Gaarder som nettdebattant og en del om nettikette

Gaarder kan ikke ha operert på nett. Hadde han gjort det ville ikke reaksjonene på debattinnlegget hans ha kommet som noen overraskelse. Innlegget hans er et godt eksempel på hva som ville skapt storm i enhver e-postliste eller i ethvert diskusjonsforum.

Noe av det første jeg lærte som ung forumjunkie var at ethvert forum har temaer som setter sinnene i kok. Det kan være at noen sier noe stygt om mac på et designforum, eller at man sier at barn har best av å være hjemme og ikke i barnehage på et foreldreforum.

Over alt finnes det tabuemner som gjør at mange ser rødt og e-postkassa vil de neste dagene være oversvømt av både sympatierklæringer og antipatierklæringer, eller tråden du uttalte deg i vil bli så lang at du må scrolle deg ned atskillige sider ned før du får oversikten. Det vil garantert gi deg adrenalinkick, ømme tær og en opplevelse av å stå på litt gyngende grunn en stund. Dette er noe av grunnen til at det kan være lurt å titte litt i FAQ-en, og lurke litt rundt på et sted før man skriver sine første innlegg.

Dette vet erfarne nettdebattanter. Man har også lært nettikettens gylne regel som man bør overhode om man allikevel vil nærme seg et tabutema. Regelen gjelder ellers også, men er ekstra viktig om man vil dra i land en debatt om noe som er et ømtålig tema:

«Is it true,
is it necessary,
is it kind?»

Gaarder brøt punkt en og tre her. Det han skrev var ikke sant, og det var ikke snilt. Det var ikke sant fordi i formen og overdrivelsen i «den pofetisk-litterære-genren» er slapp med fakta og nyanser ble borte i overdrivelsene. Var det snilt? Nei, overhode ikke, det var skrevet som et utbrudd. Man kan påberope seg at det var snilt ment, men snilt skrevet var det ikke. Det var opplagt provoserende og støtende for mange, og en god debattant vet at det skjer når man bruker en slik form. Mange har sagt at de som ble provosert bør lese det han skrev på nytt. Det er ikke slik på nettet. Man leser, skumleser kanskje bare, blir opprørt og svarer med samme mynt. Så har man det gående.

Dette er det første man lærer som nettdebattant, og noe god nettikette forsøker å lære oss å forholde oss til.

På Google groups sier de det slik:

Please remember that people all over the world are reading your words. Don’t attack people if you can’t persuade them with your presentation of the facts. If you’re upset at something or someone, wait until you’ve had a chance to calm down and think about it. Try not to say anything to others you would not say to them in person in a room full of people.

—

Without the voice inflections and body language of personal communications, it’s easy for a remark meant to be funny to be misinterpreted.

På hw.no sier de det med Kardemommeloven:

Vær snill og grei

Dette høres ut som Kardemommeloven, men det er faktisk ikke et dårlig tips. Følg retningslinjene, og du kommer langt. Brukerne på forumet er ofte mer velvillige og skriver lengre og mer utfyllende svar, dersom du alltid holder en høflig tone.

På nett forstår man raskt hvorfor smilene kom. Det er fordi det er vanskelig å kommunisere. Det man tenker når man skriver et innlegg er sjelden det folk oppfatter når de leser det. Det må man ta høyde for. Derfor er det bedre å være overtydelig og ikke bruke litterære virkemidler man ikke behersker til fulle. Slik Gaarder gjorde.

Når det gjelder det andre punktet: Var det nødvendig å gjøre det slik? Det kan hende. Vox Populi og Gry Solbraa sier kloke ting om det. Jeg er tilbøyelig til å være enig, i alle fall i at det var en helt grei ting å gjøre. Men hadde Gaarder vært en erfaren nettdebattant hadde ikke reaksjonene kommet overraskende på ham, han ville vært klar for dem. Han ville også ha valgt den stilen han gjorde for bevisst å provosere frem en diskusjon, han ville ha lagt opp til den og fulgt den opp på en skikkelig måte. I nettdebattantenes univers så fremstår han som et septemberbarn. Der har de fleste av oss vært, måtte Gaarder også ta skrittet videre og komme seg raskt på nett igjen.

Innlegg jeg har hatt sansen for som svar på Gaarders kronikk:

Det er typisk norsk å leke Gud
Å blande politikk og religion
Humanisme og dom

Debattforum – kan det sammenlignes med en kafé?

De fleste som oppholder seg på et forum sosialiserer seg med hverandre ved å svare på hverandres tråder, og være generelt oppmerksomme og høflige ovenfor hverandre. Det oppstår diskusjoner, krangler og uenighet. På samme måte som en stamkafé er det miljø – ikke et nyhetssted eller en oppslagstavle.

Selv om kodene for hvordan man oppfører seg på et nettsted varierer veldig, så han de fleste åpne fora ganske enkel regler for oppførsel, og kan du oppføre deg på en kafé, kan du også oppføre deg på et forum.

Hva skjer i det du kommer inn på et nytt sted? Du snuser litt rundt uten å skrive innlegg – dette er kalt lurking. Du ser an tonen, du leser faq-en og du ser om dette er et sted du kan trives. Når du så begynner å skrive presenterer du deg gjerne, eller forklarer kort hvorfor du har interesse av akkurat dette stedet. Og dermed er du i gang. Jo mer du involverer deg, jo mer «stamgjest» blir du.

Det er allikevel når det kommer til «dårlig oppførsel» at kaféanalogien mest kommer til sin rett.

Hva bryter med kodene for vanlig oppførsel?

Om man kommer inn på et forum med jevne mellomrom, men bare legger igjen lange innlegg som ikke følges opp, eller bare legger inn linker til andre forum, så blir man ikke en del av miljøet. Det er som om man kommer inn på en kafé, stiller seg på en stol og holder en tale, for så å gå ut igjen. Eller kaste fra seg en bunke med flygeblad som reklamerer for en annen kafé. Det bryter med det daglige livet i kafeen, og er greit nok. Men når dette skjer mange nok ganger, så skriver folk seg det også bak øret at denne fyren, han har ikke forstått hvor mye han skiller seg ut her inne, og at han faktisk bryter med de sosiale reglene i dette miljøet.

På et forum skjer det ikke så sjelden at det kommer et nytt nick på banen som klager over at forumet er klikkete, at ingen gir dette nicket oppmerksomhet, og at det er et vanskelig miljø å komme inn i. Et forum er ikke gruppeterapi eller et sted der man har «rettigheter» til å bli hørt. På samme måte som i en stamkafé så vil de som kjenner hverandre godt være mer tilbøyelige til å bry seg om hverandre enn folk de ikke kjenner og som bare slenger innom. Det tar tid å bygge opp sosiale relasjoner. Det krever også at man gir av seg selv, både med å lytte til andre og å delta med sitt.

På en kafé vil man med jevne mellomrom oppleve bråkmakere som bare er ute etter å ødelegge. Så også på et forum. Da kan man enten nytte sjansen til et realt slagsmål, eller man kan roe det ned. Og den som til syvende og sist er den som velger strategien, er den som står bak baren og som er den som kan hive personen ut, be folk roe seg eller passivt eller aktivt gi grønt lys til lynsjing. For som på en kafé så er det også på diskusjonsgrupper slik at alle vil holde et ekstra øye med den som eier stedet når det kommer til hvordan ting skal takles.

En analog vil aldri passe 100%, men langt på vei mener jeg kaféanalogien er god når det gjelder å forstå dynamikken på et åpent forum. Et lukket forum derimot er ganske annerledes. Til forskjell fra et åpent forum kan man ikke der lurke, sjekke ut tonen på forumet eller om det passer for en. Det er en selv som blir vurdert av de som allerede er inne, og de bestemmer om du passer for dem eller ei. Forumet Mingle beskriver dette godt i velkomstordene sine:

Vi ønsker alle nye, ukjente brukere dit peppern gror, og håper at du vil finne deg til rette der. Dersom noen inkluderer deg i kjappe replikkvekslinger og rå humor før du er husvarm, anbefaler vi det samme som til enhver fest: Ta deg et glass vin, ta fleip i beste mening, og flørt litt med dine omgivelser. Dersom du lurer på noe, eller bare vil ha en eksklusiv prat med en av de tøffe jentene ute på toalettet, så har du ingen mulighet til det – for du kan ikke sende PM.

Der er analogien en fest, hvor alle kjenner alle, og du ikke er i en offentlig tilgjengelig kafé hvor alle er velkomne, men i et privat hjem hvor du ikke har like stor rett som de andre å være til stede. Dette gir et helt annet utgangspunkt for nye brukere. Et lukket forum er også oftere generelle forum enn de åpne. På de fleste åpne fora så er det et tema som ligger til bunn, selv om det ofte blir generelle tråder eller generelle underfora så oppsøker man forumet fordi man har en interesse for noe. Man lurer på noe eller vil lese mer om et tema som barn, bryllup, Hi-Fi eller et fotballag. Lysfontenen og Nettkafeen er forskjellige fra de fleste andre åpne fora i og med at de er generelle fora, men også på fontenen vil man noe utover det å være sosial, man vil ha et sted der man kan diskutere saker som opptar en, enten det handler om dagsaktuelle politiske temaer eller filosofiske temaer. Lukkede fora derimot er ofte generelle fora der selve det sosiale livet er et mål i seg selv. Dette skaper en annen dynamikk og et annet fokus enn temafora.

Andre som har skrevet om forumliv:

Slutten for nettdebattene hos Dagbladet? Hos Hjorten
Forumisme hos Cracked actor
Mine tidligere innlegg: 1 og 1 1/2

Jeg – en forumjunkie, del 1 1/2

Tanken var å skrive mer om forumliv. Men så fikk jeg denne linken av Hjorten, og ble både fortapt i artikkelen, og tenkte at han hadde jo allerede skrevet alt det jeg tenkte. Nesten. Og hva i alle dager kan jeg skrive da?

Trond Buland bruker til og med den samme analogien på forum som jeg selv har begynt å bruke, nemlig at et forum er som en kafé. Det han ikke sier, men som jeg har tenkt, er at det også kan tenkes på som en av de gamle gode diskusjonsklubbene. (Slik som Tolkien og C.S. Lewis hadde, vet du.)

Når man tenker på et forum som en kafé, så er det en ting som lett faller på plass: Hvordan man bør oppføre seg. Det som ikke tar seg ut på en kafé, tar seg sannsynligvis ikke ut på et forum heller. Og det som er helt greit på en kafé, er greit på et forum. Med mindre man kommer borti de foraene på nett som er lukkede, eller som har uformelle regler ala enkelte lukkede forum. De reglene kan for en gammel forumtraver se ut til å være helt snudd på hodet. Det skulle jeg egentlig veldig gjerne sagt noe om, men saken er at jeg ikke skjønner stort av det. Enda.

(Jeg – en forumjukie finner du her.)

Jeg – en forumjunkie

Nå har jeg hatt blogg i to uker. Det er på tide med en innrømmelse. Jeg er jo overhode ikke blogger. Jeg er forumjunkie, jeg bare later som om jeg også er litt blogger. Hva er en forumjunkie? Vel, min private definisjon (siden jeg nå fant på ordet for mitt eget bruk for litt siden) er at man er forumavhengig. Ikke en dag uten. Nesten. Sexy Sadie bruker ikke ordet forumjunkie, hun bruker forumnomade, uten at jeg er helt sikker på hva hun legger i det.

Det startet så enkelt med yahoo.chat for 8-9 år siden. Religionsrommet var et flott sted, med mange oppegående folk og fine diskusjoner, der hinduer, jøder, ateister, wiccaer, kristne og det meste annet levde i fred og fordragelighet og til felles glede. Så ble det e-postlister. Da oppdaget jeg fordelen med å kunne skrive litt lenger, og så ta vare på det man skrev. Litt tilfeldig kom jeg over den spede begynnelsen på forumnorge. Det var så vidt et par tre forum på sol – og det rant inn et innlegg eller to om dagen der. VG nett var helt i startgropa, og de hadde startet forumet «kvinnesaker» – mange av oss lurte en del på hva det var meningen vi skulle diskutere der. Men det var bra! Politikkgruppa var også bra, og etter en debatt mellom meg og en annen om geriljaevangelisering som gikk over noen måneder, så ble det jammen en religionsgruppe også. (Den ligger på pc-en min enda, og jeg husker fremdeles gleden ved å ha en lang, seriøs diskusjon om et tema som opptok meg, men ikke så mange andre jeg hadde rundt meg til daglig.)

Jeg kom over Doktor online en gang i 1997/98. Jeg var gravid og lurte på alt mulig, og der kunne man spørre. I tillegg til å fortsette å diskutere politikk, og religion og alt som er gøy. Det var på tide, for omtrent samtidig inntok trollene VG-nett, og en som kalte seg Fraggel (?) spammet ned alle trådene. Vi som brukte forumet tok kontakt med admin, men de var ikke interessert i å bruke tid eller krefter på moderering. Siden har jeg vært overbevist om at et forum trenger gode moderatorer.

De første diskusjonene jeg leste på Doktor online (Dol) var en krangel Lillemus hadde som handlet om adopsjon vis a vie det å få egne barn. Vips ble adopsjonsforumet født. Den andre handlet om BH-størelser, en gjenganger på mange forum.

Så gikk det noen år – Dol utviklet seg, de andre forumene i Norge vokste, Kvinneguiden kom skulle jeg tro, Eros Chat og sikkert HW-forum. Rundt Dol ble det også et sosialt miljø med treff og en chat. Den ble etter hvert lagt ned, da det ble satt søkelys fra media på diskusjoner om selvmord der. Etter hver dukket det opp andre rene mammaforum og jordmorforum opp, og forumjungelen ble større og tettere. Enklere forumprogram kom til og i 2003 (?) dukket det opp en rekke småforum, laget av privatpersoner med forskjellige ideer om hva de ønsket seg. To som sprang ut fra blant annet Dol-miljøet var Lysfontenen (fontenen) og Nettkafeen (NK).

Jeg var aldri en mammaforumist, og vet ikke så mye om hvordan disse utviklet seg. Men ryktene går om at det man på forumspråket kaller «kosemose»-tendensene var store, sammen med sabotasjetendenser og troll. (Om noen vet mer om dette, og kan skrive litt, blir jeg glad.) Men det som skjedde parallelt med åpne forum som fontenen og NK var at det dannet seg en rekke lukkede forum. En del har sagt at de startet slike fora for å slippe troll, og for å kunne skrive private ting uten at det kunne googles. Til forskjell fra blant annet fontenen som gjerne vil være med som en aktør i det offentlige rommet, er private sfærer hvor man kanskje diskuterer de samme tingene, men man tar på ingen måte del i den offentlige debatten, slik man gjør i blogger og åpne forum.

Mammaforum, HW-forum og Dol er i utgangspunktet temaforum. Men alle utviklet seg raskt til også å bli generelle forum. Det finnes i dag også en stor gruppe med temaforum og fagforum noen lukkede og noen åpne. Det finnes bare et sted å få en viss oversikt over hva som beveger seg i forumnorge i dag: Forumkatalogen, i dag er 181 forum registrert der.

Så vidt jeg vet er det ikke skrevet publiserte oppgaver eller artikler om forumliv. Dette er et savn! Jeg skulle gjerne sett at noen samlet opplevelser og fakta om forumutviklingen i Norge de siste 10 årene. At man så på hvordan ting utviklet seg, hvilke valg folk som driver forum har tatt og hvordan man har fått forskjellige kulturer og subkulturer. Hva er god og dårlig netiquette på de forskjellige stedene, hvor mange er det som bruker forum, og i hvor stor grad? Hvor stor er kjernen av mennesker som tilbringer mye tid på diverse forum? Hvordan er de sosiale spillereglene, hvem er opinionsdannere, og hvem påvirker miljøet i den ene eller den andre rettningen?

Noen av oss, slik som meg selv har i snart et tiår vært aktive i forskjellige forum. På samme måte som det er morsomt å møte igjen mennesker man har møtt på skole, kurs eller ferier tidligere i livet fordi man deler en erfaring eller et minne, så oppleves det på samme måte å møte igjen tidligere forumbekjentskaper.

På et stort forum, slik som dol der det finnes en kjerne av mennesker som har vært aktive i mange år er det ikke sjelden man mimrer litt. Husker du da dr. Günfeldt var på sexforumet? Husker du Da Christian Anker var så nevøs fordi det tok lengre tid en planlagt med omleggingen av forumet? Husker du Beste-jenta? Husker du hun som døde av kreft over bare noen få uker, og som vi fikk følge, og som legene på forum etter hvert hadde privat kontakt med? Husker du de lange kranglene mellom Goliath og Sør? Av og til stikker det gamle brukere innom meldingsforumet og sier «Hei, er det fremdeles noen jeg kjenner her?».

Det samme kan jeg gjøre på yahoo.chat, 8 år etter at jeg logget meg av som fast bruker. Og fremdeles møter jeg da folk jeg kjenner i USA og Australia.

Hva er dette livet, hva kan det sammenlignes med? Det skal jeg forsøke å si noe om i et annet innlegg.