En gang innimellom drømmer man ting som snur ting opp ned også I det man våkner. I natt hadde jeg en slik drøm. Her er den:
I drømmen gikk jeg nedover en vei sammen med ei venninne og den nye kjæresten hennes. Vi småpratet, før de ba meg fortelle en historie. Jeg begynner å fortelle en historie, og sier samtidig noe om at historier, de er fulle av symboler, og at å kunne dette språket i enkelte historier er essensielt for å forstå bestemte historier. Slik man også i malerkunst vil forstå mer av et bilde om man kan symbolspråket i tradisjonen til dette maleriet. Kjæresten til venninna mi spør om det er slik at eventyr kan endte dårlig, med drap og uten forløsning. Jeg svarer at ja, det kan de, og da er det som oftest rettet mot kvinner, som en advarselshistorie for de situasjonene der flest kvinner blir drept.
I det samme blir jeg usikker på om jeg skal si mer, for jeg kjenner ikke kjæresten, og det slår meg at det kanskje er ufint å si til en ny kjæreste at temaet i slike eventyr er det samme som i kriminalstatistikken over mord. De fleste kvinner som blir drept blir drept av partneren sin.
Men jeg tenker på dette, kommer det plutselig et monster løpende nedover på stigen bak oss. Han er stor og kraftig og huden er brennende rød. Vi rekker knapt å skrike før vi gjør det eneste naturlige – stuper ut i elva som renner ved siden av stien. Elva er stri. Midt uti sier venninna mi til meg: «Hva symboliserer dette i historien?» «Jeg vet ikke», svarer jeg, « jeg har ikke rukket å tenke på det ennå. Men jeg forstår det nok i morgen.» Vel over på den andre siden ser jeg at monstret rett og slett har vadet over. Jeg kaster meg tilbake. Midt i elva skjønner jeg at han er på vei tilbake på nytt – og i stedet for å svømme tilbake til neste bredd legger jeg på svøm nedover, elva er stri, og strømmen går raskt, han vil ikke rekke å gå nedover like raskt som jeg svømmer og blir dratt med vannet.
Rundt en sving står det et hus ved bredden, dørene går rett ut i elva, og vi går inn, trekker pusten – og i det samme er monsteret der på nytt, han er på vei til å slå inn døra. Vi hopper på nytt ut i elva, men begynner å bli slitne, og det går opp for oss at vi aldri slipper unna. Da sier venninna mi at om det er slik at vi aldri slipper unna, da kan hun jo like gjerne bare leve det livet hun ønsker, i stedet for å bruke tiden sin på å flykte.
Vi går ganske rolige opp på bredden der vi var først. Vi går rolig oppover stien vi kom ned. Ett nytt monster møter oss, denne gangen er det en liten mann utkledd som dverg med en stor kniv som kommer løpende i mot oss med kniven hevet og ville hyl. Rolige går vi ut mot elva, og setter oss på en stein, ser ut over vannet. Klovnen stanser opp foran oss. Rolig senker han kniven. Så løfter han haka, det står noe der.
«Løft på håret mitt» står det. Vi løfter på håret. Langs hele halsen står det små beskjeder. Han er utsendt av Dagbladet for å kåre en sommervinner. Han har en rekke gaver til de som ikke skygger banen. Mens han står der kommer det andre «monsteret», han er ute i samme ærend.
Og så våkner jeg.
********
Markjordbærene i overskrifta viser til en av de zenhistoriene jeg liker best, og som har vært mye i bakhodet mitt den siste uka.
Beates rasteplass 