokrati. Men vi har et klart påbud om ikke å drepe.

*********

«Jødene har en rik historie. Og de har store konger bakover i ætten, og de kjenner en kraft som de kaller Løven av Juda.
Men det er ikke den kraften som skal til. Det er ikke løvekraften som skal frelse verden. Løven er den mektigste av alle dyrene. Den sterkeste. Den er kongesymbolet. Men det er ikke den kraften som trenges. Det er noe helt annet. Løven av Juda må bli Lammet av Juda, sa vismannen.»

Fra Dronning Vasti av Ingeborg Refling Hagen.

Bildet er tatt av yoshiko314

Siden sist: Libanon

juli 16, 2006

To uker I hytte uten nett. Aftenposten som lesestoff hver dag, og med utklipp på noen centimeter med gode artikler og nye tanker. Det andre lesestoffet var genialt, jeg hadde savet den siste siden til Vox populi, og den var lang og med masse godt lesestoff. Spesielt så likte jeg artiklene om Israel.

Og så smalt det. Hva skal man si. Det er liksom ingen ting å si.

Jeg bare lurer – hva er sannhet og hva er løgn. Det har vært merkelig stille fra den palestinske siden om koblingen mellom Hamas og Hizbollah.

Det første som dør i krig er sannheten, men selv om man vet det, og forsøker å ta det inn over seg så siver ting inn, enten det er ordbruk som drar det i den ene eller den andre retningen, eller det er ting som blir påstått så mange ganger at man ender med å tvile på det man før var sikker på.

En bloggpost, Coping with bombing fra før den verste bombingen:

Israel is bombing Lebanon and threatening to make moves on Beirut. The power could go out at any time.

War is on the lips of most Lebanese.

One’s reaction to such things is strange. You become transfixed by the activity. The news is on. One scrutinizes any loud noise: «That’s just a passenger plane arriving at the airport.»

There’s also an element of detachment. You start singing «Yes, we have no bananas.» You think about what people in Marbella are doing right now. You think about all the people flooding the highway from the South. You start watching Fashion TV as you flip between al Manar and LBC. You think about what it would be like to work for Fashion TV in the marketing department, or something. They’ve got fantastic music on that channel. Who spins for them?

You make plans to have parties and goad people into coming, even though they’re cautious and worried they won’t have power.

You try to get back to editing the 77-page document you’ve been working on for a week, but keep checking email, websites, TV news, the radio, calling friends: «De Prague at 8? No, I guess 10 would be better. Have you eaten lunch? I’m hungry. Thanks for the offer, but I don’t want to drive across the city right now, and I don’t want to have to see your whole family right now because I’m pretty scruffy. Yeah, I’m wearing my ‘Hug It Out’ t-shirt.»

How soon can I leave?

Bloggen oppdateres jevnlig, med mange linker og sitater fra andre blogger I Libanon.

En annen blogg fra Libanon er tootlog.

Robert Fisk skriver også, men det koster penger å lese ham i The Independent.

Aftenposten skriver i dag om at USA har funnet en ny hovedfiende. Han heter Abu Ayyub, og vet du noe som kan gjøre sitt til at han blir funnet blir du 31 millioner kroner rikere. Jeg for min del klarer ikke å lese dette uten å tenke på denne lille tegnserien her:

Mer av Matt Bors sin «Idiot Box» kan du lese her.

Husker du hva forrige nr. to het? Han het Zarqawi, og her er det en blogpost om ham fra Baghdad Burning.