Gammelt ordtak: Delt glede er dobbelt glede, delt sorg er halv sorg. At det gir en større glede å dele ting med andre skjønte jeg ganske tidlig når jeg drev og reiste rundt på egenhånd, enten det var på humpete busser i Guatemala eller mens jeg trasket rundt i Europa på interrail. Det var noe som manglet når jeg ikke kunne peke på kona foran meg som hadde en høne som tittet opp av blusen og bort på meg. Det ble finere å vandre over broa til øya og se Notre Dame når jeg på veien hadde slått meg sammen med en annen alenereisende fra Hong Kong.

Men dette med sorg? Jeg har vært sammen med mannen min i et kvart hundre år. En ting har vi ikke helt fått til, det å dele det som er vanskelig slik at det blir mindre. Tvert i mot havner vi ofte i fella der vi drar hverandre ned når den ene er utenfor og lei. Det er ikke slik at vi ikke kan trøste hverandre, ta i mot hverandre og støtte hverandre. Tvert i mot, ser jeg tilbake så er det at vi er der for hverandre som har gjort livet så uendelig godt. Men av og til så er det som om vi støter mot hverandre og den andres tungsinn, håpløshet, stress eller uro dobler seg og blir større, ikke mindre. Og selv om vi forsøker å se på hva som skjer så finner vi ikke helt utav det.

Derfor ble det så tydelig at noe var annereldes en dag i desember. Jeg hadde begynte å grue. Grue til det som skal bli slutten. Grue til det ukjente som kommer og som jeg ikke kjenner til hvordan vil være. Blir det smerter og kvalme? Blir det gørr? Blir det uutholdig vondt? Blir det å ligge og ikke kunne bevege seg? Blir det vansker med å puste eller dødskramper? Går det sakte eller raskt? Blir det sår som ikke gror? Det gikk noen dager hvor det lå der som en klump. Så en dag satt vi ved kjøkkenbordet, kjæresten min, jeg og et besøk. De to snakket sammen, og så hørte jeg mannen min si «jeg gruer meg til de siste ukene, på hva som skal skje da av vonde ting». Og i det samme forsvant min klump.

Delt sorg, delt frykt, delt gru. Og nåden i at den blir liten. Den forsvinner helt.

Igjen denne sterke opplevelsen fra de siste månedene, 3 1/2 måned er det nå, om at det å ikke gå veien alene ikke bare gjør den mindre vanskelig, men gjør at den er dekket med blomster jeg ikke har sett før. Vakre, fargerike. De vender hodene sine til meg og kunne de smilt ville det vært det de gjorde.

Det er nesten så man kunne tro at meningen med livet er å berøre hverandre med godhet. At det er alt som teller. Og at i nådestunder som på denne reisen er det lettere enn noen gang ellers i livet. Velsignet dødsreise. Full av liv.

 

17240011_10212445553195375_2500611283279425639_o

Advertisements

Skader løgner omdømme?

april 28, 2009

Det har vært en del store saker i det siste som handler om løgn.

Folk er blitt tatt i løgner. Store løgner. Men det har ingen konsekvenser.

Da USA invaderte Irak, godt hjulpet av mange av oss andre, var grunnen for å invadere at Irak var i ferd med å produsere atomvåpen. Det tok ikke lang tid før det ble klart at dette ikke stemte.

I årene som fulgte fortalte mange om grove overgrep og tortur i USA sine fengsler. I Irak, i Afghanistan, i Guantanamo. Det kostet litt å si noe slikt, for man fikk høre ganske kraftig at det var feil, at det var propaganda å påstå slike ting. Norske journalister forsøke å intervju det norske forsvaret – som jobbet tett på USA bla i Afghanistan og som visste hvordan ståa var – men de fikk ikke svar.

Så kom Abu Grahib og syv soldater fikk fengselsstraffer for å ha utført tortur – mot ordre.

Nå viser det seg at det var feil at dette bare var enkeltstående tilfeller slik det ble påstått.  Det var tortur. Systematisk og store mengder tortur. Og alle de som løy og sa det ikke fantes visste godt at det var slik det var. En dom mot en kvinne nederst i systemet burde vært opphevet i det samme det ble kjent – jeg har ikke sett noe tegn på at det er oppe igjen i media. Mulig jeg ikke har lest nok på nettsider i USA.

Aker og Røkke var også oppe når man snakket om tortur på Guantanamo. -Nei, sa Aker, vi har overhode ingenting med fangene der å gjøre. UD ba Aker om å gi fra seg info om hvilke oppdrag de hadde på basen.  -Nei, sa Aker, det nekter vi å gjøre. -Vi har krav på den infoen sa UD igjen. -Det bryr vi oss ikke om sa Aker, og sendte ingen papirer.  Men journalistene Borgen og Leer-Salvesen fikk i forbindelse med dokumenttaren ”Et lite stykke Norge” tak i de papirene Aker ikke ville gi til UD via firmaer i USA som har andre regler enn de norske. Der sto det svart på hvitt, Aker var ansvarlige for det meste av infrastrukturen i fangeleiren, blant annet vannklosetter og det elektriske anlegget som var nettopp det som fungerte som selve torturredskapene i leiren.

Insinuasjoner, halvsannheter og faktiske feil ropte folk fra Aker, vi vil ikke at det norske folk skal se dette. De påsto at journalistene brøt med god etikk, og de løy og sa at de ikke hadde fått se filmen på forhånd. Mange kjøpte påstandene deres, selv om journalister flest og enkelte andre tok seg tid til å spørre journalistene selv hvordan de gikk frem. Men Aker holdt nesten på å få stoppet at filmen ble vist. I det filmen var sendt så slo de derimot helt om: ”Dette er vi stolte av” sa de da, etter at de i ett år hadde forsøkt å forhindre informasjonen om hva de holdt på med å komme ut.

Og forholdsvis kort tid senere gikk staten inn i nært samarbeid med nettopp Røkke.

Storfolk lyver.

Nei, jeg mener ikke at alle med makt lyver, og at man aldri skal tro på folk. Jeg vil ikke ha en kynisme eller en maktforakt. Jeg vil bare forsøke å huske at når noen står der foran meg, i TV, i avisen, på jobben og bedyrer sin uskyld fremstiller fakta sslik at det høres bra ut, lover meg at de ikke skal gjøre noe jeg ikke vil de skal gjøre, så kan det faktisk være de lyver.

Derfor trenger vi journalister. Derfor trenger vi at folk stiller spørsmål. Derfor må Røkke tåle at avisene har hengt på ham i ukevis, lett etter feil, stilt spørsmål og også stilt store spørsmål med troverdigheten hans.

Som man må gjøre det med sine egne og andre lands politikere. Noen vil oss ikke vel. Noen vil oss vel, men velger å gjøre det på en måte som ikke nødvendigvis er bra. Så får vi som er ”folk flest” øve oss opp i å vise en passe porsjon tillit, en passe porsjon skepsis, og en total ureddhet for å spørre om keiseren egentlig har noen klær på seg i dag.

Men jeg skulle også ønske at vi hadde litt mer hukommelse på alt som har blitt løyet om. Når folk har stått og sagt at ”selvfølgelig er ikke dette sant, hvordan kan dere våge å påstå dette” – så har det gamle ordtaket stort sett alltid vist seg å komme til sin rett når det heter ”det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.” Når vi hører 11 september tenker vi på Twin Towers. Hvor mange av oss tenker samtidig på det som skjedde i Chile 11. september 1973?  Når man sto på trappene til å invadere Irak, hvor mange tenkte på det som kom frem om propoagandakrigen i kjølevannet av Kuwait? Når Røkke er i harnisk over at noen stiller spørsmålstegn ved Kristin Krohn Devolds troverdighet, hvor mange tenker da på hennes rolle i hvordan man gikk bak ryggen på stortingen når det gjaldt Norges deltagelse i Irak-invasjonen? Eller bråket rundt ansettelsen hennes av Karlsvik til sjef for fellesstaben i Forsvaret eller reiseregningene hennes som forsvarssjef? Og hvor mange sier noe høyt om dette?

Min erfaring her jeg nå snart nærmer meg 40, har lest litt historie og forsøkt å holde meg oppdatert på utviklingen i verden snart 25 år er i alle fall som følger: Det er ikke så farlig om du lyver og snor deg så lenge de rundt vil ha deg der. Om du har løgner som fører til at tusenvis av mennesker blir drept i en invasjon eller om du lyver om forretningstransaksjoner – det skader deg sjelden slik at du ikke like etter kan reise deg, smile og le og se at alt er glemt. Så sant du ikke blir dømt, men det skal mye til om du er en av oss. Om du er en av oss og blir dømt, om det er for våpen til Iran eller for korrupsjon, falske opplysninger og grov utroskap så blir det fort glemt det og.

Det er ikke så farlig om du lyver og snor deg så lenge det er hvitsnippforbrytelser eller krig det dreier seg om.

Med mindre du tar hensyn til din egen samvittighet, da.


meisbolleSnøen har kommet. Og med den fuglene som leter etter mat. Jeg sitter i et rom med fire vinduer, med to meisboller og nå måtte jeg henge ut ei brødskiva utafor et annet vindu og. For det kryr av kjøttmeis og spurv her! Ti stykker er det som kvitrer og setter seg på vinduskarmen, på bollene, krasjer med vinduet litt nå og da og har stor fest. Misha (katten) sitter med store øyne og ser på og jeg lurer på hvor jeg la resten av meisbollene, for her går det unna. En stor slamp av en fugl nekter de andre å komme på maten, selv om det er god plass til flere. En skikkelig fuglefight!

Da passer det jo godt med det gamle ordtaket:

Bedre med en fugl i handa enn ti på taket.

Men det stemmer jo bare om man vil spise dem. For meg så er det nå best å ha dem slik, utenfor vinduet i fri utfoldelse.

Ordtak: Grisen og ungen

november 20, 2008

Bloggen inneholder etter hvert en god samling av historier, gåter og vitser, alt i det muntlig overleverte tradisjonen sin ånd.

Noe mangler.

Ordtak.

Det skal det nå bli en slutt på, og herved starter vi en ny føljetong i bloggen, ikke minst fordi det begynner å bli dårlig med nye gåter og vitser og Hodjahistorier på lager.

Jeg begynner med et av de første ordtakene jeg lærte meg. Jeg tror det må ha vært mormoren min som serverte det, og det mest spesielle med dette ordtaket for min del er at foruten at det har fulgt meg i mer enn 30 år, så har jeg ikke hørt andre som har brukt det, ei heller lest det eller kommet over det andre steder. I noen år trodde jeg nærmest at jeg hadde dikta det sjøl som barn, men etter hvert som sannhetsgestalten i det har slått meg mer og mer så tror jeg det må være noen andre som har hosta det opp, og om jeg forsøker å strekke minne langt nok bak i tid så innbiller jeg meg at jeg ser for meg respateksbordet og de oransje nylonsgardinene i kjøkkenet til mormor, mens sola skinner ute og syrinene blomstrer i kapp med epletrærne utenfor.

Det er som følger:

Gi grisen når den grynter, og barnet når det skriker, så får du en god gris og et ødelagt barn.

Bytt her ut «barnet» med den delen av deg som roper mest kravstor på det som ikke måtte gi deg noe som helst av næring verken på den ene eller andre måten, mediene som roper på populistisk politikk eller alt annet som bare roper «Mer! Mer!» uten at de blir fetere på den gode måten av det. Slike rop bør man bare gjøre en ting med: Overhøre.