The male gaze er et utrykk som brukes for å beskrive en måte å filme på hvor kvinners rolle i film først og fremst er som seksueliserte objekter for både reggisør, publikum og de mannlige rollene i historien som fortelles. Etterhvert som utrykket ble tatt i bruk kom det naturlige spørsmålet «hva er da female gaze»? Er det en obektivisering av mannen på samme måte?

Jill Soloway gikk grundig inn i dette i et fordrag hun holdt. Hun holdt frem en ide hvor det motsatte av «the male gaze» på ingen måte var å gjøre det samme, bare med et annet kjønn, men hvor man gjorde det helt motsatte av å objektivisere noen av rollene. Altså et blikk hvor ingen objektiviseres, hvor det som blir viktig er forholdet mennesker i mellom som subjekter og hvor reggissøren har empati med alle rollene vi får se i en film. Et blikk hvor hele mennesket og sammenhengen vi lever i er viktig: kropp, sjel ånd, handlinger, sammenheng, politikk og samfunn.

Sjelden har det slått meg at noen har «gjort dette» på samme måten som når jeg så When they see us av Ava DuVernay som nylig hadde premiere på Netflix.
Det er krim, det er dokumentar, det er rettsalsdrama og true crime, men gjort på en måte jeg ikke har sett maken til. Ingenting er sexualisert, ingen er objekter. Og det i en sak hvor utgangspunktet er at en kvinne er blitt brutalt slått ned og voldatt. Vi ser henne aldri slik man vanligvis ser kvinner i slike dramaer, også hun har fått en rolle der vi hører henne snakke, stå opp for seg selv og er til stede som helt menneske.
Vi følger fem unge gutter som ble beskylt for en kriminell handling, voldtekt og drapsforsøk.

Vi får se det som etter hvert har blitt et gjennomgangstema i slike saker, unge mennesker som blir presset til å tilstå noe de ikke har gjort på måter de færreste av oss ville klart å stå i mot. Vi ser dem i timene før de blir hentet inn av politiet som mer eller mindre vilkårlig plukker opp gutter som har vært i Central Park den samme kvelden som overgrepet skjedde. Vi følger dem gjennom avhørene. Vi får se dem i brokker fra årene i fengsel. En av guttene som var 16 år følger vi gjennom et opphold i fenglser for voksne som er det mest brutale jeg har har sett på film. Men også der er skildringene nyanserte, både av de andre fangene og av de ansatte. Jeg har opp gjennom årene sett mange skildringer fra brutale fengselsopphold, men dette er første gangen hvor jeg har sett noe som oppleves nytt – ingen er skåret ut av sjablonger eller ideer vi har sett før. Alle er mennesker.

De fleste av disse guttene har mødre eller fedre som kjemper for dem og er der for dem. Alle de fem guttene kommer fra forskjellige hjem, og når vi også følger de hjem igjen etter at de har sittet inne så er måten de blir mottat på helt forskjellig. Med små, små grep så blir nyansene tydelige. Det slår meg hvor mye jeg som foreldre har å lære av dette – å se forskjellige måte å møte de nå voksne barna på. Som mor selv så får jeg se et drama der samtalene mellom foreldre og barn står sentralt i det som skjer, og det slår meg at noe slikt har jeg aldri sett før. Ikke med et slikt alvor og med så stor presisjon. Her er det heller ingen sjablongmessige samtaler, ingen stereotypier eller mal for samtaler slik de som oftest blir beskrevet på film. Ordene er få, fortvilelsen er stor, ingenting blir sagt som ikke har tyngde.

Barnets, og etter hvert den unge mannens behov for omsorg, kjærlighet og fysisk kontakt er noe av det som driver historien. Når har vi sett det tidligere? Når jeg ser kjenner jeg det i egen kropp med sug i magen, og etter hvert mange tårer. Dette er en filmatisering som fikk meg til å gråte i store mengder, både av sorg, av fortvilelse men også av lettelse og glede, ikke minst når vi til slutt får se de menneskenes hvis historie vi nettopp har sittet og sett over flere timer.

Når vi får se hele mennesket er det lett å tenke at man da vil få sympati med alle, at ingen er fremstår bare som en skurk. Slik er det ikke her. For noen er skyld i det som skjedde, noen hadde ansvaret. Politiet kommer ikke godt ut, spesielt gjelder det aktor Linda Fairstein.

Det er ikke ofte kvinne får slike roller på film – selv om de måtte ha det i virkeligheten. I The Breakfast Club får hun en rant av Charlamagne tha God som hun fortjener. Han kommenterer det jeg oppdaget da jeg forsøkte å google henne: alt av sosiale medier kontoer hun har hatt er tatt ned. Det er store kampanjer i gang for å stoppe nettbokhandlere fra å selge bøkene hennes. Etter karrieren i politiet er hun blitt krim-forfatter, noe som jo blir spesielt groteskt etter å ha sett denne filmen hvor hun dikter i sammen en historie der fem uskyldige barn blir hengt ut som monstre for en hel verden.

Skurk i filmen, skurk i den virkelige verden. Mens jeg hørte Charlamagne tha God sin nid-monolog på Breakfast Club forsøkte jeg å huske andre dokumentarer med lignende mannlige skurker, og lurte på om noen av dem ble utsatt for det samme i etterkant. Er det slik at både klatreturen opp i rang og fallet ned er mye lenger for kvinner fremdeles?

Uansett, Charlamagne tha God spør oss hvite kvinner om vi skammer oss når vi ser dette, og svaret er et rungende ja. Ja, ja, ja, jeg skammer meg, og spørsmålet om det hun blir utsatt for nå er urettferdig faller på steingrunn, for det hun utsatte andre for var så mange, mange ganger verre. Spørsmålet er ikke om hun får mer enn fortjent, hun får som fortjent. Spørsmålet er vel heller, hvorfor får ikke alle som fortjent?

I år som i fjor har NRK lagt ut en sesong av Unforgotten som påskekrim. På norsk har tittelen blitt Nedgravde hemmeligheter. Hovedpersonene er etterforsknerne Cassie Stuart og Sunny Khan som kommer inn når det dukker opp gamle lik – slike man ikke kan tidfeste og som man både bokstavelig og billedlig talt må grave etter.

Jeg likte serien godt i fjor, Nicola Walker, her Cassie Stuart som jeg også kjenner fra River med Stellan Skarsgård er en nytelse å følge med på. Ingen overspill, helt rolig, varm stemme. En god del av scenene viser henne sittende og lytte frem historier og det er vanskelig å tenke seg en person man lettere ville fortelle og åpne seg for når ting blir vanskelig.

I fjor var det også spesielt forhørssituasjonene som sto frem som noe helt annet enn hva jeg var vant til på film. Der slike intervjuer ofte gir meg følelsen av at her går det galt, dette er kroneksempelet på hvordan ikke drive forhør om man virkelig vil vite hva som har skjedd så er intervjuene her noe helt annet. Rolige, intelligente, metodiske, systematiske. (Finnes det flere superlativer i den rettningen? Hiv dem på.)

Med andre ord var forventningene mine store når jeg satte meg ned med dette.

Hva fikk jeg? Ett nytt gammelt mord som blir nøstet opp. En ny god overaskelse. England har de siste årene kommet med serier etter serier som noen kanskje vil heve på bryna og kalle «politisk korrekte» – de har nemlig jobbet hardt for at det skal være representativt, både når det gjelder bakgrunn og kjønn, religion og etnisitet. Og de har klart det langt på vei, og resutatet er som jeg trodde det ville bli, langt mer spennende karrakterer, miljøer som skildres og det er en fryd å se på når slike ting ikke lenger er et poeng eller får fokus i seg selv, det bare «er». Og det fungerer, bedre enn det vi hadde med at alt som avvek litt fra majoriteten ble karikaturer og stereotypier. Mer av dette!

En annen ting som forsåvidt også skjedde i fjor men i større grad nå er at i Unforgotten gjør man noen av de samme grepene som i Happy Valley med at dramaet og spenningen er helt tatt bort fra selve den kriminelle handlingen eller en adrenalinfylt opprulling. Fokuset er på hva en forbrytelse fører til av vonde hendelser i folks liv. Hvordan det ødelegger og bryter ned. På samme måte som man i Happy Valley fjerner voldtekts-pornoen fra en krimserie som handller om voldtekt, fjerner man her alt av adrenalinrush og spenning fra det å begå noe kriminelt.

Det er et sterkt grep, og det gjør at man spør seg hva det motsatte gjør med oss, og hvorfor vi så lett gjør noe grusomt til noe spennende når vi skildrer det?

Var det bare bra? Nei, det var ikke bare bra. Denne gangen går de i en felle – de blir sentimentale. Musikken i bakgrunnen. Avsluttningen. I forsøket på å vise noe veldig vanskelig, så går de over i noe dvelende som ikke passer inn. Helt fra starten er det som om viddet fra i fjor, pussighetene, skarpe kanter og kjappere replikker har tapt seg noe. «Vi skal gjøre noe viktig» virker underteksten, og det holder aldri. I tillegg er løsningen noe jeg har sett før, og den oppleves banal, kanskje på grunn av dette.

Samtidig tar de et annet grep som gjør at de redder seg i land – katarsisen er en helt annen enn man forventet. Jeg håper jeg ikke spoiler for noen når jeg sier at det handler om å få opp i lyset det som var gjemt, og at det fører til forsoning og et bedre liv for alle. Det er jo virkelig en påskrim verdig.


trailer fra sesong 1

En gutt, la oss kalle ham Karsten er nettopp begynt i første klasse på videregående. Han har ett mål dette året, det er å skape seg kred, og det skal han gjøre med å hooke med den mest populære jenta på skolen. La oss kalle henne Rita. Som sagt så gjort. Det gir mersmak. Ryktene går i skolegården om at Rita er et godt ligg, så gutten vil gjerne forsøke seg på det og. Rita, hun er frigjort og glad i sex, og sier ja takk til et ons med Karsten.

Med så begynner problemene. Karsten blir besatt av Rita. Nå vil han være sammen med henne, noe hun ikke er interessert i. Han gir ikke opp. Når han er sammen med kameratene sine stopper han ikke å snakke om henne, han fantaserer om å bli sammen med henne, han kommenterer det hun sier og gjør og legger ut om hvor fantastisk hun er. Etter hvert bli kameratene lei. Veldig lei, han snakker jo ikke om annet. Dessuten mener disse kameratene at Rita er lett på tråden, hun er garantert ikke interessert i ham sier de, hun er jo bare interessert i å ligge rundt, ikke å få seg kjæreste. Det preller av som vann på gåsa. Til slutt sier kammeratene  – Du, hun er faktisk ikke interessert, hun så bare på deg som enda en erobring. Hun ville bare ha noe å skryte av. Hold deg unna.

Men Karsten holder seg ikke unna når han hører det, tvert i mot blir han forbanna.  Han stiller seg opp foran Rita i skolegården og skjeller henne høylytt ut for å bare ha hatt sex med ham for å ha noe skryte av. Rita, som ingen har hørt skryte av noe som helst, smeller tilbake at han var da ikke stort å skryte av, så liten pikk som han hadde. Hvorpå Karsten går sin vei. Petter derimot, den kule kameraten til Karsten synes at det får være måte på hva man sier til folk, og tar over utskjellinga av Rita, kaller henne oppmerksomhetssyk og slem. Rita svarer ikke.

Det går litt tid. Karsten slutter ikke å være forelsket i Rita, men skjønner at han ikke har sjans. Det gjør ikke at han slutter ikke å snakke om henne eller  følge med på hva hun gjør og hvor hun går. Fortsatt sender han SMS-er.

Rita derimot på sin side har falt for den kjekke, veltalende og tøffe Petter. Hun kommer med noen hyggelige kommentarer når hun går forbi. Spør om han vil være med henne på date. Petter mener fremdeles at Rita er et forferdelig menneske, og forteller henne det. På tross av dette fortsetter Rita hyggelig mot ham. Spør hva som skal til for at han ville vært med henne en kveld. Petter som vil forsøke å sette litt mot i Karsten sier at om hun beklager og trekker tilbake det om at Karsten hadde liten pikk, så skal han være med henne på date.

Det gjør Rita. Og så vil hun ha med Petter på date, det var tross alt avtalen. Men Petter trekker på det, utsetter og kommer med unnskyldninger. Tar ikke telefonen når Rita ringer for å lage en avtale. Til slutt ringer Rita Karsten og spør etter Petter for å få laget denne daten hun virkelig ser ut til å ønske seg.

Man kan jo spekulere i hvorfor hun så gjerne vil det? Kanskje hun virkelig liker Petter, og er sikker på at han bare blir kjent med henne og ikke hører på alle ryktene som går eller spekulasjonene til Karsen, så vil han like henne også? Eller kanskje hun bare vil snakke om det som skjedde da han skjelte henne ut for hele skolegården, si noe om hvordan det var for henne. Kanskje tenker hun ikke slik i det hele tatt, han har bare blitt hodestups forelska, og som en som ikke er redd for å vise det, så gjør hun det hun kan for å komme på tomannshånd. Kanskje hun falt for en som ikke falt pladask for henne, slik alle andre så ofte gjør, helt uten å kjenne henne. Kanskje hun synes det er befriende med en gutt som ikke så lett lar seg lokke av popularitet og utseende? Eller kanskje hun bare liker å jakte på gutter, hun er tross alt en som liker gutter og liker sex. Vi aner ikke hvorfor, vi vet bare at nå er dagen for daten der.

Petter synes dette er flaut ovenfor de andre gutta. Han har tross alt vært den som har snakket ned Rita i månedsvis, kalt henne hore, flørt, lett på tråden. Når de andre vil gjøre noe sammen med ham den kvelden, så lyver han og sier at han skal i en bursdag.

På daten er han stille og mutt. Rita, som han kaller Runa for å vise at han forakter henne, har tatt med varm kakao og tatt ham med på en benk med utsikt over Oslo. Hun forsøker å fortelle noe om seg sjøl. Igjen blir Petter voldsomt provosert over hvor teit hun er. Hvor dum hun er. På nytt forteller han henne at han ikke liker henne, at hun er fæl. Og det verste, sier Petter, er hvordan du kunne stå i skolegården og si til Karsten at han hadde en liten pikk. Rita svarer bare at hun forsøkte å få ham til å forstå at hun faktisk ikke var interessert. Og at det jo fungerte, helt til Petter fikk henne til å ta det tilbake, og nå var Karsten like på henne som før. Så er daten slutt. Petter avslutter med et surt «nå fikk du det som du ville, nå skylder jeg deg vel ingen ting?» Rita nikker og sier nei, nå skal hun ikke ta kontakt igjen.

Og Petter hører ikke mer fra Rita. Det er bare det at nå skulle han gjerne ha gjort det. De andre blir bedt på fest, ikke han. Han kan komme, det er lov når det slik åpen fest, men han vil jo ikke det, han liker jo ikke Rita. Sier han. Men da det kommer en unnskyldning til å dra kommer han. Festen er snart over for politiet kommer. Men i mellomtiden har han mistet nøklene. Rita synes det er greit at han blir til noen kan låse ham inn hjemme. Imens fortsetter han å gjøre narr av henne. Så det er hit hun tar med seg liggene sine? Å, så hun liksom forfører dem med å spille gitar for dem? Hun forsøker å si nei, hun spiller ikke gitar for gutter hun har med seg hjem. Han hører ikke på henne, bare fortsetter til telefonen ringer og han kan dra hjem. Men han vil ikke, han vil være der Rita er, og lyver og sier at han må sove over. Det er greit, sier Rita, legg deg i senga, så sover jeg på sofaen. Men neida, han sier at hun allernådigst kan få sove i senga, bare hun ikke tror at det betyr at han vil noe mer enn å sove. Etter de har lagt seg piper det i telefonen, og Rita skjønner at Petter bare gjør seg til – det var der han ønsket å være, han ville ikke gå hjem.

Ok, så Petter er faktisk interessert i meg tenker Rita. Og blir glad. For hun har ikke blitt mindre interessert i Petter av alt dette, hun har blitt mer. (Forstå det den som kan, men Petter er helt eksepsjonelt kjekk, og en ganske hyggelig fyr sånn når han ikke har bestemt seg for å fortelle Rita hvor lite han liker henne.) Nå fortsetter hun å være hyggelig, hun ber ham med når ting skjer. Hun viser tydelig at hun liker ham. Han fortsetter å vise henne en kald skulder. Men Rita tror nå at det bare er en slags lek, det er jo blitt tydelig at han faktisk liker henne, selv om han sier noe annet.

Rita er russ, og for at bussen hennes skal tjene penger så skal det loddes bort et hook fra henne. Hun har ikke, så langt vi vet, hooka med noen som helst hun, etter at hun falt for Petter. Og vil kanskje ikke det nå heller? Så hun betaler dette hooket sjøl og forteller det til Petter, at det hooket er hans. Han blir sint. Og enda en gang benytter han anledningen til å fortelle henne hvor lite han liker henne. Da har endelig Rita fått nok. Ett sted går grensa for hva hun skal høre på. Hun har trodd at det han holdt på var en slags lek, men den leken er ikke morsom lenger. Om det virkelig er slik at han ikke liker henne, så skal hun la ham i fred, ikke lenger snakke med ham eller vise at hun er forelsket og interessert. Han sier at det er slik, han er ikke interessert. Da går hun sin vei, vekk fra ham, vekk fra festen. Ut og vekk alene.

Da får han fart på seg, han løper etter, skjeller henne ut på nytt, men så kysser han henne.

De er sammen. Endelig for Rita. Endelig for Petter. Men Petter vil at dette skal være hemmelig, og for å klare det, må han fortsette å lyve. Og manipulere. Han forsøker å få Rita til å ikke la guttene i 1 klasse få rulle med bussen hennes, selv  om alle i bussen, og alle guttene har gledet seg til dette. Han mener at alle skal føye for det han har satt seg fore – at de to er sammen. For Petter, han skammer seg så voldsomt over at han er sammen med Rita.

**************

Fritt etter husken – Skam med kjønnsrollebytte. I bloggposten i går skrev jeg om og linket til flere artikler der man mente at forholdet til William (Rita) gjorde Noora (Petter) svak. Man trakk frem «Rita» som manipulerende og «Petter» som en som ble manipulert. Jeg har lurt på om den tolkningen er sterkt preget av at vi ikke ser disse folkene som individer, men som kjønn. Når jeg lurer på slike ting synes jeg det er nyttig å bytte kjønn på karakterene og se hvordan de da oppleves.
Her sitter jeg ikke igjen med en manipulerende Rita og en svak Petter. Jeg får vel mest av alt lyst til å si til Rita «han der Petter, han behandler deg ikke spesielt pent, gjør
han vel?» Og han Karsten? Han var da virkelig creepy?

header_s2-1-medium
FOTO: NRK

Skam og sterke kvinner

april 26, 2016

Noe av det mest spennende innen historiefortelling skjer på NRK i disse dager. De har laget en serie, Skam, om en venninnegjeng på videregående. I høst gikk det stille og rolig for seg, men ryktene gikk, og for et par uker siden eksploderte interessen i media og blant alle aldersgrupper. En mannlig overlege blogger om det, Morgenbladet skriver om det, Harald Eia går i fistel over hvor bra det er, og har i en alder av 50 år skjønt det folk har forsøkt å fortelle ham et halvt århundre; at det er en kjip kjønnsfordeling i film, og det er dumt. På Twitter gikk Stein Arne Hove, skaperen av Kampen park så langt at han kalte det «Bergman for tenåringer. Så bra er det.»

Denne sesongen er det ei jente ved navn Noora som er hovedpersonen. Gjennom sesong 1 trykket mange henne til brystet som en «sterk kvinnelig karakter». Spesielt har hun blitt heiet frem fordi hun har skjelt ut og satt på plass en mannlig karakter, William, som var godt plassert i rollen som kjip rik gutt som bruker jenter som det passer ham. Men nå, akk og ve, har Noora faktisk falt for William. De er blitt sammen. Den «sterke» jenta har blitt en av mange som faller for en kul, kjip gutts sjarm. Dette er flere utrolig skuffa over. Det skrives kronikker og innlegg om hvor ille det hele er, og hvor dårlig eksempel dette er for ungdommen.

En 16-åring i Aftenposten skriver:
«Målgruppen til Skam er unge mennesker. Det gjør handlingen i sesong to problematisk. En serie rettet mot en såpass ung gruppe bør fremstille vår generasjon på en korrekt måte (noe den til en viss grad gjør), men også få oss til å stille spørsmål ved normer, verdier og valg i ungdomstiden. Dette har de mislyktes med i sesong to.»

18-årige Asli Altunøs skriver:
«Jeg hadde stor tro på at Skam skulle snu William-situasjonen til noe positivt og vise at slik oppførsel ikke er greit, men her tok jeg feil.

I de nyeste episodene er Noora og William sammen, og mange fans er glade. Jeg derimot har andre tanker. Skam ødela sin sterkeste kvinnelige karakter.

Selv om Skam «bare» er en serie, er den også ment til å reflektere ungdomskulturen. Og ved å vise at slik oppførsel blir mottatt positivt, kan det føre til at flere gutter vil gå samme vei, og at jentene i større grad vil akseptere det.»

Dette er TV på sitt beste, med så mye nerve og så nært oss at ungdommer kaster seg over tastaturet og skriver til aviser om moralske problemstillinger. På Facebook og NRK går de samme diskusjonene i mange fora. Fortellerteknisk er dette et gammelt grep, å la hovedpersonen gå så langt at vi rygger tilbake etter lenge å ha identifisert oss med karakterer og heiet det frem. Vi finner det i eventyret om Peik, der han med viten og vilje sender en annen person i døden. Jan Guillou bruker det i serien om Coq rouge, der han utforsker hvor langt han kan la hovedpersonen gå i mord og drap før leserne regerer med avsky. Slik presser man publikum til å kjenne på egne moralske grenser, også i møte med en skikkelse man i utgangspunktet sypatiserer med og heier på. En sunn øvelse, tror jeg. Og ikke minst forstår jeg at varelklokkene ringer når man lurer på om et forhold mellom ei ungjente og en litt eldre gutt er usunt etter å ha opplevd at Twilight og 50 shades of Grey har blitt ukritisk pusha av forlag og filmindustri.

Men en ting er ungdommer som reagerer når de opplever at noe er galt. Vanskeligere er det å ta det på alvor når noen som kaller seg kulturjournalist trekker sluttninger om at denne serien er romantiseringer av usunne forhold. Emma Johnsen Rødli kaller serien Skamløs ansvarsfraskrivelse og skriver:

«Det er kritikkverdig at NRK framstiller dette kjærlighetsforholdet, som på mange måter er usunt og har maktbalanse i Williams favør, uten at noen andre enn Noora sier ifra om at det William gjør er galt. Gjennom skepsisen Noora uttrykker, skinner det igjennom at hun er dratt mellom følelsene hun har for William og fornuften som forteller henne at han ikke er bra.

I utgangspunktet mener jeg ikke et verk nødvendigvis trenger å preke moral og etikk, og det er viktig at kultur kan framstille virkeligheten slik den er, ikke bare slik den burde være. For kjærlighet kan være vanskelig, god og dårlig på samme tid, og disse motsetningene formidler NRK med forholdet mellom Noora og William. Men NRK framstiller ikke kun dikotomien, de romantiserer et usunt forhold.

I femte episode i sesong to ender Nooras indre kamp med et dramatisk kyss, som serien åpenbart bygger opp mot som en slags katarsis. Men med tanke på avsender og mottaker, blir jeg skeptisk når NRK idylliserer et tydelig destruktivt forhold med skjev maktbalanse, uten at noen instans i serien kritiserer det fra et objektivt ståsted. NRK har et spesielt samfunnsoppdrag og et oppdragende ansvar overfor tenåringene de lager sitt innhold til.»

Først til det Rødli skriver vil jeg bare si til at jeg ikke deler hennes subjektive opplevelse av maktforholdet mellom Noora og William, av karakteren William eller synet på at dette er et usunt forhold. Men det er ikke så viktig i denne sammenhengen. La meg heller si noe om historiefortelling. At en kulturjournalist på denne måten kritiserer moralen i en serie midtveis, er som om hun skulle ha kritisert moralen halvveis i en krimroman fordi «morderen slipper unna og politiet gjør en dårlig jobb». Er det noe folkene bak Skam har vist i sesong 1 og i den forrige serien de jobbet med, «Jenter«, så er det at du nettopp skal bli opprørt over oppførselen til hovedpersonen underveis. De lurer deg til å tro at du vet mer enn du gjør. De snur og vender på plottet. Du møter dine egne fordommer i døra, og du blir konfrontert med dårlige handlinger hos hovedpersonen. Allikevel er de bra folk. Karakterene de lager altså. De er som deg og meg. Skam har ikke idealiserte figurer eller stereotyper slik man vanligvis finner på film. Vi møter oss selv der vi baktaler venner, tar dårlige moralske beslutninger og kommer med småløgner. Men folkene bak Skam slutter ikke der – de viser oss hvordan vi kan snu situasjonen når vi har malt oss inn i et hjørne. De viser hvordan vi kan le av oss selv når vi trenger det. De har flere ganger tidligere vist hvordan vi kan gjøre det godt igjen når vi har såret et menneske, ødelagt en relasjon eller sveket en annen. De viser rett og slett hvordan vi kan være helter i våre egne liv i all vår begredelige tilkortkommenhet.

Så til det som virker som et krav – eller kanskje et behov? for en sterk kvinnelig karakter. Jeg kan forstå ønsket som ligger bak, fordi vi lever i en film- og litteraturverden der kvinner fremdeles er i et sørgelig mindretall, og hvor vi alt for ofte fremstilles som passive og endimensjonerte figurer. Men å ønske sterke kvinnelige karakterer er en slags form for umoden og uklok feminisme. Sterke kvinnelige karakterer er ikke bra, de er et problem. De er skadelige og dumme. Om du lurer på hvorfor og synes temaet er interessant, så ta deg tid til å lese artikkelen I hate Strong Female Characters. Den er svært god. Om du vil ha den korte versjonen så er den slik: «Sterk» er ikke noe man ønsker seg, man ønsker seg ekte mennesker som er mangefasettert. Når hørte du sist ordet «sterk» brukt som ros om en mannlig karakter? Aldri. Fordi det er ubrukelig. Man kan være interessant i sin sårbarhet, sine lidenskaper eller handlinger. Det ligger ingen interessante karakterbeskrivelser i adjektivet «sterk». Det er en sjablong, og det er platt. Problemet for kvinner og fargede karakterer i film er ikke at de ikke er sterke. Problemet er at de er for få, og at de for sjelden er hovedpersoner og de som driver handlingen fremover.

skam NRK
Foto NRK

Jeg har varslet at jeg skulle forsøke å finne ut av hvorfor jeg er så fasinert av vampyrer for tiden. (Foruten et skikkelig tenåringscrush på Alexander Skarsgård alias Eric i True Blood i likeht med mange andre gamle damer rundt meg.)

Nå snublet jeg nettopp over en artikkel som heter: Why Vampires? It’s the Superpowers, Stupid. Hver tid sin superhelt, sies det, og det er superkreftene vi er så opptat av:

It’s not the specifically vampiric traits — their thirst for blood, or their ghostly pallor that are seducing us. We’ve fallen for their super-human speed, strength and preternatural penchant for adoring deeply and unflinchingly. Every age, especially every troubled age, develops the pop-culture superhero it needs.

Artikkelen er ok den. Og ideen den har om hvorfor akkurat vampyrer er spennende:

Cue today’s Vampire. He (or occasionally she) is freakishly fast, with a body of knowledge that comes from having a hundred or so years to read up on things. The undead hero yearns to connect with the human he was or the human he wants to protect, to master his carnal needs. He is passionate to a fault, and there’s a chance that underneath all those smooth ways, he might be lethal. A hero who is more than likely too good to be true? Sounds about right for our current moment of meta-musings, deteriorating resources and just a bit of audacious hope. The dark power these men (and women, thank goodness) wield is frequently matched only by the intensity of purpose and trust, albeit questionable, of the soul mate by their side.
As the economy gasps and twists, the desire to be known for who we are rather than what we can do or have is a primal one. There’s also an awareness that through carelessness and collective thirst for more, more, more we may have taken too big a bite out of our world, sucked too much from our precious earth, sea and sky and damaged beyond repair the life sources on which we are most reliant. Small wonder that the vampire, desperately fighting against darker urges, longing to be known and loved, is familiar… and so seductive.

Men det var ikke egentlig vampyrene jeg ble sittende og tenke på etter å ha sett denne artikkelen. Det var superhelter. Hvilke superhelter er det egentlig vi trenger i dag. Hva er det folk sliter med?

Jeg skulle nesten ønske det var de enkle tingene som Joker, Lexor eller Green Goblin vi hadde å forholde oss til. Ikke krig og fred og miljø og fattigdom og sånt.

Eller de småtingene som sliter folk ut over lengre tid: Barn med kolikk, sykdom, pengemangel eller å krangle med NAV høres ikke like spennende ut, men det er jo slike ting som folk flest sliter med. Hva med ungdommer som kommer på kjøret mens foreldrene står hjelpeløse og ser på. Folk som sloss for å holde seg påbeina mens angst og depresjon slår dem i bakken. Jeg lurer på hvilken helt som hadde klart å hamle opp med det. Men til slike ting virker superhelter heller ubrukelige. Vampyrer eller andre. De viktigste sakene må viss uansett vi vanlige dødelige ta oss av.

Så er det kanskje vampyrenes forlokkende virkelighet. De har et så veldig enkelt liv der det meste kan løses med litt ekstra muskelkraft.

Vampyrer

mai 18, 2010

For en tid tilbake så jeg min første vampyrfilm noensinne – La den rette komme inn. Og likte den overhode ikke. Så ble jeg også hekta på True Blood på NRK. Og siden har det gått mye i vampyrer. Jeg ser sjelden serier overhode, jeg blir stort sett lei etter en episode eller to, men her altså så ble jeg fascinert av noe jeg helt ikke helt har fått taket på hva er ennå. Så nå har jeg også lest de 9 første bøkene, jeg har sett en sesong av Vampire Diaries og to av Being Human. Twilight bøkene har jeg jo også fått med meg. I dag bestilte jeg Anne Rice sine første på biblioteket, jeg tenkte at nå når jeg er ferdig med alt som er produsert de siste årene, er det vel på tide å sjekke ut hva ”forrige bølge” med vampyrer gikk ut på.

Vi har en vampyrekspert i Norge, Arnfinn ”Den tvilsomme”. Han har i lengre tid sagt at vampyrbølgen vi er inne nå tar slutt fort, men for min del, som ikke har kastet meg over den før nå så kjenner jeg at jeg ikke helt er ferdig med den enda. Hvewrken med å finne ut hvorfor det tiltrekker, eller på hvilken måte vampyrene beskriver oss vanlige dødlige.

True Blood kan man se her.
HBO sine sider.
Oversikt over bøkene.
Blodfansen venter på sesong 3 nå om dagen. Trailere til disse ligger på HBO sine sider, men i tillegg så legger de ut noen små snutter, ”minisodes”. De får vi ikke tilgang til i Norge, men snille mennesker legger de ut på youtube:
Minisode 1:  Eric&Pam
Minisode 2: Jessica

Minisode 3: Sookie, Lafayette, and Tara
Minisode 4: Sam
Minisode 5: Bill
Minisode 6: Jason

Vampire Diaries er en rar sak, Flimra har beskrevet hva den går ut på veldig godt her.
Du kan se den her.

Being human røsket alvorlig i meg.
Du kan se den her.

Philip Burne-Jones, The Vampire, 1897

(Ja, som vanlig, her er det masse spoilere.)

Av og til får man tips om bøker og filmer fra så mange kanter at man ender opp med å tro at dette er noe man bør få med seg.

Derfor satte jeg for en uke siden ”La den rette komme inn” basert på boka av John Ajvide Lindqvist som også har skrevet manus i spilleren og benket meg ned sammen med noen familiemedlemmer. Etter kort tid sa en av de andre stopp. En mann hadde blitt overfalt, hengt opp ned i et tre, og ble nå tappet blod av. ”Hvem i alle dager vil se noe slikt” spurte han, og jeg slo av.

Men i går kveld var jeg alene, og tenkte jeg skulle prøve, for det jeg hadde hørt var at den var varm, øm, rørende, om et spesielt vennskapsforhold. Birger Vestmo i NRK beskriver det slik: ”En litt søkt sammenligning kanskje, men Alfredsons film blander nabovampyrskrekk med en skjønn skildring av to barn som søker fomlende til hverandre.”

I 1990 kom David Lynch med filmen ”Wild at heart”. Den gangen var den regnet som utravoldelig, og nettopp et forsøk på å presse grensene for de voldelige. For, som Lynch sa, å vise folk at de hadde grenser for hva de orket å sitte å se på. Altså for å få folk til å gå i seg sjøl og kjenne at nei, dette vil jeg ikke ha.

Det ble den gangen diskutert ganske heftig, og den gangen jeg så filmen så var det en paneldebatt etterpå, hvor bla Knut Fadlbakken deltok, og gjentok Lynch sine ideer. Andre igjen mente at nei, de trodde ikke det ville være effekten, de trodde bare folk ville bli mer avstumpa, og at grensene ville bli ytterligere forskjøvet for hva vi syntes var greit å vise av vold. Den gangen var jeg enig i det siste, jeg trodde ikke på Lynch sin teori, og jeg synes de neste 20 årene har vist at han tok feil. Og det gir oss blant annet filmer som dette, der man i følge mange får ”en skjønn film” med 15-årsgrense hvor blodet flyter, ut av øyne, ører, munn, det suges blod og en jentunge går med levrete blodrester i ansiktet, hoder blir slitt av og svømmer i vannet sammen med avrevne arm stumper i fokus rett i kamera, syreskadde ansikter i stort på skjermen, med tanngarden stikkende ut av kinnet.

De av oss som hoppet av ved Wild at heart og har latt vær å bli med på den utviklingen som har vært må snu oss vekk. Gang på gang. Dette er en horrorfilm, ikke en søt vennehistorie.

Men er den ikke det og? Er det ikke også en søt film om to 12-åringer midt oppe i all volden og det bestialske?

Jeg synes ikke det. Storyen er som følger:

En gutt på 12 år; Oscar er mobbeoffer med en kjip familie. Han møter nabovampyren Eli som er rar, lukter vondt, ser ut som hun er 12 år og som han liker og blir venn med. Samtidig ser vi at Eli bor sammen med en eldre mann, og i alle fall for meg forsto jeg ikke i begynnelsen koblingen mellom de to. Han var den som gikk ut og skaffet henne blod med å bedøve folk, henge de opp ned og deretter kutte opp halspulsåra og la blodet renne ut av dem. Alt filmet med klare bilder og mye lyd. Han virker klønete og tafatt, og så går det jo også galt – flere ganger. Da blir Eli rasende på ham og går ut på egenhånd. Hun kaster seg over folk, suger blodet av dem, og vrir så hodet rundt på personen for å ta livet av den etterpå. Igjen spares det ikke på den realistiske filmingen, ingen antydninger her.

En kveld mannen som bor med Eli skal ut sier han noe jeg da ikke helt fikk taket på: Han tar med seg syre, han sier det er fordi noen har sett ham og koblet ham til henne. Derfor syren for å kunne vansire seg selv om han blir tatt. Og så sier han: ”Vær så snill, ikke se nabogutten denne kvelden”.

Denne kvelden går det galt for offeret, men kompanjongen til Eli. Han bruker syren, ender opp på sykehuset, dit Eli kommer og suger blodet ut av ham, før hun drar til Oscar, og legger seg blodig og naken ned i sengen hans.

Filmen fortsetter, Oscar skjønner hvem Eli er, men synes det er greit. Hun sier hun er som han – han vil også drepe, han vil hevne seg på de som plager ham. De leker på svært uskyldig 12-åringvis, kjærester som knapt rører hverandre, men ler og er sammen.

Så snører nettet seg rundt Eli og hun må flykte. Oscar blir igjen alene, og blir nå angrepet både av sine gamle fiender samt en sadistisk storebror som dukker ham ned i bassenget, med trussel om at kommer han opp igjen før det har gått 3 minutter stikker han ut den ene øyet på ham. Om han klarer det vil han bare rispe han opp litt mindre.

Etter en stund nede i vannet ser vi kroppsdeler begynne å flyte rundt ham. Eli er tilbake og massakrer tre gutter før hun drar av gårde med Oscar. Neste og siste scene er en ”lykkelig scene” der han sitter på toget, med en trekasse forrann seg der han morser meldinger til Eli nede i kista.

Og først da faller den tidligere kompanjongen til Eli sin kommentar og identitet på plass for meg – er dette den – av år – eldgamle Eli sin måte å leve på. Finne en plaget, ensom og usikker 12 åring som kan ta seg av henne til han en dag blir for gammel eller feiler, og hun finner seg en ny å utnytte? På en langt mer bestialsk måte enn de hun ellers dreper.

En søt film om vennskap?

Ikke mine øyne. Det handler om mord, drap, en ung gutt som blir forført, og jammen ser det ut til at store deler av publikum også blir det.

Ja, enkelte interessante temaer ser det ut til at noen finner der, mange synes tydeligvis det er et spennende plot, men filmen blir helt uinteressant for oss som ikke liker å se bestialitet i farger og sorround. Det gjør ikke denne filmseeren, og jeg angrer at jeg ikke fulgte eksempelet til den jeg først så den sammen med. Og jeg holder med ham: Hva slags mennesker er som vil se at folk henges opp og tappes blodet av?

Surrealistisk nonne

september 23, 2008

Blogger jeg abonerer på hos wordpress.com vokser – jeg har ikke fått rss-er oppe å gå enda, så det blir til at jeg ikke kommer meg innom så mange andre blogger enn de som ligger der om dagen. Ny for meg er Bharfot. Hun linket i siste post til en russisk animasjonfilm. Og når jeg først har åpnet youtube for dagen er temaet satt for den neste halvtimen, da blir det youtubesurfing i høyremargen, der det står «more from» og «related videos». Av en eller annen grunn falt jeg for denne:

DVD-er og bloggere

mars 25, 2007

Tro det eller ei, enda et meme, og denne gangen fra to bloggere på en gang, Esquil og noten. Oppgaven var å ta fem tilfeldige på linklista mi og koble til fem tilfeldige musikkspor på pc-en.

Men siden jeg er så sær (hehe) så har jeg jo ikke noe musikk på pc-en, jeg tåler ikke lyd for tia, og ser til og med filmer uten lyd. Men filmer seg jeg mye av, og DVD-er ligger og slenger over alt, så vi kan jo at fem vilkårlige filmer opp mot 5 vilkårlige bloggere.

Clueless får En smågal somalier. De er unge, de er friske, de er morsomme og de er vel verdt å stifte bekjentskap med.

Henrik V (Brannagh sin tolkning) får Nektropolis, en historisk blogg. De handler begge om historie og viser hvordan den er av betydning i dag som i går.

High Fidelity får Hjorthen. Bare fordi.

Kirikou og trollkvinenn får Historieforteller. Begge står for det beste av historieformidling i hvert sitt formspråk.

Big fish får Cracked actor telling lies. For det er vel løgner det handler om? Eller slettes ikke?


Og du finner den her:

http://movies.yahoo.com/feature/stardust.html

(Ja, det er Robert De Niro du ser der.)

Selv kjenner jeg ikke igjen mye fra boka – men jeg krysser fingeren for at det er bra!

I alle fall når det kommer til å underholde meg på grå dager.


Jane Austen og Ang Lee

Mitt første møte med Austen var gjennom kameralinsa til Ang Lee. Sense and sensibility, en film med manus av Emma Thomson var et utrolig hyggelig bekjentskap. Jeg ble utrolig betatt, uten helt å vite hvorfor. Det var den første filmen jeg så av Ang Lee, og jeg ble fascinert av roen, personinstruksjonen og kameravinklingen.

 

Jane Austen og den gode gjenfortellingen

Jeg fikk tak i “The complete Novels of Jane Austen” og satte i gang med første gjennomlesning. I dag er boka ganske fillete og paperbacken har fått hjelp av plastbind. Den er nemlig perfekt for tunge dager – svært lettlest, ordene glir raskt, situasjonene er akkurat passe spennende i beste legeromanstil. For det det handler om er han og henne, og om de får hverandre eller ei. Jeg forsto ikke først hva det var som gjorde dette så tiltrekkende, bare at det var nettopp det, tiltrekkende. Men svaret var ganske enkelt: Måten historien fortelles på.

På samme måte som en god action er skåret over samme lest som enhver annen god action med helter og skurker og kanskje en som vi trodde var good guy som allikevel var bad guy eller omvent, så er handlingen svært enkel. Og på samme måte som at kvaliteten på en actionfilm ikke handler om en original historie, men hvordan den blir fortalt, så er det slik med kjærlighetshistorier og. Allerede for 1000 år siden ble det skrevet ned i Beowulf: We love the telling, and we rejoice in the retelling. Om den er god, vel å merke.

Austen har et vidd, en intelligens, et øye for detaljer, personligheter, for intriger, for de små tingene, for personlighetstrekk og forandringer. En selvironi og en uhøytidelighet. Hun løfter historier som kunne vært rimelig banale til å bli store litterære perler.

 

Gwyneth Pathrow som en kjedelig Emma

Jeg hadde sett Sense and sensibility, blitt forelsket i både Ang Lee og Austen. Jeg ville se mer. Emma fra 1996 med Gwyneth Pathrow var neste film ut. Det var en gedigen skuffelse, og siden har jeg ikke likt Pathrow. Filmen var langdryg og kjedelig, Pathrow stiv og like kjedelig. Ikke engang Toni Collette som jeg er stor fan av klarte å redde filmen.

 

Jane Austens Bridget Jones

På samme tid som dette hadde jeg to andre bøker på nattbordet: Bridget Jones’ dagbok og Bridget Jones: På randen av Helen Fielding.

Jeg lo godt av Bridget (selv om jeg hoppet over alle dataene om vekt, veiing og røyk), men enda bedre ble det når jeg så at dette var jo Austen på nytt. Dette var sikkert godt kjent i Austenland, men for meg ble det som å oppdage noe helt nytt, ingen hadde fortalt meg at Jones’ dagbøker var basert på Austenskikkelser og historier.

Det er et poeng hos Fielding at Mark Darcy (som Jones ender opp med) har samme etternavn som Mr. Darcy, Mannen med stor M i Pride and prejudice. Og nettopp Pride and prejudice var en stor slager som BBC-serie i England på denne tiden. Bridget med venner sitter og sikler på Colin Firth som Mr. Darcy. (Firth spiller også Mark Darcy i filmen om Bridget Jones.)

Det er nettopp Pride and prejudice er malen for hele denne boka. Vi har ett stykk svært, svært rik mann som virker hoven og uinteressert i alt som befinner seg nedenfor ham på den sosiale rangstigen. Han forelsker seg i den kvinnelige helten, hun synes han er dum. Etter å ha sagt klart i fra at han er en dust (en veldig fornøyelig avsnitt hos Austen), så skjønner hun at hun har tatt feil av ham og forelsker seg hun og. Problemet er nå hvordan hun skal få ham til å skjønne det, og at han høyst sannsynligvis misliker henne. Som bifigur har vi en annen mann som har krenket vår helt på det verste. (Wickham hos Austen, Daniel Cleaver hos Fielding.) Hos Austen har Wickham blant annet forsøkt å såre vår helt med å forføre og stikke av med hans unge søster på 15 år, hos Fielding hadde Cleaver sex med ex-kona til Darcy kort tid etter bryllupet. Denne mannen er vår heltinne svak for.

 

 

 

I bok to om Bridget Jones har hun blitt sammen med Mark Darcy. Det blir raskt slutt på grunn av misforståelser, og ikke minst på grunn av dårlig råd fra venner og selvhjelpsbøker. Denne boka er også skåret over lesten fra en annen nydelig Austenroman, Persuation. Overtalelse.

I overtalelse så møter vi en kvinne i slutten av 20-årene som har et kjærlighetsforhold bak seg. I begynnelsen av 20-årene var hun hemmelig forlovet med sitt livs store kjærlighet, men ble overtalt – presset av familien sin til å si opp forlovelsen, da han var unge og uten penger. Nå møtes disse to igjen. Hun med visshet om at han er tapt for alltid, men at han var og er hennes store kjærlighet. Han med en fremdeles såret stolthet, og på jakt etter en helt annen kvinne å gifte seg med – han vet bare ikke hvem enda. Hun er forfalt og har mistet all skjønnhet, han har fått seg en posisjon slik at han nå er et godt parti.

Denne romanen har en god del fine situasjoner, og sammen med selve rammefortellingen er det disse Fielding så fornøyelig har tatt i bruk. Både hos Austen og Fielding så overfalles Kvinnen av barn som leker, setter seg på henne og nekter å la henne reise seg opp. Barna forsvinner plutselig, og den som har grepet inn og fjernet dem uten å si et ord verken før eller etter er Mannen. Den andre situasjonen er en ute i guds frie natur der vår Kvinne tilfeldigvis overhører Mannen i samtale med en av de aktuelle kjærestekandidatene. De snakker om henne, og Mannen kommer med noen ord om det å sette venners råd over sitt eget hjerte. Noe kjærestekandidaten forsikrer om at hun aldri kommer til å gjøre. Senere skades kjærestekandidaten av et uforsiktig hopp – hos Austen holder det på å ende i en tragedie mens hos Fielding ender det med en forstuet fot. Men begge steder ender dette opp med at kjærestekandidaten i stedet finner seg en annen mann. En melankolsk mann som tidligere har vært forelsket i Kvinnen, og som er Mannens beste venn.

I det fjerde eksempelet derimot, har Fielding tatt en morsom vri. Hos Austen ender dramaet mellom de to hovedpersonene med at Mannen har forstått at han elsker sin Kvinne, men tror ikke hun lenger elsker ham. Han skriver et brev, bedyrer sin kjærlighet, og ber om at hun må si om det er håp eller ei. Og dermed er det gjort.

Hos Fielding begynner det på samme måte. Kvinnen sier noen ord som overhøres av Mannen, han fatter håp, skriver et brev, og overrekker Kvinnen. Men i forfjamselsen så gir han henne feil ark. Han gir henne et dikt som overhode ikke har noe med forholdet dem imellom å gjøre, så han får ikke noe beskjed fra henne samme kveld om at han også er Mannen i hennes liv. I stedet får vi en tur innom et fengsel i Thailand, en drapstrussel og en vittig forsoningsscene mange kapitler senere.

 

Mansfield park – forvirret film

Neste film ut nå var Mansfield park fra 1999 av Patricia Rozema. Den var en merkelig blanding av Mansfield Park og ideer om Jane Austens liv. Blant annet var hovedpersonen fremstilt som Austen selv, der hun skrev en rekke noveller som barn og ungdom, noveller tatt rett fra Austens ungdomshistorier. Oppi dette fikk vi en stor dash kritikk av slavehandel, et dash hint om incest, lesbisk erotikk og partnerbytte.

Noen syntes filmen var veldig bra (ikke jeg) – men den hadde ingenting med Mansfield park å gjøre. De ytre rammene var der, men personene var så forandret i hva de tenkte, sa og oppførte seg at den burde hett noe helt annet.

Jeg har ikke noe problem med at man må kutte og forandre når en lang roman skal gjengis på film. Jeg har heller ingen problemer med at folk ser annerledes ut enn de er beskrevet i boka. Jeg liker også godt å ta en bok og tenke helt nytt, slik Fielding gjør i sine bøker.

Men det jeg synes er problematisk er når hovedpersonen, Fanny Price ikke lenger er Fanny Price. Når personligheten hennes er det motsatte av hva den er i boka er det ikke lenger noe igjen av denne skikkelsen, og da er det tåpelig å fortsette å kalle henne Fanny Price. Om man skal utforske en bok i en ny setting eller en ny tid, så er det jo selve kjernen i boka, tonen i boka eller temaet i boka man må se på. Ikke de ytre rammene. I Mansfield park er det bare rammene som står igjen.

 

 

 

Clueless og Bride and predjudice

To filmer som viser hvordan det kan gjøres å ta Austen ut av rammene og inn i noe helt nytt er Clueless og Bride and predjudice. Clueless av Amy Heckerling fra 1995 er plassert i Beverly Hills blant overklasseungdom, fancy klær og svømmebasseng. Det er en herlig, lett og intelligent kommedie basert på Emma, og har alt det Pathrows Emma aldri hadde av letthet, humor og lek.

 

Bride and prejudice av Gurinder Chadha fra 2004 er noe så morsomt som Austen i Bollywood. Med musikk, dans og elefanter møter vi igjen Mr. Darcy som rik nordamerikaner og hotelleier og Kvinnen (Elizabeth/Lizzy hos Austen) er her en nydelig, intelligent indisk øvre middelklassejente – med Lizzy sine mange dumme småsøstre og håpløse mor.

 

Pride and prejudice x 2

Helt til slutt, mange har fått med seg de to mer klassiske innspillingene av Pride and prejudice fra de siste 15 årene. Den store BBC serien som Bridget Jones (og resten av England) var så opptatt av ble gitt ut på jubileumsDVD for et år siden, og kan kjøpes rimelig. Selv er jeg ikke så begeistret for den, men det virker som om jeg er alene om det. I 2005 kom filmversjonen med Keira Knightley som Lizzy. Denne når heller ikke helt opp til Ang Lee sin Sense and sensibility, men er absolutt verdt et møte.

 

Denne posten ble skrevet på styrten etter å ha blitt inspirert av en Austenpost hos Elis Lesebabbel.

 

Lego!

februar 8, 2007

Det er noe som har vært fraværende i denne bloggen, kanskje til noens forundring. Lego. Slik kan det ikke fortsette. Vi begynner pent og stille med noen få anbefalinger av gode animsjoner laget av glade, voksne amatører som har noe til felles, nemlig den mest geniale leken oppfunnet på 1900-tallet.

 

Først, den første filmen jeg oppdaget, The Holy Grail, en nyfilming av Monthy7 Pythons mesterverk.
Monty Python and the Holy Grail in Lego

Så, inspirer av en kommentar hos Avil i dag, om boka om roboten Mathilda,
Robota

Den førset filmen jeg oppdaget hos Brickfilms var en liten animasjon, hvor musikken var Fra Peer Gynt, I Dovregubbens hall. En kjekk liten sak:
The Gauntlet  

En kjekk liten sak er også en av de mange variasjonene over Rapunzel:
Rapunzel

Mer musikk:
Indian Nation

 

Helt til slutt et bilde av meg og mannen i leketårnet til ungene:

 

 

 

Kjøpmannen i Venedig

oktober 21, 2006

Jeg må ha vært 14-15 år da jeg leste Shakespeare stykket Kjøpmannen i Venedig.  Men jeg husker tre ting: Spenningen i hvordan Portia skulle klare å redde livet til Antonio. Hvordan jeg syntes Bassanio var en gjøk, og sist og ikke minst jøden Shylock og hans monolog som jeg har lagt med på slutten av dette innlegget.

Situasjonen til Shylock, og hvordan Shakespeare makter å gjøre hans hat så forståelig i en tid med stor antisemittisme var jeg nok ikke i stand til å reflektere over selv. Men den jeg leste stykket sammen med påpekte det for meg, og alltid siden når jeg har tenkt på dette stykket så er det dét jeg har sittet igjen med – jøden som ble behandlet som et umenneske, og som bestemte seg for å handle deretter.

Nå har jeg sett filmversjonen fra 2004 med Al Pacino som Shylock og Jeremy Irons som Antonio. Og den var god. Veldig god. Og bildet mitt av Shylock ble personifisert til fulle av Pacino. I ekstramateriellet sier han det selv: Mange ganger har han blitt tilbudt rollen som Shylock, men alltid har han takket nei, for stykket balanserer på en hårfin kant – og den kan veldig lett (og har ofte blitt) presentert som et antisemittisk stykke. Men han gikk for denne produksjonen fordi han trodde den ville klare å vise mer en dette, og det har den gjort. For her er det ingen helter, alle er fulle av feil, fordommer, hovmodighet og tilkortkommethet. Som jeg husket det fra min lesning 20 år tilbake, den mannlige helten er den største gjøken av de alle. De eneste som kommer godt ut av det er de to damene, mennene hadde det vært kjekt om hadde blitt igjen i 1600-tallet. Men nei, de er nok med oss fremdeles, både i skjørt og bukser.
Så hurra for Shakespeare, hurra for evnen til å se, og for evnen til å sette slike ord på verden at de lever i 400 år. Og Hurra for Michael Radford, Al Pacino, Jeremy Irons og Lynn Collins som har levert en film det er vel verdt å se.

Tilføyelser etter å ha sovet på det: Da jeg var 14 ble jeg fascinert av Portia som greide det mennene ikke klarte, å se hvordan man skulle få hindret Shylock å ta livet av Antonio. Men utover det så var det kanskje ikke så mye beundringsverdig i Portia heller? Og hennes tale til Bassanio der hun gir alt av gods, gull, tjenere og seg selv til denne gjøken av en levemann, den klinger heller dårlig i dag.

En annen ting som var nytt for meg, og som jeg trengte litt tid til å ta innover meg er hvordan Shakespeare i stykket lar «allmennhetens» holdninger komme frem, tar de på alvor og trekker frem konsekvensene inntil de blir avslørt i deres uforstand. Det er her denne filmversjonen er så stor – for det er så tydelig både i Shylocks monolog, og i rettssalen at det er en logikk i det han sier. Og dette er det første litterære verket jeg vet om som trekker inn slaveri som noe barbarisk, i en tid der motstanden mot slaveri var noe små protestantiske grupperinger kjempet for i England? Men til den kjente monologen:

SALARINO
Why, I am sure, if he forfeit, thou wilt not take
his flesh: what’s that good for?
SHYLOCK
To bait fish withal: if it will feed nothing else, it will feed my revenge.
He hath disgraced me,
and hindered me half a million;
laughed at my losses,
mocked at my gains,
corned my nation,
thwarted my bargains,
cooled my friends,
heated mine enemies; and what’s his reason?
I am a Jew.
Hath not a Jew eyes?
hath not a Jew hands, organs, dimensions, senses, affections, passions?
fed with the same food,
hurt with the same weapons,
subject to the same diseases,
healed by the same means,
warmed and cooled by the same winter and summer, as a Christian is?
If you prick us, do we not bleed?
if you tickle us, do we not laugh?
if you poison us, do we not die?
and if you wrong us,
shall we not revenge?
If we are like you in the rest,
we will resemble you in that.
If a Jew wrong a Christian,
what is his humility?
Revenge.
If a Christian wrong a Jew,
what should his sufferance be by Christian example?
Why, revenge.
The villany you teach me, I will execute, and it shall go hard but I will better the instruction.

For noen dager siden klarte jeg å skrive ned del en av prosjekt «håpløsheten er en illusjon«. Temaet har fulgt meg i mange år, og det har ligget på lur i mange debatter på nett, enten det har handlet om litteratursmak eller religionsdebatter (les: det ondes problem). Jeg bestemte meg for å forsøke å blogge om det etter et innlegg hos Victoria, men det må et eller annet skikkelig spark til for å få slikt ut. Sparket kom med filmen Mitt liv som hund.

Jeg hadde ikke sett denne filmen før. Men en kveld lå jeg her i senga med filmen på laptoppen og lo og gråt om hverandre. Det gjorde hele tiden vondt. Å se denne guttungen med den syke, sinte mora bli sendt hit og dit. Det var også vondt å se mora. Kanskje mer enn jeg noen gang kunne ha opplevd tidligere så krøp både sinnet hennes og fortvilelsen hennes langt under huden min.

Og selv om omkvedet kom gang på gang «man måste jämföra» så holdt det ikke, det var for vondt. Ingen barn skulle oppleve slikt.

Mitt liv som hund har blitt en av mine to favorittfilmer.

Den andre heter «Festen». Ja, den Festen, av Thomas Vinterberg. Hvilket helvete på jord må det være for to barn å vokse opp med slike overgrep. Hvor mange selskaper med overgriperen sittende der. Og så, når man endelig sier ifra er det ingen som vil høre. Vil virkelig ikke høre. Man vil heller at du skal ta livet av deg enn å høre. Kan det være verre?

Den gang jeg kom til slutten i den tredje boka om Tora av Herbjørg Wassmo ble jeg rasende. For den stoppet der, i elendigheten. Tre bøker med elendighet, en gråhet som jeg så vidt orket å slepe meg igjennom, også lot den meg stå igjen der. På samme måte som «de realistiske» 70-tallesromanene. Man står opp til halsen i gjørme og møkk, og kan ikke bevege seg, bare drukne seg om man vil slippe vekk.

Det finnes et gammelt eventyr om en mann som dør, kommer til himmelen, blir vist inn i tronsalen til Gud fader selv. Og der er det tomt. Gud og hele hoffet har dratt på piknik siden været er godt lysten på en tur vekk var til stede. Så han setter seg i et hjørne og venter. Til lysten til å prøve selve tronestolen blir for stor. Så han går bort og klatrer opp. Da oppdager han at fra tronen kan han se hele verden. Han følger med på ett liv, på to liv, på tre liv, og alt han ser er elendighet. Han blir så opprørt at han kommer til å sparke til fotskammelen, og den detter ned. Han er snar til å komme seg bort til veggen igjen.

En stund etter fylles salen med lyd, og inn kommer Gud og alle med ham. Han setter seg på plassen sin, og i det samme spør han hvem som har sittet der. St. Peter kommer inn og opplyser om at bare en har vært til stede, og peker ut mannen. Mannen er beskjemmet, men han er sintere enn redd, og Gud får seg en skjennepreken om hvordan det står til på jorden, og hvordan kan han tillate dette.

Så ser Gud på mannen og sier: Det er nå bare halve historien du har sett, du får ta deg en tur ned igjen, og komme tilbake når livene er levd ferdig.

Og sånn går det.

Det finnes en film som heter Endings. Der også slutter historiene ille. Så viser det seg at filmen ikke er over allikevel, og vi får følge med enda lenger frem i tiden. Der gikk det ganske bra allikevel.

Mitt liv som hund og Festen rommer tragedien. Slik alle vår liv rommer tragedien. Men til forskjell fra bøkene om Tora så har de en dimensjon til. De har det andre som også må til for å tale sant om livet: Humor, lindring og håp. Og også at tragedier som oftest tar slutt.

Livet eier tragedien. Men en historie som bare skildrer tragedien lyver om livet. For det stopper ikke der.

Stardust

juli 29, 2006

«It is not hard to own something. Or everything. You just have to know that it’s yours, and then be willing to let it go.»

Treet i Stardust, av Neil Gaiman.

Og nå skal det bli film! Det er vist en smakebit som skal ha sett veldig bra ut. Store navn som Michelle Pfeiffer og Robert De Niro er med.Jeg gleder meg! Imens skal jeg finne frem boka og lese den på nytt.

Lenker:
Filmsiden
Neils blogg med mange poster om filmen
imdb om filmen
Ain’t It Cool om Stardust

På Aint it cool ligger også et bilde fra filmen.