I år som i fjor har NRK lagt ut en sesong av Unforgotten som påskekrim. På norsk har tittelen blitt Nedgravde hemmeligheter. Hovedpersonene er etterforsknerne Cassie Stuart og Sunny Khan som kommer inn når det dukker opp gamle lik – slike man ikke kan tidfeste og som man både bokstavelig og billedlig talt må grave etter.

Jeg likte serien godt i fjor, Nicola Walker, her Cassie Stuart som jeg også kjenner fra River med Stellan Skarsgård er en nytelse å følge med på. Ingen overspill, helt rolig, varm stemme. En god del av scenene viser henne sittende og lytte frem historier og det er vanskelig å tenke seg en person man lettere ville fortelle og åpne seg for når ting blir vanskelig.

I fjor var det også spesielt forhørssituasjonene som sto frem som noe helt annet enn hva jeg var vant til på film. Der slike intervjuer ofte gir meg følelsen av at her går det galt, dette er kroneksempelet på hvordan ikke drive forhør om man virkelig vil vite hva som har skjedd så er intervjuene her noe helt annet. Rolige, intelligente, metodiske, systematiske. (Finnes det flere superlativer i den rettningen? Hiv dem på.)

Med andre ord var forventningene mine store når jeg satte meg ned med dette.

Hva fikk jeg? Ett nytt gammelt mord som blir nøstet opp. En ny god overaskelse. England har de siste årene kommet med serier etter serier som noen kanskje vil heve på bryna og kalle «politisk korrekte» – de har nemlig jobbet hardt for at det skal være representativt, både når det gjelder bakgrunn og kjønn, religion og etnisitet. Og de har klart det langt på vei, og resutatet er som jeg trodde det ville bli, langt mer spennende karrakterer, miljøer som skildres og det er en fryd å se på når slike ting ikke lenger er et poeng eller får fokus i seg selv, det bare «er». Og det fungerer, bedre enn det vi hadde med at alt som avvek litt fra majoriteten ble karikaturer og stereotypier. Mer av dette!

En annen ting som forsåvidt også skjedde i fjor men i større grad nå er at i Unforgotten gjør man noen av de samme grepene som i Happy Valley med at dramaet og spenningen er helt tatt bort fra selve den kriminelle handlingen eller en adrenalinfylt opprulling. Fokuset er på hva en forbrytelse fører til av vonde hendelser i folks liv. Hvordan det ødelegger og bryter ned. På samme måte som man i Happy Valley fjerner voldtekts-pornoen fra en krimserie som handller om voldtekt, fjerner man her alt av adrenalinrush og spenning fra det å begå noe kriminelt.

Det er et sterkt grep, og det gjør at man spør seg hva det motsatte gjør med oss, og hvorfor vi så lett gjør noe grusomt til noe spennende når vi skildrer det?

Var det bare bra? Nei, det var ikke bare bra. Denne gangen går de i en felle – de blir sentimentale. Musikken i bakgrunnen. Avsluttningen. I forsøket på å vise noe veldig vanskelig, så går de over i noe dvelende som ikke passer inn. Helt fra starten er det som om viddet fra i fjor, pussighetene, skarpe kanter og kjappere replikker har tapt seg noe. «Vi skal gjøre noe viktig» virker underteksten, og det holder aldri. I tillegg er løsningen noe jeg har sett før, og den oppleves banal, kanskje på grunn av dette.

Samtidig tar de et annet grep som gjør at de redder seg i land – katarsisen er en helt annen enn man forventet. Jeg håper jeg ikke spoiler for noen når jeg sier at det handler om å få opp i lyset det som var gjemt, og at det fører til forsoning og et bedre liv for alle. Det er jo virkelig en påskrim verdig.


trailer fra sesong 1

Advertisements

En gutt, la oss kalle ham Karsten er nettopp begynt i første klasse på videregående. Han har ett mål dette året, det er å skape seg kred, og det skal han gjøre med å hooke med den mest populære jenta på skolen. La oss kalle henne Rita. Som sagt så gjort. Det gir mersmak. Ryktene går i skolegården om at Rita er et godt ligg, så gutten vil gjerne forsøke seg på det og. Rita, hun er frigjort og glad i sex, og sier ja takk til et ons med Karsten.

Med så begynner problemene. Karsten blir besatt av Rita. Nå vil han være sammen med henne, noe hun ikke er interessert i. Han gir ikke opp. Når han er sammen med kameratene sine stopper han ikke å snakke om henne, han fantaserer om å bli sammen med henne, han kommenterer det hun sier og gjør og legger ut om hvor fantastisk hun er. Etter hvert bli kameratene lei. Veldig lei, han snakker jo ikke om annet. Dessuten mener disse kameratene at Rita er lett på tråden, hun er garantert ikke interessert i ham sier de, hun er jo bare interessert i å ligge rundt, ikke å få seg kjæreste. Det preller av som vann på gåsa. Til slutt sier kammeratene  – Du, hun er faktisk ikke interessert, hun så bare på deg som enda en erobring. Hun ville bare ha noe å skryte av. Hold deg unna.

Men Karsten holder seg ikke unna når han hører det, tvert i mot blir han forbanna.  Han stiller seg opp foran Rita i skolegården og skjeller henne høylytt ut for å bare ha hatt sex med ham for å ha noe skryte av. Rita, som ingen har hørt skryte av noe som helst, smeller tilbake at han var da ikke stort å skryte av, så liten pikk som han hadde. Hvorpå Karsten går sin vei. Petter derimot, den kule kameraten til Karsten synes at det får være måte på hva man sier til folk, og tar over utskjellinga av Rita, kaller henne oppmerksomhetssyk og slem. Rita svarer ikke.

Det går litt tid. Karsten slutter ikke å være forelsket i Rita, men skjønner at han ikke har sjans. Det gjør ikke at han slutter ikke å snakke om henne eller  følge med på hva hun gjør og hvor hun går. Fortsatt sender han SMS-er.

Rita derimot på sin side har falt for den kjekke, veltalende og tøffe Petter. Hun kommer med noen hyggelige kommentarer når hun går forbi. Spør om han vil være med henne på date. Petter mener fremdeles at Rita er et forferdelig menneske, og forteller henne det. På tross av dette fortsetter Rita hyggelig mot ham. Spør hva som skal til for at han ville vært med henne en kveld. Petter som vil forsøke å sette litt mot i Karsten sier at om hun beklager og trekker tilbake det om at Karsten hadde liten pikk, så skal han være med henne på date.

Det gjør Rita. Og så vil hun ha med Petter på date, det var tross alt avtalen. Men Petter trekker på det, utsetter og kommer med unnskyldninger. Tar ikke telefonen når Rita ringer for å lage en avtale. Til slutt ringer Rita Karsten og spør etter Petter for å få laget denne daten hun virkelig ser ut til å ønske seg.

Man kan jo spekulere i hvorfor hun så gjerne vil det? Kanskje hun virkelig liker Petter, og er sikker på at han bare blir kjent med henne og ikke hører på alle ryktene som går eller spekulasjonene til Karsen, så vil han like henne også? Eller kanskje hun bare vil snakke om det som skjedde da han skjelte henne ut for hele skolegården, si noe om hvordan det var for henne. Kanskje tenker hun ikke slik i det hele tatt, han har bare blitt hodestups forelska, og som en som ikke er redd for å vise det, så gjør hun det hun kan for å komme på tomannshånd. Kanskje hun falt for en som ikke falt pladask for henne, slik alle andre så ofte gjør, helt uten å kjenne henne. Kanskje hun synes det er befriende med en gutt som ikke så lett lar seg lokke av popularitet og utseende? Eller kanskje hun bare liker å jakte på gutter, hun er tross alt en som liker gutter og liker sex. Vi aner ikke hvorfor, vi vet bare at nå er dagen for daten der.

Petter synes dette er flaut ovenfor de andre gutta. Han har tross alt vært den som har snakket ned Rita i månedsvis, kalt henne hore, flørt, lett på tråden. Når de andre vil gjøre noe sammen med ham den kvelden, så lyver han og sier at han skal i en bursdag.

På daten er han stille og mutt. Rita, som han kaller Runa for å vise at han forakter henne, har tatt med varm kakao og tatt ham med på en benk med utsikt over Oslo. Hun forsøker å fortelle noe om seg sjøl. Igjen blir Petter voldsomt provosert over hvor teit hun er. Hvor dum hun er. På nytt forteller han henne at han ikke liker henne, at hun er fæl. Og det verste, sier Petter, er hvordan du kunne stå i skolegården og si til Karsten at han hadde en liten pikk. Rita svarer bare at hun forsøkte å få ham til å forstå at hun faktisk ikke var interessert. Og at det jo fungerte, helt til Petter fikk henne til å ta det tilbake, og nå var Karsten like på henne som før. Så er daten slutt. Petter avslutter med et surt «nå fikk du det som du ville, nå skylder jeg deg vel ingen ting?» Rita nikker og sier nei, nå skal hun ikke ta kontakt igjen.

Og Petter hører ikke mer fra Rita. Det er bare det at nå skulle han gjerne ha gjort det. De andre blir bedt på fest, ikke han. Han kan komme, det er lov når det slik åpen fest, men han vil jo ikke det, han liker jo ikke Rita. Sier han. Men da det kommer en unnskyldning til å dra kommer han. Festen er snart over for politiet kommer. Men i mellomtiden har han mistet nøklene. Rita synes det er greit at han blir til noen kan låse ham inn hjemme. Imens fortsetter han å gjøre narr av henne. Så det er hit hun tar med seg liggene sine? Å, så hun liksom forfører dem med å spille gitar for dem? Hun forsøker å si nei, hun spiller ikke gitar for gutter hun har med seg hjem. Han hører ikke på henne, bare fortsetter til telefonen ringer og han kan dra hjem. Men han vil ikke, han vil være der Rita er, og lyver og sier at han må sove over. Det er greit, sier Rita, legg deg i senga, så sover jeg på sofaen. Men neida, han sier at hun allernådigst kan få sove i senga, bare hun ikke tror at det betyr at han vil noe mer enn å sove. Etter de har lagt seg piper det i telefonen, og Rita skjønner at Petter bare gjør seg til – det var der han ønsket å være, han ville ikke gå hjem.

Ok, så Petter er faktisk interessert i meg tenker Rita. Og blir glad. For hun har ikke blitt mindre interessert i Petter av alt dette, hun har blitt mer. (Forstå det den som kan, men Petter er helt eksepsjonelt kjekk, og en ganske hyggelig fyr sånn når han ikke har bestemt seg for å fortelle Rita hvor lite han liker henne.) Nå fortsetter hun å være hyggelig, hun ber ham med når ting skjer. Hun viser tydelig at hun liker ham. Han fortsetter å vise henne en kald skulder. Men Rita tror nå at det bare er en slags lek, det er jo blitt tydelig at han faktisk liker henne, selv om han sier noe annet.

Rita er russ, og for at bussen hennes skal tjene penger så skal det loddes bort et hook fra henne. Hun har ikke, så langt vi vet, hooka med noen som helst hun, etter at hun falt for Petter. Og vil kanskje ikke det nå heller? Så hun betaler dette hooket sjøl og forteller det til Petter, at det hooket er hans. Han blir sint. Og enda en gang benytter han anledningen til å fortelle henne hvor lite han liker henne. Da har endelig Rita fått nok. Ett sted går grensa for hva hun skal høre på. Hun har trodd at det han holdt på var en slags lek, men den leken er ikke morsom lenger. Om det virkelig er slik at han ikke liker henne, så skal hun la ham i fred, ikke lenger snakke med ham eller vise at hun er forelsket og interessert. Han sier at det er slik, han er ikke interessert. Da går hun sin vei, vekk fra ham, vekk fra festen. Ut og vekk alene.

Da får han fart på seg, han løper etter, skjeller henne ut på nytt, men så kysser han henne.

De er sammen. Endelig for Rita. Endelig for Petter. Men Petter vil at dette skal være hemmelig, og for å klare det, må han fortsette å lyve. Og manipulere. Han forsøker å få Rita til å ikke la guttene i 1 klasse få rulle med bussen hennes, selv  om alle i bussen, og alle guttene har gledet seg til dette. Han mener at alle skal føye for det han har satt seg fore – at de to er sammen. For Petter, han skammer seg så voldsomt over at han er sammen med Rita.

**************

Fritt etter husken – Skam med kjønnsrollebytte. I bloggposten i går skrev jeg om og linket til flere artikler der man mente at forholdet til William (Rita) gjorde Noora (Petter) svak. Man trakk frem «Rita» som manipulerende og «Petter» som en som ble manipulert. Jeg har lurt på om den tolkningen er sterkt preget av at vi ikke ser disse folkene som individer, men som kjønn. Når jeg lurer på slike ting synes jeg det er nyttig å bytte kjønn på karakterene og se hvordan de da oppleves.
Her sitter jeg ikke igjen med en manipulerende Rita og en svak Petter. Jeg får vel mest av alt lyst til å si til Rita «han der Petter, han behandler deg ikke spesielt pent, gjør
han vel?» Og han Karsten? Han var da virkelig creepy?

header_s2-1-medium
FOTO: NRK

Skam og sterke kvinner

april 26, 2016

Noe av det mest spennende innen historiefortelling skjer på NRK i disse dager. De har laget en serie, Skam, om en venninnegjeng på videregående. I høst gikk det stille og rolig for seg, men ryktene gikk, og for et par uker siden eksploderte interessen i media og blant alle aldersgrupper. En mannlig overlege blogger om det, Morgenbladet skriver om det, Harald Eia går i fistel over hvor bra det er, og har i en alder av 50 år skjønt det folk har forsøkt å fortelle ham et halvt århundre; at det er en kjip kjønnsfordeling i film, og det er dumt. På Twitter gikk Stein Arne Hove, skaperen av Kampen park så langt at han kalte det «Bergman for tenåringer. Så bra er det.»

Denne sesongen er det ei jente ved navn Noora som er hovedpersonen. Gjennom sesong 1 trykket mange henne til brystet som en «sterk kvinnelig karakter». Spesielt har hun blitt heiet frem fordi hun har skjelt ut og satt på plass en mannlig karakter, William, som var godt plassert i rollen som kjip rik gutt som bruker jenter som det passer ham. Men nå, akk og ve, har Noora faktisk falt for William. De er blitt sammen. Den «sterke» jenta har blitt en av mange som faller for en kul, kjip gutts sjarm. Dette er flere utrolig skuffa over. Det skrives kronikker og innlegg om hvor ille det hele er, og hvor dårlig eksempel dette er for ungdommen.

En 16-åring i Aftenposten skriver:
«Målgruppen til Skam er unge mennesker. Det gjør handlingen i sesong to problematisk. En serie rettet mot en såpass ung gruppe bør fremstille vår generasjon på en korrekt måte (noe den til en viss grad gjør), men også få oss til å stille spørsmål ved normer, verdier og valg i ungdomstiden. Dette har de mislyktes med i sesong to.»

18-årige Asli Altunøs skriver:
«Jeg hadde stor tro på at Skam skulle snu William-situasjonen til noe positivt og vise at slik oppførsel ikke er greit, men her tok jeg feil.

I de nyeste episodene er Noora og William sammen, og mange fans er glade. Jeg derimot har andre tanker. Skam ødela sin sterkeste kvinnelige karakter.

Selv om Skam «bare» er en serie, er den også ment til å reflektere ungdomskulturen. Og ved å vise at slik oppførsel blir mottatt positivt, kan det føre til at flere gutter vil gå samme vei, og at jentene i større grad vil akseptere det.»

Dette er TV på sitt beste, med så mye nerve og så nært oss at ungdommer kaster seg over tastaturet og skriver til aviser om moralske problemstillinger. På Facebook og NRK går de samme diskusjonene i mange fora. Fortellerteknisk er dette et gammelt grep, å la hovedpersonen gå så langt at vi rygger tilbake etter lenge å ha identifisert oss med karakterer og heiet det frem. Vi finner det i eventyret om Peik, der han med viten og vilje sender en annen person i døden. Jan Guillou bruker det i serien om Coq rouge, der han utforsker hvor langt han kan la hovedpersonen gå i mord og drap før leserne regerer med avsky. Slik presser man publikum til å kjenne på egne moralske grenser, også i møte med en skikkelse man i utgangspunktet sypatiserer med og heier på. En sunn øvelse, tror jeg. Og ikke minst forstår jeg at varelklokkene ringer når man lurer på om et forhold mellom ei ungjente og en litt eldre gutt er usunt etter å ha opplevd at Twilight og 50 shades of Grey har blitt ukritisk pusha av forlag og filmindustri.

Men en ting er ungdommer som reagerer når de opplever at noe er galt. Vanskeligere er det å ta det på alvor når noen som kaller seg kulturjournalist trekker sluttninger om at denne serien er romantiseringer av usunne forhold. Emma Johnsen Rødli kaller serien Skamløs ansvarsfraskrivelse og skriver:

«Det er kritikkverdig at NRK framstiller dette kjærlighetsforholdet, som på mange måter er usunt og har maktbalanse i Williams favør, uten at noen andre enn Noora sier ifra om at det William gjør er galt. Gjennom skepsisen Noora uttrykker, skinner det igjennom at hun er dratt mellom følelsene hun har for William og fornuften som forteller henne at han ikke er bra.

I utgangspunktet mener jeg ikke et verk nødvendigvis trenger å preke moral og etikk, og det er viktig at kultur kan framstille virkeligheten slik den er, ikke bare slik den burde være. For kjærlighet kan være vanskelig, god og dårlig på samme tid, og disse motsetningene formidler NRK med forholdet mellom Noora og William. Men NRK framstiller ikke kun dikotomien, de romantiserer et usunt forhold.

I femte episode i sesong to ender Nooras indre kamp med et dramatisk kyss, som serien åpenbart bygger opp mot som en slags katarsis. Men med tanke på avsender og mottaker, blir jeg skeptisk når NRK idylliserer et tydelig destruktivt forhold med skjev maktbalanse, uten at noen instans i serien kritiserer det fra et objektivt ståsted. NRK har et spesielt samfunnsoppdrag og et oppdragende ansvar overfor tenåringene de lager sitt innhold til.»

Først til det Rødli skriver vil jeg bare si til at jeg ikke deler hennes subjektive opplevelse av maktforholdet mellom Noora og William, av karakteren William eller synet på at dette er et usunt forhold. Men det er ikke så viktig i denne sammenhengen. La meg heller si noe om historiefortelling. At en kulturjournalist på denne måten kritiserer moralen i en serie midtveis, er som om hun skulle ha kritisert moralen halvveis i en krimroman fordi «morderen slipper unna og politiet gjør en dårlig jobb». Er det noe folkene bak Skam har vist i sesong 1 og i den forrige serien de jobbet med, «Jenter«, så er det at du nettopp skal bli opprørt over oppførselen til hovedpersonen underveis. De lurer deg til å tro at du vet mer enn du gjør. De snur og vender på plottet. Du møter dine egne fordommer i døra, og du blir konfrontert med dårlige handlinger hos hovedpersonen. Allikevel er de bra folk. Karakterene de lager altså. De er som deg og meg. Skam har ikke idealiserte figurer eller stereotyper slik man vanligvis finner på film. Vi møter oss selv der vi baktaler venner, tar dårlige moralske beslutninger og kommer med småløgner. Men folkene bak Skam slutter ikke der – de viser oss hvordan vi kan snu situasjonen når vi har malt oss inn i et hjørne. De viser hvordan vi kan le av oss selv når vi trenger det. De har flere ganger tidligere vist hvordan vi kan gjøre det godt igjen når vi har såret et menneske, ødelagt en relasjon eller sveket en annen. De viser rett og slett hvordan vi kan være helter i våre egne liv i all vår begredelige tilkortkommenhet.

Så til det som virker som et krav – eller kanskje et behov? for en sterk kvinnelig karakter. Jeg kan forstå ønsket som ligger bak, fordi vi lever i en film- og litteraturverden der kvinner fremdeles er i et sørgelig mindretall, og hvor vi alt for ofte fremstilles som passive og endimensjonerte figurer. Men å ønske sterke kvinnelige karakterer er en slags form for umoden og uklok feminisme. Sterke kvinnelige karakterer er ikke bra, de er et problem. De er skadelige og dumme. Om du lurer på hvorfor og synes temaet er interessant, så ta deg tid til å lese artikkelen I hate Strong Female Characters. Den er svært god. Om du vil ha den korte versjonen så er den slik: «Sterk» er ikke noe man ønsker seg, man ønsker seg ekte mennesker som er mangefasettert. Når hørte du sist ordet «sterk» brukt som ros om en mannlig karakter? Aldri. Fordi det er ubrukelig. Man kan være interessant i sin sårbarhet, sine lidenskaper eller handlinger. Det ligger ingen interessante karakterbeskrivelser i adjektivet «sterk». Det er en sjablong, og det er platt. Problemet for kvinner og fargede karakterer i film er ikke at de ikke er sterke. Problemet er at de er for få, og at de for sjelden er hovedpersoner og de som driver handlingen fremover.

skam NRK
Foto NRK

Jeg har varslet at jeg skulle forsøke å finne ut av hvorfor jeg er så fasinert av vampyrer for tiden. (Foruten et skikkelig tenåringscrush på Alexander Skarsgård alias Eric i True Blood i likeht med mange andre gamle damer rundt meg.)

Nå snublet jeg nettopp over en artikkel som heter: Why Vampires? It’s the Superpowers, Stupid. Hver tid sin superhelt, sies det, og det er superkreftene vi er så opptat av:

It’s not the specifically vampiric traits — their thirst for blood, or their ghostly pallor that are seducing us. We’ve fallen for their super-human speed, strength and preternatural penchant for adoring deeply and unflinchingly. Every age, especially every troubled age, develops the pop-culture superhero it needs.

Artikkelen er ok den. Og ideen den har om hvorfor akkurat vampyrer er spennende:

Cue today’s Vampire. He (or occasionally she) is freakishly fast, with a body of knowledge that comes from having a hundred or so years to read up on things. The undead hero yearns to connect with the human he was or the human he wants to protect, to master his carnal needs. He is passionate to a fault, and there’s a chance that underneath all those smooth ways, he might be lethal. A hero who is more than likely too good to be true? Sounds about right for our current moment of meta-musings, deteriorating resources and just a bit of audacious hope. The dark power these men (and women, thank goodness) wield is frequently matched only by the intensity of purpose and trust, albeit questionable, of the soul mate by their side.
As the economy gasps and twists, the desire to be known for who we are rather than what we can do or have is a primal one. There’s also an awareness that through carelessness and collective thirst for more, more, more we may have taken too big a bite out of our world, sucked too much from our precious earth, sea and sky and damaged beyond repair the life sources on which we are most reliant. Small wonder that the vampire, desperately fighting against darker urges, longing to be known and loved, is familiar… and so seductive.

Men det var ikke egentlig vampyrene jeg ble sittende og tenke på etter å ha sett denne artikkelen. Det var superhelter. Hvilke superhelter er det egentlig vi trenger i dag. Hva er det folk sliter med?

Jeg skulle nesten ønske det var de enkle tingene som Joker, Lexor eller Green Goblin vi hadde å forholde oss til. Ikke krig og fred og miljø og fattigdom og sånt.

Eller de småtingene som sliter folk ut over lengre tid: Barn med kolikk, sykdom, pengemangel eller å krangle med NAV høres ikke like spennende ut, men det er jo slike ting som folk flest sliter med. Hva med ungdommer som kommer på kjøret mens foreldrene står hjelpeløse og ser på. Folk som sloss for å holde seg påbeina mens angst og depresjon slår dem i bakken. Jeg lurer på hvilken helt som hadde klart å hamle opp med det. Men til slike ting virker superhelter heller ubrukelige. Vampyrer eller andre. De viktigste sakene må viss uansett vi vanlige dødelige ta oss av.

Så er det kanskje vampyrenes forlokkende virkelighet. De har et så veldig enkelt liv der det meste kan løses med litt ekstra muskelkraft.

Vampyrer

mai 18, 2010

For en tid tilbake så jeg min første vampyrfilm noensinne – La den rette komme inn. Og likte den overhode ikke. Så ble jeg også hekta på True Blood på NRK. Og siden har det gått mye i vampyrer. Jeg ser sjelden serier overhode, jeg blir stort sett lei etter en episode eller to, men her altså så ble jeg fascinert av noe jeg helt ikke helt har fått taket på hva er ennå. Så nå har jeg også lest de 9 første bøkene, jeg har sett en sesong av Vampire Diaries og to av Being Human. Twilight bøkene har jeg jo også fått med meg. I dag bestilte jeg Anne Rice sine første på biblioteket, jeg tenkte at nå når jeg er ferdig med alt som er produsert de siste årene, er det vel på tide å sjekke ut hva ”forrige bølge” med vampyrer gikk ut på.

Vi har en vampyrekspert i Norge, Arnfinn ”Den tvilsomme”. Han har i lengre tid sagt at vampyrbølgen vi er inne nå tar slutt fort, men for min del, som ikke har kastet meg over den før nå så kjenner jeg at jeg ikke helt er ferdig med den enda. Hvewrken med å finne ut hvorfor det tiltrekker, eller på hvilken måte vampyrene beskriver oss vanlige dødlige.

True Blood kan man se her.
HBO sine sider.
Oversikt over bøkene.
Blodfansen venter på sesong 3 nå om dagen. Trailere til disse ligger på HBO sine sider, men i tillegg så legger de ut noen små snutter, ”minisodes”. De får vi ikke tilgang til i Norge, men snille mennesker legger de ut på youtube:
Minisode 1:  Eric&Pam
Minisode 2: Jessica

Minisode 3: Sookie, Lafayette, and Tara
Minisode 4: Sam
Minisode 5: Bill
Minisode 6: Jason

Vampire Diaries er en rar sak, Flimra har beskrevet hva den går ut på veldig godt her.
Du kan se den her.

Being human røsket alvorlig i meg.
Du kan se den her.

Philip Burne-Jones, The Vampire, 1897

(Ja, som vanlig, her er det masse spoilere.)

Av og til får man tips om bøker og filmer fra så mange kanter at man ender opp med å tro at dette er noe man bør få med seg.

Derfor satte jeg for en uke siden ”La den rette komme inn” basert på boka av John Ajvide Lindqvist som også har skrevet manus i spilleren og benket meg ned sammen med noen familiemedlemmer. Etter kort tid sa en av de andre stopp. En mann hadde blitt overfalt, hengt opp ned i et tre, og ble nå tappet blod av. ”Hvem i alle dager vil se noe slikt” spurte han, og jeg slo av.

Men i går kveld var jeg alene, og tenkte jeg skulle prøve, for det jeg hadde hørt var at den var varm, øm, rørende, om et spesielt vennskapsforhold. Birger Vestmo i NRK beskriver det slik: ”En litt søkt sammenligning kanskje, men Alfredsons film blander nabovampyrskrekk med en skjønn skildring av to barn som søker fomlende til hverandre.”

I 1990 kom David Lynch med filmen ”Wild at heart”. Den gangen var den regnet som utravoldelig, og nettopp et forsøk på å presse grensene for de voldelige. For, som Lynch sa, å vise folk at de hadde grenser for hva de orket å sitte å se på. Altså for å få folk til å gå i seg sjøl og kjenne at nei, dette vil jeg ikke ha.

Det ble den gangen diskutert ganske heftig, og den gangen jeg så filmen så var det en paneldebatt etterpå, hvor bla Knut Fadlbakken deltok, og gjentok Lynch sine ideer. Andre igjen mente at nei, de trodde ikke det ville være effekten, de trodde bare folk ville bli mer avstumpa, og at grensene ville bli ytterligere forskjøvet for hva vi syntes var greit å vise av vold. Den gangen var jeg enig i det siste, jeg trodde ikke på Lynch sin teori, og jeg synes de neste 20 årene har vist at han tok feil. Og det gir oss blant annet filmer som dette, der man i følge mange får ”en skjønn film” med 15-årsgrense hvor blodet flyter, ut av øyne, ører, munn, det suges blod og en jentunge går med levrete blodrester i ansiktet, hoder blir slitt av og svømmer i vannet sammen med avrevne arm stumper i fokus rett i kamera, syreskadde ansikter i stort på skjermen, med tanngarden stikkende ut av kinnet.

De av oss som hoppet av ved Wild at heart og har latt vær å bli med på den utviklingen som har vært må snu oss vekk. Gang på gang. Dette er en horrorfilm, ikke en søt vennehistorie.

Men er den ikke det og? Er det ikke også en søt film om to 12-åringer midt oppe i all volden og det bestialske?

Jeg synes ikke det. Storyen er som følger:

En gutt på 12 år; Oscar er mobbeoffer med en kjip familie. Han møter nabovampyren Eli som er rar, lukter vondt, ser ut som hun er 12 år og som han liker og blir venn med. Samtidig ser vi at Eli bor sammen med en eldre mann, og i alle fall for meg forsto jeg ikke i begynnelsen koblingen mellom de to. Han var den som gikk ut og skaffet henne blod med å bedøve folk, henge de opp ned og deretter kutte opp halspulsåra og la blodet renne ut av dem. Alt filmet med klare bilder og mye lyd. Han virker klønete og tafatt, og så går det jo også galt – flere ganger. Da blir Eli rasende på ham og går ut på egenhånd. Hun kaster seg over folk, suger blodet av dem, og vrir så hodet rundt på personen for å ta livet av den etterpå. Igjen spares det ikke på den realistiske filmingen, ingen antydninger her.

En kveld mannen som bor med Eli skal ut sier han noe jeg da ikke helt fikk taket på: Han tar med seg syre, han sier det er fordi noen har sett ham og koblet ham til henne. Derfor syren for å kunne vansire seg selv om han blir tatt. Og så sier han: ”Vær så snill, ikke se nabogutten denne kvelden”.

Denne kvelden går det galt for offeret, men kompanjongen til Eli. Han bruker syren, ender opp på sykehuset, dit Eli kommer og suger blodet ut av ham, før hun drar til Oscar, og legger seg blodig og naken ned i sengen hans.

Filmen fortsetter, Oscar skjønner hvem Eli er, men synes det er greit. Hun sier hun er som han – han vil også drepe, han vil hevne seg på de som plager ham. De leker på svært uskyldig 12-åringvis, kjærester som knapt rører hverandre, men ler og er sammen.

Så snører nettet seg rundt Eli og hun må flykte. Oscar blir igjen alene, og blir nå angrepet både av sine gamle fiender samt en sadistisk storebror som dukker ham ned i bassenget, med trussel om at kommer han opp igjen før det har gått 3 minutter stikker han ut den ene øyet på ham. Om han klarer det vil han bare rispe han opp litt mindre.

Etter en stund nede i vannet ser vi kroppsdeler begynne å flyte rundt ham. Eli er tilbake og massakrer tre gutter før hun drar av gårde med Oscar. Neste og siste scene er en ”lykkelig scene” der han sitter på toget, med en trekasse forrann seg der han morser meldinger til Eli nede i kista.

Og først da faller den tidligere kompanjongen til Eli sin kommentar og identitet på plass for meg – er dette den – av år – eldgamle Eli sin måte å leve på. Finne en plaget, ensom og usikker 12 åring som kan ta seg av henne til han en dag blir for gammel eller feiler, og hun finner seg en ny å utnytte? På en langt mer bestialsk måte enn de hun ellers dreper.

En søt film om vennskap?

Ikke mine øyne. Det handler om mord, drap, en ung gutt som blir forført, og jammen ser det ut til at store deler av publikum også blir det.

Ja, enkelte interessante temaer ser det ut til at noen finner der, mange synes tydeligvis det er et spennende plot, men filmen blir helt uinteressant for oss som ikke liker å se bestialitet i farger og sorround. Det gjør ikke denne filmseeren, og jeg angrer at jeg ikke fulgte eksempelet til den jeg først så den sammen med. Og jeg holder med ham: Hva slags mennesker er som vil se at folk henges opp og tappes blodet av?

Surrealistisk nonne

september 23, 2008

Blogger jeg abonerer på hos wordpress.com vokser – jeg har ikke fått rss-er oppe å gå enda, så det blir til at jeg ikke kommer meg innom så mange andre blogger enn de som ligger der om dagen. Ny for meg er Bharfot. Hun linket i siste post til en russisk animasjonfilm. Og når jeg først har åpnet youtube for dagen er temaet satt for den neste halvtimen, da blir det youtubesurfing i høyremargen, der det står «more from» og «related videos». Av en eller annen grunn falt jeg for denne: